Sliten og lei

[Gjest anonym nå]

Leser om alle slags problemer her, og ser hvor gode svar som blir gitt. Får så lyst til å lette " på trykket", jeg også.

jeg er gift gjennom mange år, har barn og barnebarn. Bor i generasjonsbolig med svigers. Vi har et forholdsvis nytt hus. og jobber full tid. Så skulle vel alt være såre vel?

Men jeg føler meg kvalt. ikke pga barna, men av hele forholdet mitt. Jeg har en mann som er arbeidsom, snill, veldig opptatt av familien, forsiktig med penger. Egentlig en kjernekar. Men ikke overfor meg. Han er ikke voldelig, men sliter fryktelig ut meg psykisk med sin sjalusi og dominering. Ikke føler jeg at han respekterer meg som individ heller. Alt fungerer såre vel så lenge jeg går på jobb,kommer rett hjem og deler resten av tiden med han. Begynte med en hobby for 2 år siden som medfører øvelse en kveld i uka, og turer 1-2 ganger i året, + en kveld i ny og ne hvor jeg er borte. Og så er jeg med i syklubb. Dette er vel på et vis akseptert etterhvert,men den helt store aplausen får det ikke. Særlig turen over ei helg er slitsom. Sjalusien gnager han,men jeg gir meg ikke for å tilfredstille han. Må ha dette som bare er mitt!

Han blir sur på alt som ikke passer inn i hans mønster. Kommer jeg hjem senere en han syns etter jobben.....sur, og gjerne med en passende kommentar. Prater jeg lenge i telefon med venninne...sur. Treffer jeg kjente når vi er og handler,og blir pratende med dem.....sur. Får jeg flere meldinger på mobilen på samme dag....sur.Sitter jeg litt lenge foran pc`n ( halv time)....sur.Er så usosial,mener han. Kjenner jeg blir veldig sliten mentalt av denne oppførselen. Nesten så jeg blir engstelig for å skulle forsvare meg mot noe som ikke er å forsvare....eller forklare. Jeg gjør jo ikke noe galt!

Han har ikke personlige venner. Virker ikke som han trenger det. Og derfor skjønner han heller ikke hvorfor jeg syns jeg trenger venninner. Han trenger ikke annet en familien sin,han. Kan aldri gå på byen med kollegaer. Skal han ut, da skal vi gå sammen. Men det er ikke moro å gå ut med han pga sjalusien. Kan jo ikke danse eller prate med andre menn. Og så blir han ofte agressiv når han drikker. Overfor meg.Ikke andre. Der skal han være fryktelig morsom, og ofte på min bekostning. Kjenner jeg blir redd når han har lyst til å gå på byen. Må alltid prøve å la det være en god stemning mellom oss i forkant. Og kanskje la han få sex kvelden i forveien. Da kan det gå bra.

Kunne ramse opp flere ting,men det blir så langt innlegg. Dere spør dere helt sikkert nå hvorfor jeg fortsatt er her? Jeg er en forb....feigskit. Livredd konfrontasjoner. Og skal jeg gå fra mannen min, da må han selge huset. Ergo blir svigers uten hus, og det har jeg ikke samvittighet til. Hun er jo uskyldig i dette. Gamle menneske. Og barna blir uten barndomshjemmet, og barnebarna uten besteforeldrehjemmet. Alltid blir det så mange skadelidende!! Og midt opp i dette føler jeg at livet mitt bare passerer, og jeg lever for andre. Er ekspert på å gi andre råd, men klarer ikke ordne opp i mitt eget lille kaosvelde av tanker og følelser.

Det er vel ikke så mange råd å gi på en slik framstilling, men det er godt å få satt ned på "papiret" tanker og følelser.

Kan også tilføye at mannen min ikke gir meg komplimenter eller oppmuntringer. Det ligger ikke for han. Men små kjærtegn gir han. Selv om jeg ikke orker at han tar i meg. Er ikke tiltrukket av han i det hele tatt. Sex er et pliktløp.Spiller et spill hele tiden. Og ekspert i å sette opp pokerfjes!

