Er dere glad i barn (ikke bare egne)?

[Gjest Anonymous]

Jeg var aldri en sånn som tittet ned i barnevogner og beundret nye verdensborgere. Jeg har aldri vært særlig opptatt av barn egentlig... Og trodde egentlig ikke at jeg skulle få egne, før jeg ble gravid sånn helt plutselig. Jeg er min datters største fan nå, kan sitte å se på henne hele dagen, følge med på det hun gjør, alt det morsomme hun sier. Og du verden for en utvikling! Fasinerende!

Men andres barn?? Hmm.. Jeg har prøvd å være dagmamma for en kort periode, men fant fort ut at det ikke var noe for meg. Jeg takler ikke å passe andres barn... De maser og sutrer og er rett og slett irriterende. Ikke alle, men noen. Kan hende jeg bare er bortskjemt med et "snilt" barn...at det er derfor jeg reagerer slik på andres?

Min datter er selvfølgelig rampete noen ganger. Men i butikken feks rører hun ingenting (om hun gjør det, setter hun det på plass straks vi ber henne om det), hun legger seg uten protester, hun spiser ALT (knasker i seg salat og grønnsaker), hun er blid hele tiden (bortsett fra når hun er syk). Vi lar henne utforske og finne ut av ting selv, og setter grenser der det er nødvendig. Har aldri merket noe til trassalder. Og gjennom hele hennes liv har vi fått kommentarer om at hun virker som en usedvanlig harmonisk og fornøyd unge. En spurte til og med om vi gir henne beroligende tabletter, for han hadde aldri opplevd et så rolig og fornøyd barn. Dette er ikke ment for å skryte, jeg forklarer bare fakta.

Er det bare jeg som er slik? At jeg forguder mine egne, men holder helst avstand til andres barn???

[Gjest Moonshadow]

Jeg har er gla i de barna jeg har ett forhold til, som tantebarn og bestevenners barn. Men jeg er ikke så veldig tålmodig. Trassalder ogsånt kan jeg godt holde meg unna, funker bra som prevansjon for meg

[Arkana]

Jeg har ikke barn selv, men innbiller meg at jeg er som deg. Jeg er overhodet ikke interessert i andres barn (vel, min samboers nevø/niese er veldig snille da, men de har jeg på en måte et forhold til), synes også de er masete, sutrende, irriterende, frekke, bortskjemte osv. Men jeg er sikker på at jeg vil forgude mine egne barn. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men sånn er det nå bare. men da jeg var mye yngre og satt barnevakt syntes jeg aldri unger var en plage, da var de bare moro.

[Isiselin]

Veldig glad i barn. Synes unge er det artigste so finnes og jeg håper jeg får barn selv en dag! Kan sitte i timesvis å se på unger, høre på dem når de forteller mye rart og leker seg.

Å passe unger i trassalder kan jammen være en utfordring, ja..., men ikke slik at det fungerer som prevensjon!

Har alltid vært fryktelig glad i unger og passet småsøskenene mine og søskenbarna mine veldig ofte da jeg enda bodde hjemme.

[Orthia]

Jeg er glad i barn, og har blitt mer opptatt av andres barn etter at jeg fikk selv.

[diddi]

Jeg har utrolig nok reagert motsatt. Etter at jeg selv fikk barn, så er ikke andres barn interessant. Orker ikke å dille med andres babyer lenger.

[Gjest gjest1]

Eg er glad i alle barn eg!

[Gjest Madley]

Jeg jobbeer i barnehage jeg..Sier vel egentlig det meste

Har ingen egne barn, men selvfølgelig er en mer gad i og begeistret for egne barn, enn andres. Skulle bare mangle spør du meg!

[*Lene*]

Er egentlig ikke spes opptatt av barn, men jeg forguder selvfølgelig min egen sønn. Og mine søskens barn er gode nummmer 2

[Gjest 1111]

Jeg er veldig glad i barn og gleder meg til å få mine egne en eller annen gang

[Gjest gjesta]

Jeg er veldig glad i barn

[Gjest Pet]

Jeg er også veldig glad i barn! Når jeg er på besøk hos noen som har barn snakker jeg mer med barna enn med de voksne! Er ikke fullt så opptatt av babyer, men liker veldig godt å leke med og snakke med unger fra 1-årsalderen og oppover.

[Gjest gjesta]

Jeg har aldri vært så opptatt av barn før jeg fikk egne. Jeg er glad i egne barn og liker samboers barn og andre barn jeg har et forhold til. Lar meg fortsatt sjarmere av en liten tass og kjenner suget i meg når jeg ser en baby. Men det holder i små doser.

Det endrer seg sikkert når jeg blir bestemor

[Ulrikke]

Jeg har ikke egne barn, men jeg jobber med barn, og har tre stebarn.

Må vel si at jeg generelt liker barn, men det er så klart noe annet med barn man har et forhold til på "Privaten" - som stebarna, barna til nære venner osv...

Men jeg har IKKE behov for å "dikkedikke" ned i barnevogner, altså!

[Gjest Anonymous]

Det kommer an på ungene og foreldrene deres. Ufordragelige unger bryr jeg meg søtten om (får eventuelt lyst til å pælme dem langt vekk), små tøffinger digger jeg. Rosa-jenter og macho-gutter takler jeg ikke i det hele tatt. Men mine egne unger? Jeg digger dem!!

[Nilma]

Med unntak av noen få barn som tilhører nærmeste familie og venner er jeg ikke særlig glad i barn, nei.

[Gjest Yoni]

Jeg liker ikke barn.

[Holly Hobbie]

Her i huset er det min forlovede som er mest opptatt av barn. Jeg synes selvsagt barn er soete (de aller fleste, da), men det er ganske sjelden jeg ser en baby og blir virkelig verpesyk. Men naar vi en gang faar vaare egne er jeg sikker paa at jeg kommer til aa bli opp over oerene forelsket