Falsk ydmykhet, "stakkars meg, glem meg, jeg er ikke verdt noe"?

[AnonymBruker]

Har opplevd dette noen ganger når noen har oppført seg dårlig og jeg til slutt har konfrontert dem:

De unnskylder seg for det første med "jeg er et dårlig menneske", og prøver å rette alt fokus mot hvor forferdelige de er som mennesker, og ikke på en ironisk måte. Jeg hadde følt meg mye bedre hvis de hadde sagt unnskyld på en seriøs måte.

Så er det disse remsene med "Glem meg, glem alt, jeg er ikke verdt noe, jeg eksisterer ikke. Unnskyld at jeg er til, beklager alt. Jeg skal ikke plage deg mer.". Ok, hva er intensjonen? Prøver de å få meg til å løpe etter dem og si "Joda kjære deg, du er verdt kjempemye" og trøste dem, når det er de som har oppført seg dårlig og sårende, og burde stå til rette for det?

De plager meg ikke, jeg vil gjerne at vi snakker sammen og løser problemer, så jeg skjønner ikke greia deres med å liksom-underkaste seg totalt og si at de ikke skal plage meg mer og la meg være i fred.

Det de er snakk om har vært rundt 30. Føler det er så manipulerende.

Anonymous poster hash: e6449...709

[Gjest Faerunpedia]

Har truffet på noen slike selv, skjønner heller ikke hva som er poenget.

[AnonymBruker]

Det er manipulerende og umodent å møte kritikk slik.

Det kan også være innlært fra tidligere opplevelser - hvor man har hørt at man ikke er verdt noe, er et forferdelig menneske, ikke fortjener å leve, ikke setter pris på hva andre gjør for de. Enten det er foreldre, slektninger, venner, kjærester,... . Noen har opplevd at den eneste måten å stoppe reaksjoner fra andre som er misfornøyde, enten misfornøydheten/sinnet er med rette eller ei, er å legge seg helt flat på den måten

Det kan være lettere å si det selv, enn å høre det fra andre - så det er en form for selvforsvar.

Anonymous poster hash: cc5ab...3cb

[Gjest Arch]

De forsøker å manipulere deg slik at det ender opp med å bli synd på dem og du er den som må trøste og si unnskyld..

[AnonymBruker]

Jeg gjør akkurat det samme med samboeren (med andre ord og begrep), "guilt-trip" funker hver gang.

Anonymous poster hash: 9bd61...cca

[Chloe-]

Jeg gjør akkurat det samme med samboeren (med andre ord og begrep), "guilt-trip" funker hver gang.

Anonymous poster hash: 9bd61...cca

Fungerer? Hvorfor føles det å "vinne" diskusjonen når det er på falske premisser?

Gå i deg selv, jente. Si unnskyld når en unnskyldning er berettiget. Er ingen skam å innrømme feil.

[Gjest Gresshoppesang]

Jeg pleier å lette på et øyebryn, samtidig som jeg ber dem om å ta seg sammen og komme seg ut av martyr-rollen. Disse menneskene vet som oftest hva de holder på med og skjønner når de blir avslørt. Har i alle fall aldri opplevd at samme menneske har vært martyr to ganger overfor meg.

[super-s]

Det har jeg også opplevd ofte. Sist av ei på 30. Det er så utrolig irriterende når de prøver å manipulere meg på den måten. Jeg husker ikke helt hva jeg konfronterte hun siste med, men jeg tror det handlet om at hun tolket alt folk sa feil. Når hun da sa "Ja, greit, jeg er et dårlig menneske", ble jeg så utrolig sint. "HVOR I HELVETE VAR DET JEG SKREV DET???!" Hun bekreftet jo bare påstanden min om at hun faktisk tolker ting feil.

Edit: leif.

Endret 17. desember 2013 av super-s

[Chloe-]

Ser mye av det her på KG også.

[AnonymBruker]

Det er en form for manipulasjon. Også den der typiske: Du er for bra for meg. Jeg er ikke god nok for deg lenger..........................

