Generasjonsbolig

[Letti]

Vi har i en liten periode vært på husjakt og hvis vi skulle få tak i et hus som rommer 3 (4) unger og bikkje, pluss oss voksne selvfølgelig, så må vi flytte minst fire mil fra her vi bor nå. Pga boligprisene!

En lite fristende løsning, da vi har besteforeldre, onkel, tanter, fettere/kusine osv osv her vi bor i dag.

Er ikke stor familie, desto viktigere og bo i nærheten.

Pluss at ungene har fritidsysler, kamerater i drøssevis og en skole hvor de trives godt.

Prisene her vi bor er sinnsyke. Sett med våre øyne selvfølgelig.....

Ønsker ikke og bo oss i hjel heller.

Nå har vi fått vite at vår tidligere utleier skal selge sin generasjonsbolig. Vi vet ikke taksten enda, men det er et hus på 240 kvm brutto pluss leilighet på ca 70 kvm. Og prisen blir ant. mellom 2 - 3 mill. Det trekker nok en del ned fordi det er oppussingsobj.

Men det er størrelsen og beliggenheten som trekker opp. Mulig det blir enda dyrere, vi vet ikke.

Men nå har mine foreldre kommet med forslaget at de skal kjøpe huset sammen oss. Det ville hjulpet oss utrolig mye. Vi hadde fått et stort hus, sentral beliggenhet og vi hadde ikke forandret på noe i forhold til ungene sitt vante miljø.

I tillegg ville jeg fått mye hjelp med ungene i motsettning til hva jeg ville få hvis vi flytter noen mil unna.

Jeg er veldig mye alene siden mannen min jobber turnus og i perioder ekstra mye, men har også langfri i perioder.

Må jo innrømme at det frister.......

Men bo vegg i vegg med foreldre??

Er det noen som har erfaring med dette?

Er det noe vi bør snakke om før vi evnt. slår til?

Mannen min har ingen betenkligheter, jeg har en hel masse! Min mor er ikke av de enkle ( som mødre fleste...??!!), men jeg vet at det er flere fordeler enn ulemper og ungene hadde fått det veldig bra.

Er kjempetakknemlig for tips og råd!

[Thomasine]

Ja, dette er situasjonen vi lever i!!

Joda, det har selvfølgelig sine ulemper, men også mange fordeler!!!

Mannen min hadde ikke noe problem med dette, hos oss var det også meg som hadde mine "second thoughts"

Fordelene er bla:

*Barnebarna får en helt anderledes kontakt med besteforeldrene - et nærere forhold...

*Om de har tid så er det lettere med avlastning og barnepass.

*Oftere felles middager ( hos oss iallefall... )

*Mange fellesturer - sommer som vinter!

*Kan handle inn større kvanta av ting å lagre sammen; dopapir, mel o.l

Ulempene er bla:

*Man får ikke reist bort på besøk til besteforeldrene...

*Kan bli diskusjoner om man har ulik opppfatning av hvordan hagen skal være/se ut/inneholde

*Gnissninger mellom mormor og mor innimellom... :o

Ja, sikkert mye mere på begge punkter.

Uansett, hadde det ikke vært for at mine foreldre ikke blander seg inn i hverken vårt forhold eller i barneoppdragelsen hadde det ikke funket.

De renner heller ikke inn dørene våre - ei heller vi deres... :-)

Barnebarna er opplært til alltid å ringe på før de går inn.

Flere ting, men de er litt vanskelig å sette ord på... :-?

Alt i alt er vi glade for å ha dem vegg i vegg.

Både familiær og økonomisk støtte for oss!!

Lykke til!

[Letti]

Det var godt og høre!

Ja, jeg klarer faktisk og se at det er mange fordeler. Mine foreldre er ikke eldre enn i femtiårene, min mor er ti år eldre enn min mann og de driver eget firma.

Min mor står på pinne for oss til alle døgnets tider uansett hva det gjelder.

Og jeg vet med 100 % sikkerhet at min mann og mine foreldre går godt overens.

Og ungene har veldig mye glede av mine foreldre allerede. Vi bor i luftlinje bare femhundre meter fra hverandre i dag, så ungene stikker stadig innom hvis det er noe.

