Tobarnsmor forelsket i barnløs mann - håpløst?

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre/heldigvis(alt ettersom hvordan man ser det) kommet i den situasjonen at jeg er blitt forelsket i en mann som ikke har barn. Har selv to små barn(barnehagealder). Han virker også forelsket i meg, og om jeg ikke hadde hatt barn ville jeg gjort alt for å få denne fantastiske mannen.

Har ikke snakket så mye om at jeg har barn ennå, annet enn at han har sagt at det ikke gjør noe at jeg har barn, og at han selv og ønsker barn en dag og har spurt om jeg kan tenke meg å få flere i fremtiden (noe jeg svarte ja til, om jeg møter den rette - tror han kanskje er den rette...).

Uansett, hva burde jeg gjøre? Har en følelse av at jeg burde trekke meg unna, slik at han kan finne noen som fortjener ham - for jeg har jo barn og vil kanskje bli en byrde og ødelegge livet hans. Jeg har høyere utdannelse, fast jobb og klarer meg selv økonomisk, men likevel føler jeg at om vi blir et par, så kommer jeg konstant til å føle dårlig dårlig samvittighet hver gang han vil gjøre noe men jeg må takke nei pga. barna, eller hver gang han ser meg naken og ser strekkmerkene mine så vil jeg tenke at han fortjener bedre....

Det jeg vet er at jeg ville ha gjort alt mulig for å gjøre ham lykkelig, men siden jeg ikke har nok tid tenker jeg at det ikke vil være nok, at han burde slutte å kaste bort tiden sin på meg slik at han kan finne noen som ikke har barn og som da fortjener ham mer enn meg...

Jeg er rådvill. På den ene siden har jeg så lyst til å fortsette å møte ham, bli kjent, finne ut hva det kan bli, men på den andre siden kjenner jeg at jeg ikke kan være alt det han fortjener i en kvinne, og at jeg burde la ham gå før vi begge blir dypere følelsesmessig involvert.

Hadde ikke engang lett etter en kjæreste, og har i grunnen tenkt at jeg skulle være singel til barna ble store nok til å klare seg selv, fordi jeg ikke tror jeg kan gi en mann den oppmerksomheten, tiden og omsorgen han fortjener. Det er så vondt, for denne mannen er fantastisk og er muligens den jeg har lett etter hele livet - men så sier hjernen at jeg burde la ham gå, for jeg har ødelagt muligheten til å få det lykkelig liv med ham siden jeg har to barn fra tidligere.

Anonymous poster hash: 30af7...2c4

[vivana]

Det er bare å kjøre på. Du har vært heldig som har møtt en som vil elske deg, det er ikke alle som gjør, ikke single en gang. Klart det er bedre å være med en du er forelsket i, enn å til slutt ta hvem som helst i ren desperasjon.

Jeg har selv valgt å bli sammen med en barnløs mann og er veldig fornøyd med det (jeg var skilt m ett barn).

Og jeg kjenner flere damer m bagasje som har blitt sammen med barnløse menn.

Hvordan kan du ødelegge livet hans? På hvilken måte? Du blir jo en berikelse i livet hans, og det er mye å finne på når man har barn.

[AnonymBruker]

Det er bare å kjøre på. Du har vært heldig som har møtt en som vil elske deg, det er ikke alle som gjør, ikke single en gang. Klart det er bedre å være med en du er forelsket i, enn å til slutt ta hvem som helst i ren desperasjon.

Jeg har selv valgt å bli sammen med en barnløs mann og er veldig fornøyd med det (jeg var skilt m ett barn).

Og jeg kjenner flere damer m bagasje som har blitt sammen med barnløse menn.

Hvordan kan du ødelegge livet hans? På hvilken måte? Du blir jo en berikelse i livet hans, og det er mye å finne på når man har barn.

