Det å være fadder - Ett visst ansvar eller bare en "gøy rolle å ha"?

[AnonymBruker]

Hva mener dere er en fadders oppgave?

Når jeg ble mamma, var valg av fadder, enkelt. Av familie, står min mor meg nærmest. Og av venner, er det èi venninne jeg har hatt siden barndommen som har vært der hele veien, selv om vi med årene ikke har hatt så mye kontakt eller vanket i samme vennekrets.

Men det var likevel helt naturlig for meg å velge henne som fadder, og det var like naturlig for henne å håpe at hun fikk æren av å bli det.

Og skulle jeg, mot all formodning, dø, hadde jeg stolt 100% på å overlate barnet mitt til henne, hvis det var det om å gjøre..

Det jeg lurer på da.. Ettersom vi ikke omgåes spesielt mye eller sees så ofte, føler jeg likevel at det minste man som fadder kan gjøre, er å kjøpe bursdag- og julepresang.

Jeg kjøper alltid til barnet hennes også, og det er også litt pga. at jeg ikke vil at det bare skal forventes av henne, fordi hun er fadder. Det hadde jo vært frekt om det ikke gikk begge veier..

Hun kjøpte bursdagspresang første året, men etter det tok det slutt. Til jul f.eks var jeg så tidlig ute, så det føltes som at hun bare kjøpte noe tilbake fordi jeg gjorde det. At hun ikke hadde gjort det på eget initiativ.

Føler hun ikke noe ansvar som fadder?

Anonymous poster hash: 5d57f...4d7

[AnonymBruker]

Fadder har ingenting med ansvar for barnet å gjøre. Fadder er en kirkelig ordning der du skal se til at foreldrene gir barnet en kristen oppdragelse. Ofte er det misforstått til at fadderne skal overta hvis noe skjer foreldrene. Mange velger nær familie eller nære venner som faddere, og vil da selvsagt vente at fadderne involverer seg i livet til ungen. Å spørre noen om å være fadder er en æresbevisning, det viser at foreldrene setter pris på noen og at de har tillit til vedkommende. Utover det skal man ikke ha så mange forventninger. Da bør man ihvertfall si det når man spørs noen om å være fadder.

Anonymous poster hash: fe871...1c7

[AnonymBruker]

PS. Det vil være naturlig å gi gaver til fadderbarn, ihvertfall til de blir konfirmert.

Anonymous poster hash: fe871...1c7

[AnonymBruker]

Forventningen skal gå på at fadderen tar et ansvar for å oppdra barnet i den kristne tro. Intet mer, intet mindre.

Anonymous poster hash: 8d479...cb9

[Gjest Magdalene]

Faddere går ikke ansvar for barnet om mor/far dør.

Når det er sagt, jeg er fadder for barnet til min venninne. Følger opp så godt jeg kan, med gaver til jul og bursdag, og kommer på tilstelninger (turnoppvisning), og slike ting.

[AnonymBruker]

For å rette på meg selv: Jeg er fullstendig klar over hva en fadder EGENTLIG er og at det er basert på kristne verdier. Som de fleste også vet, er det få som idag døper barna pga. tro, men heller pga. tradisjon, hvilket vi også gjorde.
Jeg vet også at barnet ikke automatisk havner hos fadderen om jeg dør i morgen, men det er slik mange tenker idag når de skal velge fadder. Dere må ikke ta alt så bokstavelig!

Jeg "krever" heller ikke at denne fadderen skal ta spesielt ansvar eller stille opp på ting, men det er det med gavene som forundrer meg litt. Når vi ikke har noe som helst annen kontakt omtrent, burde jo en gave være det minste man kunne stille med? Og jeg forstår ikke hvorfor fadderen selv ikke også ser det? Hun er da ikke fadder for noen andre barn såvidt jeg vet, så hun må jo forstå at det innebærer ett visst "ansvar"..

TS

Anonymous poster hash: 98fe1...bd1

[AnonymBruker]

Jeg er fadder og min oppgave er verken å være en ekstra gaveperson eller den som overtar barne dersom foredrene går bort.

Min oppgave er å påse at barna blir oppdratt i kristen tro, lære barna om kristendommen og så ta jeg barne med i kirka av og til.

Anonymous poster hash: b1088...c1c

[Bernardette]

Som de fleste også vet, er det få som idag døper barna pga. tro, men heller pga. tradisjon, hvilket vi også gjorde.

Det der er bare skikkelig teit.

Snakk om å lyve i kirka.

[Arianna]

Mitt fadderbarn blir egentlig behandlet på samme måte som mine tantebarn. På samme måte som at mine faddere også behandlet meg som et tantebarn. Da snakker vi gaver, en hånd å holde i, en skulder å gråte på, noen å stole på, sånn generelt et stort ansvar i mine øyne. For meg er det kjempeviktig at mitt fadderbarn klarer å se på meg på samme måte som jeg ser på mine faddere, som har stilt opp for meg hele livet.

Jeg ble valgt til fadder på gulljenta blant annet fordi moren, en god venninne, visste at jeg alltid ville stille opp - uansett hva.

[Amens]

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, for jeg har registrert at det er vanlig at man gir en liten gave til barnet man er fadder for ved Jul. Jeg er fadder til en liten gutt, han er min mann sin nevø så det er naturlig at vi uansett gir noe til han.

Er ikke sikkert hun tenker så mye på det og det har gått litt i glemmeboken. Ikke tenk så mye på det, da risikerer du å forsure vennskapet over noe som egentlig ikke er så viktig.

