Hva synes dere

[AnonymBruker]

En forbanna håpløs hverdag
Jeg skulle ønske jeg bare kunne skrike ut til verden hvordan jeg opplever ting, men jeg kan ikke det. Jeg går rundt med et påklistret smil og prøver å være den jeg er, men i realiteten klarer jeg ikke det heller. Jeg sliter, og det har jeg gjort lenge. Man kan være like oppegående som normalt, og fortsatt være psyk.
Enkelte dager har jeg det kjempebra og klarer å skyve alt det vonde vekk og gjøre masse. De dagene har jeg lært meg å verdsette mer enn noe annet. Andre dager er alt bare en bunnløs sorg som aldri vil ta slutt. Det trenger ikke å ha skjedd noe, men det bare er sånn. Jeg hater disse dagene, fordi jeg klarer aldri å finne en bunn i de. Og uansett hvor mye jeg prøver å skjule problemene mine, vil det være mulig for andre å se at jeg sliter, og det er det verste jeg vet.
Om en person lider av depresjon er det ikke sikkert du noensinne klarer å se det eller merke noe før personen plutselig befinner seg på psykiatrisk.
Jeg er så lei meg for alt psykdommen har ødelagt for meg. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne sette tiden på pause, bli frisk, og så gjennomføre alt jeg ikke klarer i den situasjonen jeg er i nå.

Jeg skulle ønske det var like greit å si at man er psykisk syk som at man er forkjøla, men sånn er det ikke. Om du er forkjøla, holder det å si ar du er forkjøla. Er du psykisk syk, så må du gi et mer utfyllende svar.
Å være psykisk syk handler ikke om å være en fare for andre mennesker, at folk tar avstand er tusen ganger verre enn at folk viser at de bryr seg. Uansett.

Skrev dette isted. Det er min egen situasjon. Hva synes dere?

Eller, jeg følte egentlig mest bare for å dele det

Anonymous poster hash: 87686...5c4

Anonymous poster hash: 22a37...360