Føler dette var siste dråpen. Angående familien min..jeg makter ikke mer ! :( ( LANGT )

[AnonymBruker]

Jeg er ei dame i tredve årene som er gift og har ikke barn, har en liten hund.

Bor sammen med min man i en leilighet. Jobber ikke da jeg sliter veldig psykisk:(

Går til behandling for depresjon og angst, samt mine vonde følelser til min familie.

Jeg har alltid vært snill, glad, og veldig sosial av meg. Den rake motsetningen av min familie. Min bror er beskjeden, og det er sjeldent vi snakker sammen. Han er bare lite intr. i å snakke med verken meg eller min mann. Men det kan jeg leve med.

Min mamma har alltid vært en god mamma, vært der for meg når jeg trengte råd eller en skulder å gråte på. Pappa har vært mer sånn i oppveksten min, men de siste årene er det mest hvis jeg trenger noe hjelp med det praktiske. Følelser har han aldri vært god på å snakke om.

Og nå når jeg sliter såpass mye som jeg gjør nå, så har de bare ikke forstått meg, de oppfører seg som om alt er i orden. Jeg har prøvd mange ganger å snakke om hvordan jeg føler meg, men til ingen nytte. De viser null omsorg.

Mange ganger har jeg hatt angst når vi har vært sammen, for jeg vil fortelle hvordanjeg har det og at jeg trenger dem, til og med min mann har forsøkt å forklare det til dem, men til ingen nytte, som sagt.

Flere ganger har vi vært på besøk hos dem, hvor angsten spredte seg over meg og jeg bare måtte komme meg hjem, da bare sto jeg opp og sa at nå må vi dra. Og det endte alltid opp med at jeg gråt og ble sinna samtidig, hvor jeg da blir så sliten psykisk i flere dager.

Men i det siste, har jeg følt meg bra, reist på besøk hos dem, og det har gått bra, jeg koste meg og det gjorde meg godt. Til idag. Mamma ba oss på besøk, og vi reiste, jeg hadde til og med bakt ei kake, som jeg tok med. Jeg var i god form, og gledet meg. Vi kom dit og jeg følte at jeg angret. Broren var der med datteren sin. Han gadd knapt å hilse på oss, men det er vi vant med, og det gjør meg ikke så mye. Mamma og pappa var ikke så ivrig til å snakke. Jeg satt der å hørte på at mannen min snakket, men det var null interesse fra deres side. Det begynte å koke i meg, og jeg merket at hunden min ble skikkelig urolig, han pleier aldri å være slik. Og etter fem minutter så sa jeg nå reiser vi hjem!! Jeg sa dere vil ikke prate og ser bare på den dumme tv-en. Pappa sa bare "hva skjer" og jeg sprang ut døren og vi reiste hjem.

De prøvde ikke engang å stoppe meg, de prøvde ikke å prøve å få meg til å roe meg ned. Ingenting!! På vei hjem var jeg hysterisk og gråt og jeg sverget for meg selv at dette var siste dråpen, jeg makter ikke mer! Det gjør for vondt.

Det som ikke gjør saken bedre er at de viser mye mer omsorg for min bror og hans unger enn datteren sin. Er ikke bare jeg som ser det, mange andre har også kommentert dette. Og jeg har prøvd å overse det, og ikke ta det til meg, men jeg klarer ikke.

Jeg har det så vondt, jeg føler at jeg har mistet min familie. Det gjør for vondt å ha kontakt med dem, og det gjør for vondt å føle at man ikke har noe familie.

Jeg pleier å snakke med min behandler om denne temaet, men jeg skal ikke til henne før etter nyttår, og jeg føler det er så lenge til, jeg måtte bare få det ut her.

Er det noen der ute som har det på samme måte som meg, som kan komme med noen gode ord, jeg trenger det virkelig nå.

