Mitt livs største avgjørelse.. Hva nå.. ?

[Kvinnefra1980]

Jeg er en kvinne på 33 år.. Har utdanninga jeg ønsket meg, fast jobb og 2 barn og egen bil. Leier leilighet utenfor byen der jeg jobber , ryddig økonomi.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 2 år som jeg mener er den rette for meg. Vi har det utrolig godt sammen, passer som hånd i hanske.. Han er 37 år, har fast jobb , elsker barna mine som er 13 og 10 år nå og de forguder han. (gutter )

Han har alle kvalitetene en kvinne kan ønske seg virkelig på alle måter.

Dilemmaet er :

Når vi møttes har jeg fortalte han at jeg har 2 store barn og ønsker meg i grunn ikke flere.

Han har ingen men han sa at det var greit... Vi diskuterte saken litt oppgjennom tiden som har gått siden, men ikke noe konkret..

Jeg sa noe sånnt at om jeg skulle ha flere barn så måtte i allefall bli både eget hus, brullyp, og en mann som virkelig tar sin del av hele pakka og er til stede..

( Jeg har vært alenemor for mine 2 i 9 år, bortsett fra andrehver helg ).

Nå viser seg at kjæresten ønsker seg barn med meg, han sier at jeg er kjæmpeflink mamma, vil at vi skal kjøpe bolig sammen gifte oss og egentlig hele den pakka som følger med.

Men jeg er vettskremt, jeg begynner å bli " gammel " , jeg gledet meg til friheten, og ser ikke for meg bleieskift og våkenetter.. og 20 nye år til med barneoppdragelse..

Men han er den som jeg ønsker å dele resten av livet mitt med og om jeg sier neitakk til barn så vet jeg at han kommer til å gå en dag, selv om han elsker meg høyt...

Har noen erfaring med lignende positivt eller negativt ? Om attpåklatter ?.. Noen gode råd ?

Jeg er helt fortvilet...

[AnonymBruker]

Har ikke akkurat vært i dine sko, men jeg er en atpåklatt. Er 11 år + mellom meg og søsknene mine (3). Mamma var 35 da hun fikk meg. Jeg har hørt ofte at jeg vokste opp mye fortere enn resten av søsknene mine, og de var jo alltid som voksenpersoner for meg da jeg var mindre. Samtidig flyttet jeg tidlig ut hjemmefra (15) fordi det var kjedelig å bo hjemme med gamlingene da søsknene mine flyttet rundt. Gikk på skole i annen del av Norge og flyttet videre rundt på skoler inntil i sommer, da flyttet jeg til hjemområdet ved foreldrene mine. Har god utdannelse og jobb, er 22 år nå. Og hjelper mye til hos foreldrene mine når de trenger det.

Sikkert ikke sånt svar du trengte, haha.

Men vil da si at atpåklatter kan ha det veldig bra!

Anonymous poster hash: e14be...960

[Kvinnefra1980]

Hihi, selvfølgelig er viktigst at et evt. barn skal ha et godt liv )) og det var oxo artig å få synspunktet fra det perspektivet

[AnonymBruker]

Usj, for et dilemma! Jeg har alltid tenkt at den største fordelen med å bli ung mor er at man "får tilbake" livet sitt mens man fortsatt er relativt ung, hadde jeg hatt to så store barn nå ville jeg nok ikke vurdert å få et til. Samtidig er det jo litt av risikoen man løper når man blri sammen med noen som ikke har barn fra før (og selv fortsatt er i en alder der man kan få), selv om de i utgangspunktet sier det er greit. Det er ikke noe man kan komme til et kompromiss på heller, og det må faktisk være lov å skifte mening om et så stort valg.

På den annen side er du jo fortsatt ung! Det er mange som ikke har fått nr en engang når de er 33 (jeg fikk sistemann da jeg var 35). Hvis dette er mannen i ditt liv ville jeg nok vurdert det, men å få barn kun fordi han ønsker det, uten at du selv vil, tror jeg er skummelt. Man må jo tenke på alle eventualiteter, også at du kan bli alene igjen, hva da? Samtidig forstår jeg samboeren din veldig godt; jeg satte selv som betingelse at jeg ville ha ett barn til da jeg ble sammen med min. Han hadde ett fra før (jeg også) og hadde vel egentlig ikke tenkt på å få fler, men han visste at jeg ville gå om han ikke ville prøve å få et sammen, noe vi nå har.

Anonymous poster hash: 82076...585

[Kvinnefra1980]

Hvordan er det å få så seint ? Føler man at man mistet friheten sin ? Jeg tenker også på at sammen kan vi kjøpe og eie vår egen bolig som har alltid vært min drøm mens alene kan dette bli vanskelig å få til. Han er veldig stabil og monogam, har vanskelig for å se meg at han ville forlate meg spesielt når han sier han er fullt klar over hvor vanskelig valg er dette for meg.

[Barcelone]

Jeg er 33 og venter mitt første barn nå, så synes ikke du er spesielt gammel nei

Men jeg kan skjønne at du føler at du er ferdig med å være småbarnsmor. Nå har ikke jeg egne barn enda, men når jeg ser på venninnene mine som har barn så synes jeg de fortsatt får til det de vil ifht til å leve livet. Blir jo veldig opp til deg hva du gjør det til. Og så har du jo to store gutter som sikkert kan hjelpe litt til også. Jeg tenker at det viktigste du gjør nå før du tar en avgjørelse er å ta en prat med mannen din. Dette handler jo om dere og god kommunikasjon er alfa omega i et forhold. Sett deg ned med ham, fortell ham alt hva du tenker, så kan han si hva han tenker og så får dere bare ta det derfra.