Når livet blir et helvete

[AnonymBruker]

Kanskje det er et dårlig tidspunkt å dele mine tanker med KG brukere. Det er juletid, de fleste koser seg sammen med familien sin og har nok med sitt. Jeg tror likevel at det finnes sikkert mennesker som leser dette og som kan dele sin mening med meg.

Jeg sitter og ser tilbake på livet jeg har levd. 31 år fylt med mange dager og hendelser jeg skulle ønske jeg hadde vært foruten. Livet mitt har alltid vært en kamp, en kamp mot mobberne, en kamp mot ensomhet og redsel, en kamp mot svakhet og fortvilelse. En kamp som jeg i dag, som en 31 år gammel kvinne, føler jeg har tapt. Så hva gjør du når du taper? Jo, da reiser du deg opp igjen! Men hva gjør du når du har tapt i 31 år og reist deg opp så utallig mange ganger at du ikke orker mer? Hva gjør du da?

Livet mitt ble snudd til helvete på skolen. Jeg ble veldig tidlig valgt ut til å bli et mobbeoffer på grunn av de få ekstra kiloene jeg hadde. Jeg holdt ut 12 år i helvete. Innerst inne hadde jeg troen på at alt ville forandre seg en dag.

Jeg startet på et studiet som var ganske vanskelig. Jeg følte meg flink samtidig som jeg var utslitt. Det var et ork å dra på seminarer og forelesninger. Jeg fullførte litt mer en halvparten av studiet så ga jeg opp. Jeg orket ikke skole mer. Jeg hadde ikke selvtillit, jeg hadde ingen venner og jeg følte meg veldig alene. Det minnet meg om alt det forferdelig jeg hadde vært gjennom. Jeg ga opp, jeg tapte igjen.

Jeg fikk meg en del "drittjobber". Deltidsjobber i gatekjøkken og kiosk. Jeg ble alltid fortalt at jeg var overkvalifisert til disse jobbene, men jeg insisterte på at jeg ville ha jobbene og ble derfor ansatt. Jeg skammet meg men hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde ikke fullført studiet og hadde ikke mulighet til å få meg bedre jobber. Jeg fikk tilslutt tilbud om en stilling i min fars firma. En bra stilling som ga meg status. Min far har pensjonert seg og hadde lite med firmaet å gjøre, det var mine eldre brødre som satt i styret og tok alle beslutningene. Jeg hadde nå en bra jobb, godt betalt og status, men jeg ble trådd daglig over av mine søsken. Som om jeg var en dørmatte. Jeg ble på ny en mobbeoffer og de ble mobberne. Jeg ble gjort narr av og ledd av foran de andre ansatte. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde ut. Denne kampen ville jeg ikke tape!

Det var lite hjelp å få fra mine foreldre. Jeg er blitt familiens svarte får. Jeg ga opp så mye, det var så mye jeg ikke klarte som mange andre har klart. Jeg er mislykket og fortjener å bli behandlet slik da jeg ikke ga jernet når jeg skulle. Jeg skammer meg og føler meg mislykket over å ikke ha oppnådd stort i livet.

Jeg har vært i forhold med to menn i løpet av mine 31 år. To menn som brukte og sviktet meg som jeg tilslutt ble nødt til å slå opp med. Jeg ikke er stygg, jeg får stadig høre at jeg har et vakkert ansikt, men jeg er lubben, har ikke stor selvtillit og er innadvendt. Jeg er alltid snill med alle, gjør alt jeg kan for min familie og mine få venner. Jeg klenger meg til familien min selv om jeg vet at jeg har blitt dørmatten deres. alt jeg gjør for de er lite verdt for jeg er ikke like flink som resten. Hva kan jeg gjøre? Jeg er lei av å være alene. Hvorfor forfølger ensomheten meg?

Hva kan jeg gjøre med livet mitt? Jeg har blitt såret av så mange, spesielt av mine nærmeste for så lenge. Jeg har ikke den styrken i meg til å fullføre studiet. Jeg har blitt svak og enda mer innadvendt. Jeg er så redd for å bli latterliggjort av andre mennesker at jeg er alene for det meste. De få vennene jeg har lever sine egne liv. De vet om min situasjon, i alle fall litt av det, men de har sine egne familier å ta seg av. Jeg forventer ikke noe av de heller. De rister på hodet og blir oppriktig lei seg på mine vegne. Ikke stort mer de kan gjøre.

