Verdens mest dysfunksjonelle slekt.... eller? Hvordan er din familie?

[AnonymBruker]

Hver jul er det én ting som blir veldig tydelig for meg - hvor, i mangel på bedre ord, fucked up familie og slekt jeg har.

I nærmeste slekt (onkler, søskenbarn, kjernefamilie) har de aller fleste med kun få unntak en psykisk diagnose. Noen alvorligere enn andre, flere har personlighetsforstyrrelser som resulterer i både slagsmål og nedpsyking av hverandre. Det har også vært alvorlige seksuelle overgrep begått av en mann i familien, som også har satt sitt preg på slekten.

Selv er jeg svært konfliktsky, og har bokstavelig talt ikke har vært i en skikkelig konflikt utenfor familien siden jeg var 14 år (er nå rundt 30). Likevel har jeg havnet i en stor, trist krangel og blitt mellommann i en annen enda verre, bare de tre siste dagene i julen, fordi alle disse personlighetene samles.

Nå kjenner jeg at jeg er paff og utslitt, og gruer meg til i morgen - en ny juledag. Samtidig ser jeg idylliske bilder av andre familier på facebook og instagram, og hører folk snakke om julefred og kvalitetstid.

Så lurer jeg på her jeg ligger og prøver å samle tankene, om jeg har vært veldig uheldig med hvilken slekt jeg er født inn i, eller om det er relativt normalt å ha det sånn? Når jeg gir uttrykk for at jeg har en sær familie, får jeg alltid samme svaret "alle familier har sine problemer", eller "alle familier har sine hemmeligheter". Jeg vet at jeg ikke kan få et representativt svar for den gjennomsnittlige norske familien i en tråd på KG, men det hadde vært interessant å fått noen helt ekte svar her inne hvor vi ikke trenger å late som. Hvordan er egentlig din familie?

Anonymous poster hash: c9690...e11

Anonymous poster hash: c9690...e11

[Enyya]

Jeg har en mor og en mormor som krangler hele julaften.

En søster som er veldig asosial og til nød deltar på måltidene (hun er 25 så ingen tenåring)

I tillegg klager min mor over hvor mye stress jula er, at hun bare står på kjøkkenet og at alt bare er mas. Dette skaper en urolig stemning og gjør at vi ikke klarer å slappe av.

Min svoger fra England sitter plantet i sofaen hele jula og ser sur ut og prater minst mulig. Går kun ut for en øl iblant.

Så ingen idyllisk jul hos meg heller selvom den ikke er like ille som hos deg TS.

Neste år blir det julaften hos meg selv og håper min samboer og jeg kan skape nye og koseligere juletradisjoner for våre barn da :-)

[AnonymBruker]

Min familie var sånn. Det var grovt seksuelt misbruk, vold, psykisk terror og alkoholisme. Den ene mer gal enn den andre. Men på utsiden skulle vi leke perfekt familie.

Men dette stoppet med meg. Jeg kuttet de ut. Denne julaften var det mannen min og barna våres og hans familie. De har sine særheter de og, men ingenting sammenlignet med min familie.

Anonymous poster hash: b66fc...1ff

[Gjest Summers]

Hvorfor være med familie som gjør deg utslitt? Hadde kuttet dem ut.

[AnonymBruker]

Min familie er så dysfunksjonell at jeg har tatt avstand i to år allerede og jeg føler det er deilig å bare skygge banen og så får de selv rote rundt i gørra si og leke happy family.

Anonymous poster hash: 30dcc...a55

[AnonymBruker]

Hvorfor være med familie som gjør deg utslitt? Hadde kuttet dem ut.

Fordi en "utmelding" av familien ville gjort så vondt for mine foreldre og søsken, spesielt for min mor som bruker alle sine krefter på å holde oss sammen. Da skal jeg heller klare det disse tre dagene i året og ha fri resten. Men tjohei, det tar på!

TS

Anonymous poster hash: c9690...e11

[AnonymBruker]

PS! Det er like "lov" å fortelle i denne tråden at man egentlig har det helt ålreit med familien, jeg håper på både nyanserte og usensurerte svar

TS

Anonymous poster hash: c9690...e11

[AnonymBruker]

Jeg har aldri forstått meg på den der holde-familien-samlet-greia. Og aldri om jeg ville godtatt å delta i en slik falsk familielykke.

