Sjenert - blir oversett i grupper

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 23 år som er ganske sjenert.

I løpet av studiet jeg går på har jeg blitt kjent med en del nye mennesker, som jeg fungerer bra med når det kommer til samtaler på tomannshånd og med noen så fungerer det også når vi er tre (wow).

Av og til har vi sosiale sammenkomster der vi er en større gruppe, og da merker jeg at jeg helt plutselig blir ignorert.

Ta for eksempel da vi var på restaurant i forrige uke. Da tok jeg følge med en til, og da vi kom frem var det to til som også hadde kommet dit, som jeg har snakket en del med. Men de så kun på henne da begge sa hei, og snakket videre som om jeg ikke skulle være der. Jeg prøvde meg med et ekstra hei og så på dem, men de så så vidt på meg og var litt sånn "eh.. hei" og fortsatte å se bort på henne.

Sånn fortsatte det videre da det også kom flere til bordet. Hun jeg har kommet nærmest (vi har vært masse sammen på tomannshånd på fritiden osv) satt nesten rett ovenfor meg og så ikke engang på meg før kanskje etter et kvarter!

En sjelden gang går det en sånn "runde" med f.eks hvordan det har gått på forrige eksamen, og med en gang det blir min tur og jeg skal snakke, så er det kanskje en som sitter ved siden av som hører etter, men de andre begynner automatisk bare å prate med hverandre seg i mellom, akkurat som om runden skulle være over. Det er bare litt påfallende, siden de har vært stille og gitt alle de andre sin fulle oppmerksomhet mens de har fortalt.

Nå håper jeg ikke at noen misforstår her og tror at jeg ønsker å prate om meg meg meg hele tiden, men de gangene jeg prøver å si noe, f.eks stille et spørsmål om hvordan det går med ditten og datten, så blir det kleint, dynamikken i samtalen går i dass. De eneste gangene det funker å snakke er når alle de andre er opptatt med å snakke om én ting, og det er en en siste person som inviterer til en høflig én-til-én samtale på siden.

Disse menneskene er alvorlig talt veldig ordentlige og hyggelige folk, og dette problemet er noe jeg stort sett opplever i omtrent enhver gruppe. Så det er ikke noen bæring av nag fra min side.

Jeg synes det er så utrolig leit, jeg ønsker virkelig å fungere sosialt! Det er akkurat som om det er en sånn felles forståelse om at jeg ikke er noe viktig.

Sannsynligvis er dette noe jeg har skapt selv ved å utstråle usikkerhet.

Sjefen min overkjører meg totalt også. Jeg er ikke personen til å snakke kjempehøyt og avbryte folk.

Jeg tviler på at jeg er den eneste som opplever dette. Hvordan i alle dager kan jeg snu det? Jeg har opplevd mye mobbing i oppveksten mht utseendet mitt, så det er ikke bare bare å bli full av selvtillit på null komma to.

Anonymous poster hash: 113c1...e64

[Gjest overlymanlyman]

Jeg er ikke noe ekspert i det hele tatt, men det er mye man kan gjøre for å bli lagt merke til. Dette handler mye om kroppsspråk. I dette klippet kan du få noen tips. Selv om dette handler om flørting og dating, så kan disse prinsippene overføres til andre sosiale sammenhenger.

Du kan også se hva som faktisk skjer når en person blir "fryst" ut av en samtale slik du føler at du blir.

http://www.youtube.com/watch?v=SBOtj1RmaUE

[AnonymBruker]

Dette er som å lese meg selv. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Det beste du kan gjøre er rett og slett å bare si det rett ut. Når det er din tur til å fortelle noe, og vennene dine begynner å prate om noe annet, så si; Hallo. Nå snakker jeg faktisk.

De er sikkert ikke vant å bli snakket til. Det er rett og slett bare respektløst å ikke høre etter når noen prater, som om du skulle være luft.