Jeg sier til meg selv at jeg helt sikkert finner meg en snill kjæreste en dag. En som jeg kan dra langt vekk sammen med, fra alle jeg kjenner. En som jeg kan leve et rolig og fredfullt liv med. Men jeg tror det bare er en drøm. Jeg har altfor lav selvtillit til å lete etter en mann. Jeg føler meg feit og stygg selv om jeg innerst inne vet at jeg ikke er det. Jeg trøstespiser og utsetter min jakt på kjærligheten fordi jeg er altfor redd til å bli latterliggjort, sviktet og forlatt.

Hvordan kan jeg fortsette livet som familiens svarte får -"la stakkaren få jobbe hos oss, hun får seg jo ingen andre jobber", som samfunnets taper -"taperen som ikke fullførte studiet" og menns mareritt -"lubben, innadvendt jente som er 31 år".

Jeg føler at jeg ikke har fred og ro i sjel og liv. Hva kan jeg gjøre for å få orden på livet mitt?

Anonymous poster hash: acde7...297

[plix]

Sender deg en skikkelig kg-klem, og heier på deg.

[AnonymBruker]

Vondt å lese at du har det sånn. Jeg har det litt på samme måte som deg, er ca like gammel og får ikke til dette med forhold. Møter bare drittsekker og sliter psykisk pga det. Føles som jeg kommer til å dø med 100 katter. Heldigvis har jeg en bra jobb, snille venner og familie som bryr seg om meg. Høres ikke ut som du har den støtten du trenger for å få et bra liv. Har du snakket med brødrene dine? Høres ut som noen drittsekker hvis de overkjører deg på jobb.

Et tips er å kanskje bytte jobb, eller vurdere en annen utdannelse enn den du begynte på. Jeg har sterk tro på at alle er flinke i NOE, og alle kan noe. Alle mennesker er verdt å elske av ulike grunner, det er ingen grunn til at du skal kunne klare deg noe dårligere enn meg f.eks. Håper det ordner seg for deg, og at du har en fin jul iafall

Anonymous poster hash: 1b5b5...c94

[Gjest lnx]

Jeg tror det kan være lurt å snakke med noen profesjonelle som kan hjelpe deg med å "komme deg opp på bena" igjen. Det er ikke skam å kontakte noen som faktisk hjelper mennesker som jobb.

Jeg har bare lite tro på at et innlegg på KG virkerlig kommer til å gjøre forandringer i ditt liv.

[Elanore]

Jeg tror du må begynne med deg og jobbe deg videre via eget ståsted. Gjøre noe som kan gi deg glede og som kan gi deg mening i hverdagen. Finne en hobby, ta tak i noe som plager deg eller i det hele tatt prøve noe helt nytt som du har litt lyst til.

Enten du er overvektig eller ei, kan det å trene eller være i bevegelse kanskje hjelpe litt på tanken. Ofte så hater jeg tanken på å trene, men endorfinene gjør at jeg elsker det så fort det blir en vane. For meg har det hjulpet veldig på humøret, og det gir meg konkrete mål som jeg får glede av å oppnå. Det jeg gjennom barndommen ikke fikk til, det får jeg til nå, og godt for kroppen min er det også! Kroppene våre er laget for bevegelse, så hvis du klarer å finne NOE der ute du kan kose deg med og som også gir kroppen fysisk arbeid, så kan det hjelpe mye med å gi deg mer overskudd, selvtillit og glede i hverdagen.

