Mitt barnebarn får ikke lov å betro seg til meg

[Medusa13]

i

Endret 22. desember 2013 av Karilka

[Gjest Morgun]

Vi trenger ikke en lillegull-tråd til.

[liv]

Så lenge mor har omsorgen og er egnet til det så hadde jeg som mor blitt noe irritert om barnets bestemor blandet seg i min oppdragelse av mitt barn. Samme hvor tette bånd de har. Det er ikke greit å svare at mor må respektere at barnet ikke vil være sammen med mors kjæreste, det er mors avgjørelse om han skal være med eller ei. Det er ikke unormalt at barn vil ha "mor for seg selv". Mor bør jo absolutt finne tid til bare barnet, men om det er et forhold som er bra for mor så er det jo viktig at mors kjæreste blir kjent med barnet.

[Belima]

Det viktigste du spør om er om mor bør få ha en kjæreste. Det bør hun få ha. Det er helt vanlig at små barn reagerer når det kommer en ny person inn i mors/fars liv. Siden du er mormoren, så bør du fokusere på det positive i barnebarnets liv. Hun får en til i livet sitt som hun sikkert kommer til å få mye glede av. Din "jobb" er å forklare barnet at dette er veldig bra for mamma og at hun ikke er noe mindre glad i datteren sin enn hun var før. Fordi: hjertet er laget sånn at det har plass til mange som mamma kan være glad i. Det bare vokser seg større etter hvert som det kommer flere inn i hjertet.

Barnet SKAL/MÅ ikke få medhold i sine tanker. Din jobb er å hjelpe datteren og barnebarnet ditt, ikke motarbeide forholdet.

Hvis du blir positiv til forholdet og snakker positivt rundt det, så gjør du alt mye lettere for dere alle.

Sjalusi er helt normalt og går over. Støtt datteren din du, så kan det hende på sikt at dere får tilbake et godt forhold. Nå ødelegger du bare for alle med å være en støttespiller for et lite barn.
Du unner vel datteren din å finne lykken?

[AnonymBruker]

Du må støtte barnebarnet ditt! Er dette vanskelig skal du hjelpe henne gjennom det, men det hun trenger hjelp til er å akseptere typen til mamma og ikke motarbeide det og skyve han ut. Din mening har ingenting å si, ver der for jenta og dattera di du, så kanskje din datter hører på deg om om jenta virkelig skulle trenge støtte fra bestemor noen gang!

Anonymous poster hash: 55625...706

[Raven Emerald]

Tipper det her er ei bestemor som plages av at mor har funnet en mann, som skal ta over den rollen bestemor på sett og vis har hatt en lengre periode.

Sorry, TS, men du fyrer oppunder barnets negative følelser, og gjør det verre. Barnet skal selvsagt lyttes til, men du må forklare henne at det er helt normalt å føle det sånn. Og at det er fint at mannen er med på så mye, så han kan bli kjent med jenta.

Så snakker du heller med datteren din om å ha en "jentekvelder", der jentungen står i fokus. Noen ganger bare mor og barn, andre bestemor og barn, og igjen noen med alle dere tre. Dette skal du ikke ta opp med jenta, hun har ikke medbestemmelsesrett. Det beste du kan gjøre, er å hjelpe henne med tilvenningen, og heller la de voksne bestemme. Det er til dem du skal komme med innspill, ikke til jenta.

Endret 22. desember 2013 av Raven Emerald

[Gjest Gjest]

En 7-åring er gammel nok til og selv bestemme om de vil snakke med bestemor om noe.

[AnonymBruker]

En 7-åring skal ikke diktere hva mor får lov til og hvem som er velkommen i huset! Det ansvaret har mor, og hun bestemmer. Det beste du kan gjøre er å respektere det, og hjelpe barnet til å forstå.

Jeg skjønner godt at datteren din er forbanna.

