Hva frustrerer deg ,med kjærligheten?

[Nettinettet]

Jeg holder på med en modul som heter "Kjærlighetens frustrasjoner" og der tar jeg for meg de frustrasjonene som mange har når det kommer til kjærligheten.

Hva er det som frustrerer deg når det kommer til kjærigheten? Hvofor tror du at du er alene og ikke har funnet den rette for deg?

[Gjest rådyr]

Det frustrerer meg mest at den er totalt fraværende. Det gjør meg så sinnsykt rastløs til tider...

[AnonymBruker]

Jeg søker for tida ikke, så forventer ikke å være annet enn singel heller Så det i seg selv er jo ikke frustrerende, trives godt med meg selv likevel.

Det som frustrerer meg mest, er at man ikke har kontroll på om kjærligheten er gjensidig. Vi kan gjøre vårt for å være åpne og mottagelige for den, vi kan vise vår kjærlighet til andre, og vi kan være aktive og treffe nye mennesker. Men det er aldri noen garanti for at kjærligheten gjengjeldes, og da står man sårbar tilbake.

Det er en kilde for både frustrasjon og glede. De fleste liker nok å ha en viss kontroll, selv når de vet at de ta sjanser. Samtidig er jo kjærlighetens uforutsigbarhet noe av det som gjør at det føles så herlig når alt klaffer.

Anonymous poster hash: 07fdf...a47

[Nettinettet]

Jeg søker for tida ikke, så forventer ikke å være annet enn singel heller Så det i seg selv er jo ikke frustrerende, trives godt med meg selv likevel.

Det som frustrerer meg mest, er at man ikke har kontroll på om kjærligheten er gjensidig. Vi kan gjøre vårt for å være åpne og mottagelige for den, vi kan vise vår kjærlighet til andre, og vi kan være aktive og treffe nye mennesker. Men det er aldri noen garanti for at kjærligheten gjengjeldes, og da står man sårbar tilbake.

Det er en kilde for både frustrasjon og glede. De fleste liker nok å ha en viss kontroll, selv når de vet at de ta sjanser. Samtidig er jo kjærlighetens uforutsigbarhet noe av det som gjør at det føles så herlig når alt klaffer.

Anonymous poster hash: 07fdf...a47

Men er ikke egentlig det å si at man ikke søker, en trygghetsknapp man trykker på, for å ikke være sårbar? For å slippe å føle på lengselen etter noen? At man har bestemt seg for at man har det bra alene, betyr jo ikke at man egentlig ikke ville hatt det bedre sammen med noen?

[Nettinettet]

Det frustrerer meg mest at den er totalt fraværende. Det gjør meg så sinnsykt rastløs til tider...

Men har du åpnet hjertet ditt til den?

[Gjest Gresshoppesang]

Men er ikke egentlig det å si at man ikke søker, en trygghetsknapp man trykker på, for å ikke være sårbar? For å slippe å føle på lengselen etter noen? At man har bestemt seg for at man har det bra alene, betyr jo ikke at man egentlig ikke ville hatt det bedre sammen med noen?

Det er faktisk helt greit å ha det bra alene og nei, man må ikke nødvendigvis ha det bedre dersom man er sammen med noen.

Jeg har perioder der jeg har absolutt ingenting å gi i et forhold og der jeg føler at å forholde meg til en partner KUN føles som krav.

For meg handler det ikke om å være sårbar, men om å kjenne meg selv rimelig godt etter hvert. Det er ikke alltid jeg lengter etter noen, men innimellom gjør jeg det. Og det er definitivt ikke en knapp jeg kan skru av og på.

I juletiden savner jeg for eksempel å ha en kjæreste. Dette savnet er ikke noe jeg kan skru av. Det ER der, på samme måte som det ER der i noen andre situasjoner. I tillegg kan det dukke opp plutselig og uventet. Jeg synes det er greit å kjenn på savnet og fantasere om den perfekte mannen når savnet er der.

[Steinar40]

Vi lever i et altfor komplisert samfunn i dag.

Et av de største problemene er at folk flytter hit og dit.

Den gang folk vokste opp og bodde på samme sted/bygd igjennom livet så var det mye enklere.

Samfunnet i dag medfører også (alt)for store krav på ulike måter. Ikke minst til kjærligheten i seg.

Personlig har jeg vel følt frustrasjon ved at det har vært så vanskelig å treffe ei som kunne være aktuell til riktig tid og på riktig sted. Det er alltid noe(n) i veien.

Hadde jeg vært mer aktiv og mindre kravstor, så hadde dette selvfølgelig vært mye lettere, men da er vi tilbake til den påvirkningen som samfunnet altså har, i kombinasjonen med den personligheten man har.

Noen (mange) tar hvem som helst, mens andre ikke gjør det. Særinger har det alltid vanskeligere; uten at det er mye å gjøre med.