Koselig, glad på dine vegne. Men hvordan fikk du det til i datingfasen f.eks.? Hvor stor andel av omsorgen har du for barnet ditt? Jeg har kun to "frikvelder" per uke ca., og da vil det jo aldri være nok tid til ham, og jeg ønsker ikke å skape frustrasjon og skuffelse hos ham. Jeg tenker på at jeg kan ødelegge livet hans om jeg ikke slutter å møte ham, ved at han ikke kan gjøre alle slags ting spontant og uten tidsbegrensning om han hadde møtt en kvinne uten barn. Vil ikke dette da alltid være noe som jeg vil føle dårlig samvittighet pga., og noe som han innerst inne kan komme til å irritere seg og bebreide meg for(med god grunn)?

Anonymous poster hash: 30af7...2c4

[AnonymBruker]

Fortell ham hva du tenker, vel? Jeg synes du virker som en å satse på :-)

Anonymous poster hash: b274f...0d4

[AnonymBruker]

Fortell ham hva du tenker, vel? Jeg synes du virker som en å satse på :-)

Anonymous poster hash: b274f...0d4

Takk, men jeg vet ikke om jeg tør. Altså, han er en nydelig kjekk mann med alle muligheter - jeg føler meg uvel ved tanken på at jeg skal låse ham fast til meg og barna mine når han kan få noen som er så mye bedre enn meg. Samtidig har jeg som sagt så lyst til å leve et liv sammen med ham.

Anonymous poster hash: 30af7...2c4

[AnonymBruker]

Du virker veldig snill og reflektert. Skal jeg være helt ærlig , er det litt vanskelig å bli sammen med noen som ikke har barn når du har barn selv . Jeg har selv vært sammen med noen med barn, og jeg har ikke selv. Nå hadde vedkommende sykt barn til og med , men fri annhver uke. For min del gikk det ikke så bra. Jeg følte meg etterhver nedprioritert og ble veldig ulykkelig av det. Men for ande kan det gå helt fint! Jeg vil ikke bli sammen med noen som har flere en ett barn noe mere. Det ble rett og slett fo rmye for meg,men vi er jo alle forskjellige.

Anonymous poster hash: 4b82d...409

[AnonymBruker]

Det kan jo gå, men det ville jo vert synd om han ønsket barn selv og du ikke vil ha flere. Om dere blir i lag er vel det noe du burde avklare i begynnelsen slik at han ikke tror du ønsker flere.

Anonymous poster hash: 291f1...360

[AnonymBruker]

Det kan jo gå, men det ville jo vert synd om han ønsket barn selv og du ikke vil ha flere. Om dere blir i lag er vel det noe du burde avklare i begynnelsen slik at han ikke tror du ønsker flere.

Anonymous poster hash: 291f1...360

Vi har snakket om det, og jeg vil gjerne ha barn med ham -om det skulle bli aktuelt.

Anonymous poster hash: 30af7...2c4

[AnonymBruker]

Du virker veldig snill og reflektert. Skal jeg være helt ærlig , er det litt vanskelig å bli sammen med noen som ikke har barn når du har barn selv . Jeg har selv vært sammen med noen med barn, og jeg har ikke selv. Nå hadde vedkommende sykt barn til og med , men fri annhver uke. For min del gikk det ikke så bra. Jeg følte meg etterhver nedprioritert og ble veldig ulykkelig av det. Men for ande kan det gå helt fint! Jeg vil ikke bli sammen med noen som har flere en ett barn noe mere. Det ble rett og slett fo rmye for meg,men vi er jo alle forskjellige.

Anonymous poster hash: 4b82d...409

Takk. Så to barn er for mye, men et barn er greit. Ble litt trist av å lese det der, men som du sier, vi er forskjellige.

Mine to barn er sunne og friske, har veldig lite problemer med dem. Likevel, de er jo barn og trenger tid, oppmerksomhet.

Hvordan ble du nedprioritert? Tok du det opp med henne underveis, eller var det noe som det ikke kunne endres på uansett?