Og vi har i alle år feriert sammen minst en til to uker hver sommer.

Vi er sammen til alle høytider og tilbringer mye tid sammen på hytta. Skulle vi velge og kjøpe sammen, så vil jo fellesferier og hytteferier falle bort. Det kan bli for mye.

Men da vil vi prioritere å feriere hver for oss, for så og ha noe og fortelle om når vi kommer hjem.

I og med at vi bor så nære nå også, så har vi liksom ikke den besøksfølelsen. Så det vil ikke bli noe savn!

Og det huset vi har lyst til og kjøpe, så vil vi ha hver vår hage. Huset er bygd på en slik måte at vi kan dele hagen bak i to og ha felles på forsiden. Og der har vi allerede diskutert hvordan vi ønsker og ha det. Og vi har vært enige så langt.

Når det gjelder barneoppdragelse , så vet mine foreldre at det er vi som til sist bestemmer og hvis de noen gang har trosset det min mann eller jeg har sagt, så har de fått beskejd om at det er vi som bestemmer så lenge vi er til stede.

Og innblanding i vårt forhold ville nok ikke mine foreldre prøvd seg på engang. Da ville det i så fall vært jeg som hadde blitt den store stygge ulven.

[Soul]

Kjenner til situasjonen, bare som barn. Dvs. jeg har vokst opp i genersajonsbolig med mamma, pappa, søster, meg og mormor og morfar i leiligheten ved siden av (bare at leiligheten jo er tilknyttet huset, vi kan gå til mormor fra underetg. til mamma/pappas hus. Vet dette hjalp m + p mye da de var unge og skulle etablere seg. Men, jeg vet at mamma ikke hadde gjort det valget om igjen... Ikke for det, det er mange fordeler som dere jo har nevnt. Vi barna har fått et spesielt og nært forhold til besteforeldrene og m+ p hadde alltid barnepass og hjelp i huset. Det har også vært lettere for m + p å ta seg av mine besteforeldre etterhvert som de har blitt eldre. Problemet er at mamma og mormor knapt kan snakke hyggelig sammen den dag i dag, de er rett og slett drittlei av å gå opp i hverandre :-? Nå er mormor typen som blander seg veldig inn, har sterke meninger og som skal vite alt som skjer. Eks. "hvor skal dere nå?", "Hvorfor har du så mye øyesverte på?", "Skal dere ut en tur?", "Har dere besøk?", "Ååå av hvem?" osv. Mormor er en utrolig snill og koselig dame, det er ikke det, men hun og mamma er veldig ulike...

Så mamma har gitt streng beskjed om at hun aldri vil bo i generasjonsbolig med noen av sine barn, nettopp for å bevare det gode forholdet vi har idag.

Jeg mener ikke at dere skal forkaste idèen, det finnes jo mange fordeler, men tror det er viktig at personlighetene deres kan trives tett på hverandre over tid... Og kanskje at dere avtaler å ikke "tråkke opp i hverandre"?

Lykke til!

[VesleBråka]

Jeg har tenkt på det også. Jeg ser det som en stor bakdel at hvis mine foreldre skulle gå bort, så må det etter dem deles, dvs huset må selges og jeg mister hjemmet mitt. Derfor vil man kanskje bekymre seg over dette? Det er jo ikke sikkert man gidder å leie ut til noen fremmede heller for å beholde huset. Spørs litt hvordan det er lagt opp. Jeg tror ikke det hadde vært noe problem å bo med mine foreldre, de trenger seg ikke på eller renner ned dørene, men er hjelpsomme. Måtte såklart ha snakket grundig om det på forhånd, avtalt hvordan vi vil ha det for at vi ikke skal bli irriterte på hverandre.

[Pip]

Tenkte eg skulle stikke innom med litt åtvaringar, eg... Ikkje for å vere ekkel, men kanskje for å få 'alt' på bordet før de evt. bestemmer dykk.

