hvor mye må til for å gå fra partner å svikte barna

[AnonymBruker]

hei

er vel ts da. sammen med min kone i mange år - var min første kjærlighet. slitt i 6/7 år nå. lite intimitet og sex (kanskje 3-4 ganger i året). Føles mange ganger som ett overgrep fra min side. skam da. har barn - 2 stykk rundt 10 år alderen. mye avvisninger, var fryktelig vondt i begynnelsen (sånn 3 4 år). jeg elsket henne og var vondt å få beskjed om "ikke ta på meg". gitt opp nå. trodde jeg skullle holde ut men dette er veldig vondt. begynt å gi litt faen både i meg selv og alt. startet å røyke igjen etter 10 år, sluttet å trene og tar alt for mye risiko på motorsykkelen (får sånne anfall hvor jeg plutselig gir jernet og kjører 250+)

Ville gått for lenge siden men sliter med ungene.

hva er nok for å utsette ungene for en skillsmisse. hva er konsekvensene for de. hjelp - trenger råd

Anonymous poster hash: 17f7b...9c7

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke en skilsmisse er verre enn at du kjører deg i hjel på motorsykkel. Jeg tror også en skilsmisse trolig er bedre for ungene, enn at du går rundt og er deprimert og uten livsglede.

Spørsmålet er vel om dere begge er villige til å oppsøke hjelp utenfra for å gjøre det på en best mulig måte for barna. Du skriver ingen ting om samarbeidet eller samlivet utenom det manglende seksuelle.

Jeg synes også at du burde søke hjelp for å sortere tanker og følelser. Det er vondt å føle seg avvist, men om du er deprimert (som det kan virke som på det du skriver) så føler man seg lett fastlåst. Det går an å finne hjelp til å se andre løsninger og finne glede flere steder.

Lykke til.

Anonymous poster hash: 41969...5fd

[AnonymBruker]

Vel, først og fremst vil jeg tro det er mer uheldig for barna at du havner i en fjellvegg eller tar livet av andre i trafikken enn det vil være at du tar ut skilsmisse.

Denne oppførselen din er ekstremt egoistisk, mye verre enn sexnekt er.

Høres ut som om dere har et giftig forhold nesten, totalt kaldt og følelsesløst - og begge har tydeligvis store problemer med å ordne opp i ting.

DIn atferd tyder også på dette - så her har nok du også litt å rydde opp i.

Kontakt familivernkontoret, og kutt ut den sinnsyke oppførselen din. Rett og slett.

Skilsmisse er en ting, deres oppførsel sammen ellers er vel det som er det verste om det er betegnende for hvordan hjemmeforholdene er.

Anonymous poster hash: 3b1b7...e1e

[AnonymBruker]

Sender ut en god klem til deg. Jeg opplevde det samme i mitt ekteskap. Jeg gikk langsomt til grunne, som det du beskriver om deg.

Det er overgangene til noe nytt som er vanskeligst . Når jeg først tok skrittet og brøt ut, så gikk ting av seg selv uten de store katastrofene. Jeg snakket mye med barna under prosessen. Aldri et vondt ord om partner, bare om hvorfor (tilpasset barnas alder) og hva som skulle skje fremover. Jeg var åpen og tilgjengelig for dem, de kunne alltid komme til meg med sin redsel, sinne eller spørsmål. Jeg tok imot med respekt. På den måten kunne de føle at de hadde en viss kontroll og at ingenting ble holdt skjult for dem. Det var mye sorg fra dem, men de var ikke alene om den. Vi kom hverandre mye nærmere enn før og det har utviklet vårt forhold enormt. De har sett meg veldig lei meg, at det finnes ikke alltid et klart svar på alt her i livet, men at vi er glad i hverandre og ingenting kommer til å forandre det.

Med partner var det mye bitterhet og sinne først, men jeg visste han var ulykkelig også. Det er bare det at oppbrudd er vondt og trist uansett, det er en hel epoke som er over, og en vet ikke lenger hva som venter en. Det ukjente er skremmende.

Tok et par år etterpå og livet for begge har blitt bra. Vi har begge kommet til liv igjen og kan se større på ting. Opplever at det var hardt men nødvendig. Det var riktig men krever et mot og vilje til å ta sjansen til et meningsfullt liv igjen.

Slik var det for meg. Om dere kan gjøre noe for å snu trenden gjenstår å se, kanskje finnes det noe igjen av ekteskapet å bygge på. Sikkert er det iallefall at du må gjøre noe, du har fått alvorlige faresignaler at du ikke kan fortsette å leve på den måten lenger, lytt og ta deg selv på alvor, DET skylder du deg selv og barna dine, og i enden din partner også.

Klem

Anonymous poster hash: 775b7...718

[AnonymBruker]

Vel, først og fremst vil jeg tro det er mer uheldig for barna at du havner i en fjellvegg eller tar livet av andre i trafikken enn det vil være at du tar ut skilsmisse.

Denne oppførselen din er ekstremt egoistisk, mye verre enn sexnekt er.

Høres ut som om dere har et giftig forhold nesten, totalt kaldt og følelsesløst - og begge har tydeligvis store problemer med å ordne opp i ting.

DIn atferd tyder også på dette - så her har nok du også litt å rydde opp i.

Kontakt familivernkontoret, og kutt ut den sinnsyke oppførselen din. Rett og slett.

Skilsmisse er en ting, deres oppførsel sammen ellers er vel det som er det verste om det er betegnende for hvordan hjemmeforholdene er.

Anonymous poster hash: 3b1b7...e1e

Anonymous poster hash: 17f7b...9c7