[AnonymBruker]

Det der er bare skikkelig teit.

Snakk om å lyve i kirka.

enig. TS har brukt kirken som en "pynteting"/tradisjon - uten at hun står for innholdet i dåpen, nemlig det religiøse. Og en fadder er medansvarlig for at barnet oppdras i kristen tro. Det er rett og slett det en fadder er. Ikke en gaveperson.

Så TS henter litt her og litt der... etter det som passer best.

Kanskje ting blir enklere hvis man overlater kirken - og dermed også kirketradisjonene- til de som er religiøse?

Jeg er ateist, og takker pent nei til alle som spør meg om å bli fadder.

Anonymous poster hash: a6e97...8b6

[Gjest Marmot]

Jeg synes det er veldig snålt å velge faddere man ikke har særlig mye kontakt med og samtidig forvente at vedkommende skal sende gaver resten av barndomen til barnet.

Jeg er ikke fadder til noen venners barn, og hadde jeg blitt spurt i dag hadde jeg svart nei. Men jeg er fadder til en nevø, og det betyr rett og slett ingenting for meg. Jeg har samme relasjon til ham som til de andre nevøene mine.

[AnonymBruker]

Det der er bare skikkelig teit.

Snakk om å lyve i kirka.

O'hoi, moral-politiet er visst ute å går!

Det er jo fullt lov å kalle det umoralskt, men det er desverre en slik verden jeg ble oppdratt i. Jeg, og forøvrig også resten av min familie, er også døpt i kirken, men der er det ingen av foreldrene som verken eier en bibel eller har for vane å tilbringe søndagene i kirken. Ikke fadderne heller.

Ikke skyt MEG av den grunn.

Skal ikke jeg eller barna mine få lov å feire jul heller vi da, fordi vi ikke er kristne? Det går jo også på tradisjon.

TS

Anonymous poster hash: 98fe1...bd1

[AnonymBruker]

O'hoi, moral-politiet er visst ute å går!

Det er jo fullt lov å kalle det umoralskt, men det er desverre en slik verden jeg ble oppdratt i. Jeg, og forøvrig også resten av min familie, er også døpt i kirken, men der er det ingen av foreldrene som verken eier en bibel eller har for vane å tilbringe søndagene i kirken. Ikke fadderne heller.

Ikke skyt MEG av den grunn.

Skal ikke jeg eller barna mine få lov å feire jul heller vi da, fordi vi ikke er kristne? Det går jo også på tradisjon.

TS

Anonymous poster hash: 98fe1...bd1

Jul er en tradisjon som er eldre enn kristendommen...

Det er forskjell på å pynte huset med nisser og juletre (begge deler ikke religiøst) og spise god mat og gi gaver, - og å stå i en kirke foran presten og meningheten og regelrett lyve.

Anonymous poster hash: a6e97...8b6

[AnonymBruker]

Jeg synes det er veldig snålt å velge faddere man ikke har særlig mye kontakt med og samtidig forvente at vedkommende skal sende gaver resten av barndomen til barnet.

Nå blir ting tatt helt ut av kontekst. Jeg er ikke bare ute etter gaver, ærlig talt! Denne fadderen har jeg stått bi siden barndommen og vi har alltid stilt opp for hverandre.

Naturligvis, med årene, har vi sklidd litt fra hverandre, men møtes en gang i blant. Jeg er oppvokst med lite familie rundt meg og det var ett helt naturlig valg for meg. Jeg bare lurer på når man blir spurt om å være fadder, om man ikke føler at det følger med noe i den rollen også?

Mine faddere så jeg lite til i oppveksten, men de sendte likevel gaver helt til jeg ble konfirmert. Og misforstå meg rett, men om de ikke hadde gjort det, hadde jeg ikke kjent de spesielt godt idag heller, ettersom vi bor på hver vår kant av landet. Jeg føler jo at de har brydd seg, fordi de har husket meg på min bursdag og jul, og dermed har jeg også alltid kjøpt gaver og julekort til de, og det er det som har holdt oss sammen siden vi har møttes så sjeldent.

TS

Anonymous poster hash: 98fe1...bd1

[AnonymBruker]

For å utdype det litt: Du har valgt en kristen dåp, selv om du ikke er religiøs. Du har valgt en fadder, som i hht. den kristne dåpen forplikter seg (kun) til å påse at barnet blir oppdratt i den kristne tro.

Og du vil at hun istedet for dette skal gi gaver...

Jeg er ikke moral-politi, men reagerer på at du putter inn helt andre forpliktelser i fadderskapet enn det du selv valgte (nemlig det religiøse)..

Anonymous poster hash: a6e97...8b6

[Bernardette]

Jeg, og forøvrig også resten av min familie, er også døpt i kirken, men der er det ingen av foreldrene som verken eier en bibel eller har for vane å tilbringe søndagene i kirken. Ikke fadderne heller.

Ikke skyt MEG av den grunn.

Skal ikke jeg eller barna mine få lov å feire jul heller vi da, fordi vi ikke er kristne? Det går jo også på tradisjon.

TS

Mitt siste svar i denne debatten, da dette er en digresjon og ikke-relevant mtp. hovedtema, men det tar ikke vekk din skyld at hele resten av familien din er av samme ulla.

Det er lov å ikke døpe.

Om du ikke er kristen, så ikke døp!

Blir litt sånn "Alle andre gjør det, så siden jeg ikke evner å tenke selv, gjør jeg det jeg og, selv om jeg vet det er galt".

Ja, som en sa over; du velger det som gagner deg, tydeligvis.