Jeg blir så oppgitt av meg selv!

[AnonymBruker]

Psyker meg opp igjen og igjen; må vise interesse for han jeg er interessert i!!

Likevel skuffer jeg meg selv igjen og igjen. Har fått noen sjangser servert på sølvfat, men jeg klarer å rote det til hver gang:( blir stum og nærmest løper vekk. Det eneste jeg klarer å presse frem er et smil i ny og ne. I det store og det hele ignorerer jeg han til den store gullmedaljen.

Hva i all verden er galt med meg? Blir så ulykkelig av dette. Tenker på han 24/7, og jeg er livredd for at noen andre skal kapre hjertet hans:/

*gi meg styrke*

Andre som har oppført seg slik, men som har tatt grep og skjerpet seg? Trenger litt oppmuntring :/

Anonymous poster hash: ba5e4...c81

[Brian O'Conner]

Tenk på noe positivt og la det gå utover han, klask han på ræva og si "æ like dæ"

[AnonymBruker]

Ja! Jeg har det slik nå. Jeg er forelsket i en fyr som sier han er forelsket i meg, men jeg takler ikke det følelsesmessige så jeg bare stikker. Jeg er rett og slett redd for å bli såret, så jeg feiger heller ut før jeg eventuelt blir det. Dette er ikke noe jeg har gjort lenge, men det er en effekt av utallige brudd. Man lærer som regel av sine feil, og det gjorde vondt sist så man sliter kanskje med å åpne seg da..

Synes det er trist at det er slik. Men jeg mener at hvis du virkelig møter på en fyr som liker deg, så vil han gi deg signaler på at du også skal satse på han. Altså, det skjer noe ubevisst når du føler deg 100% trygg på noen, og da åpner du deg kanskje litt mere opp? Altså du tør å ta steget videre.

Tror nok du skal jobbe noe med deg selv ved å snakke med noen. Eventuelt, bare ta deg en pause fra hele greia.

Anonymous poster hash: 0dd68...3e0