Ellers finnes det mye som går mer på det å ha en hobby eller noe som også kan sette deg i kontakt med andre mennesker. Hva med bokklubber, veldedighet, foto, maling, skriving eller annet nyttig? Særlig veldedighet har hjulpet mange jeg kjenner, og hobbyer har hjulpet meg mye. Jeg begynte nylig å sy, og det har vist seg å være en kjempekjekk aktivitet selv om jeg alltid har tenkt "bestemor" bare av å se en symaskin. Hvis du føler deg direkte deprimert, bør du vurdere selv om du trenger mer hjelp eller om du vil prøve litt selv. Hvis depresjon eller lignende ligger bak innlegget ditt i tillegg, er det vanskelig å tenke positivt på ting og dermed søkt at du klarer å finne glede og motivasjon til å begynne med en hobby. I så tilfelle ville jeg heller tenkt "hvilke ferdigheter har jeg, og hva kan jeg kanskje få til?" før jeg hadde forsøkt en hobby. Da starter man uten motivasjonen på topp, og så ser man heller om det er en aktuell aktivitet.

Det virker kanskje rart at jeg snakker så mye om hobby og trening/fysisk aktivitet, men jeg tror at det å ha noe å gjøre på fritiden, er vel så viktig som å ha en god jobb! Hvis du har noe som gir deg glede på fritiden, blir det lettere å komme ut i arbeid også, og det gir deg noe å diskutere med folk du møter. Du skrev noe om at du var innadvendt, så da kan det være greit å dyrke noen interesser slik at du har noe å diskutere med folk du møter - en åpning for "smalltalk".

[AnonymBruker]

Jeg har ett råd: kom deg ut av offerrollen. Nå! Jeg leser her: stakkars meg, alle har alltid behandlet meg dårlig, det er synd på meg. Så lenge du fortsetter å tenke slik kommer du aldri ett eneste steg videre. Å rømme hjelper heller ikke, ikke stikke av. Det som hjelper er å bevise at "alle" har tatt feil. Det gjør du ved å søke og motta profesjonell hjelp, og begynne å ta hode valg for deg selv. Slutt å synes synd på deg selv for alt du har gått gjennom. "Det er ikke mer synd på deg enn andre".Les den boken! Alle går gjennom vanskelige ting i livet. Når livet føles som et helvete er det på tide å oppsøke noe som føles himmelsk, ikke bli i det gamle, og "bade" i gammel elendighet. Det kan alle og enhver bli bitre av. Fortiden får du aldri endret, men fremtiden velger du for en stor del selv. Skal du være offeret i fremtiden også? Du er ikke ødelagt. Du kan ta gode valg for deg selv. Velge gode mennesker å omgås med, velge gode situasjoner å være i. Hvis du unner deg selv det. Det håper jeg at du gjør.

Anonymous poster hash: d759f...984

[AnonymBruker]

Jeg er veldig nedfor nå selv. Jeg er eldre (for gammel), ingen jobb, ingen venner, sviktet av familiien og latt meg utnytte i et forhold. Hvis det kan være noen trøst?

Jeg vil likevel komme med noen innspill til deg. Er det noen mulighet nå å gå tilbake og fullføre studiet ditt? Eller en annen type relevant utdannelse, slik at det du har studert tidligere kommer til nytte? Ikke bare ville det ha formalisert dine kunnskaper, men det ville også gjøre noe for selvfølelsen din.

Du skriver at du trøstespiser. Trener du? Kan du begynne å trene? (Uten høye målsetninger.) Trening gjør noe positivt psykisk og det er godt for kroppen, både mht vekt men også helse generelt. Kanskje du kan få en sunnere livsstil som "hobby", dvs. trene, spise sunt, leve sunt, slik at du ikke fortsetter i et destruktivt mønster?

Jeg tror også du på sikt bør bli mindre avhengig av familien din og komme deg ut av dine brødres klør. En slik negativ maktbalanse tror jeg det kan være vanskelig å gjøre noe med. Selv om det kanskje ikke er deres intensjon å få deg til å føle deg ille, kan slike relasjoner utvikle seg til fastlåste mønstre. For all del støtter jeg rådet (fra andre her) om å forsøke å snakke med dem hvis du kan, men jeg tror det beste er om du etterhvert kan komme deg ut av dette "samarbeidet".

Anonymous poster hash: bfb60...5ee

[Gjest Summers]

Ring fastlegen og få deg psykologtime, helt jævlig hva du har opplevd, men du trenger ikke fortsette å ha det kjipt. Ingen sier det er lett og det er derfor du bør skaffe profesjonell hjelp.

