Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Har du vært i en relasjon med person(er) med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse? Hva er din historie rundt dette?

MVH TS

Anonymous poster hash: 37a6b...932

[AnonymBruker]

har akkurat hatt eksamen om dette, da jeg går en utdanning hvor personlighetsforstyrrelser er et veldig vanlig fenomen. hvis du har noen spørsmål, så mulig jeg kan hjelpe:) men har ingen historier fra egne erfaringer..

Anonymous poster hash: 6e39d...537

[Gjest noradoll]

Tror denne diagnosen settes litt lett på folk i våre dager. Jeg vet ikke om jeg var i et forhold med en med denne forstyrrelsen, men en psykolig sa hun trodde han kunne ha det.

Han gjorde mye rart som virket mot sin hensikt...eller hva skal jeg si. For å sammenligne : De fleste vil tenke at de ikke burde ta "hånden på stekeplaten" fordi den er varm, da brenner du deg.

Min eks ville ta "hånden på platen", gang etter gang. Det han gjorde var ikke akkurat dette, men dersom han og hele verden visste at han ikke burde kjøre bil i fylla fordi det er farlig, så gjorde han det...og kræsjet. Dersom han visste at jeg ble fly forbannet og ikke ville ha noe med han å gjøre om han flørtet med andre damer, så gjorde han det allikevel.

Hvis jeg ble sint og det jeg trengte var å snakke med han for å få klarhet i det som hadde skjedd, da stakk han av. Hvis alle visste at Even er en som ikke betaler tilbake penger du låner bort til han, da ville eksen min låne bort penger til Even.

Han snakket som om han hadde vett, men handlingene hans fikk han alltid i problemer. Det var et steg i riktig rething og to tilbake.

Han tålte ikke at andre ba han om noe. Han adlydet ikke andre, måtte bruke omvendt psykoligi på han.

Han slet med et sinne som viste seg veldig da han drakk alkohol.

Kunne til tider virke en smule samvittighetsløs og svært egoistisk, men han var allikvel ikke følelsesløs fordi han i tider lukket seg inne og drakk bort sorgene, eller så kom de ut på fylla.

Han var ansvarsløs som far. Eller til tider veldig ansvarfull, andre ganger kunne han bare droppe å møte opp på avlsutninig. Hva i huleste skjedde? Han hadde ingen forklaring egentlig, bare dumme unnskyldninger.

Med meg var det som å få en kald dusj en dag, og en varm dusj neste. Vanskelig å vite når han skulle drite seg ut på ny ved å behandle meg som dritt.

Han var aldri redd for å feile. Han elsket risiko og gikk på trynet ofte. Men lærte ikke. Surret derfor bort penger. Han ville tjene raske penger og likte snarveier.

Livredd for ikke å bli elsket av meg. Han køddet det til, kom tilbake og tvang meg til å si " jeg elsker deg". Det var det verste, at jeg ikke sa de ordene. Skuffet gang etter gang, men ville ikke gi slipp. Han visste at jeg kom til å gjøre det slutt hvis han ikke skjerpet seg, men gjorde akkurat det jeg ba han om å ikke gjøre..bare at med en liten tvist. Deretter ba han om at jeg ikke måtte forlate han.

Ofte dominerende blant venner og snakket mye. Han kunne si hvor høyt han elsket meg og barnet vårt. Hvordan det å være far hadde gjort han så godt og først da forsto han hva som var meningen med livet osv osv osv....dagen etter lå han fyllesyk og skuffet som far, til de grader.

Alltid store planer og drømmer, men lite skjedde. Stolte alltid på feil folk. De fleste nære vennene hans stolte heller aldri på han.

