Folk som ofte kjefter

[AnonymBruker]

Kjenner du noen som kjefter titt og ofte? Jeg har vokst opp med et familiemedlem som kjefter en del og har svært kort lunte, dette har gjort at jeg er negativt innstilt til personen og tar ofte avstand. For meg, som hele barndommen, har vært vitne til denne kjeftingen, blir jeg lei meg hver gang denne personen hever stemmen. Vedkommende kan være svært så spydig og frekk, men etter en liten stund, er personen glad igjen og har glemt alt det som skjedde for en liten stund siden. Denne oppførselen er utmattende for min del og jeg blir helt utslitt av å være sammen med vedkommende.

Dere som kjenner en slik person, hvordan forholder dere til ham\henne?

Anonymous poster hash: 4f68b...587

[AnonymBruker]

regner med denne personen heller aldri sier unnskyld for noe? isåfall, I know one too

Anonymous poster hash: 96abd...dca

[AnonymBruker]

skjermer meg bevisst mest mulig fra sånne personer, og har så lite med de å gjøre som mulig

Anonymous poster hash: 3fa6a...8f1

[AnonymBruker]

pappa er sånn.

som ung taklet jeg det svært dårlig.

han kjefter og smeller rett som det er.

det gjorde meg usikker og redd.

han er egentlig en veldig snill mann men plutselig ble han kjempe sint og kjeftet i ett sett.

han klikket for små ting. og var blid igjen etter på. da var alt liksom bra (kun for han)

jeg reagerte med sinne tilbake og hatet han mye.

han var uutholdelig å leve med.

nå bor vi i forskjellig by og ser hverandre ikke så ofte (heldigvis)

men vi har alikevel et godt forhold og snakker godt sammen nå.

jeg er veldig glad i han.

MEN, merker jeg et snev av sinne hos han legger jeg på med en gang om vi snakker i tlf.

jeg orker det rett og slett ikke mer. og setter ned foten. nå kan jeg distansere meg mer enn jeg kunne før.

er vi en sjelden gang på besøk så har jeg ofte med samboer og da viser han ikke det samme temperamentet..

så min løsning for å få til å ha et godt forhold med han er rett og slett avstand. og å ha med samboer nesten hver gang vi møtes.

jeg er jo glad i han og setter pris på han i livet mitt.. på en slags merkelig måte

Anonymous poster hash: 576f6...c1f

[AnonymBruker]

regner med denne personen heller aldri sier unnskyld for noe? isåfall, I know one too

Anonymous poster hash: 96abd...dca

Nei, vedkommende sier aldri unnskyld og forventer at alt skal være i skjønneste orden når han er blid igjen. Han kjefter ikke direkte på meg, men i nærheten av meg, føler dagen blir litt ødelagt. Det er mer eller mindre kjefting hver dag, med vedkommende blir raskt blid igjen.

skjermer meg bevisst mest mulig fra sånne personer, og har så lite med de å gjøre som mulig

Anonymous poster hash: 3fa6a...8f1

Skulle ønske jeg kunne gjøre det, men dette er et familimedlem som jeg må treffe hver gang familien samles. Han er jo også snill, men det overskygges av at han kjefter og kan være så spydig.

Anonymous poster hash: 4f68b...587

[AnonymBruker]

pappa er sånn.

som ung taklet jeg det svært dårlig.

han kjefter og smeller rett som det er.

det gjorde meg usikker og redd.

han er egentlig en veldig snill mann men plutselig ble han kjempe sint og kjeftet i ett sett.

han klikket for små ting. og var blid igjen etter på. da var alt liksom bra (kun for han)

jeg reagerte med sinne tilbake og hatet han mye.

han var uutholdelig å leve med.

nå bor vi i forskjellig by og ser hverandre ikke så ofte (heldigvis)

men vi har alikevel et godt forhold og snakker godt sammen nå.

jeg er veldig glad i han.

MEN, merker jeg et snev av sinne hos han legger jeg på med en gang om vi snakker i tlf.

jeg orker det rett og slett ikke mer. og setter ned foten. nå kan jeg distansere meg mer enn jeg kunne før.

er vi en sjelden gang på besøk så har jeg ofte med samboer og da viser han ikke det samme temperamentet..

så min løsning for å få til å ha et godt forhold med han er rett og slett avstand. og å ha med samboer nesten hver gang vi møtes.

jeg er jo glad i han og setter pris på han i livet mitt.. på en slags merkelig måte

Anonymous poster hash: 576f6...c1f

Ja, denne kjeftingen gjør meg svært usikker og jeg får en ubehagelig følelse i kroppen, det er også flaut når vedkommende kjefter når det er andre enn familien som er tilstede. Jeg har reagert med å ta mest mulig avstand og tilbringer ikke så mye tid med ham, nettopp fordi jeg blir så usikker og nesten redd når han blir irritert, og det er ofte.

