Pappa elsker å kritisere meg.

[Gjest Chloe87]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal skrive, men må bare få det ut.

Fra jeg var ganske liten har jeg hatt et dårlig forhold til faren min, han elsket å hakke på meg og trekke selvtilliten min ned. Ofte kunne jeg ta han i å se stygt på meg, han hadde et blikk som viste så mye avsky og skam, jeg følte virkelig at jeg ikke var ønsket av han. Da jeg var femten slo han meg ved tre anledninger, noe som førte til at forholdet vårt ble desto verre. Da jeg var 19 var han ekstremt ille, så fort han hadde anledning så kritiserte han meg og elsket å dra fram feil jeg hadde gjort som jeg helst ville glemme.

Jeg har vel ikke akkurat vært et lett barn å ha, jeg vet det, jeg har vært mobbeoffer gjennom flere år, drevet med selvskading, hatt spisevegring, selvmordstanker, angst, gått til psykolog og blitt satt på medisiner. I tillegg har den dårlige selvtilliten gjort at jeg ble sammen med gutter som ikke var stort å samle på. Dette har gitt seg de siste årene og jeg er nå samboer med en snill mann med alt på stell.

Da jeg var 21 derimot var jeg sammen med en versting som drev med rus og det meste. Nå er jeg 26 år gammel og det er fem år siden dette skjedde, jeg skammer meg over å ha vært sammen med en fyr som det, men gjort er gjort, det er ingenting jeg kan gjøre noe med.

De siste to årene har jeg følt at jeg har fått et bedre forhold til pappa, han har vært snill og jeg har følt at bitterheten over hvordan han tidligere har behandlet meg har gått over. Inntil igår... Mitt søskenbarn har blitt sammen med en rusmisbruker og jeg så på bildene av vennene hennes på Facebook, dette så pappa og kommenterte hånelig: "Jeg vet om en som ser enda verre ut og det er ...(navnet på min eks jeg var sammen med da jeg var 21). Dette gjentok han en gang til med den samme hånelige tonen. Jeg vet så godt hvorfor han gjør dette, for å få meg til å skamme meg. Tidligere har han elsket å si "så dum du var den gangen" og snakke om noe jeg gjorde da jeg var yngre som jeg helst vil glemme. Jeg vet jeg har gjort mye dumt. Hvorfor må han gni det inn? Hvorfor kan han ikke la meg gå videre? Med en gang han sa dette begynte jeg å føle meg bitter mot faren min igjen, alt han har gjort kom stormende tilbake og jeg gråt i senga inatt mens jeg fortalte ting pappa har gjort og sagt mot meg opp i gjennom. Husker spesielt godt en gang da han leste et personlig brev jeg hadde skrevet til psykologen, uten min tillatelse. Det virker som han elsker å få meg til å føle meg liten! Nå som han har klart å oppføre seg bra så lenge og så kommer den kommentaren der. Jeg hadde lyst til å svare han spydig, men lot vær, det er jo snart jul og ikke mye gøy med dårlig stemning i jula.

Måtte bare få det ut..

Endret 21. desember 2013 av Chloe87

[Gjest Mupsi]

Hvordan er livet til din far? Har han opplevd mye skuffelse, at ting ikke ble slik han forventet eller lignende?

Det er jo empatiløs oppførsel, men ikke ta det personlig. Tror du at du har skuffet han? Identifiserer han seg med deg?

Min far har også oppført seg slik som din mot meg, men bare i ungdoms og voksen alder så jeg vet akkurat hvor vondt det er. Det startet faktisk da jeg ble syk som tenåring. Man håper på sympati og støtte men alt man får er stygge ord, nedtrykking og ond oppførsel.

Men så lenge jeg forteller at alt er bra, med økonomi og livet generelt så har min far det bra og lar vær å slenge med leppa. Jeg forteller minst mulig til mine foreldre slik at han ikke kan ta meg på noe lenger. Det beste jeg kan gjøre hvis jeg en sjelden gang skulle være alene med min far er å la han styre samtalen og si "ja og ha". Være enig med han og svare i enstavelses ord.

Må bare legge til at jeg har aldri opplevd fysisk vold slik som du har eller å bli tråkket på i barndommen. Men en ting skal du vite, inget barn fortjener slik oppførsel fra noen. Da er det den voksne det er noe feil med.

