Jeg hadde en vannskelig oppvekst

[Sjenert svane]

Heime hos meg var det sånn at man ikke skulle vise følelser. Hver gang jeg gråt så fikk jeg kjeft fra foreldrende mine. Jeg ble ganske mye mobbet på skolen. Jeg ble dyttet og sparket og slått. Da jeg kom heim og fortalde om det, sa foreldrende mine at jeg burde ordne opp i slikt selv. Jeg fikk lite medlidenhet fra dem.

Slik var hele ungdommstiden og. Foreldrende mine var veldig kalde og brydde seg mest om seg og sitt. I dag er jeg tjuefire år og har en veldig grei samboer. Han forstår meg. Men så klart det er jo vondt å tenke tilbake på dette.

[AnonymBruker]

Bra du har kommet deg videre i livet!

Anonymous poster hash: 50df8...9f7

[AnonymBruker]

Jeg har hatt lignende opplevelser.

Mine foreldre er også veldig kalde. Kan ikke huske å ha fått klemmer eller nærhet fra dem gjennom oppveksten. De reagerte med sinne hvis jeg gråt, og man skulle ikke vise følelser

Fikk kjeft hvis de fikk vite at jeg hadde grått på skolen, så etter hvert lærte jeg meg å skjule det.

Ble også mobbet, men det trodde de ikke på mente at jeg bare skulle ta igjen.

Lite støtte, varme og omtanke fra dem.

Det har preget meg ganske mye vil jeg si, men jeg har som deg i dag en flott samboer.

Anonymous poster hash: f5954...f3f

[~white lady~]

Klart det er vondt å tenke tilbake på.

Når man blir voksen selv innser man at "foreldre" kan være så mangt, og mange er direkte ondskapsfulle -eller i beste fall uvitende- i sin oppdragelse.

Det avgjørende er hvordan man velger å ta det. Skal man grave seg ned i fortiden, aldri komme seg videre og la livet blir preget av en vond bitterhet? Eller skal man ta med seg de dyrekjøpte erfaringene og leve livet til fulle?