Anonymous poster hash: 30dcc...a55

[AnonymBruker]

Min familie fremstår som velstående, vellykket og veldig sammenspleiset.

Det få vet, er at faren vårhar kalt( i voksen alder) oss hore, mor sier jeg har ødelagt livet deres, at barna alltid skuffer dem, at de er mislykket som foreldre fordi ingen av barna er forskere, dommere ol. Vi er manipulerende og dominerende, vi enten alt for stor kontroll på diverse, eller vi mangler fullstendig kontroll. Noen av oss er syklig opptatt av kosthold og trening, andre har ingen kontroll. Noen av oss er alkoholikere, eller er pripne som drikker lite.... Noen kommer til å få psykiske problem, der er ikke lov å vise svakhet, og vi gjør alltid feil i deres øyne...

At et tidligere familiemedlem har begått lovbrudd blir skjult, det er viktigere å vise støtte utad. Man glatte over store feil utad, og kan bruke en hel kveld på å kritisere måltidsrutiner til en av oss.

Likevel er vi familie og holder stort sett sammen. I perioder tar vi oss pauser fra kritikken , og det er jammen deilig..... Like godt som det er å være tilbake....

Anonymous poster hash: 54ba8...fd3

[AnonymBruker]

Min slekt består av en gjeng voldelige sinte mennesker som bruker skyldfølelse og manipulering for å få viljen sin. De er enten narkomane, psykisk syke eller alkoholikere. De er også hypokondere som får nye piller for bivirkningene på de gamle. De elsker å snakke negativt om den ene som ikke er tilstedet, men er bestevenn med vedkommende når den er der. Det rullerer hvem de hater.

De lever i sin egen lille boble og har ikke mange venner rundt seg, vennene de har er familie.

Jeg tror alle i min slekt har blitt slått av sine foreldre. Jeg godtok det ikke så hele gjengen hater meg. I følge de så er jeg den psykisk syke. (meldte til bv))

Mye hat og sinne rett og slett. Syns veldig synd på dem.

Alle vi søskenbarna har slitt i vår oppvekst. Det syns best på oss som har rukket å bli litt voksne.

En som er narkoman og to som sliter med selvbilde og tillit.

Anonymous poster hash: 33bbb...32d

[AnonymBruker]

Hver jul er det én ting som blir veldig tydelig for meg - hvor, i mangel på bedre ord, fucked up familie og slekt jeg har.

I nærmeste slekt (onkler, søskenbarn, kjernefamilie) har de aller fleste med kun få unntak en psykisk diagnose. Noen alvorligere enn andre, flere har personlighetsforstyrrelser som resulterer i både slagsmål og nedpsyking av hverandre. Det har også vært alvorlige seksuelle overgrep begått av en mann i familien, som også har satt sitt preg på slekten.

Selv er jeg svært konfliktsky, og har bokstavelig talt ikke har vært i en skikkelig konflikt utenfor familien siden jeg var 14 år (er nå rundt 30). Likevel har jeg havnet i en stor, trist krangel og blitt mellommann i en annen enda verre, bare de tre siste dagene i julen, fordi alle disse personlighetene samles.

Nå kjenner jeg at jeg er paff og utslitt, og gruer meg til i morgen - en ny juledag. Samtidig ser jeg idylliske bilder av andre familier på facebook og instagram, og hører folk snakke om julefred og kvalitetstid.

Så lurer jeg på her jeg ligger og prøver å samle tankene, om jeg har vært veldig uheldig med hvilken slekt jeg er født inn i, eller om det er relativt normalt å ha det sånn? Når jeg gir uttrykk for at jeg har en sær familie, får jeg alltid samme svaret "alle familier har sine problemer", eller "alle familier har sine hemmeligheter". Jeg vet at jeg ikke kan få et representativt svar for den gjennomsnittlige norske familien i en tråd på KG, men det hadde vært interessant å fått noen helt ekte svar her inne hvor vi ikke trenger å late som. Hvordan er egentlig din familie?

Anonymous poster hash: c9690...e11

Anonymous poster hash: c9690...e11

Husk at folk med psykiske lidelser stort sett ikke har gjort noe selv for å få dem.

I min familie er det en person som er svært pratsom, og som ikke er redd for å si sine meninger. Nå har jeg og mannen blitt enige om at dersom vi skal invitere h*n til oss til jul flere år, så blir det under forutsetning av at personen ikke snakker om tema 1,2, og 3. Klarer h*n ikke det, så får h*n være hjemme. Dette for å hindre at vi som vertsskap må svelge kameler. Føler det er helt feil at noen skal svelge kameler under jul i det hele tatt, så da må man ha noen kjøreregler om alle skal ha det bra. Noen må man også forklare ting svært direkte til.