[kguago]

Ta deg et friår, reis til et nytt og fremmed land, bare lev et helt annet liv enn det vanlige for en stund. Det kan gi deg nye impulser, du kommer til å treffe nye mennesker med helt andre perspektiv på ting enn nordmenn flest, og kanskje vil du lære mer om deg selv i tillegg, kanskje finne ut mer om hva du har lyst til å bruke livet på og slikt.

Endret 25. desember 2013 av kguago

[AnonymBruker]

Jeg er TS.

Takk til alle som har svart.

PLIX: Takk for klemmen. Det er godt det finnes så mange snille mennesker.

AB (tråd # 3): Jeg har snakket med alle i min familie om dette også mine brødre. De har ikke tenkt å oppføre seg annerledes. Jeg var over middels flink på skolen, men jeg føler meg altfor svak til å begynne å studere igjen. Det jeg vurderer nå er kanskje å ta noen få fag om gangen. Bare få fullført studiet. Takk for at du svarte. Jeg ønsker deg lykke til med kjærligheten.

INX: Jeg vil gjøre det snart. Vil bare være sikker på at jeg ikke kan hjelpe meg selv først.

ELANORE: Takk for alle gode råd. Jeg trente veldig mye en stund. Jeg var glad og lykkelig. Gikk ned i vekt og så veldig bra ut. Men så gikk jeg tilbake til gamle vaner da jeg ble mobbet en del på jobben av mine søsken. Jeg er veldig enig i det du skriver, hobby/fysisk aktivitet hjelper veldig mye. Det er det eneste jeg vet om som kan redde hverdagen min.

AB (tråd # 6): Det du skriver er sant. Jeg vil bare påpeke at jeg ikke ønsker å være et offer eller synes synd på meg selv. Det jeg mente med det jeg skrev er at jeg blir veldig dårlig behandlet til tross for hva jeg gjør. Jeg er hundre prosent enig i det du skriver, men det er veldig vanskelig når mine nærmeste behandler meg på denne måten og når jeg har ingen å få støtte fra. Takk for motiverende ord!

AB (tråd #7): Nei, det er ingen trøst! Det er en forferdelig situasjon. Jeg unner ingen dette. Håper at du får det mye bedre i dette nye året som kommer. Jeg har tenkt veldig på å fullføre studiet mitt, men jeg har vært veldig redd for å ikke klare det. Det jeg har tenkt nå er å kanskje ta ett fag om gangen. Jeg trente tidligere og spiste veldig sunt, men jeg ble mobbet mye av mine søsken på jobb i en periode og da klarte jeg ikke å trene eller spise sunt. Trening har vært min bestevenn. Jeg var veldig lykkelig når jeg trente. Det skal jeg absolutt klare å gjøre igjen. Jeg har mange ganger bestemt meg for være mindre sammen med min familie og leve lilt mer mitt eget liv. Det du skriver er helt riktig. Takk for gode råd. God klem til deg.

SUMMERS: Jeg vil gjøre det ganske snart. Takk for at du svarte

KGUAGO: Jeg hadde veldig gjerne gjort det hadde det ikke vært for alt huslånet og leiligheten min som er stappfull med ting. Takk for at du svarte

Anonymous poster hash: acde7...297

[AnonymBruker]

Garanterer deg at det ikke har noe med overvekt å gjøre.

Det handler om en familiedynamikk, hvor de andre holder seg oppe ved å tråkke en nede. Typisk mobbete omgangstone. Noen ganger er det kvinnene i familien som holdes nede, andre ganger holdes mor nede av far og mor holder igjen ned barna, alle holder ned en person (oftest jente), eller det finnes en hel del passive (feige) "fredsmeglere" som ikke gjør en dritt for å jevne ut urettferdighetene og overgrepene som skjer til stadighet.

