Livet A, C, B, D, E. Og slik ble det.

[AnonymBruker]

Hei dere.

Jeg har beklageligvis havnet midt i en litt klein smørje ser det ut til, men jeg er imidlertidig endelig på vei til å finne veien ut igjen. Det har seg slik at det begynte noe spesielt for lenge siden. Kjempelenge siden.

Og på den tiden var jeg ung og bekymringsløs uten interesse av å ta hensyn til hvordan mine valg ville påvirke fremtiden. Og ironisk nok, siden det ble for enkelt og for lett helt i starten, så følte jeg aldri egentlig noe utfordring eller motstand, så både interessen og motivasjonen min dannet av etter en liten stund. Jeg så egentlig ikke helt poenget med å bry meg mer enn minimalt siden det var mer enn nok, i starten.

Derfra begynte jeg å falle mer og mer bakpå. Og jo mer bakpå jeg falt desto mindre motivert ble jeg igjen. Og jeg hadde ingen rundt meg som klarte å fortelle meg noe fornuftig på den tiden, som kanskje kunne ha fått meg til å forandre mening om diverse. Det er selvsagt mulig det ikke engang var mulig da, men jeg har i grunn lite tro på at det er tilfelle. Spiller ingen rolle forsåvidt, fordi samtlige forutsetninger jeg har hatt har ledet meg hit.

Og tiden kunne ikke ha blitt bedre. For min egen del.

Nå i disse tider er jeg langt mer motivert og interessert enn noensinne, samt jeg kjenner meg selv og mye bedre så jeg vet hva jeg har og ikke, mye bedre enn tidligere. Når jeg hadde da gått meg ganske lei av å ligge bakpå i den modusen jeg hadde havnet i på den tiden, så ville jeg ha en forandring og fikk det, og det er jeg også ganske glad for i dag. For jeg vet hva det handler om nå og har fått hva jeg ønsket fra det inntil videre. Nå vil jeg tilbake, men med en større motivasjon enn jeg muligens trodde var umulig for meg å ha, noe det egentlig selvsagt var fordi jeg var så kjørt fast i dårlige vaner og en generelt destruktiv holdning.

Hva snakker jeg om? Utdanning. Skole og arbeidslivet. Og høyere utdanning.

Dette er i grunn noe jeg har tenkt en god stund på etterhvert. Og selv om det kanskje er litt sent i livet, så er det vel bedre med noe senere enn aldri som regel. Jeg har en del ting jeg må få gjort først dog, som jeg trenger den eksisterende lønningspåsan jevnlig, men så snart jeg har fått ryddet opp diverse, så ser jeg for meg å slutte i jobben og gå tilbake til å studere på heltid..

Blir sikkert spennende da. Å snu opp ned på hele livet.

Men så, kommer vi til den litt mer kleine delen. Fordi en sak var jo noen ganger flere sider og noen ganger så blir andre mennesker involvert. Og det er jo ikke alltid den slags går like bra heller, og da blir det jo og noen ganger enda mer sårt. For noen.

Jeg mener, at det spiller en stor rolle for hva man gjør på og hvor man er i livet, om noe skal klaffe greit med noen. Og når det blir for store forskjeller så sier det jo vel seg selv at det ikke kommer til å gå noe særlig bra. Så why bother?

Dessuten ser jeg for meg at jeg ønsker å være singel når jeg studerer. Når jeg møter nye mennesker og stifter nye bekjentskaper i nytt nettverk og miljø. Hvem vet, kanskje en møter mennesker en ikke forestilte seg eksisterte engang, før en fikk horisonten sin utvidet bittelitt? Ser uansett ikke for meg at jeg vil få så veldig mye tid til overs til å kaste bort på annet enn studier, og alt hva det innebærer. Nå aner jeg jo selvsagt ikke hva dette egentlig innebærer enda, men det ville ha vært kjipt å bli holdt tilbake av noe uansett da.

Holdt tilbake. Forestill dere en ferdig utdannet person i full jobb som er klar for familielivet f.eks? Da ville jo jeg ha holdt henne tilbake. Og man finner vel ikke en dårligere match for meg enn det i grunn. Vel, jo, om henne er alenemor i tillegg. Men uansett, det spiller jo selvsagt en stor rolle for hvor man er i livet og hva man driver med.

Noen ganger er det greiest å bare være alene og forsåvidt. Og da mener jeg naturligvis ikke venneløs eller ensom, men alene. Som i, det blir spist mange måltider, alene.

Men.. Så lurer jeg på. Hva tenker dere? Leker ikke like barn best, til syvende og sist?

Anonymous poster hash: 3dc95...b9b

[Gjest Lincoln]

Ok.

[AnonymBruker]

Ok.

Jau.

Men du svarte ikke på spørsmålet mitt. Hva tenker du om like barn? Enig ?

Ts

Anonymous poster hash: 3dc95...b9b

[AnonymBruker]

Spiller ingen rolle hvor man er i livet så lenge det er kjærlighet. Den ene kan fint være student og likevel få barn.

Anonymous poster hash: 03d33...7da

[AnonymBruker]

Unnskyld..? Kjærlighet? Tvilsomt. Mer betatthet, kanskje.

Og økonomisk sett tror jeg ikke det å få barn og studere samtidig nødvendigvis er det smarteste trekket man kan gjøre i livet. Om det i det hele tatt kan gå rundt da, vil jo den fordelingen bli svært skjev hvert fall. Og det er jo snakk om en del år dette, så en ofrer i så fall vanvittig mye med slike forutsetninger.

Og så er det jo ikke garantert at jeg kommer inn på noen universitet i byen jeg bor i, så det finnes jo også små muligheter for at jeg må flytte litt på meg og kanskje.

Og jeg tror vi trygt kan fastslå at avstandsforhold ikke er "vår" greie akkurat.

Anonymous poster hash: 3dc95...b9b

[AnonymBruker]

Så stille det ble. Mistet hele KG munn og mæle?

Jeg undres - har noen av dere noe erfaring med samliv og studier kombinert? Både med og uten avstand gjerne, hvordan gikk det? Kan dette samkjøres på noen måter? Noen her påstår det er mulig med barn og samtidig, men jeg kan ikke helt se for meg hvordan noe sånt kunne gått til. Men det er meg da.

Jeg antar at jeg også vil søke etter en deltidsjobb muligens, men jeg vil jo ikke få tid til å jobbe så veldig mye heller, så er usikker på hvor mye luksus jeg vil kunne vise til eller bistå med eventuelt.

De første årene, hvertfall, men det vil jo ta noen år dette sammenlagt. Må ta studiekompetansen aller først så det går jo ett år bare der, før jeg virkelig er i gang.

Hva sier dere? Har dere noen erfaringer rundt dette ?

Ts

Anonymous poster hash: 3dc95...b9b