Ellers er det noen i min svigerfamilie som er svært opptatt av å gå tur. Det er jo sunt det, men verken jeg eller mannen er noen som liker dette.

I min slekt er det en person som har vært i fengsel. Det er i generasjonen over meg. De "eldre" har blitt enige om å ikke snakke mer om det. Synd for mine søsken som enda ikke vet det. Har lurt litt på om jeg skal slippe "bomben" for dem. Det er en person som alltid er i nærheten når vi er hjemme. Personen er grei, men jeg har alltid dette i bakhodet etter at jeg fikk vite om det.

Det var vel det verste, usensurert vil jeg tro.

Anonymous poster hash: 5ec29...9cc

[AnonymBruker]

Min slekt består av en gjeng voldelige sinte mennesker som bruker skyldfølelse og manipulering for å få viljen sin. De er enten narkomane, psykisk syke eller alkoholikere. De er også hypokondere som får nye piller for bivirkningene på de gamle. De elsker å snakke negativt om den ene som ikke er tilstedet, men er bestevenn med vedkommende når den er der. Det rullerer hvem de hater.

De lever i sin egen lille boble og har ikke mange venner rundt seg, vennene de har er familie.

Jeg tror alle i min slekt har blitt slått av sine foreldre. Jeg godtok det ikke så hele gjengen hater meg. I følge de så er jeg den psykisk syke. (meldte til bv))

Mye hat og sinne rett og slett. Syns veldig synd på dem.

Alle vi søskenbarna har slitt i vår oppvekst. Det syns best på oss som har rukket å bli litt voksne.

En som er narkoman og to som sliter med selvbilde og tillit.

Anonymous poster hash: 33bbb...32d

Det er sånn tvangs hold-familien-samlet greie hos oss også. (meg som skrev dette.)

jeg er ikke helt der, men det er litt med hvordan de manipulererer. Min mor og hennes søsken følger morfar som små hunder. De ser nesten hjernevaska ut rundt han. Han sitter med mye makt over dem.

Når han snakker sitter alle og lytter og smiler, han er i sentrum. Når han er syk så kommer alle til unnsetning! Da er det helt krise.

Han fant ut i fjor at han ikke orket å leve mer og kom til å gå til skogs og skyte seg. Han følte seg veldig syk den perioden. Det har ikke skjedd ennå. men godt med oppmerksomhet da.

Anonymous poster hash: 33bbb...32d

[AnonymBruker]

Jeg trodde alltid at jeg har rimelig normal familie. Men for 4-5 år siden var det slutt med det. Jeg er vokst opp med foreldre og min mors søster samt familien hennes. Begge familier har 3 barn så vi hadde det alltid gøy (forresten ingen besteforeldre, alle døde veldig tidlig), reiste på ferie sammen og feiret alltid jul, påske, nyttår, alle bursdager sammen. Så, en stor og veldig sammensveiset gjeng.

Vi er også en familie som ikke har spesiell gode jobber og dermed lave inntekter. Ingen av barna har fått seg noe særlig utdanning, med unntak av meg og min søster. Vi studerte begge økonomi og er dermed de første som har skaffet seg en jobb med bra lønning, i tillegg giftet vi oss med menn som også har utdanning og god jobb.Hverken jeg eller min søster føler behov for å gni det inn at vi har god råd nå, men det er jo vanskelig å skjule at vi har stort hus og ny bil.

Til poenget: vi har et virkelig godt forhold til tanta og onkelen, men etterhvert begynte foreldrene mine å mislike at vi brukte tid og oppmerksomhet på dem. De ville helst se at vi bare så tanta i felles høytider, men ikke at vi besøker dem ellers. Mine foreldre vil ha monopol på sine vellykkede døtre, for å vise frem foran andre hvor flinke vi er (og dermed de selv som foreldre). Hjelper jo ikke at foreldrene min og tanta har en god del felles omgångskrets, så når min tante forteller det nyeste om sine flinke nieser blir min mor furten.

