Er jeg blitt kald og følelsesløs?

[AnonymBruker]

Jeg er gutt/mann, og har alltid ønsket meg barn... Trodde jeg..

Er nå i slutten av 20-åra, men i starten av 20 åra begynte lengselen og tankene om at jeg hadde lyst på barn.. Litt uvanlig for menn å tenke mye på det, spesielt i den alderen der. Likte aldri å være ute og feste.

Mot midten av 20-åra starta jeg på førskolelærer-studiet, men slutta fort.. Angsten jeg alltid har slitt med tok meg. Negative tanker om at jeg aldri ville klare det uansett. Har alltid hatt en tendens til å slutte på ting, gi opp.

Deretter jobbet jeg i barnehage for å finne ut av om jeg hadde gjort en feil ved å slutte på studiet. I en periode elsket jeg å jobbe, og ble utrolig glad i barna der, og den dag i dag savner jeg noen av de som smeltet hjertet mitt. Men i det lange løp ble det for slitsomt å jobbe med barn. Ikke alle barn er englebarn, akkurat..

For snart 2 år siden, ble det slutt med kjæresten min. Vi hadde et kort forhold, men likevel drømte vi begge, og snakket åpent om å få barn. Vi hadde aldri planer om å bli foreldre med det første, men snakket om hvor mange vi kunne tenkt oss, hvilke navn osv..

Etter det ble slutt, begynte jeg å distansere meg fra tanken om barn. Jeg tenker at det vil aldri skje uansett. Og noen dager, når jeg tenker over hvor vanvittig lite jeg egentlig har å tilby, er jeg bombesikker på at det aldri vil skje.. Livet mitt er en katastrofe, hvis en skal dømme utifra økonomi, jobb/utdannelse, hus, bil.. En jente vil aldri kunne falle for meg.. Jeg er bare ikke bra nok!

Så fra å være en som drømte om barn, og ble rørt til hjerterota når jeg så barn som lo og var lykkelige, så er kontrasten stor til slik jeg er nå.. Jeg blir ikke lenger rørt av barn, og bryr meg knapt om jeg ser barn leker.. Jeg er blitt kald som person.

Jeg har bevisst prøvd å bli mer likegyldig, siden jeg tidligere har følt at jeg har vært overfølsom av meg. Selv om jeg alltid har skjult følelsene for andre mennesker..

At jeg skriver her nå, vitner kanskje om at jeg bryr meg litt likevel, men mest fordi jeg ikke liker personen jeg er blitt.

Anonymous poster hash: 1a83d...e43

[AnonymBruker]

Du bryr deg, men trenger sikkert å finne den riktige partneren før du åpner for tanken om å få barn.

Du har prøvd å bli mer likegyldig, det er noe jeg kjenner meg igjen i. Men du bør kanskje snakke med en psykolog om hvordan du har det med din egen selvfølelse og selvbilde. Dette sier jeg fordi du nevner at du har slitt med angst og negative tanker. Du burde kanskje få litt bukt med dette før du går inn i et nytt forhold. Det finnes noen bøker om oversensitivitet. Det er ikke noe galt med å være overfølsom, men du trenger stragegier for å beskytte deg mot for sterke inntrykk.

Anonymous poster hash: ec52f...d07

[Kontormus]

Det er nok bare en fase hvor du tror du har sluttet og bry deg. Selv om en liker å jobbe med barn kan jeg forsikre deg om at det ikke kan sammenlignes med følelsene en utvikler overfor egne barn ( i den forstand at du er farsfiguren)

[AnonymBruker]

Du bryr deg, men trenger sikkert å finne den riktige partneren før du åpner for tanken om å få barn.