Den hørte jeg av eksen min hele tiden. Kunne han ikke bare si ting som de er? Det var jo tross alt ikke dette jeg skulle gå rundt og tenke på, jeg skulle jo gå å tenke på at det var slutt og at han ikke hadde mer å gi liksom. Det hadde spart meg litt energi å få det som det virkelig var....

Anonymous poster hash: 0703d...4bd

[Gjest Passing by]

Martyrer er slitsomme, uansett hvordan du formulerer det du sier så klarer de å få noe negativt ut av det.

[AnonymBruker]

Det er manipulerende og umodent å møte kritikk slik.

Det kan også være innlært fra tidligere opplevelser - hvor man har hørt at man ikke er verdt noe, er et forferdelig menneske, ikke fortjener å leve, ikke setter pris på hva andre gjør for de. Enten det er foreldre, slektninger, venner, kjærester,... . Noen har opplevd at den eneste måten å stoppe reaksjoner fra andre som er misfornøyde, enten misfornøydheten/sinnet er med rette eller ei, er å legge seg helt flat på den måten

Det kan være lettere å si det selv, enn å høre det fra andre - så det er en form for selvforsvar.

Anonymous poster hash: cc5ab...3cb

Forståelig hvis det er sånn, men personen dette gjelder vet jeg at har et veldig godt forhold til foreldrene sine. Kan være at en eksdame har klikket på han, men er det ikke på tide å legge av seg sånne sårbarheter når man nærmer seg 30.. og merker at den andre personen er rettferdig? Føler det har vært en evig test. Må da være mye bedre å si det rett ut at man har et problem med overdreven sårbarhet, men at man gjerne vil øve seg på å ikke la det gå på bekostning av andre.

TS

Anonymous poster hash: 0d19b...4e5

[AnonymBruker]

De forsøker å manipulere deg slik at det ender opp med å bli synd på dem og du er den som må trøste og si unnskyld..

Og jeg har gått rett på limpinnen et par ganger.

TS

Anonymous poster hash: 0d19b...4e5

[AnonymBruker]

Jeg pleier å lette på et øyebryn, samtidig som jeg ber dem om å ta seg sammen og komme seg ut av martyr-rollen. Disse menneskene vet som oftest hva de holder på med og skjønner når de blir avslørt. Har i alle fall aldri opplevd at samme menneske har vært martyr to ganger overfor meg.

Det har jeg også prøvd, men har opplevd at de da blir dødelig fornærmet og kommer med en lang tirade om hvor forferdelig jeg er som "kjefter" på dem, og da er jeg så fæl en person plutselig at de ikke vil ha noe med meg å gjøre. Okei, liksom....

Anonymous poster hash: 0d19b...4e5

[AnonymBruker]

TS over, forresten.

Det har jeg også opplevd ofte. Sist av ei på 30. Det er så utrolig irriterende når de prøver å manipulere meg på den måten. Jeg husker ikke helt hva jeg konfronterte hun siste med, men jeg tror det handlet om at hun tolket alt folk sa feil. Når hun da sa "Ja, greit, jeg er et dårlig menneske", ble jeg så utrolig sint. "HVOR I HELVETE VAR DET JEG SKREV DET???!" Hun bekreftet jo bare påstanden min om at hun faktisk tolker ting feil.

Har også mistet besinnelsen til slutt, men da er de ihvertfall offeret. Det er så trist at folk gidder å holde på på den måten. Den verste hittil er til og med en mann, 26-27 år gammel! Til slutt gikk jeg gjennom alle samtaler med en brutal ærlig venn av meg, fordi jeg begynte å lure på om han hadde rett i at det var jeg som var negativ, urimelig og kjeftete. Gikk og ransaket meg selv mentalt flere timer om dagen en stund, og begynte å bli oppriktig lei meg for at jeg kanskje hadde vært urettferdig mot han. Vennen min analyserte samtalene og så tydelig et mønster i at fyren prøvde å trigge negativitet hos meg, og så snu situasjonen på hodet og skylde på meg. Men hvorfor!