Anonymous poster hash: 6a046...93d

[AnonymBruker]

Jeg synes du er helt urimelig og ganske navlebeskuende (vanlig bivirkning av å gå til psykolog). Her forventer jeg en liste over grusomme ting de har gjort deg og det verste du kan komme med er at de ikke er tankelesere og løper etter deg når du overreagerer på bokstavelig talt ingenting...

Anonymous poster hash: f02bf...939

[Gjest iGirl]

Familien din kan ikke SE angsten din

[AnonymBruker]

Jeg synes du er helt urimelig og ganske navlebeskuende (vanlig bivirkning av å gå til psykolog). Her forventer jeg en liste over grusomme ting de har gjort deg og det verste du kan komme med er at de ikke er tankelesere og løper etter deg når du overreagerer på bokstavelig talt ingenting...

Anonymous poster hash: f02bf...939

En bivirkning av å gå til psykolog? Jeg føler det motsatte: At man kan føle seg fort sviktet og overreagere når man er deprimert, men mindre navlebeskuende når man går til psykolog

Anonymous poster hash: 1e706...8fb

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det alltid har vært slik i din familie? Det har bare blitt mer og mer synlig? Det er lov å ikke ha kontakt med egen familie mens du sorterer og velger hvordan du vil ha det. Vi er så mange her på KG som har omtrent samme ufølsomme familie.

Anonymous poster hash: 77ba0...b80

[AnonymBruker]

Jeg synes du er helt urimelig og ganske navlebeskuende (vanlig bivirkning av å gå til psykolog). Her forventer jeg en liste over grusomme ting de har gjort deg og det verste du kan komme med er at de ikke er tankelesere og løper etter deg når du overreagerer på bokstavelig talt ingenting...

Anonymous poster hash: f02bf...939

Har du egentlig et fnugg av peiling på hva du uttaler deg om?

Anonymous poster hash: 77ba0...b80

[AnonymBruker]

Jeg signerer ab over her... Du opplever nok ting som langt verre enn de virkelig er. Slutt med å overanalysere og overdramatisere småepisoder, og gled deg heller over en familie som bryr seg om deg, selv om de kanskje ikke helt forstår at du sliter psykisk. Det er du som har vonde følelser til familien din, de har tilsynelatende (ut fra det du forteller) ikke gjort så mye galt.

Vi er mange som har familie som har gjort og sagt langt verre enn det din familie har. Lær deg at de bare e sånn, at du ikke kan endre familien din, og at de tross sine feil og mangler er glad i deg og at de bryr seg om deg.

Anonymous poster hash: f917c...7bf

[Daraya]

Slike psykiske tilstander er slitsomme for omverden også. Ingen kan se inn i hodet ditt og derfor kan de ikke reagere som du forventer. Jeg hadde nok ikke løpt etter deg heller.

[AnonymBruker]

Jeg har en lignende familie. Vi har alle et greit forhold, men å snakke om følelser og hvordan vi EGENTLIG har det - det har vi aldri gjort. Hvis jeg har prøvd, opplever jeg at de plutselig snakker om noe helt annet, eller har oppmerksomheten rettet mot noe de leser eller tv.

De er ikke onde. Det er ikke det at de ikke bryr seg. Vi har bare ikke tradisjon for å være nær hverandre på den måten. Det er litt trist, men sånn er det bare.

Det er selvfølgelig umulig å mene så mye ut fra det lille du skriver, men skal jeg kun basere meg på det, virker det som om det er nettopp din angst og psykiske ustabilhet som gjør at du reagerer som du gjør. Ut fra hva du skriver, virker det som om du overreagerer. At du etter bare få minutter reiser deg og bedyrer at du vil hjem og at din far forvirret utbryter "hva skjer?", får meg til å tro at hovedproblemet ligger hos deg og din overfølsomhet. Men jeg kan jo ta feil…

Anonymous poster hash: b5dc4...f99

[AnonymBruker]