Jeg er også glad i denne personen og han er god mot meg når han er i godt humør og hjelper meg også i blant, men det er så ukoselig med kjefting, at jeg automatisk tar avstand og vi sees ikke så ofte.

Anonymous poster hash: 4f68b...587

[Gjest Herr Heftig]

Disse personene sier vel:

Unnskyld, jeg visste ikke at du var så følsom.

Unnskyld, jeg visste ikke at det var så viktig for deg.

Unnskyld, jeg visste ikke at det var så sårt for deg/at du tok deg så nær av det.

Hvis de i det hele tatt kommer så langt.

[AnonymBruker]

Disse personene sier vel:

Unnskyld, jeg visste ikke at du var så følsom.

Unnskyld, jeg visste ikke at det var så viktig for deg.

Unnskyld, jeg visste ikke at det var så sårt for deg/at du tok deg så nær av det.

Hvis de i det hele tatt kommer så langt.

Jeg er sikkert følsom når det gjelder dette, nettopp fordi jeg har vokst opp med vedkommende og opplevd mye dårlig humør på grunn av ham. Og han sier aldri unnskyld, denne kjeftingen er visst en del av ham. Det er dessverre bare sånn han er. Jeg er ikke nærtagende ellers, men kjefting gjør meg nervøs.

Anonymous poster hash: 4f68b...587

[AnonymBruker]

Faren min har vært sånn i hele oppveksten. Han kjefter for alt. For at noen har glemt å lukke døra mellom gangen og stua, for at noen velter et glass vann eller at en gaffel havner på gulvet, hver gang noen ikke skjønner noe som han skjønner, for at noen ler for høyt eller leser for mye eller gudene vet hva.

Du ender opp med å bli veldig "på vakt" hele tiden. Redd for å gjøre feil eller noe som kan utløse pappas voldomme sinne. Det er travelt å ha det sånn. Jeg var redd pappa da jeg var liten.

Nå er det bedre fordi jeg er voksen. Han kan fortsatt kritisere og kjefte, men siden jeg ser ham sjeldnere så skjerper han seg når jeg er der, og anstrenger seg litt for å holde sinnet i sjakk. Jeg er jo glad i ham, men samtidig så har han sagt og gjort endel som har såret opp gjennom. Men jeg forholder meg til ham og er hyggelig mot ham. Jeg prøver å overse fortiden.

Anonymous poster hash: b432d...7ed

[AnonymBruker]

Faren min har vært sånn i hele oppveksten. Han kjefter for alt. For at noen har glemt å lukke døra mellom gangen og stua, for at noen velter et glass vann eller at en gaffel havner på gulvet, hver gang noen ikke skjønner noe som han skjønner, for at noen ler for høyt eller leser for mye eller gudene vet hva.

Du ender opp med å bli veldig "på vakt" hele tiden. Redd for å gjøre feil eller noe som kan utløse pappas voldomme sinne. Det er travelt å ha det sånn. Jeg var redd pappa da jeg var liten.

Nå er det bedre fordi jeg er voksen. Han kan fortsatt kritisere og kjefte, men siden jeg ser ham sjeldnere så skjerper han seg når jeg er der, og anstrenger seg litt for å holde sinnet i sjakk. Jeg er jo glad i ham, men samtidig så har han sagt og gjort endel som har såret opp gjennom. Men jeg forholder meg til ham og er hyggelig mot ham. Jeg prøver å overse fortiden.

Anonymous poster hash: b432d...7ed

Du har helt rett, det blir slik at en er på "vakt" hele tiden, prøver å ikke gjøre ting som får personen sint, det er slitsomt og jeg kan ikke være meg selv rundt ham og klarer ikke å slappe av. I oppveksten holdt jeg meg som regel unna og det var nesten alltid dårlig stemning, ventet bare på når han skulle bli sint igjen.

Jeg prøver også å ikke tenke på fortiden, men ettersom han ikke han forandret seg, blir jeg minnet på det hver gang han blir irritert.

Anonymous poster hash: 4f68b...587

[AnonymBruker]

Det er ingen tvil om at kjefting og sur stemning er ødeleggende. Det ødelegger relasjoner, og jeg vil helst ikke tilbringe tid med ham selv om jeg er glad i ham. Det blir bare for slitsomt og vondt. Lurer på om de er klar over hvordan oppførselen deres påvirker andre.