Anonymous poster hash: 2dcd3...518

[Gjest overlymanlyman]

Dette er som å lese meg selv. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Det beste du kan gjøre er rett og slett å bare si det rett ut. Når det er din tur til å fortelle noe, og vennene dine begynner å prate om noe annet, så si; Hallo. Nå snakker jeg faktisk.

De er sikkert ikke vant å bli snakket til. Det er rett og slett bare respektløst å ikke høre etter når noen prater, som om du skulle være luft.

Anonymous poster hash: 2dcd3...518

Har en kompis som alltid forsøker å avbryte meg når jeg snakker. Min teknikk er rett og slett og fortsette og snakke, da gir han seg. Denne teknikken har jeg brukt i mange år. Om noen avbryter deg, fortsett og snakk videre, hev stemmen svakt akkurat når de snakker, og du skal se at avbrytelsen blir avbrutt

Dette virker litt unaturlig og ubehagelig i starten, men det er jo ikke akkurat så kult å bli avbrutt og avfeid eller.

[AnonymBruker]

Har en kompis som alltid forsøker å avbryte meg når jeg snakker. Min teknikk er rett og slett og fortsette og snakke, da gir han seg. Denne teknikken har jeg brukt i mange år. Om noen avbryter deg, fortsett og snakk videre, hev stemmen svakt akkurat når de snakker, og du skal se at avbrytelsen blir avbrutt

Dette virker litt unaturlig og ubehagelig i starten, men det er jo ikke akkurat så kult å bli avbrutt og avfeid eller.

Dette tipset var ikke dumt. Selv om jeg ikke er ts, så skal jeg ta det med meg videre. Takk

Anonymous poster hash: 2dcd3...518

[Gjest overlymanlyman]

Dette tipset var ikke dumt. Selv om jeg ikke er ts, så skal jeg ta det med meg videre. Takk

Anonymous poster hash: 2dcd3...518

Et tilleggstips, om du snakker i en gruppe på flere, om mulig vend ryggen svakt (en slags kald skulder) mot den som forsøker å avbryte deg, og vend ansiktet mot de andre i gruppen. Møt blikkene til alle utenom den som prøvde å avbryte. Gjør dette samtidig som du ikke slutter å snakke til tross for avbrytelsen.

Sannsynligheten for at noen i denne gruppen forsøker å avbryte deg etter dette, har nok gått brutalt ned. Erfaringsmessig så har jeg følt at jeg "eier" mer av rommet etter at jeg vinner en slik "snakkekamp".

[AnonymBruker]

Jeg er ikke noe ekspert i det hele tatt, men det er mye man kan gjøre for å bli lagt merke til. Dette handler mye om kroppsspråk. I dette klippet kan du få noen tips. Selv om dette handler om flørting og dating, så kan disse prinsippene overføres til andre sosiale sammenhenger.

Du kan også se hva som faktisk skjer når en person blir "fryst" ut av en samtale slik du føler at du blir.

http://www.youtube.com/watch?v=SBOtj1RmaUE

Hm, takk for linken - veldig interessant, faktisk!

Apropos det med å bli avbrutt, så tror jeg at jeg skal teste ut det du gjør, å bare fortsette å prate. F.eks sjefen min prater over meg som om jeg aldri skulle ha forsøkt å si noe. Det som er, er at han prater veldig høyt og bestemt. Håper bare jeg kan få nok guts til å fortsette.

Anonymous poster hash: 113c1...e64

[AnonymBruker]

Et tilleggstips, om du snakker i en gruppe på flere, om mulig vend ryggen svakt (en slags kald skulder) mot den som forsøker å avbryte deg, og vend ansiktet mot de andre i gruppen. Møt blikkene til alle utenom den som prøvde å avbryte. Gjør dette samtidig som du ikke slutter å snakke til tross for avbrytelsen.

Sannsynligheten for at noen i denne gruppen forsøker å avbryte deg etter dette, har nok gått brutalt ned. Erfaringsmessig så har jeg følt at jeg "eier" mer av rommet etter at jeg vinner en slik "snakkekamp".