Du har prøvd å bli mer likegyldig, det er noe jeg kjenner meg igjen i. Men du bør kanskje snakke med en psykolog om hvordan du har det med din egen selvfølelse og selvbilde. Dette sier jeg fordi du nevner at du har slitt med angst og negative tanker. Du burde kanskje få litt bukt med dette før du går inn i et nytt forhold. Det finnes noen bøker om oversensitivitet. Det er ikke noe galt med å være overfølsom, men du trenger stragegier for å beskytte deg mot for sterke inntrykk.

Anonymous poster hash: ec52f...d07

Prøvd dette. Greide ikke fullføre, for det føltes bare helt feil å snakke med andre om problemene mine..

Anonymous poster hash: 1a83d...e43

[AnonymBruker]

Du er nok følelsemenneske, og må trå forsiktig frem. Forhold er ingen dans på roser, da som du sikkert vet allerede trenger et friskt sinn og masse energi for å ha en sjanse til å overleve. Ikke fokuser på hva du ikke har, men heller vær fornøyd med det du har nå. Ta deg god tid. Og det beste tipset fra en mann som er nesten som deg, ikke la deg lure av det første og beste. Ta deg goooooood tid, og hvis ting går for raskt så må du sørge for å sakke ned. Enhver person som er glad i deg, vil respektere at du bruker litt lenger tid på å bli godt kjent.

Vet ikke om du har mange venner, men det er en utrolig god start å bygge gode vennskap før du evt begynner å tenke forhold. Et stabilt og bra liv er et godt utgangspunkt for at du seinere vil få alt det du vil ha. Ikke bekymre deg, et skritt av gangen så går alt bra.

Anonymous poster hash: 1b3ff...78c

[AnonymBruker]

Merker nå i jula at jeg tenker mer på barn enn normalt.. Men fremdeles er jeg ganske følelsesløs rundt det.. Føler ikke noen sorg over å ikke ha barn..

TS

Anonymous poster hash: 1a83d...e43

[AnonymBruker]

Merker nå i jula at jeg tenker mer på barn enn normalt.. Men fremdeles er jeg ganske følelsesløs rundt det.. Føler ikke noen sorg over å ikke ha barn..

TS

Anonymous poster hash: 1a83d...e43

Kan det ikke rett og slett skyldes at du ikke er så glad i barn lenger?

Ganske mange av oss bryr oss ikke om barn og ønsker heller ikke egne barn.

Det kan jo tenkes at de av barna i barnehagen som ikke var engler, ga deg et mer realistisk syn på det å få egne barn?

Man trenger vel ikke være kald og følelsesløs selv om man ikke bryr seg om barn! Det er mange andre som er mer "trengende" for oppmerksomhet, enn barn.

Anonymous poster hash: d24d6...79a

[AnonymBruker]

Kan det ikke rett og slett skyldes at du ikke er så glad i barn lenger?

Ganske mange av oss bryr oss ikke om barn og ønsker heller ikke egne barn.

Det kan jo tenkes at de av barna i barnehagen som ikke var engler, ga deg et mer realistisk syn på det å få egne barn?

Man trenger vel ikke være kald og følelsesløs selv om man ikke bryr seg om barn! Det er mange andre som er mer "trengende" for oppmerksomhet, enn barn.

Anonymous poster hash: d24d6...79a

Godt poeng!

Men utifra hva jeg har følt tidligere, føles det litt slik.

Anonymous poster hash: 1a83d...e43

[Gjest s@nd]

Jeg har selv perioder jeg jeg ønsker barn utrolig mye, og perioder der jeg ikke klarer tanken. Det er et litt vanskelig tema da...

Når man har kjæreste, tror jeg tanken ligger der mer, og kanskje anses som mer positiv (?). Er i alle fall sånn jeg føler det nå.

Men det er jo ulikt for alle..

Kanskje det bare er en dårlig periode du er i? Pga. at det ble slutt med kjæresten din og sånt? Da er det jo lett å se negativt på ting som dreier seg om familieliv/samliv/framtid.

+ man er ikke kald og følelsesløs av den grunn.

Endret 28. desember 2013 av s@nd