Anonymous poster hash: 30af7...2c4

[AnonymBruker]

Vi har snakket om det, og jeg vil gjerne ha barn med ham -om det skulle bli aktuelt.

Anonymous poster hash: 30af7...2c4

Da personlig tror jeg at det egentlig ikke er noe som hindrer dere, så lenge barna liker han også. Om dere har barna 50/50 (du og eksen) så blir det jo enda letter igjen.

Anonymous poster hash: 291f1...360

[mara2012]

Du gir ikke deg selv særlig mye credit?! "...noen som fortjener han mer". Høres ut som du har veldig lite selvtillit. At du har barn, er du langt i fra alene om. Man finner kjærligheten likevel, men menn uten og menn MED barn. Du kan ikke tenke at "Huff, jeg orker ikke å ta oppvaska idag, for en dårlig kjæreste jeg er. Det finnes sikkert noen som hadde orket og fortjent han mer.." Nei, vet du hva.. Go for it!

[AnonymBruker]

Du gir ikke deg selv særlig mye credit?! "...noen som fortjener han mer". Høres ut som du har veldig lite selvtillit. At du har barn, er du langt i fra alene om. Man finner kjærligheten likevel, men menn uten og menn MED barn. Du kan ikke tenke at "Huff, jeg orker ikke å ta oppvaska idag, for en dårlig kjæreste jeg er. Det finnes sikkert noen som hadde orket og fortjent han mer.." Nei, vet du hva.. Go for it!

Du har rett i at jeg har lite selvtillit. Men mest av alt er jeg veldig snill(får høre det ofte), og liker at folk rundt meg har det bra, får fort dårlig samvittighet. Det jeg ønsker for denne mannen, er at han skal få et lykkelig og godt liv. Jeg er ikke sikker på om han får det med meg, pga. at jeg allerede har barn. Er redd for at det blir mye frustrasjon siden jeg ikke kan tilbringe så mye tid sammen med ham som vi begge vil, og at han ville hatt det bedre med noen som kan gi ham 100% av sin tid og oppmerksomhet. Han er virkelig en fantastisk mann, og jeg tenker på ham hele tiden. Men jeg prøver å være realistisk også.

Det jeg også tenker på, er at om vi skulle bli et par -hvordan ville familien hans ha reagert? Ville f.eks. foreldre og søsken, og kanskje også venner, ha reagert negativt og tenkt at han fortjener bedre enn en kvinne som har barn? Ville de f.eks. prøvd å overtale ham til å gjøre det slutt med meg?

Anonymous poster hash: 30af7...2c4

[AnonymBruker]

Da personlig tror jeg at det egentlig ikke er noe som hindrer dere, så lenge barna liker han også. Om dere har barna 50/50 (du og eksen) så blir det jo enda letter igjen.

Anonymous poster hash: 291f1...360

Jeg har dem mer enn 50/50. Tror også jeg ville ha fått veldig dårlig samvittighet overfor barna mine, om jeg hadde fått til en 50/50-ordning med eksen og dermed sett mindre av dem (de foretrekker mamma begge to, av en eller annen grunn). Det er nettopp slike dilemmaer som sliter meg litt i stykker. Er det i det hele tatt mulig å etablere et fullverdig, lykkelig og tilfredsstillende kjæresteforhold med en ny mann når jeg allerede har barn fra før? Jeg har lyst, men vil heller ikke ødelegge hans sjanse til å få en kvinne som kan gi ham all den oppmerksomheten og tiden han fortjener.

Anonymous poster hash: 30af7...2c4

[mara2012]

Det er litt vel ydmykt, spør du meg. Så lenge du ikke blir sammen med barnas far igjen, kommer du nok alltid til å lure på om "du fortjener han". "Kan det bli for slitsomt for han, fordi du har barn?" Og tusen lignende spørsmål kan du jo stille ift. en mann som har egne barn også. "Vil han behandle mine barn som sine egne?" Så til syvende og sidt, ifølge deg, fortjener du jo ingen annen mann, enn barnas far. Og skulle alle kvinner tenkt sånn, hadde det vært mye single mødre i dette land! :D

[Hulderen]

Jeg har flere veninner med barn som har blitt sammen med barnløse menn. De har fra ett til tre barn, uten at det har hindret dem. Noen har fått barn med den nye mannen, men ikke alle.

