Til dere som bruker barn som våpen i samlivskonflikter

[AnonymBruker]

Da jeg var barn skjedde det som har skjedd i mange familier: Pappa ble plutselig forelska i en annen dame, og flyttet omgående ut av huset etter at nyheten sprakk. Selv om ikke samlivet til mamma og pappa hadde vært det beste før det, gikk mamma fullstendig i forsvarsposisjon.

Hun var rask med å få meg på sin side. Fra et barns synspunkt er det alltids lett å se det som at det er den nye partneren som ødelegger, men jeg har jo i ettertid sett at det ikke er så svarthvitt. Pappa prøvde å forklare meg at for at to mennesker som skal ha det fint sammen, holder det ikke at de en gang var forelsket. Delvis hjernevasket av mamma ville jeg ikke høre på det da. Dessuten gjorde pappa noen vanvittige ting i begynnelsen etter bruddet.

Det var ikke det verste tilfellet av familiekonflikt, jeg hadde samvær med begge to som ikke ble sabotert. Jeg ble som en kameleon og tilpasset meg den jeg var hos, men det var særlig mamma som fisket etter opplysninger når jeg hadde vært hos pappa, og propaganderte mot den andre kvinnen.

Resultatet ble at de ble endelig skilt, og stridsøksen ble begravet. Pappa døde en del år senere.

Den langsiktige effekten av dette er at mamma nå, riktignok gift på nytt med en annen, har null sjanse til å bli bestemor. Det er selvsagt flere årsaker til min situasjon, men jeg er selv overbevist om at denne konfliktperioden i en viktig formativ alder er den viktigste enkeltårsaken til at jeg aldri har hatt noe forhold til en kvinne.

Jeg er glad i barn, og skulle gjerne hatt en datter eller en sønn. Problemet er at for min del kunne alle verdens kvinner like gjerne befunnet seg på månen, de ville ikke blitt noe mindre utilgjengelige for min del.

Selvsagt vil ikke resultatet bli slik for alle barn i konfliktfamilier, men noen effekter vil de fleste dra med seg i voksen alder.

Dere som bruker barna som våpen i familiekonflikter: Tenker dere på hva barna vil synes om dere om noen år, når de er voksne og kan gjøre seg dypere refleksjoner? Dere som saboterer den andres samvær med barna: Hva tror dere barna vil tenke om dere i voksen alder? Hvordan tror dere dette vil påvirke barnas framtidige kjærlighetsliv?

Fra jeg ble stor nok til å se at min families konflikt hadde flere nyanser enn svart og hvitt har jeg lovet meg selv at om jeg noengang skulle være i en familiesituasjon med barn der det plutselig ble brudd, skal jeg ikke forsøke å bruke barna som våpen. Nå er det mikroskopisk sjanse for at jeg noengang vil komme i den situasjon at jeg har barn. Min mor vil i det minste ha meg i alderdommen, selv vil jeg bli ensom.

Anonymous poster hash: b74ac...8db

[Nordvesta]

Leit å lese. Virkelig

Hvordan var den nye damen til din far? Var hun en kjekk, snill og grei dame? Har du noe kontakt med henne?

Jeg spør fordi du kanskje har andre kvinnelige rollemodeller i livet ditt som kan gi en liten motvekt til din mor. Vet ikke om det er derfor du skriver noe om at du "sliter" på damefronten, men det kan være at du setter opp noen sperrer fordi du er redd for å ende opp som din far - svertet og bakvasket.

Skal ikke analysere deg her, jeg kjenner deg ikke Men det kan være noe å tenke på og kanskje du våger å satse på ei dame om du får løst opp floken i hjertet.

[AnonymBruker]

Selv om det du opplevde i forbindelse med foreldrenes skilsmisse var både vondt og leit, synes jeg det blir helt feil å legge skyld på din mor for at du vil forbli ensom og barnløs. Enslig kanskje, ja, men ikke ensom. Isåfall er det et valg du tar å ingen andre. Bitter vil jeg kalle deg.

Ja, oppveksten kan ha skapt en redsel i deg, men å ofre hele ditt liv for denne redselen -som du i tillegg belaster din mor for- blir for dumt. Du vet bedre.

Anonymous poster hash: d2071...913

[AnonymBruker]

Selv om det du opplevde i forbindelse med foreldrenes skilsmisse var både vondt og leit, synes jeg det blir helt feil å legge skyld på din mor for at du vil forbli ensom og barnløs. Enslig kanskje, ja, men ikke ensom. Isåfall er det et valg du tar å ingen andre. Bitter vil jeg kalle deg.

Ja, oppveksten kan ha skapt en redsel i deg, men å ofre hele ditt liv for denne redselen -som du i tillegg belaster din mor for- blir for dumt. Du vet bedre.