Anonymous poster hash: 4f68b...587

[AnonymBruker]

Kjenner du noen som kjefter titt og ofte? Jeg har vokst opp med et familiemedlem som kjefter en del og har svært kort lunte, dette har gjort at jeg er negativt innstilt til personen og tar ofte avstand. For meg, som hele barndommen, har vært vitne til denne kjeftingen, blir jeg lei meg hver gang denne personen hever stemmen. Vedkommende kan være svært så spydig og frekk, men etter en liten stund, er personen glad igjen og har glemt alt det som skjedde for en liten stund siden. Denne oppførselen er utmattende for min del og jeg blir helt utslitt av å være sammen med vedkommende.

Dere som kjenner en slik person, hvordan forholder dere til ham\henne?

Anonymous poster hash: 4f68b...587

Din beskrivelse er 100% lik for mitt familiemedlem.

Jeg ble psykisk utmattet, og klarte ikke mer. Jeg klarte ikke å forholde meg til personen fordi jeg ikke visste hvor jeg hadde vedkommende. Glad og alt glemt i det ene øyeblikk, sint og kjeftende og skjeller meg ut i det andre. Tingen med disse menneskene er at de tenker at det er helt greit å oppføre seg slik ovenfor andre så lenge de legger det bak seg og "glemmer" etterpå. Lite har de peiling på hvor mye virkning det har på personen det går utover.

Det endte med at jeg pakket sakene mine og flyttet. Er mer lykkelig nå enn noensinne.

Anonymous poster hash: 16e0e...c71

[AnonymBruker]

Din beskrivelse er 100% lik for mitt familiemedlem.

Jeg ble psykisk utmattet, og klarte ikke mer. Jeg klarte ikke å forholde meg til personen fordi jeg ikke visste hvor jeg hadde vedkommende. Glad og alt glemt i det ene øyeblikk, sint og kjeftende og skjeller meg ut i det andre. Tingen med disse menneskene er at de tenker at det er helt greit å oppføre seg slik ovenfor andre så lenge de legger det bak seg og "glemmer" etterpå. Lite har de peiling på hvor mye virkning det har på personen det går utover.

Det endte med at jeg pakket sakene mine og flyttet. Er mer lykkelig nå enn noensinne.

Anonymous poster hash: 16e0e...c71

Jeg har også vanskeligheter med å forholde meg til personen, vi sees svært sjelden og når vi gjør det, er jeg utslitt av å gå på tå hev og være varsom. Å bo sammen med denne personen hadde vært uaktuelt, tror jeg ville blitt helt ødelagt av det. Jeg forstår ikke at noen kan syns det er OK å kjefte på andre og forventer at alt skal være bra, det ødelegger stemningen i heimen.

Anonymous poster hash: 4f68b...587

[AnonymBruker]

Herregud, jeg blir helt matt av det mennesket.

Anonymous poster hash: 4f68b...587

[Tarsan97]

Som dere sier så skyr alle disse personene. Det er prisen de betaler.

Man skal ikke kjefte på noen, det setter i gang en negativ reaksjon som mørke ringer i vannet. Bare prøv neste gang det frister. Bit det i deg. Selv den mest primitive person legger merke til det, på bunn ser de sin egen dårlig oppførsel og utilstrekkelighet og får dårlig samvittighet. Selv om det ikke ser sånn ut. Du vinner.

Kjefter selv jeg, for det er så vanskelig å la vær når folk er helt idioter. Men jeg har blitt bedre i å bite det i meg, å heller svare med konstruktive tilbakemeldinger når jeg er fristet til å skjelle personen helt ut. Det er fordi jeg ser att den positive snøballen da ruller.

[super-s]

Jeg kjenner en dame som er akkurat som personen du beskriver. Jeg har bare tatt helt avstand fra henne, men vi er jo ikke i familie. Hun har vært "sjefen" min et par somre, men jeg orker ikke å jobbe for henne igjen, selv om jeg elsket jobben. Jeg konfronterte henne for noen år siden, og da klikka hun helt, sletta meg fra facebook, og kommer aldri til å snakke til meg igjen. Jeg er veldig fornøyd med resultatet!

[Tiarra]

Min søster er sånn. Hun kjefter på alle rundt seg. Jeg unngikk at hun kjeftet på meg fordi jeg var "enig" med henne i alt.