Det hele toppet seg for 3 år siden, etter en stor krangel ble det stopp og foreldrene klippet bånd til min tante. Greit nok, men vi barna ble stilt foran valget mellom dem og tantes familie. Utrolig dårlig gjort, vi er jo glade i dem alle sammen, og nå når de nærmer seg 70 år blir de plutselig barnslig, og veldig egoistisk. Enden på visa er at vi treffer tanta og onkel hemmelig og ikke snakker om det. Men helt ærlig bærer jeg nag overfor foreldrene mine at de med sin sjalusi og eiertrang ødelegger en stor familie.

Anonymous poster hash: d83f4...026

[AnonymBruker]

Kanskje ikke så ekstremt som andre her,men i min familie så har det alltid vært kun oss søsken og foreldre.

Resten av familien har vi ikke kontakt med på grunn av grums i fortiden.

I tillegg har ikke jeg nært forhold til foreldre eller søsken. Snakker ikke med dem omtrent. Utenom når jeg er på besøk.

De snakker ikke med meg heller, så jeg får for eksempel ikke vite om når noen er syke osv.

Savner det å ha et normalt forhold der man prater sammen og blir sett. Kort sagt at noen bryr seg, men det grunnlaget burde jo vært satt gjennom oppveksten.

Noe det ikke ble, for når noe skjer meg nå så er samboeren min den første jeg tar kontakt med. Når jeg var alene løste jeg alt selv, så godt jeg kunne.

Nå er jeg jo voksen, men blir misunnelig på de som har et nært og godt forhold til familie. For meg blir det unaturlig å skulle prøve å få det etter så mange år.

Anonymous poster hash: 567b4...545

[AnonymBruker]

Kanskje ikke så ekstremt som andre her,men i min familie så har det alltid vært kun oss søsken og foreldre.

Resten av familien har vi ikke kontakt med på grunn av grums i fortiden.

I tillegg har ikke jeg nært forhold til foreldre eller søsken. Snakker ikke med dem omtrent. Utenom når jeg er på besøk.

De snakker ikke med meg heller, så jeg får for eksempel ikke vite om når noen er syke osv.

Savner det å ha et normalt forhold der man prater sammen og blir sett. Kort sagt at noen bryr seg, men det grunnlaget burde jo vært satt gjennom oppveksten.

Noe det ikke ble, for når noe skjer meg nå så er samboeren min den første jeg tar kontakt med. Når jeg var alene løste jeg alt selv, så godt jeg kunne.

Nå er jeg jo voksen, men blir misunnelig på de som har et nært og godt forhold til familie. For meg blir det unaturlig å skulle prøve å få det etter så mange år.

Anonymous poster hash: 567b4...545

Jeg har heller ikke noe nært forhold til hverken søsken eller foreldre. Har tenkt mye på hvorfor det egentlig ble sånn. Kanskje det er fordi jeg ikke kan huske at vi noen gang har gjort noe sammen som familie. Ingen av oss søskenene har egentlig noe særlig kontakt og vi er alle veldig ulike. Jeg sliter med å inkludere meg selv i samtalene også pga de stort sett omhandler naboene (kommer fra et lite sted, hurra for janteloven!) eller klaging over skolesystemet her. Har sagt fra maange ganger at slarving er det verste jeg vet, og det har heldigvis blitt litt bedre når jeg er hjemme.

Hvis jeg får egen familie etterhvert skal jeg sørge for at vi finner på masse hyggelig sammen og jeg skal iallefall aldri sette meg ned foran dem og slarve om naboer i timesvis!

Anonymous poster hash: 56f26...c6d

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke noe nært forhold til hverken søsken eller foreldre. Har tenkt mye på hvorfor det egentlig ble sånn. Kanskje det er fordi jeg ikke kan huske at vi noen gang har gjort noe sammen som familie. Ingen av oss søskenene har egentlig noe særlig kontakt og vi er alle veldig ulike. Jeg sliter med å inkludere meg selv i samtalene også pga de stort sett omhandler naboene (kommer fra et lite sted, hurra for janteloven!) eller klaging over skolesystemet her. Har sagt fra maange ganger at slarving er det verste jeg vet, og det har heldigvis blitt litt bedre når jeg er hjemme.

Hvis jeg får egen familie etterhvert skal jeg sørge for at vi finner på masse hyggelig sammen og jeg skal iallefall aldri sette meg ned foran dem og slarve om naboer i timesvis!

Anonymous poster hash: 56f26...c6d

Vi gjorde ganske mye sammen som familie, men min familie har alltid fått meg til å føle meg mindreverdig og ikke god nok.