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt diagnosen, men kjenner meg ikke igjen i det som blir skrevet over i det hele tatt. Min opplevelse var at jeg var veldig emosjonell og sensitiv. Overreagerte på det aller meste og slet med å roe meg ned og rasjonalisere situasjoner. Jeg gjorde aldri ansvarsløse ting eller såret kjæresten min med vilje, men jeg ble veldig avhengig av han. Det ble slitsomt for oss begge, så ting fungerte ikke i lengden. Nå er jeg "frisk", men fortsatt emosjonell og reaktiv, men ikke på en måte som er destruktiv for meg eller andre. Jeg er ikke lenger deprimert heller, og har en kjæreste som er trygg og god, og som takler den ekstra påkjenningen svært godt. Vi kjeder oss aldri og finner alltid på mye spontane ting. Mao er det ikke bare negative ting assossiert med slike personlighetsstrekk. Det er dog viktig å skille mellom trekk og forstyrrelser.

Anonymous poster hash: 0b577...b9a

[AnonymBruker]

Tror denne diagnosen settes litt lett på folk i våre dager. Jeg vet ikke om jeg var i et forhold med en med denne forstyrrelsen, men en psykolig sa hun trodde han kunne ha det.

Han gjorde mye rart som virket mot sin hensikt...eller hva skal jeg si. For å sammenligne : De fleste vil tenke at de ikke burde ta "hånden på stekeplaten" fordi den er varm, da brenner du deg.

Min eks ville ta "hånden på platen", gang etter gang. Det han gjorde var ikke akkurat dette, men dersom han og hele verden visste at han ikke burde kjøre bil i fylla fordi det er farlig, så gjorde han det...og kræsjet. Dersom han visste at jeg ble fly forbannet og ikke ville ha noe med han å gjøre om han flørtet med andre damer, så gjorde han det allikevel.

Hvis jeg ble sint og det jeg trengte var å snakke med han for å få klarhet i det som hadde skjedd, da stakk han av. Hvis alle visste at Even er en som ikke betaler tilbake penger du låner bort til han, da ville eksen min låne bort penger til Even.

Han snakket som om han hadde vett, men handlingene hans fikk han alltid i problemer. Det var et steg i riktig rething og to tilbake.

Han tålte ikke at andre ba han om noe. Han adlydet ikke andre, måtte bruke omvendt psykoligi på han.

Han slet med et sinne som viste seg veldig da han drakk alkohol.

Kunne til tider virke en smule samvittighetsløs og svært egoistisk, men han var allikvel ikke følelsesløs fordi han i tider lukket seg inne og drakk bort sorgene, eller så kom de ut på fylla.

Han var ansvarsløs som far. Eller til tider veldig ansvarfull, andre ganger kunne han bare droppe å møte opp på avlsutninig. Hva i huleste skjedde? Han hadde ingen forklaring egentlig, bare dumme unnskyldninger.

Med meg var det som å få en kald dusj en dag, og en varm dusj neste. Vanskelig å vite når han skulle drite seg ut på ny ved å behandle meg som dritt.

Han var aldri redd for å feile. Han elsket risiko og gikk på trynet ofte. Men lærte ikke. Surret derfor bort penger. Han ville tjene raske penger og likte snarveier.

Livredd for ikke å bli elsket av meg. Han køddet det til, kom tilbake og tvang meg til å si " jeg elsker deg". Det var det verste, at jeg ikke sa de ordene. Skuffet gang etter gang, men ville ikke gi slipp. Han visste at jeg kom til å gjøre det slutt hvis han ikke skjerpet seg, men gjorde akkurat det jeg ba han om å ikke gjøre..bare at med en liten tvist. Deretter ba han om at jeg ikke måtte forlate han.

Ofte dominerende blant venner og snakket mye. Han kunne si hvor høyt han elsket meg og barnet vårt. Hvordan det å være far hadde gjort han så godt og først da forsto han hva som var meningen med livet osv osv osv....dagen etter lå han fyllesyk og skuffet som far, til de grader.

Alltid store planer og drømmer, men lite skjedde. Stolte alltid på feil folk. De fleste nære vennene hans stolte heller aldri på han.

Herregud. Dette er jo personen jeg sikter til og opplever selv. Helt lik.... prikk lik! Ble veldig overrasket.

