Menn med kone/samboer og barn: Har dere venner?

[AnonymBruker]

Jeg har samboer og barn, men føler meg ensom. Dette fordi jeg mener selv jeg ikke har noen venner. Før jeg ble sammen med samboeren hadde jeg svært mange venner jeg brukte fritiden sammen med (fest og annet sosialt)

Men nå har jobb og forhold gjort at jeg ikke lenger har noen som jeg regner som venner. Jeg tror det er minst 8 år siden jeg har møtt noen på min fritid og gjort noe sammen med dem.

Samboeren mener jeg fortsatt har venner siden de ikke er dau eller noe. Jeg mener at så lenge man ikke har kontakt så er dem ikke venner selv om jeg ville kunne hatt det gøy med dem hvis jeg møtte dem.

F.eks så har jeg aldri vært i bryllup noengang, fordi jeg kjenner ingen som har giftet seg godt nok til å bli invitert. (jeg er 35)

Jeg har lest at det er vanlig for menn å forsake seg selv når man får samboer og barn. Er det flere som har det som meg?

Via jobb har jeg mange bekjente, men ingen som jeg kjenner såpass bra at man kan prate annet enn jobb med. Spesiellt nyttårsaften kjenner jeg på savnet etter å ha venner. (tilbringer kvelden som regel med samboers søsken m/familie)

Anonymous poster hash: fadc5...e4c

[AnonymBruker]

Jeg har samboer og barn, men føler meg ensom. Dette fordi jeg mener selv jeg ikke har noen venner. Før jeg ble sammen med samboeren hadde jeg svært mange venner jeg brukte fritiden sammen med (fest og annet sosialt)

Men nå har jobb og forhold gjort at jeg ikke lenger har noen som jeg regner som venner. Jeg tror det er minst 8 år siden jeg har møtt noen på min fritid og gjort noe sammen med dem.

Samboeren mener jeg fortsatt har venner siden de ikke er dau eller noe. Jeg mener at så lenge man ikke har kontakt så er dem ikke venner selv om jeg ville kunne hatt det gøy med dem hvis jeg møtte dem.

F.eks så har jeg aldri vært i bryllup noengang, fordi jeg kjenner ingen som har giftet seg godt nok til å bli invitert. (jeg er 35)

Jeg har lest at det er vanlig for menn å forsake seg selv når man får samboer og barn. Er det flere som har det som meg?

Via jobb har jeg mange bekjente, men ingen som jeg kjenner såpass bra at man kan prate annet enn jobb med. Spesiellt nyttårsaften kjenner jeg på savnet etter å ha venner. (tilbringer kvelden som regel med samboers søsken m/familie)

Anonymous poster hash: fadc5...e4c

Jeg er singel. Synes det er vanskelig å være sammen med de gutta som har barn og kone, de må som regel noe i et sett og kona ringer og maser hele tiden om at de må stille opp på ditt og datt. Så ja masete damer. Feks når vi er på byen så ringer alltid kona dems, eller når vi feks er ute og spiser så ringer kona dems og maser. Når jeg tar initativ til å finne på noe så har de ikke tid når jeg ønsker det, fordi de skal noe med kona. Jeg skjønner godt at de prioriterer tid med kona og jeg ville nok gjort det selv også da det tross alt er den viktigste støttespilleren i livet. Men det blir mer par og mindre venner når man blir eldre for de fleste synes jeg.

Med mine single venner så har de mer tid og lyst til å ha det moro. Men folk blir som regel låst når de får barn og unger og når man blir eldre blir nyttårsaften feks mer en pardag/familiedag enn en festdag.

Anonymous poster hash: 8f126...4c6

[AnonymBruker]

Min mann har mange venner, og ser de nesten når han vil (nesten pga jobbsituasjon). Er de ute alene holder jeg meg langt vekk og MÅ jeg ha kontakt sv en grunn sender jeg kun en sms og ber han ta kontakt, og hva det gjelder. Kun skjedd en gang på 4 år.

De er og ofte her.

Derimot er det omvendt hos oss. Jeg har rett og slett ingen venner :-/

Anonymous poster hash: 0d96f...748

[AnonymBruker]

Min mann har ingen venner. Kun en arbeidskollega han drikker kaffe hos 1 gang i året. Han har ingen venner han finner på ting med og jeg synes det er synd, for jeg har mange venninner

Anonymous poster hash: 7ef68...a87

[AnonymBruker]

Min samboer har ingen venner egentlig, har interesser og bekjente gjennom det, men egentlig ingen venner i omegnen. Prøver å oppfordre han til å opprettholde kontakt med de han kommer godt over ens med (man må jo faktisk gjøre en innsats for å gå fra bekjente til venner).

Nå er han mer inkludert i mine, hvilke jo er helt greit, jeg har mange venninner med trivelige samboere og typer. med mye like interesser, men tenker jo det må være greit å ha en egen krets og som ikke inkluderer en tett relasjon til dama.

Anonymous poster hash: ab127...a2d

[AnonymBruker]

Hva gjør dere hvis det blir skilsmisse? Blir ensomt da.