Dette må jeg også teste! *noterer*

Anonymous poster hash: 113c1...e64

[Gjest overlymanlyman]

Hm, takk for linken - veldig interessant, faktisk!

Apropos det med å bli avbrutt, så tror jeg at jeg skal teste ut det du gjør, å bare fortsette å prate. F.eks sjefen min prater over meg som om jeg aldri skulle ha forsøkt å si noe. Det som er, er at han prater veldig høyt og bestemt. Håper bare jeg kan få nok guts til å fortsette.

Anonymous poster hash: 113c1...e64

Er bare å bestemme seg og hoppe ut i det. Det verste er om du ikke går "all in", da fungerer det rett og slett ikke.

[AnonymBruker]

Er bare å bestemme seg og hoppe ut i det. Det verste er om du ikke går "all in", da fungerer det rett og slett ikke.

Nesten så jeg gleder meg til å prøve. 100%

Takk

Anonymous poster hash: 113c1...e64

[AnonymBruker]

Disse menneskene er alvorlig talt veldig ordentlige og hyggelige folk

Dette tror jeg rett og slett ikke på. Disse menneskene er svært selektive på hvem de vil være modne og vennlige overfor, og jeg synes det grenser til enten dumskap eller ondskap, litt avhengig av hvor lite reflekterte disse menneskene er.

Jeg har flere slike i min nærmeste familie, og jeg velger derfor å ha minimalt med kontakt med dem. Jeg ringer dem aldri, drar aldri på besøk til dem og tar aldri initiativ til noe, rett og slett fordi jeg ikke ønsker å bruke tiden min på dem, til tross for at de er mine aller nærmeste rent biologisk. Jeg er snart 30 og har aldri ringt dem bare for å prate, det er bare for veldig korte samtaler hvis jeg har et helt konkret spørsmål.

Men så har jeg en oppegående, voksen og reflektert kollega som er stikk motsatt. Hvis jeg blir avbrutt midt i noe jeg forteller, spør han meg etterpå om fortsettelsen, der familien min eller slike mennesker som "venninnene" viser at de åpenbart ga fullstendig faen i hva man hadde å si, og bare er glad til for at de slapp å høre resten.

Disse som ikke evner å lytte og kommunisere som voksnes mennesker ønsker jeg å inkludere minst mulig i mitt eget liv. Da har jeg bedre ting å bruke fritiden min på.

Anonymous poster hash: b2489...a2c

[embla1807]

Dette tror jeg rett og slett ikke på. Disse menneskene er svært selektive på hvem de vil være modne og vennlige overfor, og jeg synes det grenser til enten dumskap eller ondskap, litt avhengig av hvor lite reflekterte disse menneskene er.

Jeg har flere slike i min nærmeste familie, og jeg velger derfor å ha minimalt med kontakt med dem. Jeg ringer dem aldri, drar aldri på besøk til dem og tar aldri initiativ til noe, rett og slett fordi jeg ikke ønsker å bruke tiden min på dem, til tross for at de er mine aller nærmeste rent biologisk. Jeg er snart 30 og har aldri ringt dem bare for å prate, det er bare for veldig korte samtaler hvis jeg har et helt konkret spørsmål.

Men så har jeg en oppegående, voksen og reflektert kollega som er stikk motsatt. Hvis jeg blir avbrutt midt i noe jeg forteller, spør han meg etterpå om fortsettelsen, der familien min eller slike mennesker som "venninnene" viser at de åpenbart ga fullstendig faen i hva man hadde å si, og bare er glad til for at de slapp å høre resten.

Disse som ikke evner å lytte og kommunisere som voksnes mennesker ønsker jeg å inkludere minst mulig i mitt eget liv. Da har jeg bedre ting å bruke fritiden min på.