Vel, mange ganger sitter jeg igjen med følelsen "Er jeg fullstendig gal? Er hele verdensbildet mitt helt fullstendig på villspor? Forventer jeg for mye?". I forrige uke kom han å fortalte om utroskap. Så raserer han hele leiligheten, truer å skade seg selv med kniv, slår hodet sitt i kaffekanna og stikker ut av døra med frasen "livet mitt er ødelagt".

Jeg er egentlig ganske forvirret. Han har gjennomgått noen tester i høst og "fikk kanskje denne diagnosen". Tror ikke det er 100% men...

Hilsen Ts

Anonymous poster hash: 37a6b...932

[Gjest noradoll]

Jeg har selv hatt diagnosen, men kjenner meg ikke igjen i det som blir skrevet over i det hele tatt. Min opplevelse var at jeg var veldig emosjonell og sensitiv. Overreagerte på det aller meste og slet med å roe meg ned og rasjonalisere situasjoner. Jeg gjorde aldri ansvarsløse ting eller såret kjæresten min med vilje, men jeg ble veldig avhengig av han. Det ble slitsomt for oss begge, så ting fungerte ikke i lengden. Nå er jeg "frisk", men fortsatt emosjonell og reaktiv, men ikke på en måte som er destruktiv for meg eller andre. Jeg er ikke lenger deprimert heller, og har en kjæreste som er trygg og god, og som takler den ekstra påkjenningen svært godt. Vi kjeder oss aldri og finner alltid på mye spontane ting. Mao er det ikke bare negative ting assossiert med slike personlighetsstrekk. Det er dog viktig å skille mellom trekk og forstyrrelser.

Anonymous poster hash: 0b577...b9a

Det er vel noen underkategorier og mulig psykologen min tok feil. Hun sa ikke noe konkret. Jeg tror han kan ha hatt trekk av ulike forstyrrelser. Hun sa emosjonell personlighetsfortyrrelse, husker jeg. Men..hvem vet. Det å være veldig emosjonell er ikke ondskap.

Jeg spurte henne om han kunne være psykopat, fordi jeg synes det passet bedre, men hun trodde ikke det. Og det var da hun sa det hørtes ut som en emosjonell personlighetsforstyrrelse.

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt diagnosen, men kjenner meg ikke igjen i det som blir skrevet over i det hele tatt. Min opplevelse var at jeg var veldig emosjonell og sensitiv. Overreagerte på det aller meste og slet med å roe meg ned og rasjonalisere situasjoner. Jeg gjorde aldri ansvarsløse ting eller såret kjæresten min med vilje, men jeg ble veldig avhengig av han. Det ble slitsomt for oss begge, så ting fungerte ikke i lengden. Nå er jeg "frisk", men fortsatt emosjonell og reaktiv, men ikke på en måte som er destruktiv for meg eller andre. Jeg er ikke lenger deprimert heller, og har en kjæreste som er trygg og god, og som takler den ekstra påkjenningen svært godt. Vi kjeder oss aldri og finner alltid på mye spontane ting. Mao er det ikke bare negative ting assossiert med slike personlighetsstrekk. Det er dog viktig å skille mellom trekk og forstyrrelser.

Anonymous poster hash: 0b577...b9a

Så fint at du har blitt frisk. Det er veldig vanskelig å bli frisk fra noe slikt, stemmer ikke det? Hva gjorde du? Nei, jeg har ikke bare opplevd negativitet med relasjonen min som kanskje har denne diagnosen, er mye fint. Men de negative episodene er såpass tunge og gjentagende i forhold til positive episoder. Det var aldri en pause mellom slagene.

Ts

Anonymous poster hash: 37a6b...932

[Gjest noradoll]

Herregud. Dette er jo personen jeg sikter til og opplever selv. Helt lik.... prikk lik! Ble veldig overrasket.

Vel, mange ganger sitter jeg igjen med følelsen "Er jeg fullstendig gal? Er hele verdensbildet mitt helt fullstendig på villspor? Forventer jeg for mye?". I forrige uke kom han å fortalte om utroskap. Så raserer han hele leiligheten, truer å skade seg selv med kniv, slår hodet sitt i kaffekanna og stikker ut av døra med frasen "livet mitt er ødelagt".