Anonymous poster hash: d2071...913

Om du leser det ts skriver en gang til så handler det ikke om skyld men at han ser på årsaker. Uansett om man liker det eller ikke så blir man spesielt formet av livshendelser som barn og man danner på grunnlag av det personlighetstrekk som man vil ha med seg resten av livet. Opplever man mange og alvorlige nok konflikter mellom far og mor som barn vil man kunne danne personlighetstrekk som vil kunne være i veien for eget kjærlighetsliv senere i livet. Det kan også skje ubevisst, mange er ikke engang klar over at de har noen sperrer som i praksis forhindrer dem å få seg dame.

Jeg tror på ingen måte at folk som har hatt en vanskelig/vond barndom ønsker å ofre livet sitt på grunn av usikkerheten/redselen man forankret i barndommen, men dessverre blir det ofte slik i praksis. Det betyr ikke at man ikke skal prøve men det er forholdsvis kjent at det er i barndommen man danner den grunnleggende personligheten. Innen psykologien er det relativt kjent at det er svært vanskelig å endre dette senere, mange psykologer/psykiatere mener sågar at det er umulig, at når personligheten først er ferdig dannet kan den ikke endres i etterkant uavhengig av hvilken grad man selv forsøker.

TS er på ingen måte den eneste. Jeg ser flere i min større omgangskrets som på ulikt vis har hatt store vansker i barndommen. Foreldrene/omsorgspersoner er ikke en komponent hos alle, men flere har opplevd tillitsbrudd og i noen tilfeller omsorgssvikt som i praksis nok har vært en medvirkende årsak til at de selv har problemer i stor nok utstrekning til å ikke være partnermateriale. Mitt inntrykk er at dette spesielt gjelder menn fordi kvinner har en lavere terskel for hva de oppfatter som "svakhet" og da i større grad enn kvinner går alene gjennom livet.

Anonymous poster hash: 2ef75...456

[AnonymBruker]

Leit å lese. Virkelig

Hvordan var den nye damen til din far? Var hun en kjekk, snill og grei dame? Har du noe kontakt med henne?

Jeg spør fordi du kanskje har andre kvinnelige rollemodeller i livet ditt som kan gi en liten motvekt til din mor. Vet ikke om det er derfor du skriver noe om at du "sliter" på damefronten, men det kan være at du setter opp noen sperrer fordi du er redd for å ende opp som din far - svertet og bakvasket.

Skal ikke analysere deg her, jeg kjenner deg ikke Men det kan være noe å tenke på og kanskje du våger å satse på ei dame om du får løst opp floken i hjertet.

TS her.

En tilleggsopplysning: Det ble slutt mellom min fars nye flamme og ham etter en stund. Et forhold som starter i skjul og som fortsetter i en konflikt har ikke de beste forutsetninger for å bli levedyktig. Jeg har ikke møtt henne siden. Når jeg ser tilbake på det var hun en ganske normal kvinne, men jeg tror ikke mine problemer overfor kvinner har noe med rollemodeller å gjøre. Min mor har mange gode egenskaper, men akkurat i denne konflikten var hun ganske hevngjerrig.

Jeg tror denne konflikten er en viktig årsak til at det er veldig sjelden jeg får romantiske følelser overfor kvinner. Så er det en del andre faktorer som gjør at jeg sliter med å klare å "kapre" disse kvinnene.

Første anonyme svarer her gjør det samme som jeg har sett i en del lignende diskusjoner, nemlig å tro at man bare kan legge fra seg alt man har av mental bagasje fra oppveksten. Hvis det bare var så enkelt...

Anonymous poster hash: b74ac...8db

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvor i huleste er barnevernet! Jeg har nettopp opplevd noe jeg egentlig visste foregikk, men i går fikk jeg beviset. Mor bruker sin sønn for å gi barnefar ekstra dårlig samvittighet. Far som oppfyller alle femti « krav» jeg har funnet på en side for å « finne» ut om en person er psykopat ( vet at det ordet ikke skal benyttes, men erstatt med uegnet til å ha barn). Løser dette med å legge skylden på meg. Jeg vet jo at han er unormal, så jeg gjorde en test og fortalte henne det. Ja, hadde dårlig samvittighet, men jeg måtte bare ha et bevis på at han juger hele tiden. Ja, det som skjedde var at han lurte barnemor til å tro at det var jeg dom var slem, og han som er utdannet « vaktmester» ble plutselig utdannet psykiater og fikk moren til å tro at jeg ble helt tourettes til tider, og det betydde da at jeg var slem. Jeg lo så jeg holdt på å forgå. Det som er tragisk oppe i dette er at selv med gjentatte varsler til BV, har ikke de barna fått noe hjelp. Og, hverken jeg eller psykiatrien klarer å få endret på en psykopat. Så, grøss og gru. Hvor er hjelpen til barna spes når begge foreldrene er helt skrudd i hue. 

Anonymkode: fd83c...a02