Tante og onkel (ikkje tante og onkel sånn i blodet, men veldig i praksis - nære vener av familien) har to døtre. Den eldste har tre born, no i alderen 6 til 17 år. Mor og dotter har alltid hatt eit fint forhold, basert særleg på openheit (som sjølvsagt har ført til ein del kranglar opp gjennom åra). For 6-7 år sidan bygde dottera med familie på huset til tante og onkel, slik at det vart ei separat bueining med forbindelse til det gamle huset - slik at det altså vart ein generasjonsbustad.

Det var berre fryd og gammen, og tante snakka SÅ varmt om dette, det burde me gjere òg, det var det flottaste og luraste dei nokon gong hadde gjort etc etc. Og det VAR jo mange openberre fordeler - barnebarn og besteforeldre fekk ein veldig nær og god kontakt, og sidan dei budde 'oppi' kvarandre, tok besteforeldra òg meir del i den 'daglege oppdragelsen'.

Barnebarna - eg har hatt ein del kontakt med den eldste - var òg overbegeistra - dei var nesten aldri åleine, og hadde alltid nokon å snakke med/vere saman med.

MEN: For eit års tid sidan eller sånn byrja det å skjere seg kraftig mellom mor og dotter. Ingen av dei kan setje fingeren på nøyaktig kva det var, men dei byrja å gå kvarandre kraftig på nervene. Dottera kritiserte mora, påstod at ho skjemte borna for mykje bort, at ho prøvde å få dei 'på sitt lag' etc. Det var rett og slett ein forferdeleg vanskeleg situasjon å leve i. Men dei budde jo altså vegg i vegg, og det var berre til å prøve å leve med det. Til slutt nekta mora borna sine å besøke sine eigne besteforeldre - og no har dei unge flytta ut, og kjøpt seg eit hus i ein annan del av byen. Og møter aldri tante og onkel. Tante har fått beskjed frå dottera om at ho no anser seg for å vere morlaus...

Altså - ut av 'ingenting' vart det ein enorm konflikt, som ser ut til å ha øydelagt forholdet dei imellom for alltid - i alle fall for veldig lang tid.

Tante seier sjølv at ho no angrar på heile generasjonsbustaden, for viss dei hadde budd i kvar sitt hus (som dei gjer no, forsvåvidt), ville det vore vanskeleg å gå kvarandre så på nervene. Og viss dei gjorde det, kunne dei gå kvar til sitt og vere i fred - og samværet med borna og alt ville vore meir 'naturleg regulert'.

Konklusjon: Generasjonsbustad fungerer ypperleg så lenge ein har eit fint forhold, men konfliktar er langt vanskelegare i ein slik situasjon enn ellers.

Men dette var jo for denne familien, ein veit sjølvsagt aldri slikt på førehand. Viss de finn ut at de ynskjer dette, vil eg ynskje dykk all mogeleg lukke til!

(Men eg veit at eg personleg aldri ville satsa på dette, etter å ha sett kva som skjedde med tante og onkel...)

[:-) anna]

Eg hadde ikkje vore i tvil. Med eit slikt forhold som det høyrest ut til at du har med foreldra dine, er ein genersjonsbustad berre eit gode.

Klart de kan få problem om det kjem til konflikter. Men mest sannsynleg ikkje. Det kjem vel an på om de er ein konfliktfyllt familie eller ikkje.

De får bestemme køyrereglar på førehand og respektere kvarandre sitt privatliv. Og foreldra dine får avgjere på førehand kva dei vil gjere med arv, om de er fleire søsken, då. Det treng ikkje vere eit problem.

[Letti]

Takk for mange innspill.

Ser at det kan bli noen konflikter, men jeg vet innerst inne at mine foreldre og min mann og jeg har såpass respekt for hverandres privatliv og at de har sitt og vi har vårt.

I tillegg så går vi veldig godt overens.

Vi treffes nesten daglig og min mann er ofte innom mine foreldre uten at jeg er med.

Mamma og jeg snakker sammen så og si hver dag og hun er alltid til stede for oss.

Dette kan det jo bli litt mye av, men hun vet hvor grensen går for hvor mye hun kan blande seg i vårt liv.

Vi har hele tiden vært flinke til og si ifra hvis det er noe.