Jeg er egentlig ganske forvirret. Han har gjennomgått noen tester i høst og "fikk kanskje denne diagnosen". Tror ikke det er 100% men...

Hilsen Ts

Anonymous poster hash: 37a6b...932

Jeg har tenkt det samme. Jeg har vært helt utslitt. Jeg har følt skam, jeg har holdt ting hemmelig for andre fordi jeg synes det var så skam. Det er virkelig ingen som forstår deg, fordi at for andre ville det jo bare vært å gå. Men så er de gode dagene i flertall. Stort sett er alt himmelsk, men når dagen kommer hvor det ikke er himmelsk er det et rent helvete. Du blir så oppgitt at du begynner å grine, får lyst til å filleriste han fordi han er som en ulydig hund som ikke lærer, aldri. Løgn, lyver han? Min eks løy om alt mulig. Feks: Jada kjære, bøkene du ba meg levere på bibilioteket ble levert for 3 uker siden.

Jeg sa : Men hvorfor får jeg purring igen da? Han sa: Jeg vet ikke, de må ha surret.

Jeg sa: Hvem snakker du med, hvor leverte du de. Han sa: Jeg leverte de i skranken. Jeg ringer så til bibilioteket og klager. Jeg klager på at de har rotet det til og at jeg nekter å betale regningen på bøker som er levert.

Så kom barnet en kamerat av han og sa: Typen din og jeg har virkelig stått på hodet for å lete etter bøkene i bilen hans.

Dette var en av veldig mange løgner. En ting var om filleting som bøker. Verre er det når det dreier seg om viktigere ting

[Gjest noradoll]

Jeg har tenkt det samme. Jeg har vært helt utslitt. Jeg har følt skam, jeg har holdt ting hemmelig for andre fordi jeg synes det var så skam. Det er virkelig ingen som forstår deg, fordi at for andre ville det jo bare vært å gå. Men så er de gode dagene i flertall. Stort sett er alt himmelsk, men når dagen kommer hvor det ikke er himmelsk er det et rent helvete. Du blir så oppgitt at du begynner å grine, får lyst til å filleriste han fordi han er som en ulydig hund som ikke lærer, aldri. Løgn, lyver han? Min eks løy om alt mulig. Feks: Jada kjære, bøkene du ba meg levere på bibilioteket ble levert for 3 uker siden.

Jeg sa : Men hvorfor får jeg purring igen da? Han sa: Jeg vet ikke, de må ha surret.

Jeg sa: Hvem snakker du med, hvor leverte du de. Han sa: Jeg leverte de i skranken. Jeg ringer så til bibilioteket og klager. Jeg klager på at de har rotet det til og at jeg nekter å betale regningen på bøker som er levert.

Så kom barnet en kamerat av han og sa: Typen din og jeg har virkelig stått på hodet for å lete etter bøkene i bilen hans.

Dette var en av veldig mange løgner. En ting var om filleting som bøker. Verre er det når det dreier seg om viktigere ting

Må si at mange kan vel ha snev av ulike "diagnoser" samt at de kan ha en underliggende halvdårlig personlighet. Sier ikke at alle med emosjonell personolighetsforstyrrelse lyver. Ikke vet jeg med sikkerhet om han hadde det heller.

[AnonymBruker]

Må si at mange kan vel ha snev av ulike "diagnoser" samt at de kan ha en underliggende halvdårlig personlighet. Sier ikke at alle med emosjonell personolighetsforstyrrelse lyver. Ikke vet jeg med sikkerhet om han hadde det heller.

Er forferdelig mange løgner, ja. Og jeg kjenner meg utrolig godt igjen i alt du skriver. Jeg forstår ikke hvordan man funker på den måten i det hele tatt, man vet jo at det bare er å si ting som "oj, du, jeg glemte å levere boka". Er bedre å være vimsete og litt glemsk enn løgnaktig?

Kjenner heller ingen som går igjennom det jeg har gått igjennom/går igjennom. Jeg har endt opp hos psykolog selv....

