Hvor er mobbeofferet i dag?

[AnonymBruker]

Mobbing har stått svært sentralt i nyhetsbildet denne uken. I den forbindelse savner jeg litt mer informasjon!

Hva har det blitt av dere? Hvor er dere i dag?

Anonymous poster hash: 64973...00e

[AnonymBruker]

Ble mobbet. Har ikke gått på vgs, har ikme jobb og ikke noe sosialt liv. Har ingen venner eller kontakt med omverdenen bortsett fra den lokale matbutikken 2 ganger i uken.

Anonymous poster hash: 26d51...687

[AnonymBruker]

Ble mobbet på ungdomsskolen og på videregående. Takket være en sinnsykt god fastlege og foreldrene mine kom jeg godt ut av det. Studerer på universitet nå og har 6 måneder igjen til jeg er ferdig utdannet barnevernspedagog.

Anonymous poster hash: ae608...d06

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet fra slutten av barneskolen og helt til siste år på vgs, tilsammen 7år. Mobbing i form av å bli utestengt, følte meg usynelig, fikk stygge kommentarer slengt etter meg, stygge blikk, kasta ting på osv.

Jeg har slitt mye med selvbildet mitt, slitt med å føle meg bra nok og hatt et enormt oppmerksomhetsbehov. Dette har resultert i at jeg har tatt mange gale valg i livet og endt opp med feil gruppe mennesker i perioder.

Mye av usikkerheten min og oppmerksomhetsbehovet kommer nok også av at jeg ikke fikk den omsorgen jeg trengte hos foreldrene mine, ble mye oversett der også.

Jeg lar meg lett "bruke". Klarer ikke å si nei. Blir jeg spurt om å hjelpe noen så legger jeg alt av mitt eget til sides for å hjelpe andre selvom jeg egentlig kunne trengt å bruke tiden på meg selv. Det er vel på grunn av at jeg fortsatt søker annerkjennelse og bekreftelse.

Er livredd for å gjøre ting feil for jeg takler kritikk veldig dårlig. Dette har resultert i at jeg er veldig nøye med ting, spesielt i jobbsammenheng (noe som er en positiv ting), men igjen så søker jeg bekreftelse for jeg er for usikker til å stole på at jeg har gjort ting riktig.

Jeg er nå voksen, har et barn og er gift med en fantastisk mann. Eier fint stort hus, flott ny bil, har god økonomi... Virkelig alt på plass. Utad ser jeg nok ganske vellykket ut, men på innsiden er det fortsatt sår som ikke har grodd. Jeg har hodet hevet og viser ikke at jeg har det vondt.

Begynte for noen mnd siden å gå til psykolog for å sortere tankene mine og bearbeide det vonde fra min oppvekst. Ønsker ikke å være en bitter og trist person, jeg vil være sterk og positiv.

Psykologen klarer ikke helt å forstå at jeg trenger behandling, jeg er i følge han en veldig sterk og reflektert person som har orden på alt. Må nok jobbe mer med å åpne meg ordentlig, men det er vanskelig å blottlegge seg sånn, spesielt når man ikke ønsker å fremstå som en svak person.

Alt i alt så vil jeg si at jeg har kommet meg godt ut av det. Var nylig reunion fra ungdomsskolen og jeg bestemte meg for å ikke dra. De idiotene som tråkka på meg gjennom skolegangen var ikke verdt min tid.

Anonymous poster hash: e5275...161

[AnonymBruker]

Studerer nå jus ved universitetet, men jeg falt ut av VGS og måtte fullføre den som privatist. Jeg har gått til psykolog i flere år nå, og er neppe ferdig med terapi med det første. Jeg fungerer brukbart, men det sitter fortsatt i.

Anonymous poster hash: b6565...ee4

[AnonymBruker]

Jeg ble mishandlet og mobbet fra barneskolen til og med ungdomsskolen. Har i dag ført til at jeg hater menn, da det var gutter som slo meg. Har gått til psykolog flere ganger men kommer aldri over det som skjedde med meg Utad har jeg jo klart meg, jeg har studert i utlandet, har en god jobb, mange venner og reist jorden rundt. Men jeg klarer altså ikke slutte å hate mannfolk!

Anonymous poster hash: 85a4d...8cc

[AnonymBruker]

Ble mobbet 8 og 9-klasse. Byttet skole da jeg begynte i 10 klasse og kom i klasse med en helt fantastisk gjeng. Fikk derfor selvtilliten tilbake. Går nå VG2 og har en helt fantastisk snill kjæreste, god selvtillit og er en veldig godt likt person. De som mobbet meg er nå ikke lengre populære i det hele tatt (selvsagt ikke, funker jo ikke sånn på VGS) og det er stygt å si det, men jeg kjenner jeg nesten blir glad når jeg møter på dem (de går skole i hjembyen min) og de ser hvor sterk jeg er og hvor bra jeg har det og de gaper og snur seg etter meg

Anonymous poster hash: 3b8db...514

[AnonymBruker]

Permisjon fra voksenopplæring. Falt selvsagt ut av skolen...