Ikke ta sorgene på forkudd, og ikke ha så dårlige tanker om deg selv.

[Gjest Gaea]

Han er en voksen mann som nok klarer å velge selv. Ikke tenk på og bekymre deg over ting som han kanskje ikke gjør, det er poengløst og ødeleggende.

Ikke minst så er det heldigvis slik at mennesker liker og misliker forskjellige ting. Det som kunne vært et stort problem for deg i et forhold er ikke nødvendigvis et stort problem for en annen.

[AnonymBruker]

Jeg har flere veninner med barn som har blitt sammen med barnløse menn. De har fra ett til tre barn, uten at det har hindret dem. Noen har fått barn med den nye mannen, men ikke alle.

Ikke ta sorgene på forkudd, og ikke ha så dårlige tanker om deg selv.

Oppmuntrende innlegg! Takk.

Hvor gamle har de barna vært, sånn ca.? Mine er altså i barnehagealder, og trenger derfor mye tid og oppmerksomhet. Det ville sikkert vært lettere om de var i tenårene og hadde delvis egne liv.

Men hvordan ble de venninnene dine tatt imot av foreldre, søsken og venner av de barnløse mennene? Frykter at om han og jeg blir et par så kommer de rundt ham til å oppmuntre ham til å gjøre det slutt med meg og heller lete etter en kjæreste uten barn.

Anonymous poster hash: 30af7...2c4

[Edvarda]

Tja, nå er jeg kvinne, men ekskjæresten min hadde to små barnehagebarn, og jeg har ingen barn selv. Barna hans var en bonus, slik jeg ser det. Han er en flott far, det er flotte unger og jeg trivdes veldig godt sammen med alle tre

At han er en eks nå har ingenting med ungene å gjøre. Men jeg er blitt veldig skeptisk til et forhold med en mann med barn, for å miste dem når forholdet ryker er det aller verste jeg har opplevd. Jeg tror aldri jeg orker risikere det en gang til. Men siden du har tenkt å beholde karen, så synes jeg du skal tenke den tanken at han kanskje er litt heldig som får dere alle tre, jeg

[Gjest Gaea]

Jeg har lyst, men vil heller ikke ødelegge hans sjanse til å få en kvinne som kan gi ham all den oppmerksomheten og tiden han fortjener.

Anonymous poster hash: 30af7...2c4

Det er jo også de som trives med mye alenetid, har mange interesser og lignende, som ikke har noe i mot en kjæreste som ikke har alt for mye tid. Eller de som etterhvert blir knyttet til barna selv, som liker å tilbringe tid med deg OG barna.

[AnonymBruker]

Det er litt vel ydmykt, spør du meg. Så lenge du ikke blir sammen med barnas far igjen, kommer du nok alltid til å lure på om "du fortjener han". "Kan det bli for slitsomt for han, fordi du har barn?" Og tusen lignende spørsmål kan du jo stille ift. en mann som har egne barn også. "Vil han behandle mine barn som sine egne?" Så til syvende og sidt, ifølge deg, fortjener du jo ingen annen mann, enn barnas far. Og skulle alle kvinner tenkt sånn, hadde det vært mye single mødre i dette land! :D

Ja, jeg er nok litt en "unnskyld at jeg er til"-person til tider. Alt ved denne mannen er så bra, og jeg har så lyst til å bare hoppe ut i det og slik kan jeg fantasere lenge, og så slår virkeligheten innover meg igjen og jeg gråter meg i søvn. Skulle ønske jeg hadde møtt ham for sju år siden.

Anonymous poster hash: 30af7...2c4