Anonymous poster hash: 37a6b...932

[AnonymBruker]

Tror denne diagnosen settes litt lett på folk i våre dager. Jeg vet ikke om jeg var i et forhold med en med denne forstyrrelsen, men en psykolig sa hun trodde han kunne ha det.

Han gjorde mye rart som virket mot sin hensikt...eller hva skal jeg si. For å sammenligne : De fleste vil tenke at de ikke burde ta "hånden på stekeplaten" fordi den er varm, da brenner du deg.

Min eks ville ta "hånden på platen", gang etter gang. Det han gjorde var ikke akkurat dette, men dersom han og hele verden visste at han ikke burde kjøre bil i fylla fordi det er farlig, så gjorde han det...og kræsjet. Dersom han visste at jeg ble fly forbannet og ikke ville ha noe med han å gjøre om han flørtet med andre damer, så gjorde han det allikevel.

Hvis jeg ble sint og det jeg trengte var å snakke med han for å få klarhet i det som hadde skjedd, da stakk han av. Hvis alle visste at Even er en som ikke betaler tilbake penger du låner bort til han, da ville eksen min låne bort penger til Even.

Han snakket som om han hadde vett, men handlingene hans fikk han alltid i problemer. Det var et steg i riktig rething og to tilbake.

Han tålte ikke at andre ba han om noe. Han adlydet ikke andre, måtte bruke omvendt psykoligi på han.

Han slet med et sinne som viste seg veldig da han drakk alkohol.

Kunne til tider virke en smule samvittighetsløs og svært egoistisk, men han var allikvel ikke følelsesløs fordi han i tider lukket seg inne og drakk bort sorgene, eller så kom de ut på fylla.

Han var ansvarsløs som far. Eller til tider veldig ansvarfull, andre ganger kunne han bare droppe å møte opp på avlsutninig. Hva i huleste skjedde? Han hadde ingen forklaring egentlig, bare dumme unnskyldninger.

Med meg var det som å få en kald dusj en dag, og en varm dusj neste. Vanskelig å vite når han skulle drite seg ut på ny ved å behandle meg som dritt.

Han var aldri redd for å feile. Han elsket risiko og gikk på trynet ofte. Men lærte ikke. Surret derfor bort penger. Han ville tjene raske penger og likte snarveier.

Livredd for ikke å bli elsket av meg. Han køddet det til, kom tilbake og tvang meg til å si " jeg elsker deg". Det var det verste, at jeg ikke sa de ordene. Skuffet gang etter gang, men ville ikke gi slipp. Han visste at jeg kom til å gjøre det slutt hvis han ikke skjerpet seg, men gjorde akkurat det jeg ba han om å ikke gjøre..bare at med en liten tvist. Deretter ba han om at jeg ikke måtte forlate han.

Ofte dominerende blant venner og snakket mye. Han kunne si hvor høyt han elsket meg og barnet vårt. Hvordan det å være far hadde gjort han så godt og først da forsto han hva som var meningen med livet osv osv osv....dagen etter lå han fyllesyk og skuffet som far, til de grader.

Alltid store planer og drømmer, men lite skjedde. Stolte alltid på feil folk. De fleste nære vennene hans stolte heller aldri på han.

Høres ut som en jeg kjenner Varte lenge det forholdet deres? Gift?

Anonymous poster hash: 082a6...4bc

[AnonymBruker]

Så fint at du har blitt frisk. Det er veldig vanskelig å bli frisk fra noe slikt, stemmer ikke det? Hva gjorde du? Nei, jeg har ikke bare opplevd negativitet med relasjonen min som kanskje har denne diagnosen, er mye fint. Men de negative episodene er såpass tunge og gjentagende i forhold til positive episoder. Det var aldri en pause mellom slagene.

Ts

Anonymous poster hash: 37a6b...932

Jeg gikk i terapi på personlighetsklinikken på Ullevål et par års tid. Fikk først behandling for spiseforstyrrelser, men det viste seg at dette var bare et symptom på manglende evne til å kontrollere følelsene mine. Jeg var veldig typisk emosjonell ustabil eller "borderline", har til og med vært med på forskningsprosjekter hvor de tok bilder av hjernen min og testet alt som kan testes kognitvt.