[Champagne]

:trøste:

[Gjest MrsL]

Uff, så trasig og ha det slik da :-( Er det noe som er viktig så er det å ha et "liv" utenom ekteskapet også. Føle at man har venner og en interesse å holde på med. Det er ikke mindre viktig å bli tatt på alvor, bli hørt, bli respektert og det å ha romantikk i livet.......uansett alder. Det er viktig at begge parter skjønner dette og kan gi hverandre små hint og oppmuntringer i hverdagen. Det får tydeligvis ikke du og jeg kan ikke engang begynne å sette meg inn i hvor trist det må være å leve i et slikt ekteskap. Vel er det bra sider ved din partner også. Har du prøvd å snakke med ham? Sette ord på hvordan du har det i forholdet og hva du trenger for at du skal ha det bra sammen med ham resten av livet?

Jeg kan dessverre ikke gi deg noen gode råd, men håper en liten oppmuntringsklem kan hjelpe så lenge

[Ylajali]

Tenk mer på deg selv, det er viktig at DU har det bra også!

Hvis du virkelig ikke vil være i dette forholdet så bør ikke de praktiske tingene gå foran det, alt sånt ordner seg på et vis uansett, det må det bare.

Håper alt ordner seg for deg!

[*Lene*]

Vi kvinner tenker ALLTID på alle andre enn oss selv. Din familie kommer helt sikkert til å tilpasse seg en ny situasjon. Husk at de er glad i deg og VIL at du skal ha det bra! DU har rett til å ha det bra!! Ikke dvel kjære deg!

Ønsker deg masse lykke til!

[Gjest anonym nå]

Takk for svar, og gode ord. Skal ta de til meg. :-)

[Mann 40]

Prater jeg lenge i telefon med venninne...sur. Treffer jeg kjente når vi er og handler,og blir pratende med dem.....sur. Får jeg flere meldinger på mobilen på samme dag....sur.Sitter jeg litt lenge foran pc`n ( halv time)....sur.  

Og så blir han ofte agressiv når han drikker. Overfor meg. Ikke andre. Der skal han være fryktelig morsom, og ofte på min bekostning.  

Dette virker ikke så veldig snilt synes jeg. Ut fra det du skriver, ikke bare det jeg har sitert, ser jeg ikke noen annen løsning enn at du går fra mannen din. Barna dine er voksne og mannen din og svigermor klarer seg uten deg. Når det gjelder huset er jo det ganske nytt, ikke barndomshjemmet til mannen din eller noe i den dur. Ut fra det du skriver så vet du jo selv at du må gå for å begynne å leve, ikke bare eksistere for andre. Stålsett deg og gjør det du må gjøre, overvinn konfliktskyheten.

[Gjest Mrs. Potter]

:trøste:

Uff da,det høres ikke ut som om du har det så bra.

Eneste rådet jeg kan gi deg er å tenke på deg selv,ikke på hvordan det går med alle andre.

De klarer seg uansett de.Skjønner at du er bekymrer for barna,men de har det nok bedre sammen med en mor som har det bra og er fornøyd med livet sitt.

Lykke til,håper det ordner seg for deg

Mrs.Potter

[:-) anna]

Må bare støtte den andre som har svart her. Du skal ikke leve et slikt liv av hensyn til andre. Jeg skjønner at du synes synd på svigermoren din, men når ting er som de er så er det faktisk mannen din sitt ansvar.

Om du ønsker at ting skal bedre seg bør du prøve megling og familievernkontor. Få mannen din til å skjønne alvoret i ting. At du faktisk er på vei ut døra.

Men du skal ikke leve livet ditt på denne måten. Dere har problemer som han tydeligvis må ta store deler av ansvaret for. Da må han også være med å ta konsekvensen av problemene.

Nemlig at du går og han han sliter med å beholde huset.