Anonymous poster hash: b2489...a2c

Bra innskudd! Tror veldig mange er hyggelige selv om de behandlet på en respektløs måte av andre. egentlig bør man jo holde seg unna slike, som du gjør. Fin tankevekker, tror jeg bør gjøre det med noen av mine egne selv, og se om de i det hele tatt bryr seg. Hvis ikke, har jeg vel gjort noe riktig

[AnonymBruker]

Tror dette er ganske vanlig. Slekta til samboeren er sånn at det er om og gjøre å skrike høyest og få sagt sin mening. De avbryter andre glatt og driter egentlig i hva andre sier.

Anonymous poster hash: f1f33...4d4

[AnonymBruker]

Jeg har det faktisk sånn med mamma, pappa og lillebroren min. Jeg sitter å hører på hvor "interessant" dagen deres har vært mens vi spiser, og så fort det er min tur til å si noe så er det alltid noe som skjer. F.eks at det kommer en bil, eller mamma og broren min begynner å prate, pappa reiser seg for å gå på kjøkkenet. Forferdelig irriterende. Jeg sier ifra, at nå prater faktisk jeg, jeg ser de blir ukomfortable og sier unnskyld og det er respektløst, men så gjør de det gang på gang Jeg sier høyt og tydelig ifra at dette er respektløst, og da gidder jeg ikke å fortelle noe fra livet mitt, men da skal de spørre og grave.. Jeg vet ikke om de gjør det med vilje, eller at det er underbevisstheten deres som gjør det. For å si det sånn så har jeg litt mer spennende hverdag enn dem, men de ser aldri meg drive med andre ting når de snakker. FOLK..

Og jeg oppelver ofte at jeg ikke er viktig nok. Jeg blir alltid erstattet med noen andre, hvis det dukker opp noen bedre.

Du må nok bare heve deg over det, være glad og fornøyd, så kommer det seg kanskje etterhvert

Anonymous poster hash: 98c08...766

[AnonymBruker]

Jeg har det faktisk sånn med mamma, pappa og lillebroren min. Jeg sitter å hører på hvor "interessant" dagen deres har vært mens vi spiser, og så fort det er min tur til å si noe så er det alltid noe som skjer. F.eks at det kommer en bil, eller mamma og broren min begynner å prate, pappa reiser seg for å gå på kjøkkenet. Forferdelig irriterende. Jeg sier ifra, at nå prater faktisk jeg, jeg ser de blir ukomfortable og sier unnskyld og det er respektløst, men så gjør de det gang på gang Jeg sier høyt og tydelig ifra at dette er respektløst, og da gidder jeg ikke å fortelle noe fra livet mitt, men da skal de spørre og grave.. Jeg vet ikke om de gjør det med vilje, eller at det er underbevisstheten deres som gjør det. For å si det sånn så har jeg litt mer spennende hverdag enn dem, men de ser aldri meg drive med andre ting når de snakker. FOLK..

Og jeg oppelver ofte at jeg ikke er viktig nok. Jeg blir alltid erstattet med noen andre, hvis det dukker opp noen bedre.

Du må nok bare heve deg over det, være glad og fornøyd, så kommer det seg kanskje etterhvert

Anonymous poster hash: 98c08...766

"Godt" å høre at det er flere som har det sånn. Kan jeg spørre om hvordan det går når du er i andre "grupper" enn familien? Og er du en sjenert person?

Det som skjer de gangene jeg prøver å heve stemmen noen hakk i sånne situasjoner er at det blir kleint og det ofte følger en ubehagelig stillhet i noen laaange sekunder rett etterpå. Litt som at folk blir sjokkert over at jeg faktisk kan snakke. Noen ganger føles det ut som om jeg har på meg en usynlighetskappe eller bare er en flue på veggen. Sær følelse.

Hilsen TS

Anonymous poster hash: 113c1...e64

[Odelsguten]

Jeg er en jente på 23 år som er ganske sjenert.

I løpet av studiet jeg går på har jeg blitt kjent med en del nye mennesker, som jeg fungerer bra med når det kommer til samtaler på tomannshånd og med noen så fungerer det også når vi er tre (wow).

Av og til har vi sosiale sammenkomster der vi er en større gruppe, og da merker jeg at jeg helt plutselig blir ignorert.

