For ung? Umoden? Opplevd for lite?!

[AnonymBruker]

Hadde en samtale med to venninner i forrige uke hvor vi kom inn på bryllup og forlovelse. De fortalte at de hadde fått hetta om en eventuell kjæreste hadde fridd nå, og de hadde giftet seg to år fra nå. Jeg fortalte, ærlig nok at jeg hadde blitt svært glad om kjæresten hadde fridd, og ville absolutt giftet meg med han innen to år (jeg er 23, han 28). De fikk fullstendig sjokk, og påsto hardnakket og verdensvant at "nei, det var alt for tidlig!" og at jeg ikke hadde opplevd nok og hatt god nok tid til å "være meg", eller at jeg var moden nok for det. Altså, jeg flyttet hjemmefra når jeg var 18, har jobbet (mye) siden jeg var 17, sparte meg opp penger for å studere på andre siden av jordkloden (noe jeg klarte), bodd og studert i en by langt hjemmefra her i landet, hatt to seriøse forhold tidligere (et på et år, et på fem), og hatt en god og lang singelperiode hvor det ble mye fest og moro. Altså, jeg synes nå jeg har opplevd "nok" i den forstand! Og nå vil jeg fortsette med nye opplevelser med kjæresten (og såklart familie/venner)! Jeg blir jo ikke innelåst i et bur om jeg gifter meg, avskjært fra verden og hva den har og by på. Kjenner jeg ble skikkelig provosert av uttalelsene deres (ikke fordi de har sin personlig mening, men fordi de påsto ting om meg som jeg ikke kan relatere til mitt liv overhode, og de burde kjenne meg bedre). Kanskje jeg provoseres ekstra av at jeg håper/føler at et frieri er rett rundt hjørnet og at jeg ønsker at venninnene mine skal støtte meg og mine valg, slik jeg har gjort for dem.. Dette ble veldig rotete, men når jeg møter slike reaksjoner hos mine nærmeste venner blir jeg litt lei.. Sa til de når disse uttalelsene kom at jeg ikke kjente meg igjen i det de sa, og at det ble for dumt av de og komme med så bastante påstander, når de tross alt kjenner meg. Jeg forventer ikke at de skal forstå, de lever singellivets glade dager og trives med det. Jeg respekterer det, men da forventer jeg også at jeg får respekt tilbake vedrørende hvordan jeg velger å leve mitt liv. Første gang de har oppført seg slik, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det da vi har vokst opp sammen og kjent hverandre hele livet.

Anonymous poster hash: 8bec5...e51

[Wonderbitch]

Alle er forskjellige og noen blir tidligere moden enn andre. ingenting blir jo forandret om du er gift i forhold til "bare" samboer. Vil si det er et mye større skritt å få barn, selvom jeg vet mange er uenig med meg.

Jeg synes du skal følge hjertet og ikke bry deg noe særlig om hva venninnene dine mener- det virker som de er på andre stadier i livet enn det du er. Hvis du er ferdig med singelperioden og er sikker på at du har funnet den rette er det vel ingen grunn til å ikke gifte seg:-)

Lykke til!

[AnonymBruker]

Alle er forskjellige og noen blir tidligere moden enn andre. ingenting blir jo forandret om du er gift i forhold til "bare" samboer. Vil si det er et mye større skritt å få barn, selvom jeg vet mange er uenig med meg.

Jeg synes du skal følge hjertet og ikke bry deg noe særlig om hva venninnene dine mener- det virker som de er på andre stadier i livet enn det du er. Hvis du er ferdig med singelperioden og er sikker på at du har funnet den rette er det vel ingen grunn til å ikke gifte seg:-)

Lykke til!

Tusen takk! Vet jeg burde bare la det passere, fikk bare ikke reaksjonen deres ut av hodet etter samtalen - jeg følte meg rett og slett dum der jeg satt, slik som de reagerte..

Anonymous poster hash: 8bec5...e51

[Gjest Gjest]

Vel, TS mangler og ha vært singel i voksen alder.

[juliane]

23 er da ikke så altfor tidlig å være klar for å gifte seg, og det er jo ikke noe venninnene dine har noe med uansett. Men skjønner ikke helt hvordan regnestykket ditt går opp. Du har hatt to seriøse forhold tidligere på ett og fem år. Trekker man seks år fra alderen din får man 17. Du har hatt en god og lang singelperiode, dvs minst ett år, og du har vært sammen med kjæresten lenge nok til at du er sikker på forholdet og at du vil gifte deg med han, da tipper jeg dere har vært sammen i minst to år. Da ender jeg opp med at du regner forhold fra begynnelsen av ungdomsskolen som en del av "erfaringen" din, og den kjøper jeg ikke helt...

Men ellers er det vel ikke rart at du som er i et langvarig forhold syns det er mer naturlig å skulle gifte seg enn single venninner...