Endret 26. desember 2013 av Steinar40

[AnonymBruker]

Men er ikke egentlig det å si at man ikke søker, en trygghetsknapp man trykker på, for å ikke være sårbar? For å slippe å føle på lengselen etter noen? At man har bestemt seg for at man har det bra alene, betyr jo ikke at man egentlig ikke ville hatt det bedre sammen med noen?

Nei, jeg vil ikke si meg enig i det. Jeg utelukker ikke at jeg møter noen, men jeg er ikke "aktivt søkende" for tida. Vi misforstår hverandre kanskje der? Jeg mener i alle fall ikke det at man ikke søker, som ikke å være åpen for kjærligheten. Men jeg oppsøker ikke situasjoner jeg normalt ville gjort (med ekstra innsats) for å møte noen.

Trives godt med å prioritere egen utvikling på andre felt, etter å ha avsluttet et lengre forhold for et års tid siden. Jeg kan prioritere jobb og reise akkurat som jeg vil. Deilig! Jeg har det bedre enn på lenge, og hadde det fint i forhold før, altså.

Jeg tror at alle mennesker trenger nærhet og bekreftelse, og det er tider hadde det sikkert vært fint å komme hjem til noen. Men da hadde han nok vært rimelig sur på meg som farter rundt hele dagen

Anonymous poster hash: 07fdf...a47

[Steinar40]

Det er faktisk helt greit å ha det bra alene og nei, man må ikke nødvendigvis ha det bedre dersom man er sammen med noen.

Jeg har perioder der jeg har absolutt ingenting å gi i et forhold og der jeg føler at å forholde meg til en partner KUN føles som krav.

For meg handler det ikke om å være sårbar, men om å kjenne meg selv rimelig godt etter hvert. Det er ikke alltid jeg lengter etter noen, men innimellom gjør jeg det. Og det er definitivt ikke en knapp jeg kan skru av og på.

I juletiden savner jeg for eksempel å ha en kjæreste. Dette savnet er ikke noe jeg kan skru av. Det ER der, på samme måte som det ER der i noen andre situasjoner. I tillegg kan det dukke opp plutselig og uventet. Jeg synes det er greit å kjenn på savnet og fantasere om den perfekte mannen når savnet er der.

Det er mange fordeler med å være singel så lenge man klarer seg godt selv (økonomisk og praktisk).

MEN når det kommer til det sosiale livet, så er det en STOR ulempe å være singel. Altså som (godt) voksen.

[Gjest rådyr]

Men har du åpnet hjertet ditt til den?

Oi, følte meg truffet der...

Men vet vel egentlig ikke helt hvordan jeg skal få til det.

Ikke så lett når man er redd for både avvisning og forpliktelse (mulig det egentlig er to sider av samme sak).

[Gjest KamaH]

Det er mange fordeler med å være singel så lenge man klarer seg godt selv (økonomisk og praktisk).

MEN når det kommer til det sosiale livet, så er det en STOR ulempe å være singel. Altså som (godt) voksen.

Hvilke ulemper er de største, synes du? Og noen i forhold til kjærlighetens frustrasjoner, som er TS sitt opprinnelige tema?

Jeg spør som bare litt voksen her

[Steinar40]

Hvilke ulemper er de største, synes du? Og noen i forhold til kjærlighetens frustrasjoner, som er TS sitt opprinnelige tema?

Jeg spør som bare litt voksen her

Når det gjelder kjærligheten så har man i praksis ingen kjærlighet som singel. Så enkelt er det. Egentlig.

Og de største ulempene i mine øyne ellers, er altså de sosiale der man i praksis blir helt utenfor.

Når alle andre er par så føler man seg rett og slett helt utafor når man er sammen med dem. Dvs. at jeg føler det sånn. Selv om jeg ser at andre tydeligvis ikke føler det på helt samme måte.

[Gjest Gresshoppesang]

MEN når det kommer til det sosiale livet, så er det en STOR ulempe å være singel. Altså som (godt) voksen.

Jeg er godt voksen og skjønner ikke hva du snakker om her. Dersom et godt sosialt liv avhenger av at man har en partner, har man gjort noe fundamentalt feil.

[Steinar40]

Jeg er godt voksen og skjønner ikke hva du snakker om her. Dersom et godt sosialt liv avhenger av at man har en partner, har man gjort noe fundamentalt feil.

Jeg kan tenke meg at du har barn (barnebarn etc.), og da kan man diskutere hvor singel du egentlig er. Og hvor mye du egentlig forstår når det gjelder det å være (helt) singel.

Og selv om jeg altså ser og føler på hvor hemmet mitt sosiale liv er av at jeg er helt singel, så betyr ikke det at jeg konstant føler på et manglede sosialt liv. Jeg har ikke de største sosiale behovene. For å si det pent.

[Gjest Gresshoppesang]

Jeg kan tenke meg at du har barn (barnebarn etc.), og da kan man diskutere hvor singel du egentlig er. Og hvor mye du egentlig forstår når det gjelder det å være (helt) singel.