Jeg var et mareritt til tider, kunne også være voldlig, fordi jeg ikke klarte å kontrollere meg. Følelsene bare skylte over og tok over all forstand. Jeg kunne gå bra å ha det bra til å oppriktig ønske å dø på bare noen minutter. Stakkars kjæresten min da! Og jeg gav han mye skyld i stedet for å ta ansvar selv. Terapi hjalp fordi jeg etterhvert lærte å mentalisere, forstå og kommunisere, både i forhold til meg selv og andre. Jeg gikk i både gruppe og individuell terapi.

Dette med løgner og uaktsom oppførsel er ikke noe jeg kjenner meg igjen i, hverken hos meg selv eller de jeg gikk i gruppe med. Desperate handlinger var dog noe som kunne oppstå. For eksempel så kuttet jeg meg av og til - noen ganger for å døyve følelsene, men også for å få oppmerksomhet.

Det er veldig slitsomt og vondt å være med slike mennesker. Jeg tror ikke det er så vanskelig å bli frisk - mange "vokser" det av seg visstnok - i allefall dersom de viser symptomer i ung alder noe jeg gjorde. Terapi kan være veldig effektivt dersom man får passende form for behandling. Jeg ville allikevel ikke ønsket å innlede et forhold til en slik person i dag, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg ukritisk vil fraråde andre fra å gjøre det.

Anonymous poster hash: 0b577...b9a

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en høytfungerende en med "fin fasade", som ingen skulle tro var syk.

Han mistolket det som ble sagt i en ekstremt negativ retning, og kunne spinne videre på det i en rasende fart mens han ble sintere og sintere. Han tenkte overhodet ikke klart, og var som en mutert 4-åring ute av kontroll. Han hadde noen helt ekstreme forventninger til hva jeg burde tåle av han fordi jeg var kjæresten hans. Etter sånne runder ble han enten veldig snill fordi han angret, eller så syntes han mest synd på seg selv, kunne snakke om å ta livet sitt og at ingen skjønte han.

Han vekslet markant mellom å idealisere meg og devaluere meg, og når han devaluerte meg var jeg til tider i livsfare. Da det stod på som verst truet han ikke bare med å drepe seg selv, men også med å drepe meg. Jeg hadde våpen rettet mot meg ved flere andledniger, han ga meg juling, kvelte meg nesten, gikk løs på meg med kniv og kjørte ukontrollert med bil for å drepe oss begge.

Jeg krevde at han begynte hos psykolog, og der fikk han diagnosen. Dessverre sluttet han etter et par mnd, ble farlig igjen, og jeg måtte gå under jorda. Selv fikk jeg PTSD-diagnose.

Et par venninner av meg har slitt med samme diagnose, men det har artet seg veldig forskjellig. De har vært mer hypersensitive og selvdestruktive, og en av dem ganske manipulerende og kranglete, men på et mye mildere nivå.

Har møtt en mann med lignende tendenser som eksen, og merket at jeg veldig raskt begynte å sette grenser og si tydelig fra om hva jeg syntes om sånn oppførsel. Reaksjonene er akkurat som jeg forventer: Han devaluerer og skylder på meg.

Anonymous poster hash: dbf9a...697

[AnonymBruker]

Folk med emosjonelt ustabil pf kan være veldig forskjellige. Det deles i impulsiv og borderline type. Man har ni kritierier, og det holder å ha fem av dem. Man kan være ganske så ulike om man kun har ett trekk felles (av de ni). En kan være selvskadende og føle seg ensom eller tom, en annen utagerende og sint.

Anonymous poster hash: 1e3d5...203

[AnonymBruker]

Husk at slettes ikke alle som har fått denne svært stigmatiserende diagnosen er utagerende, manipulerende jævler av noen udyr som folk bør holde seg laaaaaangt unna.

Anonymous poster hash: 293b7...927