Noe som gjorde at vi fikk et dårlig forhold jo eldre jeg ble.

De klarer fortsatt å få meg til å føle meg mindreverdig, og uansett hva jeg gjør eller sier så er det ikke bra nok.

Det har igjen gjort at jeg lukker meg enda mer, for jeg gidder ikke å ha det sånn. Blir jo en ond sirkel, men syns faktisk at de har seg selv å takke for at det ble sånn.

De er ikke sånn med mine søsken, så må jo være et eller annet med meg.

Jeg og min ene søster er ganske like, men vi har fortsatt sklidd fra hverandre. Mye på grunn av aldersforskjell.

Tror ikke jeg skal ha egen familie og det er ganske mye på grunn av hvordan egen oppvekst var. Tror ikke jeg hadde blitt noen god mor uansett.

Anonymous poster hash: 567b4...545

[AnonymBruker]

Faren min er ekspert i å lage dårlig stemning, såpass at han er uønsket i juleselskaper. Det eneste han gjør er å sitte i en stol og drikke og kommandere. Han glor på TV dagen lang, men vil bare se på ting som ikke andre vil se på. Uansett hva andre vil se på så vil han se på noe annet, og hvis han ikke får viljen sin så sitter han og klager og slenger dritt om det vi andre ser på. Han er totalt uinteressert i gaver og presanger, kjøper ingenting til andre og hvis han får noe selv så setter han opp en uinteressert mine og hiver det fra seg.

Anonymous poster hash: 68802...0e2

[AnonymBruker]

Har kuttet ut kontakten med begge brødrene mine. Grunn; de har mobbet meg hele livet, også i voksen alder. Utad er de samfunnets støtter og oppfører seg alltid hyggelig mot andre. De har lav terskel når det gjelder vold mot familiemedlemmer og slo barna og konene sine. Akkurat slik min far gjorde.

Er oppvokst med et krampaktig familieliv, der det gjaldt om å holde fasaden. Med en underdanig og oppofrende mor som skulle holde familien sammen uansett. Jeg måtte bli godt voksen før jeg skjønte at det faktisk går an å kutte kontakten med folk som man kun har etternavnet felles med.

Anonymous poster hash: 5e43d...31c

[AnonymBruker]

Min familie:

Resten av slekta orket ikke ta stilling til og problemene med at min far er alkoholiker. Så vi barn ble "stuck" sammen med bare ham på julaften.

Da jeg ble voksen og flyttet hjemmefra, ble jeg fremdeles ikke invitert i noen familieselskaper; årsak: Min far (som jeg ikke bodde sammen med mer)?. Finn en forklaring, hvis dere kan....

Så frem til jeg traff min mann (da var jeg 38), var jeg mutt-putt-alene alle juledagene, i min egen leilighet. Mens den vennlige, snille, beundrete slekta mi hadde store, tradisjonelle juleselskaper. De kunne visstnok ikke invitere meg som voksen, selvstendig person. Fordi min far er alkoholiker (?). Noen har sagt at hvis de inviterte meg, "måtte" de invitere ham også. Logisk? Nei, jeg synes faktisk ikke det.

Jeg har ikke kontakt med resten av slekta nå. Like greit, det.

Anonymous poster hash: 1d70d...a65

[AnonymBruker]

Alle har sitt. Det er noe i alle familier, og da mener jeg alle. Tror alle kan nikke gjenkjennende til den. Den som ikke tror det er noe i sin familie, anser jeg som naiv.

I julen skal alle være glad,man skal samles osv. Det blir fortettet,og er det konflikter fra før, så blir de sterkere i julen.

Du er 30 år, du velger selv hvordan du vil ha julen. Skulle jeg samle noen i julen,så har jeg villet ungått og bedt to som er aggresiv eksempel. Er det en som er agresiv,og resten rolig,så kan det være beroligende-

Siden du har opplevd dette før,så vet du hva du vil få. Du kan velge. Du tar kontakt,øye til øye. Si hva du mener. Si rett ut: du er ikke noe hyggelig å feire jul med, og for min del ble dette siste julen. Til de som krangler: Det hører ingen plass hjemme og lage spetakkel på julaften,så heretter får dere finne noen andre,jeg blir ikke med flere juler.

Folk som ikke har grenser for hvordan de skal oppføre seg, de må du sette grenser til

Anonymous poster hash: 8e286...5ca