Jeg synes du er helt urimelig og ganske navlebeskuende (vanlig bivirkning av å gå til psykolog). Her forventer jeg en liste over grusomme ting de har gjort deg og det verste du kan komme med er at de ikke er tankelesere og løper etter deg når du overreagerer på bokstavelig talt ingenting... Anonymous poster hash: f02bf...939

Takk skal du ha for det, nå føler jeg meg mye bedre. Tankelesere? Jeg har mange ganger forklart dem hvordan jeg føler det, og de vet hvorfor jeg går til behandling, men de viser null interesse, snakker om vær og vind, selv om jeg sliter.

Anonymous poster hash: 6a046...93d

[minister-mio]

Hva var egentlig dråpen?

[AnonymBruker]

En bivirkning av å gå til psykolog? Jeg føler det motsatte: At man kan føle seg fort sviktet og overreagere når man er deprimert, men mindre navlebeskuende når man går til psykolog

Anonymous poster hash: 1e706...8fb

Tja, tjo, dét også, men jeg er også litt enig i det den andre skriver over her. I hvertfall de som har relativt lette psykiske problemer kan få en tendens til å bli mer navlebeskuende etter en periode hos psykolog. Både førstehånds- og andrehånds erfaring.

Anonymous poster hash: b5dc4...f99

[AnonymBruker]

Hva var egentlig dråpen?

Du inviterer noen på besøk, de kommer og du sitter og ser på tv og viser null interesse for samtaler. Er ikke det dråpen så vet ikke jeg?

Anonymous poster hash: 6a046...93d

[Sen ve ben]

Tja, tjo, dét også, men jeg er også litt enig i det den andre skriver over her. I hvertfall de som har relativt lette psykiske problemer kan få en tendens til å bli mer navlebeskuende etter en periode hos psykolog. Både førstehånds- og andrehånds erfaring. Anonymous poster hash: b5dc4...f99

Hva betyr navlebeskuende?

[AnonymBruker]

Tja, tjo, dét også, men jeg er også litt enig i det den andre skriver over her. I hvertfall de som har relativt lette psykiske problemer kan få en tendens til å bli mer navlebeskuende etter en periode hos psykolog. Både førstehånds- og andrehånds erfaring. Anonymous poster hash: b5dc4...f99

Enig i dette! Har erfaring fra nærmeste familie.

Anonymous poster hash: f917c...7bf

[AnonymBruker]

Du inviterer noen på besøk, de kommer og du sitter og ser på tv og viser null interesse for samtaler. Er ikke det dråpen så vet ikke jeg?Anonymous poster hash: 6a046...93d

Etter 5 minutt?

Anonymous poster hash: f917c...7bf

[minister-mio]

Du inviterer noen på besøk, de kommer og du sitter og ser på tv og viser null interesse for samtaler. Er ikke det dråpen så vet ikke jeg?Anonymous poster hash: 6a046...93d

de burde nesten vært politianmeldt. Neida, er ikke bra at du sliter så skal ikke tulle. Håper det løser seg for deg, men ser ikke hva for noe utilgivelig de har gjort, selvom jeg også reagerer når min familie har tv'n på når de har besøk

[AnonymBruker]

Du høres ut som eksen min. Jeg visste aldri hvor jeg hadde han. Plutselig hadde man sagt et galt ord på feil tidspunkt, og angsten slo ut i full blomst. Det var nærmest umulig å ha han med på besøk noe sted, for plutselig måtte han bare dra. Merkelig nok var det som oftest når han selv ikke fikk nok oppmerksomhet, eller feil type oppmerksomhet. Jeg skjønner at det er kjipt å ha det sånn, men tro meg, det er veldig slitsomt for familien din også.

Anonymous poster hash: f3f94...cd6

[AnonymBruker]

Min mamma har alltid vært en god mamma, vært der for meg når jeg trengte råd eller en skulder å gråte på. Pappa har vært mer sånn i oppveksten min, men de siste årene er det mest hvis jeg trenger noe hjelp med det praktiske. Følelser har han aldri vært god på å snakke om.