Hun klikker av det minste, kjefter på mannfolk hun dater, på barna sine på vennene sine osv. Hun begynte smått å skjønne at hun har et problem og jeg begynte DA å si fra når hun går over grensen. Men det endte opp at jeg fikk en megakjeft og jeg tok det tilbake og smisket henne med unnskyldninger. Men det er noe jeg ikke klarer å komme over, så jeg begynte å holde avstand fra henne!

Hun sier heller aldri unnskyld! Hun sa selv at hun aldri gjør det når hun ikke er skylda i noe, men hun har jo aldri skylda så...

I dag er det en måned og en dag siden jeg snakket med henne. Det er rart siden vi pleide å snakke sammen hverdag, men det er godt å slippe å ha med henne å gjøre! Hun er mer enn jeg kan takle!

[Tarsan97]

Min søster er sånn. Hun kjefter på alle rundt seg. Jeg unngikk at hun kjeftet på meg fordi jeg var "enig" med henne i alt.

Hun klikker av det minste, kjefter på mannfolk hun dater, på barna sine på vennene sine osv. Hun begynte smått å skjønne at hun har et problem og jeg begynte DA å si fra når hun går over grensen. Men det endte opp at jeg fikk en megakjeft og jeg tok det tilbake og smisket henne med unnskyldninger. Men det er noe jeg ikke klarer å komme over, så jeg begynte å holde avstand fra henne!

Hun sier heller aldri unnskyld! Hun sa selv at hun aldri gjør det når hun ikke er skylda i noe, men hun har jo aldri skylda så...

I dag er det en måned og en dag siden jeg snakket med henne. Det er rart siden vi pleide å snakke sammen hverdag, men det er godt å slippe å ha med henne å gjøre! Hun er mer enn jeg kan takle!

Er det noe i oppdragelsen som mangler kan en lure på av og til. Men dere er jo søstre så da har dere kansje en litt lik oppdragelse ? Hun saboterer jo seg selv med å være sånn. Som deg,-ingen gidder å ha det rundt seg.

Jeg har prøvd ett par ganger å si helt roligt og nesten litt overdrevent saklig (senest julen når jeg og mamma smellte litt) " Jeg finner meg ikke i å ropt til helt respektløst. Jeg hører når du er normal".

Er jeg fast på det ,virker det som om det virker. Hensikten er da å lage noen tydelige rammer. Går de over den klikker jeg ikke tilbake, men ignorerer. Å rope tilbake er i allefall bensin på ilden.

Endret 28. desember 2013 av Tarsan97

[Lucid]

Jeg er litt sånn, heldigvis ikke så ille som de som blir beskrevet i denne tråden, men jeg har nesten ikke lunte i det heletatt. Jeg kan helt plutselig eksplodere, og så noen sekunder etterpå så er jeg like blid igjen. Men forskjellen på meg og en del som blir beskrevet her da (håper jeg) er at jeg i det minste er klar over at det er et problem, så jeg jobber med det, og jeg har i de senere årene, nå når tenåringshormonene endelig har forlatt kroppen, lært meg til å stoppe og trekke pusten. Pluss at de fleste av eksplosjonene mine kommer som regel når jeg har veldig vondt - fordi jeg tør ikke vise de rundt meg hvor vondt jeg faktisk har, så da mister jeg alt av selvkontroll og tålmodighet i stedet.

Det jeg faktisk ikke var klar over før nå er hvor utmattende det må være for de rundt! Så takk for denne tråden. Jeg skal jobbe hardere for å holde sinnet i sjakk!

[AnonymBruker]

Tro det eller ei, det er utrolig mange mennesker som er heeelt fjerne i topplokket,

det er utrolig vanskelig å forholde seg til folk (særlig om de er i nær familie

eller er jobbkollegaer) som har helt andre verdier/syn på ting enn du har.

Sikter da gjerne til grunnleggende ferdigheter, folkeskikk og omtanke som rett og slett

enkelte ikke innehar.

Et typisk eksempel på dette kan være forsentkomming til jobb (hvor du kanskje er

avhengig av deres tilstedeværelse for å kunne utføre jobben). Dette viser intet annet

enn mangel på respekt ovenfor kollegaer, og nei, det er ikke alltid så enkelt som å

bare ta dette opp med sjefen...ofte skjer det ingenting.

I mine øyne så fortjener faktisk slike tankeløse idioter all kjeften de får. Skriver dette

slik ar dere får illustrert synspunktet til hvorfor enkelte føler de må kjefte.

Anonymous poster hash: bd434...d12