Dårlig psyke og selvbilde.

Anonymous poster hash: 9efa1...cf6

[Gjest Raindrops]

Mobbet gjennom hele grunnskolen og falt utenfor gjennom hele vgs på grunn av ettervirkninger, angst og depresjoner. Kom meg egenhendig ut av selvskadingshelvete for 6 år siden, har en liten men solid vennekrets, godt selvbilde og har konfrontert flere av mobberne (dere burde prøve, det føles fantastisk). Tar nå to bachelorgrader samtidig og det endelige målet er en doktorgrad.

Fasaden har det imidlertid bedre enn hodet mitt, men jeg har allerede kommet mye lengre psykisk enn det jeg noen gang trodde var mulig, så jeg ser lyst på fremtiden.

[AnonymBruker]

Snart 18 år. Dagens høydepunkt er når jeg blir med mamma på matbutikken, spesielt om den hyggelige gutten i kassa er der - han er alltid så energisk og trivelig. Jeg somler bort tiden på nettet, prøver å lese bøker og å kanskje skrive noe selv, men jeg føler meg så død innvendig at jeg ikke klarer noe. Mamma er stolt over meg fordi jeg ikke har skadet meg selv på tre dager, men det er jo ikke akkurat sånt man skryter av i middagsselskaper.

Anonymous poster hash: a042b...d21

[AnonymBruker]

ble mobbet på barneskolen og "utestenging" fra ungdomskolen av andre jenter..

jeg har kommet meg igjennom mye, er sosial, tørr å være meg selv (endelig), er dog ikke ferdig med videregående, er 22 år og sitter i kassa på matbutikken. har få venner da jeg er veldig skeptisk på å åpne meg selv til "fremmede"

Anonymous poster hash: 3b91e...030

[Kara W]

Jeg ble mobbet fra slutten av barneskolen og helt til siste år på vgs, tilsammen 7år. Mobbing i form av å bli utestengt, følte meg usynelig, fikk stygge kommentarer slengt etter meg, stygge blikk, kasta ting på osv.

Jeg har slitt mye med selvbildet mitt, slitt med å føle meg bra nok og hatt et enormt oppmerksomhetsbehov. Dette har resultert i at jeg har tatt mange gale valg i livet og endt opp med feil gruppe mennesker i perioder.

Mye av usikkerheten min og oppmerksomhetsbehovet kommer nok også av at jeg ikke fikk den omsorgen jeg trengte hos foreldrene mine, ble mye oversett der også.

Jeg lar meg lett "bruke". Klarer ikke å si nei. Blir jeg spurt om å hjelpe noen så legger jeg alt av mitt eget til sides for å hjelpe andre selvom jeg egentlig kunne trengt å bruke tiden på meg selv. Det er vel på grunn av at jeg fortsatt søker annerkjennelse og bekreftelse.

Er livredd for å gjøre ting feil for jeg takler kritikk veldig dårlig. Dette har resultert i at jeg er veldig nøye med ting, spesielt i jobbsammenheng (noe som er en positiv ting), men igjen så søker jeg bekreftelse for jeg er for usikker til å stole på at jeg har gjort ting riktig.

Jeg er nå voksen, har et barn og er gift med en fantastisk mann. Eier fint stort hus, flott ny bil, har god økonomi... Virkelig alt på plass. Utad ser jeg nok ganske vellykket ut, men på innsiden er det fortsatt sår som ikke har grodd. Jeg har hodet hevet og viser ikke at jeg har det vondt.

Begynte for noen mnd siden å gå til psykolog for å sortere tankene mine og bearbeide det vonde fra min oppvekst. Ønsker ikke å være en bitter og trist person, jeg vil være sterk og positiv.

Psykologen klarer ikke helt å forstå at jeg trenger behandling, jeg er i følge han en veldig sterk og reflektert person som har orden på alt. Må nok jobbe mer med å åpne meg ordentlig, men det er vanskelig å blottlegge seg sånn, spesielt når man ikke ønsker å fremstå som en svak person.

Alt i alt så vil jeg si at jeg har kommet meg godt ut av det. Var nylig reunion fra ungdomsskolen og jeg bestemte meg for å ikke dra. De idiotene som tråkka på meg gjennom skolegangen var ikke verdt min tid.

Anonymous poster hash: e5275...161

Jeg har det veldig likt som deg. Mobbingen gikk mest på utfrysing og noen kommentarer. Jeg har klart meg veldig bra i livet i forhold til jobb, familie, hus osv, men har nesten ikke venner. Sliter veldig med å stole på at folk faktisk liker meg og mistenker alle for å baksnakke meg eller le bak ryggen min. Søker alltid anerkjennelse og prøver å være "flink pike".

Stort sett så har jeg det bra med meg selv og trives med det livet jeg har, men jeg har også dårlige perioder hvor ting føles til dels meningsløst, eller hvor jeg ønsker at jeg hadde et større sosialt nettverk.