Offeret er sauset ned i en salig blanding av skam, sympati for familiemedlemmene som "egentlig er snille", mindreverdighetskomplekser ("det er egentlig jeg som er feil"), redsel for å bli utstøtt av familien, og fortrengt raseri som rettes innover fordi det ikke lar seg uttrykkes mot de som burde ha fått oppleve en stor flod med raseri og bli satt kraftig på plass. Denne blandingen farger offeret så hun går inn i lignende dynamikker på skolen og blir et offer (brødrene blir ofte mobbere i sine klasser), og hun tiltrekker seg menn som er like undertrykkende eller passiv-aggressive.

MEN, det går an å gjøre noe med det. Nekte å la oppveksten definere hvem man er, nekte å la de feige, dumme familiemedlemmene sine definere selvbildet sitt, eller rollen man skal ha i forhold til andre.

Anonymous poster hash: a93ba...f20

[AnonymBruker]

Ta avstand fra familien en stund. En lang stund. Jeg ser at du har leilighet og ikke kan flytte, men du kan unngå dem. Ta kontroll over ditt eget liv. Skaff deg en jobb, hvilken som helst jobb som ikke sliter deg ut, som ikke er tilknyttet familien. Det er det de fleste andre gjør, det klarer du fint. Begynn med trening, det finnes bare fordeler. Når du ikke er i kontakt med mobbesøsknene dine har du tid til å trene og føle deg bra med deg selv. Det er dessuten en av de enkleste tipsene og som gir kjappest resultater på humør. Etter hvert får du kanskje nok selvtillit til å ta opp studiene igjen. Lag en liste over hva som gjør deg nedfor og hva som kan fikse problemene, ta en ting av gangen. Jeg er selv veldig streng med å kutte ut mennesker som ikke gjør meg lykkelig, da jeg mener livet er for kort til å henge med mennesker som aktivt går inn for å forsure hverdagen min.

Anonymous poster hash: 107da...578

[AnonymBruker]

Det du må gjøre er altså å omforme deg selv, så du ikke lenger passer inn i slike puslespill som offer-mobber-dynamikk. Det kan være veldig lurt å ha avstand til familien den tiden det tar, og bare oppleve de i små doser (noen helger i året). Jul kommer sannsynligvis alltid til å innbære latente konflikter som stadig truer med å eksplodere i ansiktet på deg. Du har sannsynligvis mye sinne i deg, og det må uttrykkes på andre arenaer, for du kommer aldri til å få det du trenger fra de du er i familie med.

Så for all del: Få deg en annen jobb (men behold eierandeler hvis du vil, det har du rett til), fullfør utdanningen din, bli dobbelt så selvstendig som dem. Når du er omformet kommer du til å tiltrekke deg andre typer mennesker og kan få det livet du fortjener. Når du da omgås familien din kommer du til å føle hvor feil det kjennes, men kanskje en dag blir du så rolig at du bare lar dem holde på, og nyter det positive av dem samtidig som du greier å gi faen i det negative. Det er en prosess du må gjennom.. Se på det i et tiårsperspektiv.

Anonymous poster hash: a93ba...f20

[Julebrus]

Trist at du har opplevd så mye trist i livet ditt. Men en ting er sikkert, det finnes noen for deg der ute også. Du må ikke være redd for å lete fordi du er redd for å bli sviktet på nytt. Tar man ingen sjanser er det heller ingenting som skjer. Jeg heier på deg, og håper du får deg bra jobb og finner drømmemannen.

Angående familien din, så er det lett at de hakker på en. Ikke sikkert de ser det like lett selv hvordan du føler det hvis de ikke har opplevd å blitt hakket på selv. Regner med du har snakket med de om det, men ikke alle som klarer å forstå.

[AnonymBruker]

AB#7 igjen:

Må bare kommentere enkelte av innleggene som vrir dette mot å finne "kjærligheten" og at det er "redningen".

Det bør være din siste prioritet. Bygg deg opp et liv du liker, før du fokuserer på partner.

Alt for mange kvinner havner i fellen om at løsningen på et godt liv er å finne Mr. Right, som gjerne som skal være som rollefiguren i en romatisk komedie fra Hollywood.

Risikoen for å ende opp i et uheldig forhold er overhengende, hvis du ikke føler du liker det livet du har.

