Hvordan skape mitt eget liv og bli mindre avhengig av familien?

[AnonymBruker]

Jeg er 28 år gammel, og akkurat ferdig med studiene. Mens jeg søker jobb bor jeg hos mine foreldre. Det er ikke en ideell situasjon, da jeg får altfor lite privatliv. Virker som foreldrene mine takler det bedre enn meg, og liker at jeg er så mye sammen med dem.

Mine venner bor i nabobyen, så jeg kan ikke dra dit i hele tiden. Samt at nesten Alle mine venner er i forhold, og tilbringer mye tid med kjærestene sine. Det fører til at jeg er mye hjemme, og er mye med mine foreldre. Det er hyggelig altså, ikke misforstå meg. Men jeg er 28 år gammel, og føler for å ha mitt eget liv, litt mer uavhengig av mine foreldre.

Mamma og pappa er utrolig glade i meg (og jeg i dem), så vil ikke såre dem. Men prøve gradvis å være mindre med dem. Men det er jo ikke lett når situasjonen er som den er.

Noen tips?

Anonymous poster hash: 2c7b6...541

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg skjønner din situasjon meget godt. Flyttet selv i ung alder, så jeg fikk tidlig god avstand, men har også venner utenbys, så jeg omgås mine foreldre ganske ofte. Jobber fullt, men tar en tur hjem et par ganger i uken.

Det er ikke enkelt å få nye venner i såpass voksen alder, men det er jo mulig. Prøv å komme deg ut mer på byen, finn et frivillig arbeid du kan sysle med mens du søker jobb. Du kan prøve å bli kjent med folk via internett også - finne treningskamerater etc.

Klart foreldre ønsker å ha sine barn hjemme. Jeg blir nesten holdt igjen når jeg er hjemme en tur, og skal dra igjen.

Anonymous poster hash: 5e722...133

[AnonymBruker]

Jeg er 28 år gammel, og akkurat ferdig med studiene. Mens jeg søker jobb bor jeg hos mine foreldre. Det er ikke en ideell situasjon, da jeg får altfor lite privatliv. Virker som foreldrene mine takler det bedre enn meg, og liker at jeg er så mye sammen med dem.

Mine venner bor i nabobyen, så jeg kan ikke dra dit i hele tiden. Samt at nesten Alle mine venner er i forhold, og tilbringer mye tid med kjærestene sine. Det fører til at jeg er mye hjemme, og er mye med mine foreldre. Det er hyggelig altså, ikke misforstå meg. Men jeg er 28 år gammel, og føler for å ha mitt eget liv, litt mer uavhengig av mine foreldre.

Mamma og pappa er utrolig glade i meg (og jeg i dem), så vil ikke såre dem. Men prøve gradvis å være mindre med dem. Men det er jo ikke lett når situasjonen er som den er.

Noen tips?

Anonymous poster hash: 2c7b6...541

Flytte ut fra pikerommet er et steg i riktig retning.

Anonymous poster hash: 5e040...4af

[AnonymBruker]

Flytte ut fra pikerommet er et steg i riktig retning.

Anonymous poster hash: 5e040...4af

Jeg kan ikke flytte før jeg får en jobb. Har ingen inntekt nå

Anonymous poster hash: 2c7b6...541

[AnonymBruker]

Arbeidsledighetspenger fra NAV?

og alle får seg vel jobb hvis de virkelig vil?

Anonymous poster hash: bb527...7d9

[AnonymBruker]

Er nok vanskelig for de fleste å forestille seg hvor tøft det er å få jobb og å flytte.

Det er ikke bare å rive opp alle bånd, men ja - jobb og eget sted er jo et steg i en god retning. Men - slikt kan ta tid. Det at du tenker på dette, og er klar over situasjonen, er et godt sunnhetstegn. Nå kan du finne løsninger og prøve å gjøre noe med det.

Anonymous poster hash: 5e722...133