Hvor ofte besøke syk mor?

[AnonymBruker]

Min mor er syk. Hun var ekstremt/alvorlig syk hele min barndom (hvilket resulterte i angsthelvete, depresjoner, spiseforstyrrelser, alkoholproblem etc for min del). Hun ble bedre da jeg var rundt 15 år (gradvis) og da var jeg ikke viktig lenger - hun kunne heller være hos naboen og spy ned veggene med whisky og ha sex når jeg lå hjemme og tygget valium (altså, når hun var syk var hun gjerne litt mer opptatt av meg, men gjerne fordi hun ikke klarte så mye annet på en måte? med en gang livet ble litt lettere for henne var jeg ikke hennes lyspunkt lengre - og det er helt ok det - men samtidig føler jeg vel kanskje litt sårhet over det at angsten min plutselig ikke er relevant lenger når den har kommet av at hun var syk - ikke at det er hennes feil, men om dere forstår hva jeg mener?)

Så fikk hun kreft og da startet helvete igjen. Hun har blitt gradvis sykere og sykere (kreften er borte, så det er andre ting nå), og nå er hun mer eller mindre hjelpesløs. Det går litt opp og ned, men tilstanden akkurat idag er at hun ikke husker hvem jeg er, ikke kan holde mobilen sin og ikke snakke annet enn "mmm". Sånn er det mange dager. Hun husker ikke hvor hun er, hun vet ikke at hun er syk og hun er forvirret. Hun blir sint når jeg ikke får lov av sykehuspersonalet å ta henne ut for å røyke fordi hun besvimer 30-40 ganger pr tur ut og gråter når jeg spør om det er ok at jeg går hjem til hunden min eller mannen min (som forøvrig er full i angst/vanskeligheter for tiden og jeg føler for å være der for han også).

Jeg vil veldig gjerne være der og besøke henne, men jeg har problemer med å sette grenser og gjøre hva jeg selv føler er riktig osv (har litt problemer med å forstå meg på egne følelser og ta hensyn til meg selv). Mamma har hele livet mitt vært veldig kontrollerende og gitt meg ekstremt mye ansvar (som 5-åring var det en lege som bemerket at jeg hadde rollen som hennes advokat i legesammenheng og at det var uheldig).

Før hun ble syk igjen var jeg i en prosess der jeg prøvde å finne meg selv og hennes plass i mitt liv og ville gjerne finne ut av hvordan jeg ville ha ting osv, fordi det har vært veldig mye komplisert i fortiden som jeg trengte å finne ut av - jeg fikk for eksempel en overflød av info om diverse ting jeg tidligere aldri har visst osv. Jeg ønsket å ha mindre kontakt og bli mer selvstendig og lage egne oppfatninger rundt ting. Når hun ble syk stoppet denne prosessen naturlig nok litt opp fordi jeg ble lei meg og var redd hun skulle dø og følte at jeg måtte besøke henne mer osv.

Problemet nå er at jeg kjenner et veldig stort behov for å lære meg å bli mer selvstendig. Jeg hadde vært angstfri i 3 år, men fikk det tilbake i år og nå som mamma ikke lenger kan hjelpe meg (hun som har hjulpet tidligere, eller jeg har tatt tabletter - men det gikk ikke så bra med de tablettene så det vil jeg ikke tilbake til) - trenger jeg å lære meg å takle angsten min selv. Jeg er også redd hun skal dø fordi det hele tiden går nedover med henne og legene finner ikke ut hva det er - og jeg er veldig redd for at jeg skal gå på en seriøs smell (har mye annet å takle for tiden også, er blant annet kronisk syk selv) om jeg tilbringer for mye tid med henne da hun likevel ikke alltid husker at jeg har vært der eller går an å snakke med etc. Det blir mest å sitte og se på at hun har det helt forjævlig. Jeg syns det er vanskelig å takle rett og slett og føler meg helt elendig hver gang jeg drar fra henne i flere dager etterpå og jeg blir fysisk/psykisk utmattet og uvel.

Problemet når jeg ikke besøker henne så ofte (1-2 ggr i uken) er at jeg har konstant dårlig samvittighet - som jo resulterer i litt det samme som når jeg faktisk besøker henne. Jeg skjønner at det er kjedelig for henne å bare ligge der når hun hverken får sett tv, lest eller noe som helst, men hvor mye BØR jeg som datter stille opp? Jeg er 19 år om noen lurer. Hun forventer også at jeg skal ordne opp i alt som handler om leger og kjefte på de for at de ikke finner ut av ting etc.