Anonymous poster hash: 0d19b...4e5

[AnonymBruker]

Det er en form for manipulasjon. Også den der typiske: Du er for bra for meg. Jeg er ikke god nok for deg lenger..........................

De forsøker å manipulere deg slik at det ender opp med å bli synd på dem og du er den som må trøste og si unnskyld..

Jeg er ganse uenig med nesten alle i tråden; jeg tror ikke at dette handler om et ønske om å manipulere i de fleste tilfeller (sikkert i noen tilfeller, men ikke hos majoriteten), jeg tror dette handler om at personen som sier slike ting bare ikke takler å bli kjeftet på/kritisert... Men mindre det er snakk om en person som har personlighetsforstyrrelser, så er vel det å innta/"føle" martyr-rollen som voksen noe som ofte kommer av traumer fra barndommen??

"Stakkars meg, glem meg, jeg er ikke verdt noe" jeg innrømmer at jeg selv har sagt slike ting til tider særlig som barn og tenåring, men noen ganger som ung voksen også (har sluttet nå). For meg har det overhode IKKE handlet om at jeg ønsker at den jeg sier det til skal trøste meg eller komme løpende - TVERT I MOT - det har handlet om at jeg ønsker å avslutte "kjeftingen" (ovenfor det jeg har gjort galt) så raskt som overhode mulig, for å sette et pumktum for det hele, ved å vise at jeg har lagt meg helt flat allerede...

Hvis man har gjort en kritikkverdig ting - det kan være noe så minimalt som å ha glemt å ta ut av oppvasmaskinen - og man blir kjeftet på 5-10 ganger for den samme lille tingen "hvordan kunne du glemme det?", "vis litt ansvar!", "det er din oppgave!", "og jeg som kommer sliten hjem fra jobb!", "når skal du lære deg å ta hensyn til andre?" osv.... Dette oppvaskmaskin-eksemplet er bare et minimalt eksempel (fra min barndom)... Bare for å sette en stopper for all kjefting/formaningene så pleide jeg å si "Ja, jeg vet jeg er dum..." "Ja, jeg vet at jeg ikke er flink", og noen ganger som barn sa jeg ting som "ja, jeg fortjener ikke å leve" (helt uten ironi i stemmen, noen ganger følte jeg at slik var det). Foreldrene mine reagerte knapt, jeg fikk følelsen av at jeg bare sa høyt det foreldrene mine tenkte/ville at jeg skulle si... (Fikk til tider følelsen av at jeg var dum og ubrukelig også, så "martyrrollen" var ikke alltid falsk, men til tider ektefølt). Kjeftingen stoppet ikke alltid, men noen ganger.

Jeg vokste opp med veldig intelligente velutdannede foreldre, slike foreldre som utenfra sikkert virker som "perfekte" foreldre. Men jeg ble kjeftet på daglig, mange ganger om dagen i hele barndommen. Jeg var overhode ikke noen rampete jente, men jeg var litt anneredles, litt rotehode i blant, hadde ikke de klassiske *rosa* interessene som foreldre ønsker at småjenter skal ha, og jeg kunne svare litt småfrekt nå og da, selv om jeg SKJELDEN gjorde noe virkelig galt, så be jeg rettet på i alle så detaljer, alt fra kroppsspråk i hverdagen, kjeft for å ikke smile, kjeft for å ikke ha nok venner, kjeft for nesten alt... Det er jo en kjent sak at barn som enten får for mye (eller for lite) kjeft i barndommen takler kritikk dårligere som voksne... (Tenk på det, dere foreldre som kjefter på barna deres!... )

Nå som jeg er voksen takler jeg kritikk veldig dårlig (med mindre kritikken er sagt med en vanlig stemme og er konstruktiv kritikk), jeg takler ikke å bli korrigert med noen som har hevet stemme eller en sur/kjeftete tone... Da har jeg til tider, også som ung voksen, valgt løsning å legge meg flat og bare sier "ja, jeg vet jeg er dum..." uten ironi i stemmen. Ikke fordi jeg ønsker sympati i det hele tatt, men jeg ønsker meg bare vekk fra situasjonen...