Anonymous poster hash: bfb60...5ee

[AnonymBruker]

kan du få ned vekta på egen hånd ? evt slankeoperasjon ? får ett helt annet syn på deg selv med en normalvektig kropps syn i speilet...

flytt laaaangt unna fra disse folka, start ett nytt liv et sted der du kan starte med blankt ark..folk du kaller familie, er ikke snille mot deg, bli kvitt dem, bygg heller nettverk rundt deg som er på samme bølgelengde som deg.....

det er du som er sjefen i ditt eget liv, ikke vent redning fra en mann... ingen mann finner en svak kvinne attraktiv med mindre de vil misbruke henne på noe vis... økonomisk, følelsesmessig o.l. .....

sender deg en stor klem, og ønsker deg av hele mitt hjerte at 2014 blir det året som du forandrer hele livet ditt til det bedre !

legg plan og følg det. små delmål er vikitg å ha, men det store må det være å trives i sitt eget liv.. husk, du har bare ett !

Anonymous poster hash: 01444...0e4

[AnonymBruker]

Jeg er TS.

Tusen takk for råd dere gir meg. Jeg skal tenke på alt det dere har skrevet til meg hvis jeg mister håpet eller føler meg nedenfor fremover. Det er så godt å kunne snakke om problemet mitt med andre enn min egen familie. Jeg prøvde å snakke med mine foreldre tidligere i dag. Da ble det kjefting og bråk. Her har jeg fått mange klemmer og gode råd. Det varmer mitt hjerte. Takk alle sammen!

AB (tråd # 11): Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Du har motivert meg til å ta meg sammen og gjøre noe med livet mitt. Tusen takk

AB (tråd # 12): tusen takk for gode råd. Jeg har notert ned det du har skrevet. Jeg kommer til å lage en liste, slik du skrev tror det vil hjelpe meg mye fremover. Tusen takk for hjelpen

AB (tråd # 13): Jeg noterer ned alt det dere skriver. Det vil være til stor hjelp for meg fremover. Takk for at du tok deg tid til å skrive dette.

JULEBRUS: Jeg skal jobbe mye med meg selv nå. Skal bygge meg selv opp til den livsglade jenten jeg en gang var. Takk for fine ord og omtanken. Ja, jeg har snakket mye om dette med min familie. De ønsker ikke å gjøre noe med det.

AB (tråd # 15): kjære AB #7: Det er sant det du skriver. Det beste er å finne meg en mann etter at jeg har fått gjort noe med livet mitt. Takk for alle gode råd jeg har fått av deg. Jeg ønsker deg alt godt, kjære AB # 7

AB (tråd # 16): Jeg vil ned ca 7 kg. Skal prøve å trene det bort. Tusen takk for at du svarte. Så sant det su skriver. Dere har åpnet mine øyner! Tusen takk for fine ord og gode ønsker. Det varmer virkelig mitt hjerte! Takk! Takk! Takk!

Anonymous poster hash: acde7...297

[AnonymBruker]

AB11+13 her. Bare et godt råd: Prøv å aksepter at foreldrene dine er faststivnet. Det betyr at det kommer alltid til å bli bråk hvis du snakker med dem om dette. Det er noe av det vanskeligste du skal akseptere i livet, men du har veldig mange likesinnede rundt om. Det er bare ikke sånne ting man snakker om.. Mye foregår bak skjulte dører. Bare vent i årene som kommer, når du blir tryggere og mer åpen og tunet inn på andre. Folk kommer til å merke at du har en spesiell dybde, og de kommer til å betro seg til deg. Da kommer du også til å føle deg mindre alene.

Gjør også deg selv tjenesten å ikke tro alt løser seg med lavere vekt. Det du blir utsatt for i familien hadde skjedd om du hadde vært tynn også, og da hadde det også preget deg, bare at da hadde du vært misfornøyd med andre ting enn vekt. Dette med vekt og utseende er altså sekundært til det egentlige problemet. Ikke glem det. Ikke mål selvverdet ditt i hvordan kroppen din ser ut.