Ta for eksempel da vi var på restaurant i forrige uke. Da tok jeg følge med en til, og da vi kom frem var det to til som også hadde kommet dit, som jeg har snakket en del med. Men de så kun på henne da begge sa hei, og snakket videre som om jeg ikke skulle være der. Jeg prøvde meg med et ekstra hei og så på dem, men de så så vidt på meg og var litt sånn "eh.. hei" og fortsatte å se bort på henne.

Sånn fortsatte det videre da det også kom flere til bordet. Hun jeg har kommet nærmest (vi har vært masse sammen på tomannshånd på fritiden osv) satt nesten rett ovenfor meg og så ikke engang på meg før kanskje etter et kvarter!

En sjelden gang går det en sånn "runde" med f.eks hvordan det har gått på forrige eksamen, og med en gang det blir min tur og jeg skal snakke, så er det kanskje en som sitter ved siden av som hører etter, men de andre begynner automatisk bare å prate med hverandre seg i mellom, akkurat som om runden skulle være over. Det er bare litt påfallende, siden de har vært stille og gitt alle de andre sin fulle oppmerksomhet mens de har fortalt.

Nå håper jeg ikke at noen misforstår her og tror at jeg ønsker å prate om meg meg meg hele tiden, men de gangene jeg prøver å si noe, f.eks stille et spørsmål om hvordan det går med ditten og datten, så blir det kleint, dynamikken i samtalen går i dass. De eneste gangene det funker å snakke er når alle de andre er opptatt med å snakke om én ting, og det er en en siste person som inviterer til en høflig én-til-én samtale på siden.

Disse menneskene er alvorlig talt veldig ordentlige og hyggelige folk, og dette problemet er noe jeg stort sett opplever i omtrent enhver gruppe. Så det er ikke noen bæring av nag fra min side.

Jeg synes det er så utrolig leit, jeg ønsker virkelig å fungere sosialt! Det er akkurat som om det er en sånn felles forståelse om at jeg ikke er noe viktig.

Sannsynligvis er dette noe jeg har skapt selv ved å utstråle usikkerhet.

Sjefen min overkjører meg totalt også. Jeg er ikke personen til å snakke kjempehøyt og avbryte folk.

Jeg tviler på at jeg er den eneste som opplever dette. Hvordan i alle dager kan jeg snu det? Jeg har opplevd mye mobbing i oppveksten mht utseendet mitt, så det er ikke bare bare å bli full av selvtillit på null komma to.

Anonymous poster hash: 113c1...e64

Du kan snu det ved å ta små grep. Er du politisk interessert kan du f eks melde deg inn i en ungdomsorganisasjon men du må ta styreverv og være litt aktiv.

Du er nødt til å gå utenfor komfortsonen din, men ta gjerne litt om gangen.

[AnonymBruker]

"Godt" å høre at det er flere som har det sånn. Kan jeg spørre om hvordan det går når du er i andre "grupper" enn familien? Og er du en sjenert person?

Det som skjer de gangene jeg prøver å heve stemmen noen hakk i sånne situasjoner er at det blir kleint og det ofte følger en ubehagelig stillhet i noen laaange sekunder rett etterpå. Litt som at folk blir sjokkert over at jeg faktisk kan snakke. Noen ganger føles det ut som om jeg har på meg en usynlighetskappe eller bare er en flue på veggen. Sær følelse.