Og selv om jeg altså ser og føler på hvor hemmet mitt sosiale liv er av at jeg er helt singel, så betyr ikke det at jeg konstant føler på et manglede sosialt liv. Jeg har ikke de største sosiale behovene. For å si det pent.

Mitt sosiale liv avhenger heller ikke av barna. Et sosialt liv bør ikke avhenge av barn eller partner. Man kan helt fint ha et eget sosialt liv. Jeg har venner i forskjellig aldersgruppe og familiesituasjoner.

Som helt singel, har du kanskje til og med FLERE muligheter til å dyrke et sosialt liv, enn for eksempel en alenemor med små barn har. Du har ingen som er avhengig av at du stiller opp hjemme og er hel fristilt til å finne på ting med venner døgnet rundt, året rundt.

[JamesHardy]

Det mest frustrerende er vel overkompliseringen av det hele.

Vært skyldig der selv også i laaaaange tider så jeg tok ikke imot noe som helst og freste til dem som prøvde å gi meg kjærlighet. Nå er jeg blitt venn med hjertet mitt og følger det hvor enn det tar meg. Blitt temmelig knust noen ganger, men det har gitt meg akkurat de erfaringene jeg trengte for veien videre. Om ikke annet så føler jeg iallefall at jeg er klar for kjærligheten når den kommer. Er en viss trygghet i det.

[Steinar40]

Mitt sosiale liv avhenger heller ikke av barna. Et sosialt liv bør ikke avhenge av barn eller partner. Man kan helt fint ha et eget sosialt liv. Jeg har venner i forskjellig aldersgruppe og familiesituasjoner.

Som helt singel, har du kanskje til og med FLERE muligheter til å dyrke et sosialt liv, enn for eksempel en alenemor med små barn har. Du har ingen som er avhengig av at du stiller opp hjemme og er hel fristilt til å finne på ting med venner døgnet rundt, året rundt.

Selvfølgelig avhenger ditt sosiale liv av barna. Alle dine planer er lagt opp rundt dine barns behov. Hvis du ikke er ei dårlig mor.

Dessuten gjør dine barn at du faktisk må være sosial. Noe som i seg er en kraftig motiverende faktor.

Som helt singel er alle mine planer lagt opp rundt bare meg. Og dermed blir det vanskelig å passe andre inn i mine planer. Og det er åpenbart ikke bare jeg som er sånn som helt singel. Som gjør det vanskelig for 2 helt single å legge felles planer.

Dermed får altså helt single (og voksne) folk fort et hemmet sosialt liv.

[Sapientia]

At jeg er så inni granskauen sjalu! Men jeg er klar over problemet, vet jeg er teit. Det er overhodet ikke kjæresten sin feil, han har ikke gjort noe galt. Stort sett sier jeg ikke noe.

[Gjest Gresshoppesang]

Selvfølgelig avhenger ditt sosiale liv av barna. Alle dine planer er lagt opp rundt dine barns behov. Hvis du ikke er ei dårlig mor.

Dessuten gjør dine barn at du faktisk må være sosial. Noe som i seg er en kraftig motiverende faktor.

Som helt singel er alle mine planer lagt opp rundt bare meg. Og dermed blir det vanskelig å passe andre inn i mine planer. Og det er åpenbart ikke bare jeg som er sånn som helt singel. Som gjør det vanskelig for 2 helt single å legge felles planer.

Dermed får altså helt single (og voksne) folk fort et hemmet sosialt liv.

Men atte. Dersom alle mine planer er lagt opp rundt mine barns behov, så vil det jo være hemmende for mitt eget, sosiale liv? Jeg må være der for barna. Dermed er det å ha små barn HEMMENDE for et privat, sosialt liv.

I de settingene man som forelder MÅ være sosial, type fotballkamper, foreldremøter, skoleavslutninger osv, er en PÅLAGT sosial happening og ikke noe man nødvendigvis har så stort utbytte av.

Dersom du har problemer med å legge planer som har plass til andre når du er singel, bør du muligens lage deg en ny matrise. Jeg klarer, som alenemor (dog med store barn nå, men klarte det også da barna var yngre) til og med å få til å treffe venninner som jobber turnus.

Trinnvis metode for å få til sosiale ting:

1. Send en sms og spør om dere skal finne på bladibladi

2. Sjekk svar på sms

3. Dersom svaret er positivt, svarer du: "Jeg kan alle dager denne uken, utenom søndag. Hvordan ser din uke ut?"

4. Sjekk svar på sms

5. Dersom den eneste dagen dere begge kan, svarer du: "Den er grei. Sekstiden?"

6. Sjekk svar på sms

7. Dersom svaret er i gaten "Ok.", svarer du: "Da meldes vi når det nærmer seg."

Problem solved.

[AnonymBruker]

Frustrerer meg at det er vanskelig å finne noen som vil ha meg, som jeg også vil ha.

Anonymous poster hash: ff51d...fb1