[Anglofil]

Jeg er gift, nettopp kjøpt meg leilighet, jobber fulltid og skriver på masteroppgaven min ved siden av.

Har generelt et godt liv, som tok et valg den gang jeg ble mobbet om at jeg enten kunne legge meg ned og gi opp, eller være stolt av den jeg er og leve det livet jeg selv ønsker å leve. Jeg valgte det sistnevnte.

Det betyr ikke at det har til tider vært tøft. Jeg sliter med mitt forhold til kropp. Men jeg har heldigvis en overlevelsesstrategi hvor jeg klarer å separere mine følelser rundt meg selv som person og menneske, og meg selv og mitt utseende. Det gjør at jeg har stor tro på meg selv, og jeg føler jeg mestrer mye i hverdagen min. Jeg er litt stolt over den jeg er selv om jeg ikke liker hvordan jeg fysisk ser ut.

Jeg har det altså godt, men jeg kommer aldri til å tilgi mine mobbere på videregående. De gjorde livet mitt til et helvete, og de fortjener ikke min tilgivelse. Men jeg er ikke bitter, det er noe jeg tenker lite på, jeg har lært meg å gå videre.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Har forgjeves prøvd VGS tre ganger, er ikke i jobb, og er i et forhold som tar knekken på meg. Svært deprimert.

Anonymous poster hash: c1890...14f

[AnonymBruker]

Vet ikke om det passer seg her . Men jeg var en mobber og ikke et offer . Jeg var ikke en mobber som slo eller mishandlet, eller grove ting . Men jeg var mobber . Jeg har i ettertid da jeg var eldre bedt henne om unnskyldning . Folk syns vel det var merkelig at jeg gjorde det , og fikk litt hets for det en periode . Men det brydde jeg meg ikke om . Jeg angret . Vi ble venner og jeg fikk en flott venninne på ungdomsskolen . Hun satte utrolig stor pris på at jeg ba om unnskyldning, og jeg følte jeg var en støtte for henne gjennom ungdomsskolen . Jeg tenker på det ofte Selv om hun sier hun har det bra og at det var 10 år siden . Men jeg angrer og jeg skulle ikke deltatt i det .

Anonymous poster hash: 8c131...b5e

[AnonymBruker]

Jeg har klart meg bra, har grei jobb. Men har sosial angst som sikkert kan skyldes mobbingen. Har sett det har vært mye fokus på mobberne i det siste, og interessant å høre hva de sier i ettertid. Folk kommer med mange grunner til hvorfor de handlet som de gjorde, men jeg kunne faktisk likt å se at noen ville innrømme at de mobbet fordi de var ondskapsfulle barn. For de finnes de også, selv om mange sikkert har bakenforliggende motivasjoner. Og jeg antar også at vi sjelden hører fra de mobberne som slett ikke angrer på det de gjorde.

Anonymous poster hash: b6f35...b9c

[AnonymBruker]

Vet ikke om det passer seg her . Men jeg var en mobber og ikke et offer . Jeg var ikke en mobber som slo eller mishandlet, eller grove ting . Men jeg var mobber . Jeg har i ettertid da jeg var eldre bedt henne om unnskyldning . Folk syns vel det var merkelig at jeg gjorde det , og fikk litt hets for det en periode . Men det brydde jeg meg ikke om . Jeg angret . Vi ble venner og jeg fikk en flott venninne på ungdomsskolen . Hun satte utrolig stor pris på at jeg ba om unnskyldning, og jeg følte jeg var en støtte for henne gjennom ungdomsskolen . Jeg tenker på det ofte Selv om hun sier hun har det bra og at det var 10 år siden . Men jeg angrer og jeg skulle ikke deltatt i det .

Anonymous poster hash: 8c131...b5e

Håper karma tar deg.

Anonymous poster hash: 85a4d...8cc

[MsMax]

Blitt mobbet gjennom hele barneskolen og ungdomsskolen. Har siden 10. klasse slitt med psyken pga dette, klarte meg såvidt gjennom videregående pga jeg slet meg selv ut.

Idag er jeg arbeidsledig, klarer ikke jobbe pga menneskene, konstant dårlig selvtilitt som mor så klarer nesten ikke å ta meg av barnet, klarer ikke å ha et stabilt kjærelighetsforhold, vanskelig for å holde på venner pga jeg ikke stoler på noen.

Ja.. Det er vel hovedsakene!

[AnonymBruker]

Håper karma tar deg. Anonymous poster hash: 85a4d...8cc

Er du så mye bedre nå?

Anonymous poster hash: e5275...161

[AnonymBruker]

Er du så mye bedre nå?

Anonymous poster hash: e5275...161

Ærlig talt, det må være lov for et mobbeoffer å være litt bitter på en mobber som kommer inn i tråden og skal fortelle hvor flink hun har vært som har slutta, uten at andre skal moralisere ved det.

Anonymous poster hash: 2785b...de9