Hilsen TS

Anonymous poster hash: 113c1...e64

Jeg har vært ganske sjenert og "unnskyld at jeg er til"-type, men med årene har det endret seg. Jeg er veldig snill og forsiktig, blir gjerne overkjørt på jobb selvom jeg har ansvar. Men nå har jeg begynt å si fra, rett og slett fortelle hvor landet ligger. Jeg spør gjerne personen den gjelder om de pleier å oppføre seg sånn, eller om de kun gjør det mot meg fordi jeg er for snill. Da blir de gjerne veldig satt ut, beklager seg osv. Etterpå føler jeg meg gjerne kvalm og uvell, får dårlig samvittighet fordi jeg sa fra. MEN man vokser på det, neste gang er det kanskje litt lettere Man må bare øve. Les litt om kommunikasjon, så lærer du mye. Jeg har heller vendt min usikre personlighet til å være ydmyk, høflig, positiv og nysgjerrig, og det viser seg faktisk å tiltrekke mer folk Jeg får veldig mye gode tilbakemeldinger fra ulike mennesker, mest i forbindelse med jobben og utdannelsen min

Så rådet mitt er egentlig, les om kommunikasjon, finn noe du liker og bli god til det! Og så må man øve masse!

Anonymous poster hash: 98c08...766

[Gjest navnelapp]

"Godt" å høre at det er flere som har det sånn. Kan jeg spørre om hvordan det går når du er i andre "grupper" enn familien? Og er du en sjenert person?

Det som skjer de gangene jeg prøver å heve stemmen noen hakk i sånne situasjoner er at det blir kleint og det ofte følger en ubehagelig stillhet i noen laaange sekunder rett etterpå. Litt som at folk blir sjokkert over at jeg faktisk kan snakke. Noen ganger føles det ut som om jeg har på meg en usynlighetskappe eller bare er en flue på veggen. Sær følelse.

Hilsen TS

Anonymous poster hash: 113c1...e64

Dette må du berre holde ut. Det er det at du aksepterer at det kan bli slike pauser som gjer at du byrjar å ta det rommet du fortener. Etter kvart vert det mindre kleint, og dei blir meir vant til at du og kan ta plass. Folk kan vere utruleg ubetenksomme, og sjølv om det ikkje er vondt meint så kan det opplevast som veldig tungt å nå gjennom denne muren. Men viss du bestemmer deg for det, og følgjer råda ovanfor her, så plutseleg ein dag er du ute av det, kan snakke fritt, og blir lytta til.

[AnonymBruker]

Jeg har vært ganske sjenert og "unnskyld at jeg er til"-type, men med årene har det endret seg. Jeg er veldig snill og forsiktig, blir gjerne overkjørt på jobb selvom jeg har ansvar. Men nå har jeg begynt å si fra, rett og slett fortelle hvor landet ligger. Jeg spør gjerne personen den gjelder om de pleier å oppføre seg sånn, eller om de kun gjør det mot meg fordi jeg er for snill. Da blir de gjerne veldig satt ut, beklager seg osv. Etterpå føler jeg meg gjerne kvalm og uvell, får dårlig samvittighet fordi jeg sa fra. MEN man vokser på det, neste gang er det kanskje litt lettere Man må bare øve. Les litt om kommunikasjon, så lærer du mye. Jeg har heller vendt min usikre personlighet til å være ydmyk, høflig, positiv og nysgjerrig, og det viser seg faktisk å tiltrekke mer folk Jeg får veldig mye gode tilbakemeldinger fra ulike mennesker, mest i forbindelse med jobben og utdannelsen min

Så rådet mitt er egentlig, les om kommunikasjon, finn noe du liker og bli god til det! Og så må man øve masse!

Anonymous poster hash: 98c08...766

Takk . Synes det er veldig nyttig å høre om din erfaring! Har alltid tenkt at det må da gå an å være oss selv, og samtidig bli hørt. Dvs finne en versjon av meg selv som krever litt mer respekt, men uten å prøve å endre alt for mye på meg selv i en unaturlig retning.

Jeg skal lese mer om kommunikasjon

Anonymous poster hash: 113c1...e64

[AnonymBruker]

Det er der kunne jeg også ha skrevet selv! Pluss at jeg har språkbarrierer. Så det har vært stort problem i mitt gamle studium. Så jeg gruer meg som en liten unge til å begynne på skolen igjen til høst :-(

Så takk til deg TS som har startet tråden og takk til alle andre som har kommet med gode tips :-)

Anonymous poster hash: e819e...6c4