Ensom

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er rett sted å poste, men det får flyttes om det ikke er.

Det er sikkert mange lignende tråder fra før av, men jeg fante ingen.

Jeg føler meg ensom og isolert. Det har vært slikt i snart 4 år! Jeg er trist og trives slett ikke sånn som jeg har det! Akkurat nå er jeg hjemmeværende med en baby, men jeg føler at jeg har følt meg lite sosial og med ingen nære venner lenge før hun kom til verden. Jeg har også to litt større barn, men de bor med faren sin, siden oktober. Det var for det beste. Jeg følte at jeg ikke hadde overskudd til å tilfredsstille all deres behov, ala aktiviteter og økonomi. Pluss at det har vært enormt vanskelig å samarbeide med faren da jeg hadde den daglige omsorgen for dem. Jeg har samvær med dem nå. Men jeg savner dem. Savner det å ha dem hjemme, vekke dem for skole. Stelle i stand det ene og det andre hjemme for dem, finne på noe sammen av og til. Men siden babyen kom, føler jeg at det hadde blitt mindre tid sammen med dem, og nå som de ikke bor hjemme lenger er savnet enda mer. Når de er hjemme for en helg eller noe, føler jeg at jeg har masse energi!

Det er ikke bare det med barna som gjør meg ensom, jeg savner å være sosial. Ta en kopp kaffe med en venninne. God ut å feste, ikke nødvendigvis på utested, men en koselig jentefest. Ingen som inviterer meg lenger. Verken på fest eller for en kopp kaffe. Alle venninnene mine har bare blitt borte en etter en. Jeg tror jeg har et par tre igjen som det ikke er forsent å få liv i venneskapet igjen, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram. De er ikke i samme livssituasjon som meg. Hun jeg føler står nærmest har store barn, nettopp ferdig med studiene og er på flyttefot. Hun inviterte seg til å komme til meg, men hørte ikke fra henne på lenge. Og jeg tilbød å hjelpe til med flyttinga, sa hun at hun har under kontroll og sier fra om hun trengte hjelp. Men som sagt, ingen lyd fra henne.

De to andre er selv "bestevenninner" og finner stadig på noe sammen enda de ikke har lik livssituasjon. En av dem har et barn som er 8 måneder eldre enn min baby. Det betyr at det er mulig å finne på noe sammen med barna når babyen min begynner å gå. Hun har invitert meg til å bare komme med baby, hun er tross alt hjemme.

Så jeg vet ikke om det er noe galt med meg som hindrer meg til å ta initiativ, jeg føler at jeg maser om å ha kontakt om jeg kontakter mer enn en gang. Eller er det dem som ikke er flinke til å ta vare på vennskapet? Det er ikke lett å finne seg nye gode venner i en alder av 30, så jeg føler meg ensom!

Skal nevnes at jeg kommer til å gå tilbake til skolebenken igjen til høst. Kanskje jeg kommer til å tenke mindre på sånne ting da?

Hadde vært fint å høre om dere hadde tips til hvordan føle seg mindre ensom?

P.S. Jeg er en utlending som bærer skaut på hodet, så blir litt vanske å tilpasse seg i typiske fritidsaktiviteter/hobbyer rundt omkring. Finner aldri noen som meg i sånne aktiviteter og ender med å føle meg "the Odd one".

Takk for at du leste!

Anonymous poster hash: 81128...b76

[septemberbrura]

Hvis det finnes en "Åpen barnehage" eller et lignende formiddagstreff for foreldre som er hjemme med små barn, kan det være et sted å starte for å finne nye kontakter og venner. Engasjer deg i en trillegruppe e.l. For øvrig skjønner jeg godt at du savner barna dine når du bare har dem hjemme av og til, men så flott at du kjenner at du virkelig har overskudd til dem når de er hos deg. Lykke til!

[AnonymBruker]

Prøv å finne babygrupper. Trillegrupper, sang med baby, babygym etc. Hør med helsestasjon om det finnes noe, eller søk på fb. Mange av desse damene med småbarn er i akkurat samme situasjon som deg og bare du søker kontakt med mange nok av dem så treffer du nok en eller to du går overens med.

Bare å ta initiativ til å trille sammen eller drikke kaffe hjemme hos hverandre mens barna leker, e.l.

Nå vet ikke jeg om du bor på stort eller lite sted, men på småsteder heromkring finnes det egne fb-sider for stedet. Der bruker folk å poste ting som "tar trilletur rundt vannet kl 12 på mandag. For den som vil være med starter vi fra sted X". Det er veldig lavterskel (du blir aldri "avvist"). Om ingen møter opp så går du og baby tur. Om noen møter opp så hilser dere og går en runde og prater litt. Etterhvert blir en kjent. Kanskje ikke venner, men bekjente er også gode å ha.

Lykke til!

Anonymous poster hash: c25f4...397

[AnonymBruker]

Takk til begge at dere gad å lese og svare. Bor i en stor by og er allerede i en barselgruppe. Det er koselig å kunne gå ut en tur ta en kaffe hjemme hos hverandre (vært med bare tre ganger pga sykdom og reise), men når de snakker om livene deres og de andre vennene de har, at de har vært på julebord osv, føler jeg meg som en taper som ikke har liv utenom

Beklager at jeg er sutrete, men det r ekstra ensomt nå i jula da ALLE feirer jul med familie enda jeg ellers ikke feirer jul. Har ikke familie her heller

Anonymous poster hash: 81128...b76

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt problemet?

Ene venninna har invitert seg selv til deg, så hun venter vel bare på en mer spesifik avtale fra deg.

Hun andre sa jo at du skulle nå bare komme med babyen din, så er det bare å kjøre på.

Der har du jo to stykker allerede som har søkt kontakt med deg.

Anonymous poster hash: 3c09d...dab

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt problemet?

Ene venninna har invitert seg selv til deg, så hun venter vel bare på en mer spesifik avtale fra deg.

Hun andre sa jo at du skulle nå bare komme med babyen din, så er det bare å kjøre på.

Der har du jo to stykker allerede som har søkt kontakt med deg.

Anonymous poster hash: 3c09d...dab

Hun ene invitetre seg til meg på en spesifikk dato/dag som jeg sa meg enig i, men hun kom ikke.

Hun andre sa at jeg kunne komme med baby, men da jeg spurte om jeg kunne komme en dag, sa hun at hun skulle ringe meg når det nærmet seg, var bare noen dager til den datoen jeg foreslo. Ingenting etter det. Så hun var bare høflig?

Anonymous poster hash: 81128...b76