Vet at dere ikke har noen fasit, men hvor mye bør jeg besøke henne i forhold til hva som er normalt/sosial korrekt og passende? Hun har en ektemann, og han besøker henne mange timer hver dag (nesten så jobb, søvn, mat og alt annet i livet hans har stoppet opp...). Føler også en trang til å "avlaste" han, men jeg blir bare så sliten av alt dette....... Føler meg som et monster som i det hele tatt har et problem med det når det er så utrolig fryktelig synd på henne.......

Anonymous poster hash: 76220...7ab

[Elmamora]

Du kan bare ha dårlig samvittighet for noe du har gjort galt, leste jeg i et blad forleden.

Du har ikke gjort noe galt. Du gjør som best du kan. Du bør ha noen å snakke med, har du det? det fins ikke noe som er normalt og korrekt når det gjelder besøk og sykdom. Du har tydeligvis levd med dette hele livet, og det er viktig at du tar vare på deg selv oppi dette. Har du mer familie rundt deg? Søk profesjonell hjelp hvis ikke. er moren din på sykehus skal det finnes sosionomer der som kan veilede pårørende.

Klem

[AnonymBruker]

Du kan bare ha dårlig samvittighet for noe du har gjort galt, leste jeg i et blad forleden.

Du har ikke gjort noe galt. Du gjør som best du kan. Du bør ha noen å snakke med, har du det? det fins ikke noe som er normalt og korrekt når det gjelder besøk og sykdom. Du har tydeligvis levd med dette hele livet, og det er viktig at du tar vare på deg selv oppi dette. Har du mer familie rundt deg? Søk profesjonell hjelp hvis ikke. er moren din på sykehus skal det finnes sosionomer der som kan veilede pårørende.

Klem

Har en far, men han vil ikke involveres noe særlig og bærer fryktelig mye sinne mot mamma. Vi har aldri hatt så god kontakt før, så... Tror ikke han skjønner helt. Prøvde å ringe han når jeg fikk panikkanfall her om dagen og da svarte han at det kanskje var best hvis hun bare døde...

Har prøvd å spørre etter psykologhjelp, men fikk vurdering at jeg ikke trengte det og dermed avslag...

Kan prøve å se på det med sosionom. Har prøvd å spørre både fastlegen hennes, leger på sykehuset og sykepleiere etter om det finnes noe tilbud, men de har ikke sagt noe...

Anonymous poster hash: 76220...7ab

[Elmamora]

Har en far, men han vil ikke involveres noe særlig og bærer fryktelig mye sinne mot mamma. Vi har aldri hatt så god kontakt før, så... Tror ikke han skjønner helt. Prøvde å ringe han når jeg fikk panikkanfall her om dagen og da svarte han at det kanskje var best hvis hun bare døde...

Har prøvd å spørre etter psykologhjelp, men fikk vurdering at jeg ikke trengte det og dermed avslag...

Kan prøve å se på det med sosionom. Har prøvd å spørre både fastlegen hennes, leger på sykehuset og sykepleiere etter om det finnes noe tilbud, men de har ikke sagt noe...

Anonymous poster hash: 76220...7ab

Du kan snakke med fastlegen din. Du kan eventuelt få time hos privatpraktiserende psykolog, men da koster det mer. Noen kommuner har også psykiatrisk sykepleier. Det kan hende du trenger det nå, et tidligere avslag kan de jo ikke holde på for evig og alltid. i så fall, bytt lege!

[AnonymBruker]

Du kan snakke med fastlegen din. Du kan eventuelt få time hos privatpraktiserende psykolog, men da koster det mer. Noen kommuner har også psykiatrisk sykepleier. Det kan hende du trenger det nå, et tidligere avslag kan de jo ikke holde på for evig og alltid. i så fall, bytt lege!

Kan høre med han, skal dit imorgen.

Har nok ikke råd til privat psykolog, ihvertfall ikke nå i juletiden... Hehe.

Anonymous poster hash: 76220...7ab

[Elmamora]

hvordan går det med deg?

[Gjest Blomst83]

Går du på noe skole ts? I så fall kan du jo evt kontakte studenthelsetjenesten.

[AnonymBruker]

Det går greit. Det har vært en utvikling i saken... Vil ikke si så mye pga gjenkjennelse evt.
Jeg besøker henne nå ca annenhver dag, og det har gått noenlunde greit. Mannen har vært med noen ganger som støtte, og da har det gått greiere. Syns fortsatt det er vanskelig, men jeg fikk time til psykolog 4. januar, så tror det skal gå greit.

Går ikke på skole dessverre, nei. Er kronisk syk selv.

Hyggelig at noen stakk innom og spurte

Anonymous poster hash: 76220...7ab

[Gjest Blomst83]

.

Går ikke på skole dessverre, nei. Er kronisk syk selv.

Hyggelig at noen stakk innom og spurte

Anonymous poster hash: 76220...7ab

Ok. Men du har i hvert fall fått psykolog om ikke så lenge da