I tillegg så har ikke ungene noen andre besteforeldre, min svigermor er lite til stede i vårt liv. Min svigerfar er død.

Og vi har allerede snakket mye om dette og vi er alle innstilt på at dette er noe vi vil veldig gjerne alle sammen.

Og som skrevet, så er min mann mye borte og min far reiser mye i jobben, så dette vil jo være en mulighet til at vi kan hjelpe hverandre når det er behov for det.

Vi er en lite konfliktfylt familie. Mine foreldre er veldig opptatt av at ting skal prates om og at ting ikke skal bli til krangling.

[Letti]

Glemte og skrive at jeg har en bror. Men han lever sitt liv med kone og barn, men vi har veldig god kontakt.

Han kunne aldri bodd slik med mine foreldre. De trives med sitt rekkehus og med sine venner og vet at de alltid vil være velkomne både hos oss og hos mine foreldre.

Min mor har niesa mi så ofte som mulig og det vil jo også være et pluss hvis vi bor vegg i vegg. Da vil vi også få mere glede av henne og min bror med kone.

Når det gjelder arv, så er min far vedlig flink med og ha ting i orden via advokat. Allting blir skrevet og alle vet om hva som er skrevet og hva som er blitt gjort eller vil bli gjort.

Min bror sitter i styret i firmaet til mine foreldre og jeg ble spurt om det var ok før det tredde i kraft.

Vi vet på en måte det meste som trengs å vite om hverandre, men det er ikke noe vi snakker om til det daglige og alle respekterer hverandre og at vi har hvert vårt privatliv.

Så jeg er helt sikker på at mine foreldre vil gjøre det som er det riktige også i forhold til arv.

Og skulle dette gå i boks, så vil det ant.vis bli skrevet at min mann og jeg har førsterett til og kjøpe billeiligheten hvis det skulle skje mine foreldre noe. Det fordi min bror har nok med sitt og ønsker nok pengen istedetfor, hvis om atte dersom atte.

[Gjest Chica_]

Jeg kunne aldri verden bodd sånn da jeg går lei av mamma etter et døgn på hytta sammen f.eks. Men dere virker å ha et bra forhold og ha snakket nøye om det på forhånd. Har sett de andre innleggene du har hatt her inne ang. vanskeligheten med å få tak i en bra plass å bo. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg nok satset på å kjøpt dette huset. Viser det seg etter ett år eller tre at dette ikke er noe for dere, så kan dere jo selge og flytte hver for dere. Ingenting sier vel at dere må bo sånn resten av livet?

[Letti]

Jeg kunne aldri verden bodd sånn da jeg går lei av mamma etter et døgn på hytta sammen f.eks. Men dere virker å ha et bra forhold og ha snakket nøye om det på forhånd. Har sett de andre innleggene du har hatt her inne ang. vanskeligheten med å få tak i en bra plass å bo. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg nok satset på å kjøpt dette huset. Viser det seg etter ett år eller tre at dette ikke er noe for dere' date=' så kan dere jo selge og flytte hver for dere. Ingenting sier vel at dere må bo sånn resten av livet?[/quote']

Vi har nok et greit forhold, selvom min mor og jeg kan godt være ganske så uenige. Men sammenlignet med mange av mine venninner, så tror jeg ikke vi skal klage.

Og plusset for oss er at mine foreldre ant. kommer til og kjøpe hele huset hvis vi ikke får finansiering. I og med at vi har en del gjeld fra før.

Pappa sitt forslag var da og dele opp lånet slik at vi betaler "husleie" rett på lånet som er på vår del og da betaler vi jo på en måte gjelden på huset selv, men at på papiret står gjelden på mine foreldre.

Men istedetfor og betale kr. 9 000,- rett ut av vinduet som vi gjør i dag på huset vi leier, pluss det vi betaler på gjelden vår, så vil vi da betale en sum pr. mnd til vårt eget, takket være mine foreldre.

Og det er jo som du sier at man kan jo bare selge hvis det ikke fungerer, men det skal nok en del til før det evnt. skulle skje.