Anonymous poster hash: a93ba...f20

[AnonymBruker]

AB11+13 her. Bare et godt råd: Prøv å aksepter at foreldrene dine er faststivnet. Det betyr at det kommer alltid til å bli bråk hvis du snakker med dem om dette. Det er noe av det vanskeligste du skal akseptere i livet, men du har veldig mange likesinnede rundt om. Det er bare ikke sånne ting man snakker om.. Mye foregår bak skjulte dører. Bare vent i årene som kommer, når du blir tryggere og mer åpen og tunet inn på andre. Folk kommer til å merke at du har en spesiell dybde, og de kommer til å betro seg til deg. Da kommer du også til å føle deg mindre alene.

Gjør også deg selv tjenesten å ikke tro alt løser seg med lavere vekt. Det du blir utsatt for i familien hadde skjedd om du hadde vært tynn også, og da hadde det også preget deg, bare at da hadde du vært misfornøyd med andre ting enn vekt. Dette med vekt og utseende er altså sekundært til det egentlige problemet. Ikke glem det. Ikke mål selvverdet ditt i hvordan kroppen din ser ut.

Anonymous poster hash: a93ba...f20

Hei, jeg er ts.

Før jeg leste hva du har skrevet satt jeg og gråt for meg selv. Jeg tenkte på akkurat det du har skrevet. At jeg må akseptere at foreldre mine er faststivnet. Etter krangelen vår i går har vi ikke snakket noe mer sammen. Det er så vondt å bli forlatt alene på denne måten spesielt når de vet hva jeg går gjennom. De blir sint på meg når jeg snakker om ting, men det er så vondt å skulle holde alt inni meg. Jeg vet at de er sånn, jeg vet at jeg ikke kan snakke med de om ting som skjer, at jeg ikke kan snakke med de om ting som er vondt for meg. Likevel er det det veldig vanskelig for meg å skulle "miste de". Jeg skal stå på og gjøre det dere har rådet meg til å gjøre, men det er forferdelig vanskelig å være helt alene. Jeg synes ikke synd på meg selv, men det er bare så vondt å være så alene.

Det er vanskelig å forklare den følelsen jeg sitter med. Jeg unner ingen å ha det sånn.

Takk for at du svarte

Anonymous poster hash: acde7...297

[AnonymBruker]

Hei, jeg er ts.

Før jeg leste hva du har skrevet satt jeg og gråt for meg selv. Jeg tenkte på akkurat det du har skrevet. At jeg må akseptere at foreldre mine er faststivnet. Etter krangelen vår i går har vi ikke snakket noe mer sammen. Det er så vondt å bli forlatt alene på denne måten spesielt når de vet hva jeg går gjennom. De blir sint på meg når jeg snakker om ting, men det er så vondt å skulle holde alt inni meg. Jeg vet at de er sånn, jeg vet at jeg ikke kan snakke med de om ting som skjer, at jeg ikke kan snakke med de om ting som er vondt for meg. Likevel er det det veldig vanskelig for meg å skulle "miste de". Jeg skal stå på og gjøre det dere har rådet meg til å gjøre, men det er forferdelig vanskelig å være helt alene. Jeg synes ikke synd på meg selv, men det er bare så vondt å være så alene.

Det er vanskelig å forklare den følelsen jeg sitter med. Jeg unner ingen å ha det sånn.

Takk for at du svarte

Anonymous poster hash: acde7...297

Du mister dem ikke, du bare får ikke det du trenger fra dem og må finne en ny måte å forholde deg til dem på. Begynne å se dem med mer realistiske øyne, de er mennesker med store shortcomings. Så må du få deg en psykolog eller psykiater som blir din allierte, som du lar bety mer for deg enn dem. Da bygges du opp og du blir mye mer motstandsdyktig mot det negative fra familien, og du får mye mindre behov for at de skal trå til og gi deg det du trenger. Altså blir du sterkere. Det er ikke sikkert de får respekt for deg da heller, men det er den eneste muligheten. Hvem vet, når de merker på utstrålingen din at de ikke lenger kan legge alt det negative over på deg, kanskje de må se seg selv i speilet til slutt. Det kan jo skje, men ta det som en bonus hvis det skjer, ikke lev livet ditt ut fra håpet.

Anonymous poster hash: a93ba...f20