En stemors bekjennelse

[AnonymBruker]

Da er jeg stemor til ei litta tutte på seks. Jeg er veldig glad i henne, vi har et nært og godt bånd samt vi gjør alt som en familie gjør sammen.

Jeg har vært stemor i fem år.

Roten til Problemet er den dårlige stemningen mellom oss (meg og barnefaren) og mor. Det har vært mye turbulens opp igjennom for å si det mildt. Veldig trist for jente. Heldigvis har ikke dette klart å skade mitt forhold med jenta.

Uansett hvor teit disse følelsene er så er det sårt å alltid være en 'annenplass' som viksenoerson i barnets liv. Du kan i teorien byttes ut på et blunk til tross for at du kanskje har gitt alt du ville gjort til ditt eget barn til stebarnet. Vanskelig å forklare dette her. Det er ikke slik at jeg skulle ønske jeg var mor/far til jenta, kun at rollen som stedforelder kan være både litt vanskelig men også sår. Man legger følelser, penger, tradisjoner, tid, familierelasjoner.. Likevel er man 'kun' en step-in hvilken rolle som fnyeses bort.

Er disse følelsene normale? Og vil de blekne når man får egne barn?

Anonymous poster hash: 1a460...691

[AnonymBruker]

Slik kan vi som ekte foreldre også føle, hvis mannen bytter oss ut med ei ny. Alt vi mødre gir av oss selv til familien. Trygghet, middag, handling, rene senger, rene klær, rent hus, julepynt, julegaver, julestemning, julelys og logistikk barn-lekser-fritid. Vi kan jobbe ræva av oss hjemme og utenfor hjemmet, og kan bli avspist med at mannen skaffer elskerinne, eller blir forelsket i noen andre.

Slik er de nok for de fleste. Men vi får gjøre så godt vi kan så lenge barna har det bra, så får vi håpe vi ikke blir byttet ut med et blunk Stor ære til dere som er steforeldre og som riktig går inn i den rollen med kjærlighet og ekthet. Det vinner dere på og barna vil alltid huske dere.

Anonymous poster hash: fa79a...235

[Gjest]

Jeg har vært stemor i 12 år og det tok mange år før jeg klarte å venne meg til å ha den rollen jeg har i mange saker som omhandlet barna når mor og far var uenige. Det er vanskelig å balansere at man skal ha en rolle, men ikke gå utover grensene foreldrene setter, og at denne rollen ikke nødvendigvis faller på plass "naturlig". Man kan merke det veldig sterkt når man på den ene siden får beskjed om å ha en slags autoritet over barnet, men så plutselig blir medbestemmelsesretten av en eller annen grunn innskrenket eller satt til side. Følelsen av å bli overkjørt har i stor grad gitt seg med årene, fordi barna etterhvert har ment at jeg har "gjort meg fortjent" til autoriteten min, men den kan fortsatt dukke opp i saker nå og da - spesielt når mor og far er enige, og jeg totalt uenig. Da må jeg bare infinne meg med det de bestemmer.

Men jeg er samtidig også 100% sikker på at jeg ikke kan byttes ut når som helst - ikke i teorien en gang. Jeg har meg som en egen voksenperson i livet til barnet, en egen referanseperson som gir en annen type refleksjon, trygghet, trøst og støtte, enn far og mor. Så jeg er ikke alltid fars forlengende arm, eller mors fiende, jeg er meg selv, med mine egne meninger, i min relasjon til barna, spesielt når som de har blitt store, med egne meninger. Og jeg føler nå at jeg står grunnstøtt der jeg er - i hvert fall når det gjelder hvordan barna ser på det. Og da blir liksom alt det andre mindre viktig, spesielt uenigheten mellom meg og mor, eller meg og far for den saks skyld, og usikkerheten forsvinner

Men jeg tror dette er følelser mange steforeldre føler på. Og jeg kan ikke se at det skal være noe feil med dem heller. Men man må dessverre takler følelsen og usikkerheten selv, og passe på at barna ikke merker den. Det er ikke sikkert de ser på deg som en nummer to selv om du føler det sånn