Anonymous poster hash: 54685...842

[Nordvesta]

"Jeg svarer henne da, som sant er, at dette er ting som mamma må respektere, at hun har plikt til å lytte til barnet og sette barnas ønsker før sine egne behov"

Her blander du barnet inn i noe som angår de voksne. Om du har noen problemer med hvordan din dater prioriterer så tar du det direkte med datteren din. Du bruker ikke barnebarnet som mellomperson. Hun er et barn.

Kan på en måte skjønne at datteren din blir sint. Det er heller ikke slik at mor og/eller far alltid skal sette barnas ønsker først og må føye seg etter barna. Finnes det foreldre som gjør det?

Vel, du gjør det heller ikke når du ikke respekterer eller setter datteren din sitt behov før dine egne. Ser du den?

Dere voksne må snakke sammen uten å blande inn barnet. Barn skal slippe å ta stilling til voksenproblemer og de skal ikke være sendebud mellom voksne som ikke kommer overens.

[Gjest Marmot]

Jeg hadde reagert helt likt som datteren din, og er veldig enig med de som sier at du må hjelpe barnet å akseptere at det finnes en ny voksen i livet hennes.

[Medusa13]

Det viktigste du spør om er om mor bør få ha en kjæreste. Det bør hun få ha. Det er helt vanlig at små barn reagerer når det kommer en ny person inn i mors/fars liv. Siden du er mormoren, så bør du fokusere på det positive i barnebarnets liv. Hun får en til i livet sitt som hun sikkert kommer til å få mye glede av. Din "jobb" er å forklare barnet at dette er veldig bra for mamma og at hun ikke er noe mindre glad i datteren sin enn hun var før. Fordi: hjertet er laget sånn at det har plass til mange som mamma kan være glad i. Det bare vokser seg større etter hvert som det kommer flere inn i hjertet.

Barnet SKAL/MÅ ikke få medhold i sine tanker. Din jobb er å hjelpe datteren og barnebarnet ditt, ikke motarbeide forholdet.

Hvis du blir positiv til forholdet og snakker positivt rundt det, så gjør du alt mye lettere for dere alle.

Sjalusi er helt normalt og går over. Støtt datteren din du, så kan det hende på sikt at dere får tilbake et godt forhold. Nå ødelegger du bare for alle med å være en støttespiller for et lite barn.

Du unner vel datteren din å finne lykken?

i

Endret 22. desember 2013 av Karilka

[Medusa13]

i

Endret 22. desember 2013 av Karilka

[Gjest Gjest]

Takk. Det er jeg også veldig enig med deg i. Et barn har uansett rett til å søke informasjon og støtte fritt for å få svar på hva det lurer på. Barnets rett er klar her. Problemet er at min datter skriker meg nesten ned i barnets påhør når jeg har støttet henne. Barnet hører alt, og blir klart redd for å si noe.

Vel, hvis ungen og mora har bodd hjemme hos mormor til i sommer, så er det helt klart at datteren din fremdeles ikke er rede for å ha barn, alle oppegående mennesker vet at man bør være forsiktig med å introdusere all mulige slags kjærester for ungene.

[AnonymBruker]

Jeg synes barnet skal få betro seg til mormor om sine følelser, men jeg synes ikke mormor skal fyre oppunder og forsterke barnets negative følelser mot mor sin nye kjæreste.

Ja mor skal respektere barnets følelser, men barnet må også få hjelp til å godta nye kjæresten til mamma. Når du sier deg enig i det barnet sier og sier mor må respektere det barnet sier og mener. Blir det litt feil.

Da forsterker du barnet meninger og følelser med å si sånt. Du burde heller prøve å få barnet til å like mors sin nye kjæreste, og godta at en ny person har kommet inn i livet deres. Prøve å snu det til det positive.

Når barnet har vært vant med kun mormor og mor, så føles kanskje denne personen som en inntrenger. Og det er det barnet trenger hjelp til. Å godta mors nye kjæreste.