Så dere som ofte opplever å høre ""stakkars meg, glem meg, jeg er ikke verdt noe" fra andre...gå litt i dere selv; er dere selv kanskje en "kjefter" som liker å sette andre "på plass"?

Anonymous poster hash: 57e92...3fd

[AnonymBruker]

Eksen min var likedan. Er det ikke slik psykopater/sosiopater "jobber"?

Hun hadde en fin tendens til å vri på alt i en krangel, standarden var "ja, jeg er den store stygge ulven, jeg er helt forferdelig" og den festlige "er det så ille å være med meg er det jo bare å gjøre det slutt".

Har mange flere, men gjengangeren var at jeg ALLTID endte med dårlig samvittighet og unnskyldte meg.

Det som ser ut til å ha funket er da jeg fikk nok å valgte å gå videre. Vi prøvde å være venner etter bruddet, men hun var like manipulerende.
Da jeg etterhvert klarte å sette foten ned og ikke lot meg lure lenger, var det plutselig ikke så veldig viktig å være venner lenger. Nå snakker hun knapt til meg og de gangene hun gjør det er det så falskt at jeg blir flau på hennes vegne.

Det positive er at jeg har lært å ikke være så naiv lenger da

Anonymous poster hash: 00f3c...044

[AnonymBruker]

Det er en form for manipulasjon. Også den der typiske: Du er for bra for meg. Jeg er ikke god nok for deg lenger..........................

Den hørte jeg av eksen min hele tiden. Kunne han ikke bare si ting som de er? Det var jo tross alt ikke dette jeg skulle gå rundt og tenke på, jeg skulle jo gå å tenke på at det var slutt og at han ikke hadde mer å gi liksom. Det hadde spart meg litt energi å få det som det virkelig var....

Anonymous poster hash: 0703d...4bd

Det er ihvertfall utrolig slitsomt. Som et psykologisk spill. Ironisk nok ble jeg anklaget for å drive psykologisk spill da jeg til slutt sa hva jeg syntes om sånn oppførsel.

TS

Anonymous poster hash: 0d19b...4e5

[AnonymBruker]

Så dere som ofte opplever å høre ""stakkars meg, glem meg, jeg er ikke verdt noe" fra andre...gå litt i dere selv; er dere selv kanskje en "kjefter" som liker å sette andre "på plass"?

Anonymous poster hash: 57e92...3fd

Nei, jeg er ikke en kjefter. Får høre av de som kjenner meg at jeg er veldig tålmodig, forståelsesfull og omsorgsfull. Har opplevd dette med tre personer i livet, og vet at to av dem har diagnose emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Kan godt skjønne det der med at man bare vil ha det overstått så fort som mulig. Det jeg ikke forstår er hvordan samme person i forkant går veldig inn for å provosere frem negative reaksjoner først, over tid. Jeg er ikke forelderen eller eksen, jeg er et medmenneske på ca samme alder som ikke har vist annet enn respekt og goodwill. Likevel skal jeg tydeligvis testes og trekkes inn i et destruktivt mønster, og det er dårlig gjort. Jeg har selv mine mønstre jeg tar ansvar for å ikke legge over på mine medmennesker, og forventer at andre gjør det samme. Har dessuten spurt personen om forholdet til foreldrene, og forstått det som at det er veldig bra. Kanskje han er litt for vant til å bli tatt i med silkehansker, og ikke måtte stå til rette for dårlig oppførsel. Tenker det kan være flere grunner til at folk blir oversensitive enn traumer.

TS

Anonymous poster hash: 0d19b...4e5

[Brian O'Conner]

Var ei som prøvde seg på den måten, hvor det var alt "stakkars meg våse". Så jeg ble i en slags care modus hvor jeg sa "ja stakkars deg som slitter, du får bare finne deg en bro å hoppe". Du skulle sett ansiktuttrykke hennes det var slik o_o, hun fikk ikke det hun ville ha. Ler fortsatt av det