[blåveis]

Jeg har vokst opp som barn i et slikt "kompleks" og jeg hadde det herlig! Besteforeldre som alltid var der å ty til. En lang periode i barndommen spiste jeg middag to ganger om dagen.. en hos besteforeldre og en hos foreldre (den gang jeg hadde forbrenning.. )

Men som voksen ville jeg aldri valgt denne løsningen. Jeg vil ha firhet og uavhengighet. Bare tenk på hvor mye dette kompliserer en evt skilsmisse osv osv

Å bo noen få mil vekk fra familie er ikke langt, det går jo fort med bil.

[Letti]

Å bo noen få mil vekk fra familie er ikke langt, det går jo fort med bil.

Noen få mil er greit, men med en mann som jobber turnus, ofte natt, og som gjerne kan jobbe 80 - 90 timer i uka, så er det veldig greit og ha foreldre i kort avstand.

Har bodd et par mil unna tidligere og da var det slitsomt med syke barn og en mann som ofte var på jobb. Målet er jo at han skal trappe ned sitt eget firma og vil da ha langfri i perioder og jobbe tett mye i perioder.

Med tre unger pluss stesønn, pluss bikkje, så kan det være greit og ha litt hjelp. Og "friheten" min vil jeg faktisk miste hvis vi flytter noen mil vekk. Jeg vil få større frihet ved og bo i nærheten av mine foreldre. Det vil være letter for meg og gå ut i jobb eller bare det og kunne gå en tur med bikkja uten unger.

[Gjest Pjusk]

Hvis jeg var i din situasjon ville jeg absolutt valgt generasjonsbolig, Goliat.

Det er viktig at mannen din er uten betenkligheter - siden det er svigerfamilien han skal dele hus med. Alltid litt anderledes med egne foreldre....

Lykke til!

[VesleBråka]

Jeg tenker fortsatt på arv. Hvis huset står i dine foreldres navn, har jo din bror krav på 50% av verdien på huset. Du kan ikke sitte uskiftet hvisomatte. Det er ikke riktig at han skal gå glipp av sin foreldrearv for at du skal ha husvære heller. Dette er iallefall det jeg tenker på, dere må jo sannsynligvis selge huset hvisomatte, dere klarer vel ikke å kjøpe ut din bror..? Og det er jo forferdelig synd hvis man har funnet drømmehuset og i tillegg brukt mye tid og ressurser på å pusse og og fikse akkurat sånn man vil ha det både inne og ute.

[Gjest Anonymous]

Har bodd et par mil unna tidligere og da var det slitsomt med syke barn og en mann som ofte var på jobb. .

Klager du over å ha "mamma og pappa" to mil unna??? :o

Jeg har nærmeste butikk to mil unna, jeg.. Familien 40 mil unna!

[Gjest Poirot]

Jeg tenker fortsatt på arv. Hvis huset står i dine foreldres navn' date=' har jo din bror krav på 50% av verdien på huset. Du kan ikke sitte uskiftet hvisomatte. Det er ikke riktig at han skal gå glipp av sin foreldrearv for at du skal ha husvære heller. Dette er iallefall det jeg tenker på, dere må jo sannsynligvis selge huset hvisomatte, dere klarer vel ikke å kjøpe ut din bror..? Og det er jo forferdelig synd hvis man har funnet drømmehuset og i tillegg brukt mye tid og ressurser på å pusse og og fikse akkurat sånn man vil ha det både inne og ute.[/quote']

Enig i at begge parter bør eie boligen, da vil ikke arv bli noe problem. (Eventuelt at den delen dere bor i taes som forskudd på arv). De skal jo da bare skaffe halvparten av den verdien som foreldrenes del står i, og det først når begge er borte. Dette kan ofte legges inn i det lånet man da alt har.

[Letti]

Det var ikke meningen og klage på at mine foreldre bodde to mil unna. Den gang jeg siktet til bodde vi ti mil unna og min mann var kun hjemme i helgene, men det var ikke meningen og klage altså..... :cry:

Vi er nok rimelig bortskjemt med og ha det meste rett utenfor døra. Men jeg hadde nok overlevd skal du vite. Men førti mil fra min familie...Nei det går nok ikke!