Jeg sier ikke at barnet ikke skal få alenetid med mor, men bare ikke forsterke følelsene til barnet. Barnet kan heller ikke overstyre mor med at denne mannen får ikke være her så mye.

Er ikke sikkert han er der så mye som barnet skal ha det til heller. Men at det bare føles sånn siden barnet føler at denne personen er en inntrenger. (Kan virke sånn hun føler på han som en inntrenger)

Jeg hadde iallefall blitt irritert hvis min mor skulle blande seg inn på den måten.

Anonymous poster hash: 96eb5...040

[Medusa13]

En 7-åring er gammel nok til og selv bestemme om de vil snakke med bestemor om noe.

Vel, hvis ungen og mora har bodd hjemme hos mormor til i sommer, så er det helt klart at datteren din fremdeles ikke er rede for å ha barn, alle oppegående mennesker vet at man bør være forsiktig med å introdusere all mulige slags kjærester for ungene.

i

Endret 22. desember 2013 av Karilka

[Medusa13]

Tipper det her er ei bestemor som plages av at mor har funnet en mann, som skal ta over den rollen bestemor på sett og vis har hatt en lengre periode.

Sorry, TS, men du fyrer oppunder barnets negative følelser, og gjør det verre. Barnet skal selvsagt lyttes til, men du må forklare henne at det er helt normalt å føle det sånn. Og at det er fint at mannen er med på så mye, så han kan bli kjent med jenta.

Så snakker du heller med datteren din om å ha en "jentekvelder", der jentungen står i fokus. Noen ganger bare mor og barn, andre bestemor og barn, og igjen noen med alle dere tre. Dette skal du ikke ta opp med jenta, hun har ikke medbestemmelsesrett. Det beste du kan gjøre, er å hjelpe henne med tilvenningen, og heller la de voksne bestemme. Det er til dem du skal komme med innspill, ikke til jenta.

i

Endret 22. desember 2013 av Karilka

[Nordvesta]

Ja. jeg har fungert som en forelder bokstavelig talt. Tatt fleksible jobber så hun har fått sovet ut hver dag, vasket tøyet for oss alle(min dumhet), hjulpet henne med skole/studier og juridisk bistand til blant annet barnefordeling/samvær. Hun introduserer ikke alle slags kjærester, men denne her skjedde med lynets hastighet og hun kastet 6 åringen inn i det fra dag 1. Dro på lang ferie sammen etter dag 10.

Du står selvsagt helt fritt til å mene noe om dette, men da må du ta det med datteren din. Ikke med barnet. Verken si noe om dette til barnet eller gi uttrykk for at det mamma sier og gjør er feil. Det hjelper ingen, aller minst barnebarnet ditt.

Du kan gi uttrykkk for at du synes det er leit at barnet opplever det som vanskelig, vis at du støtter barnet og at du er tilstede. At dette kan du gjøre uten å forsterke barnets negative følelse eller å snakke ned mor og hennes valg.

[Nordvesta]

Jo, jenta har en klar, lovbestemt medbestemmelsesrett

Nei, det har hun ikke. Barn er ikke myndige før de er 18 år og selv etter fylte 18 år er det foreldrene som bestemmer i eget hus.

[Raven Emerald]

Jo, jenta har en klar, lovbestemt medbestemmelsesrett

Nei, hun har ikke rett til å bestemme hvem som skal være med på stranda, hvem moren skal ha som kjæreste, eller hvem de skal bo sammen med.

Hun har rett til å bli hørt, men ingen medbestemmelsesrett.

[AnonymBruker]

Jeg syns din datter har gitt deg en alt for snill behandling.

De har bodd sammen alene så selvfølgelig føles det merkelig for barnebarnet ditt. Hun er ikke vant til dette og trenger litt tilvenning.

Du høres ut som et skikkelig hespetre som ikke unner datteren din å finne noen.

Anonymous poster hash: 5dd68...d08