[Sunshine]

Vel, TS mangler og ha vært singel i voksen alder.

Det er det da mange av oss som ikke har vært uten at det er noe savn.

Nå kommer det ann på hva du mener er voksen alder, men det er helt normalt å gifte seg med den man møtte rundt 20-årsalderen.

[Cuckold]

La meg begynne med å si at jeg tror det er lurere å ikke be venner godkjenne sine valg. Vi mennesker er forskjellige, og det er ingen selvfølge at man har samme syn på hva som er et godt liv bare fordi man er venner.

Når det er sagt tror jeg dine venninners oppfatning er skremmende utbredt, vi lever i en tid da vi tutes ørene fulle av at det er viktig å vente med å binde seg, vi skal helst vente med å få barn til vi har lagt bak oss 10-15 av våre mest fruktbare år, de årene vi fra naturens side har lettest for å få barn, (er det rart vi får få barn?), og vi skal helst «rase fra oss», ligge med masse mennesker, prøve mange kjærester og ha vært verden rundt før vi endelig «slår oss til ro» (underforstått: når man finner sin livpartner er moroa over).

Jeg synes dette er en kjip trend. Selv hadde jeg tidligere et sterkt ønske om å finne min kvinnelige tvillingsjel og livspartner tidlig i livet slik at vi kunne gå gjennom alle livsfaser sammen, fra tidlig ungdom til vi ble gamle og grå. Nå har det ikke blitt helt slik, de første årene av voksenlivet er jo allerede gjennomlevd sammen med et par forskjellige jenter, men jeg mener fortsatt det lykkeligste livet (sett med mine øyne) ville vært å dele hele livet med én kvinne. Jeg har jo også oppdaget at jeg synes mine ekser holder seg godt (ikke at de er så gamle, men likevel), og det tror jeg skyldes en effekt som det er verdt å være klar over: Når en eldre mann ser sin kvinne, ser han henne ikke bare slik hun er her og nå, men det han ser er preget av det han har sett av henne tidligere, minnet om hvordan hun så ut når han traff henne og den hun har vært i sine beste år. Derfor vil det være mye lettere å elske kvinnen han fikk elske som ung enn et nytt bekjentskap på samme alder.

[Gjest Gjest]

Det er det da mange av oss som ikke har vært uten at det er noe savn.

Nå kommer det ann på hva du mener er voksen alder, men det er helt normalt å gifte seg med den man møtte rundt 20-årsalderen.

Intet savn nei, men kvinner som ikke har vært det er ikke like selvstendige som vi som er/har vært det.

[AnonymBruker]

Vel, TS mangler og ha vært singel i voksen alder.

å *

Anonymous poster hash: 60350...b1b

[Sunshine]

Intet savn nei, men kvinner som ikke har vært det er ikke like selvstendige som vi som er/har vært det.

Haha!

Hvor i alle dager har du det fra??

[Gjest Riskjeks]

23 er da ikke så altfor tidlig å være klar for å gifte seg, og det er jo ikke noe venninnene dine har noe med uansett. Men skjønner ikke helt hvordan regnestykket ditt går opp. Du har hatt to seriøse forhold tidligere på ett og fem år. Trekker man seks år fra alderen din får man 17. Du har hatt en god og lang singelperiode, dvs minst ett år, og du har vært sammen med kjæresten lenge nok til at du er sikker på forholdet og at du vil gifte deg med han, da tipper jeg dere har vært sammen i minst to år. Da ender jeg opp med at du regner forhold fra begynnelsen av ungdomsskolen som en del av "erfaringen" din, og den kjøper jeg ikke helt...

Men ellers er det vel ikke rart at du som er i et langvarig forhold syns det er mer naturlig å skulle gifte seg enn single venninner...

Enig i dette.

Jeg synes ikke 23 år er for tidlig for å gifte seg, for all del. Men jeg tror TS er litt vel ivrig etter å bevise hvor mye livserfaring hun har, og når man føler for å bevise noe slikt, er det som regel fordi man ikke har spesielt mye livserfaring

TS er i et langvarig forhold og venninnene single (slik jeg forstod det) - ikke akkurat rart at ekteskap er mer fjernt for venninnene enn for TS. Man trenger jo ikke venners godkjennelse for å gifte seg. De blir sikkert glad på TS sine vegne selv om de ikke kunne tenke seg det samme selv! At man har forskjellige mål/valg her i livet, betyr jo ikke at man ikke støtter vennene sine? Jeg blir glad på venners vegne om de oppnår noe DE ønsker, selv om jeg ikke ønsker det samme for meg selv.

[Gjest Gjest]

Haha!

Hvor i alle dager har du det fra??

Observasjon.

[Alice123]

Jeg får ikke helt regnestykket ditt til å gå opp, TS. Jeg regner likt som brukeren Juliane gjør over meg i tråden, og havner da tilbake i grunnskolen...