Når det gjelder hvem huset skal stå på (hvis vi kjøper det), så skal den minste delen stå på mine foreldre og den største på oss. Og vi skal jo ha hver vår gjeld. Huset er jo egentlig to deler.

Da jeg skrev at mine foreldre muligens skulle kjøpe hele sullamitten var det hvis om atte dersom atte vi ikke fikk finansiering.

Og så ville vi på en måte betale husleie til mine foreldre, men at vi betaler rett inn på lånet som dekker den største delen som vi skal bo i.

At vi da betaler på vårt eget i stedetfor husleie, rett ut av vinduet som vi gjør pr. dags dato.

Det var bare for at mine foreldre skulle hjelpe oss (og seg selv) med og sikre oss huset hvis det blir aktuelt. Det er jo kjedelig hvis det skulle glippe fordi vi ikke fikk lån med en gang hvis det er dette vi ønsker.

Og vi vil jo få ordnet finansieringen før eller siden, og da vil vi jo eie og betale på hver vår del.

Mine foreldre gjør ikke forskjell på min bror og meg og de er veldig opptatt av at ting skal gjøres riktig for oss alle.

Dette er min bror klar over og mine foreldre snakket også om at de skulle betale ut, ja broder`n har pant i huset til mine foreldre i dag og det skulle de evnt betale ut hvis de solgte, og kjøpte sammen oss.

Slik at min bror fikk forskudd på arv.

Og så ville jeg få enten summen i kontanter til og pusse opp for eller at jeg skulle få mere enn min bror den dagen de falt i fra.

Men alt dette er jo foreløpig bare på planleggerstadiet, men det er godt og høre hva dere mener. Kunne jo dukke opp ting vi ikke hadde tenkt på.

Håper dere skjønte hva jeg skrev i dette innlegget. Syns det ble litt rotete....men men....

[J.K. Rowling]

Enten den sier slik eller sånn.

Men det jeg ville vært veldig obs på, er at ungene ikke bør gå inn og ut hos besteforeldrene hver dag. Jeg kjenner to par som bor i generasjonsbolig, og der er ungene nesten mer knyttet til besteforeldrene enn til sine egne foredre. Det er her snakk om tenåringer som har gått inn og ut hos besteforedrene siden de var små. Det har i begge tilfellene også gått ut over de andre barnebarna, da besteforeldrene ikke har hatt like mye overskudd til dem. De har sjelden hatt "alenetid" med de andre barnebarna, siden ungene som bor vegg i vegg alltid har kommet innom da søskenbarna har vært på besøk.

[Letti]

Enten den sier slik eller sånn.

Men det jeg ville vært veldig obs på, er at ungene ikke bør gå inn og ut hos besteforeldrene hver dag. Jeg kjenner to par som bor i generasjonsbolig, og der er ungene nesten mer knyttet til besteforeldrene enn til sine egne foredre. Det er her snakk om tenåringer som har gått inn og ut hos besteforedrene siden de var små. Det har i begge tilfellene også gått ut over de andre barnebarna, da besteforeldrene ikke har hatt like mye overskudd til dem. De har sjelden hatt "alenetid" med de andre barnebarna, siden ungene som bor vegg i vegg alltid har kommet innom da søskenbarna har vært på besøk.

Mamma og pappa har kun tre barnebarn, pluss min stesønn som de kaller sitt ekstra barnebarn og alle får lov til og komme og gå som de vil. Mamma ofrer seg altfor mye i mine øyne for disse unga og det er faktisk jeg som sier nei og setter ned foten.

Og i tillegg så har min svigerinne og jeg snakket mye om at barna må få være alene innimellom med besteforeldrene sine.

Men nå er aldersforskjellen så stor at de har forskjellige behov fra besteforeldrene.

Mamma klarer nesten ikke å reise på hytta uten at en eller flere av unga er med. Da kjeder hun seg.

Men jeg er ganske bestemt på at mine foreldre må ha litt tid alene også, men det hender stadig vekk at gutta mine ringer hjem og sier at nå er de hos besteforeldrene og spiser middag....

Så dette er mye opp til oss voksne og får og få dette til og fungere. Kommunikasjon er vel hovedpoenget her.