Anonymous poster hash: ca7ce...155

[AnonymBruker]

Er litt ensom selv her. Jeg synes ikke det har blitt vanskligere å få venner etter jeg fikk barn, men jeg har problemer med å stole på og gi noe til andre. Derfor blir alt overfladisk og kjedelig. Er ofte ikke den som smiler og ler så mye, uten at det blir litt påtatt latter. Har vel vanskelig for å ønske noen inn i mitt liv. Hater overraskelser, og jeg blir ofte overrasket over noe på en negativ måte. Dårlig erfaring. Nå vet jeg at ingen mennesker er like, og at alle har ulike kvaliteter, men jeg har liksom laget meg en liste i hode med minstekrav. Disse kravene er tydligvis for store, selv om det egentlig bare er veldig enkle etiske regler som alle og enhver burde klare å forstå med sin sunne fornuft.

Anonymous poster hash: 0a09c...ea0

[Mafalda]

Mannen min er støtt og stadig ute med gutta (les: en gang i måneden eller så, noe jeg synes er bra for folk i småbarnsfasen)- ofte kolleger eller eks-kolleger som han fortsatt pleier omgang med. De går ut og spiser og drikker (eller bare drikker ) og drar til og med på hytteturer for å stå på ski, for eksempel. Mange av dem er nok typiske guttekompiser, men det er vel 3-4 stykker av dem som har et såpass nært forhold at det ville vært naturlig å snakke med dem også om vanskelige ting.

Til sammenligning er jeg notorisk treig til å komme meg ut av huset, og har mer enn nok med å ta vare på de få vennene jeg har igjen etter 15 år med småbarn Så selv om jeg tror det er noe i myten om at menn har færre venner etter at de blir etablert, er det slett ikke alle som faller inn i mønsteret.

[Gjest Jon Are]

Jeg orker heller ikke å mase på kammerater med kone og barn. Som noen nevnte her, telefonen ringer i ett sett når vi er ute. Ofte kommer det noe i veien når vi endelig skal møtes . De må alltid tidlig hjemme. Nei, jeg gidder ikke å bruke tid på de lengre.

Med hilsen fra:

Jon Are

[skruf]

Mannen min har noen gode venner som han har jevnlig kontakt med. De stikker innom hverandre på besøk, stikker ut og tar ei pils, og har fast ei uke på høsten der de drar ei uke på jakt.

Synes det er viktig i et forhold at begge har egne venner i tillegg til fellesvenner.

[AnonymBruker]

Min mann har venner, kanskje ikke like mye kontakt som før, men kan ta seg en fest ilag med gutta en gang i blandt uten at jeg ringer og maser når han er ute. Men sånn har det blitt med meg også. Mindre kontakt med mine venner pga familie, barn og jobb. Men har kontakt og tilbringer tid sammen, men ikke så ofte som før.

Anonymous poster hash: e847f...4be

[AnonymBruker]

Pappa er samme typen, han mistet kontakten med alle kompisene sine etter noen år som gift, og var etterhvert kun sosial med "par-venner" sammen med mamma. Det er hun som har tatt initiativet til alt sosialt, og siden de gikk fra hverandre for et år siden har han vært helt alene. Eneste han snakker med er oss barna.. mamma blomstrer og er med folk hele tiden, mens pappa drukner seg i jobben. Virker som han ikke fatter hvorfor han er alene heller, siden han hang jo med de felles-vennene før, men man må faktisk gjøre en innsats for å opprettholde vennskap, og det er det jo bare mamma som har gjort. Han har ikke ringt noen andre enn jobbfolk på sikkert 10 år..

Og nå er han 55, og har blitt så sær og mangler helt antenner og trening på hvordan omgås folk, så jeg tror ikke han kommer til å få nye venner særlig lett heller.. :/

Mannen min er veldig sosial, og jeg oppmuntrer veldig til guttekvelder øl, siden jeg aldri vil være i et ekteskap der jeg er den eneste voksenpersonen i livet hans.

Selv jobber jeg hver eneste dag for å ta våte på de gode vennene jeg har.

Fikk denne i en av bryllupstalene: "Man må være 3 i ett ekteskap; -Jeg, du og vi"

Anonymous poster hash: fa679...c34

[Miss moneypenny]

Dette var trist å lese. Samboeren min har mange venner, og er stadig med på både det ene og det andre heldigvis. Sånn må det også være, viktig å ikke miste seg selv og forholdene til vennene selvom man får samboer/kone og barn. Dette går også andre veien

[AnonymBruker]

Takk for gode svar.

Det er ikke alltid like lett å peke på hvorfor det blir slik, men når man føler at samboer/kone foretrekker at man er hjemme enn at man drar på byen så blir det til at jeg ikke orker å ha dårlig samvittighet.

Når man får meldinger som "bare dra ut, jeg finner sikkert på noe" så skjønner man at de egentlig vil at man skal være hjemme. Personlig er jeg oppriktig glad for når samboer drar ut med venniner. Fredfulle timer hjemme.

Anonymous poster hash: fadc5...e4c