Endret 21. desember 2013 av Mupsi

[Gjest Chloe87]

Hvordan er livet til din far? Har han opplevd mye skuffelse, at ting ikke ble slik han forventet eller lignende?

Det er jo empatiløs oppførsel, men ikke ta det personlig. Tror du at du har skuffet han? Identifiserer han seg med deg?

Min far har også oppført seg slik som din mot meg, men bare i ungdoms og voksen alder så jeg vet akkurat hvor vondt det er. Det startet faktisk da jeg ble syk som tenåring. Man håper på sympati og støtte men alt man får er stygge ord, nedtrykking og ond oppførsel.

Men så lenge jeg forteller at alt er bra, med økonomi og livet generelt så har min far det bra og lar vær å slenge med leppa. Jeg forteller minst mulig til mine foreldre slik at han ikke kan ta meg på noe lenger. Det beste jeg kan gjøre hvis jeg en sjelden gang skulle være alene med min far er å la han styre samtalen og si "ja og ha". Være enig med han og svare i enstavelses ord.

Jeg vet at moren hans ikke behandlet han bra og det virker som han gir samme behandling til meg. At han har VÆRT skuffet over meg vet jeg, men nå er det på en måte ingenting å være skuffet over, det er nok derfor han drar opp ting jeg har gjort, men ikke som jeg gjør. Jeg har en storesøster som er den "vellykkede" av oss så hun har fått være i fred mens jeg har vært den som har måttet gjennomgå.

[Gjest Mupsi]

Jeg tror kanskje det beste er å gjøre som du gjorde med den kommentaren der, ignorer det selv om det er vanskelig.

Du kan også bare svare kort "ja"og bytte samtaleemne. Han skjønner nok ikke selv hvordan det går inn på deg hvordan han oppfører seg mot deg og det er ikke sikkert det hadde blitt noe bedre om du hadde fortalt han det heller. Det kan jo godt hende han er psykisk syk eller ikke har mye empati/psykopatiske trekk, og det kan du uansett ikke gjøre noe med.

Jeg regner med han liker å snakke om seg selv og sine bragder, og at han identifiserer seg med personer som gjør det bra?

[Gjest Gjest]

Spør ham om hva som er problemet hans egentlig? liten tiss?

[Gjest Chloe87]

Jeg tror kanskje det beste er å gjøre som du gjorde med den kommentaren der, ignorer det selv om det er vanskelig.

Du kan også bare svare kort "ja"og bytte samtaleemne. Han skjønner nok ikke selv hvordan det går inn på deg hvordan han oppfører seg mot deg og det er ikke sikkert det hadde blitt noe bedre om du hadde fortalt han det heller. Det kan jo godt hende han er psykisk syk eller ikke har mye empati/psykopatiske trekk, og det kan du uansett ikke gjøre noe med.

Jeg regner med han liker å snakke om seg selv og sine bragder, og at han identifiserer seg med personer som gjør det bra?

Han snakker sjelden om sine egne problemer, men liker vel å snakke litt om ting andre sliter med og henge dem litt ut. Kan være ganske nedlatende og det er dessverre meg som har vært mye offer for det. Heldigvis er han mye bedre nå enn før, men ble ganske skuffa da den kommentaren plutselig kom igår nå som han har "vært så bra".

[skyflakes]

Jeg vet absolutt hvordan du har det, og det er ekstremt kjipt i disse juletider når det er så stort fokus på hygge og familiekos. Jeg har en mor som er av ganske samme ulla. Hun har sine perioder, vi kan ha det såå fint før hun plutselig smeller til med en kommentar for å "hevde" seg selv. Jeg gjør som Mupsi - jeg har iløpet av de siste årene begynt med å fortelle ganske lite til mamma sånn at hun ikke skal ha så mye å "ta" meg på. Kanskje ikke den beste taktikken, men noen ganger er det bedre å bare la være.

Jeg vil anbefale deg å prøve å bite tenna sammen i jula, og fokusere på andre familiemedlemmer. Man kan ikke endre sin fortid, men man kan lære av sine feil. Når faren din er ekkel kan du tenke at selv om han slenger med kjeften, så vet du selv at du er en såpass sterk at du har kommet deg fint gjennom dårlige perioder i livet ditt. Du var 21 år og valgte feil - og det er mest sannsynlig en av årsakene til at du er kommet dit du er i dag. Og det kan han aldri ta fra deg