Dette er nok veldig, veldig kjent for de fleste. Det høres ut som en helt normal familie.

Vi kom dit og jeg følte at jeg angret. Broren var der med datteren sin. Han gadd knapt å hilse på oss, men det er vi vant med, og det gjør meg ikke så mye. Mamma og pappa var ikke så ivrig til å snakke. Jeg satt der å hørte på at mannen min snakket, men det var null interesse fra deres side. Det begynte å koke i meg, og jeg merket at hunden min ble skikkelig urolig, han pleier aldri å være slik. Og etter fem minutter så sa jeg nå reiser vi hjem!! Jeg sa dere vil ikke prate og ser bare på den dumme tv-en. Pappa sa bare "hva skjer" og jeg sprang ut døren og vi reiste hjem.

Du følte at du angret - hvor kom dette fra? Mest fra innsiden, fra deg selv? Hadde du noen umiddelbar grunn til å angre, lå "skylden" hos de andre?

Broren din gadd knapt å hilse på dere - kan det være så enkelt som at dere treffes relativt ofte og kanskje tar hverandre litt for gitt? Kanskje han bare er sånn, dvs. litt avmålt? Du sier jo selv at han ikke er særlig utadvendt. Tror du det var slemt ment at han ikke hilste mer hjertelig?

Dersom mannen din prøvde å konversere med dine foreldre, og de knapt enset ham, var det jo uhøflig av dem. Men i mine øyne er ikke dette noen stor sak, for jeg har også foreldre som kan virke litt uinteresserte. Lar seg avlede av noe annet mens jeg snakker (særlig hvis det er barn tilstede, da blir jeg plutselig luft, selv om jeg var midt i en setning) og putter på noen jaha og nehei og gir ikke inntrykk av å følge med overhodet.

Noen har dessverre den litt leie vanen å ha TV stående på hele tiden, også når det kommer besøk. Mine foreldre er litt sånn, i hvertfall hvis det er "bare" jeg eller mine søsken som er her. Da er vi "i familie" og man har en ganske avslappet holdning til å være sammen.

Hunden din ble skikkelig urolig - mener du at dine foreldre og din bror oppførte seg på en slik måte at hunden din ble urolig? Eller var det fordi du selv begynte å "koke", som du skriver?

De prøvde ikke engang å stoppe meg, de prøvde ikke å prøve å få meg til å roe meg ned. Ingenting!! På vei hjem var jeg hysterisk og gråt og jeg sverget for meg selv at dette var siste dråpen, jeg makter ikke mer! Det gjør for vondt.

Det som ikke gjør saken bedre er at de viser mye mer omsorg for min bror og hans unger enn datteren sin. Er ikke bare jeg som ser det, mange andre har også kommentert dette. Og jeg har prøvd å overse det, og ikke ta det til meg, men jeg klarer ikke.

At besteforeldre er mer opptatt av barnebarn enn av egne barn, er nok ganske normalt. Det trenger ikke bety at de ikke liker deg, ønsker deg alt godt eller vil støtte deg. Jeg tipper min barnløse søster kjenner seg litt igjen, vi er to søsken med 2-3 barn hver, hun har ingen.

Anonymous poster hash: 6a046...93d

Anonymous poster hash: b5dc4...f99

[AnonymBruker]

Herregud! Jeg angrer så sterkt på at jeg opprettet denne tråden, jeg som trodde at jeg ville føle meg litt lettere, men dere gjør det ti tusen ganger verre. Jeg skrev at jeg sliter med psyken, sliter med angst og går til behandling, og det er så ille at jeg føler at familien min viser meg null støtte? De viser støtte og omsorg for min bror men ikke meg.

Angrer

Anonymous poster hash: 6a046...93d