Passer innadvendte best med innadvendte?

[AnonymBruker]

og utadvendte best med utadvendte?

Har dere erfaringer eller tanker om det

Jeg er innadvendt og blir stresset av å være sammen med utadvendte så jeg sier ja

Anonymous poster hash: ff794...16c

[Steinar40]

Folk som er veldig forskjellige passer ikke i sammen.

[embla1807]

Vil si at kjæresten min er ganske innadvendt i forhold til meg, men ikke når det er "oss to". da er han jo ute av skallet sitt.

[Gjest s@nd]

Jeg og kjæresten min er helt forskjellig, på mange måter. Vi har mange like meninger, men personlighetene er ganske ulike... Men vi passer perfekt sammen. Jeg får roet han litt ned, jeg får han til å åpne mer opp, og han hjelper meg med å bli kjent med nye folk, og å tørre nye ting.

Jeg tror alt kan funke, egentlig... Men kommer helt an på personene.

Endret 16. desember 2013 av s@nd

[AnonymBruker]

Jeg er vel innanvendt. Dvs jeg er sjenert og usikker, men når jeg er trygg så blir jeg mere utadvent. Min man er utadvent og veldig trygg på seg selv, og skjønner ikke hvorfor det skal være så vansklig for meg å komme i kontakt med personer og bli kjent. For han er det lekende lett.

Men vi passer likevel sammen, for jeg er meg selv ilag med han. og da er jeg ikke innadvent. Fordi jeg er trygg på han.

Er jeg i litt større forsamling med mange folk jeg ikke er trygg på eller ikke kjenner er jeg ganske så stille av meg. Menst han prater i vei. Misunner han den egenskapen faktisk. Skulle ønske jeg også greide å være sånn.. Men det er ikke noe hinder, vi passer veldig godt ilag.

Anonymous poster hash: dbdb5...a0c

[Marie90]

Nei. Jeg er innadvendt og har bare vært sammen med utadvendte menn. Jeg er kun tiltrukket av utadvendte menn og de virker også til å være veldig tiltrukket av meg.

Handler om flere ting - både at man balanserer hverandre og at man beundrer hverandre. En mann liker som regel mitt selskap - spesielt år han er en fyr som er en utadvendt leder på jobb, har lange dager og mye sosialt, så synes han det er herlig at vi har mer rolig tid sammen. Jeg liker samtidig en mann som 'drar ut' litt mer blabber av meg, siden jeg stort sett veier mine ord tungt.

Han beundrer hvordan jeg er rolig, tilbakelent og bare snakker dersom jeg har noe å si (som regel fornuftig), jeg beundrer hans sosiale selvsikkerhet.

Ser samme dynamikk hos de fleste jeg kjenner som er i langvarige ekteskap. Faren min er langt mer utadvendt enn moren min (dog hun er selvsagt ikke sjenert eller asosial). Deres vennepar har samme type polaritet.

Da jeg var yngre søkte jeg mer mot innadvendte menn men det var før jeg hadde utviklet en preferanse og før jeg var blitt seksuelt aktiv. Utadvendte menn var litt fryktinngytende for meg. Nå er jeg imidlertid selvsikker nok til å vite at jeg tiltrekker dem og at det kan fungere.

[Gjest Summers]

Er selv midt på treet og passer sammen med de som er midt på treet. Hadde nok hatt lyst på en som var klin lik meg selv bare med kvinnekropp.

[Gjest Summers]

Han beundrer hvordan jeg er rolig, tilbakelent og bare snakker dersom jeg har noe å si (som regel fornuftig), j

Gjør man egentlig det? Må innrømme at jeg aldri har beundret innadvendte. det er ikke ment som et stikk mot deg, det er bare at om man f.eks er i sosiale settinger så er det jo de utadvendte som virker kulest(om de ikke bare er teite)

[Marie90]

Gjør man egentlig det? Må innrømme at jeg aldri har beundret innadvendte. det er ikke ment som et stikk mot deg, det er bare at om man f.eks er i sosiale settinger så er det jo de utadvendte som virker kulest(om de ikke bare er teite)

Der er man nok forskjellige. Jeg passer personlig best med utadvendte menn men kan beundre både innadvendte og utadvendte. De som gjør best inntrykk i et middagsselskap er de som har de beste historiene, mest treffende kommentarene og mest intelligente responsene.

Folks preferanser er forskjellige, og godt er det. Det er sant at samfunnet generelt er mest tilpasset de utadvendte og oppmuntrer til at alle skal være slik, selv om det går imot deres naturlige personlighet.

Jeg husker en gang på videregående at jeg hadde holdt en presentasjon på slutten av semesteret og en av de "kule" guttene i klassen rakk opp hånden for å gi meg feedback. Han sa, helt alvorlig, at mine presentasjoner var de beste og mest selvsikre. En annen kommenterte så at hver gang jeg rakk opp hånden var det tydelig at alle hørte etter fordi selv om jeg ikke snakket hele tiden, så visste de at når jeg først sa noe kom det noe veldig presist og intelligent.

Den opplevelsen var veldig positiv for en "nerd" som meg Men det fikk meg faktisk til å innse at det ligger en verdi i å være fåmælt også, og at selv de utadvendte beundrer det iblant. Jeg trodde som tenåring at man måtte være en høylytt jente (slik mange av de "populære" var). Med årene har jeg sett at det ikke nødvendigvis er tilfellet.

Det er selvsagt andre ting som spiller inn - er blitt langt mer fysisk attraktiv med årene også. Men mennene jeg har vært sammen med er unisont veldig utadvendte og var de "kule" og høylytte typene på skolen. Og de ser ut til å foretrekke jenter som meg. Så det er en viss "motsetninger tiltrekker" tendens, i hvert fall for meg...

[Nikita3000]

jeg også kan føle meg stresset rundt utadvendte, eller ihvertfall hvis det virker som om de vill bevise noe, være kul, eller hvis noen skal tulle med meg ironisk. Selvom jeg prøver å smile,

utad virker jeg kanskje dum som ikke "skjønner" det, men i virkeligheten er det bare ikke morsomt fordi vi er på helt forskjellige plan og jeg føler jeg blir bombadert med en test.. hva skal jeg si lissom, hva skal jeg svare på DET!?

Føler meg ikke trygg og tenker alt det nedlatende personen, kan tenke om meg, utifra ansikt uttrykket og samtalen videre. Noen gjemmer det ikke engang og kan selv gjøre det awkward ved å glane rart, eller begynne å overse meg senere.

Men hvis personen viser interesse og man legger merke til at personen prøver å gjøre samtalen behagelig for meg er det helt en annen sak. da hopper jeg ut av skallet. Dette skjer egentlig veldig sjelden hos andre mennesker.

De fleste mennesker føler de trenger å bevise noe,for seg selv og andre enn å faktisk få kontakt med andre.

Andre ganger er jeg også utadvendt, og da prøver jeg gjerne også å få den innadvendte personen til å slappe av så vi kan ha det gøy.. Innadvendte personer er gjerne de mest spennende når de kommer ut av skallet sitt

[AnonymBruker]

Det er vel litt både og. Når man er innadvendt og møter en annen innadvent så er det ofte slik at en må ta på "rollen" som utadvendt for å holde en samtale i gang - en rolle man kanskje ikke er komfortabel med. Samtidig er det kanskje slik at utadvendte har noen forventninger til partneren som en innadvendt ikke kan møte uten å bryte med seg selv - som å være veldig livlig, sosial og "få ting til å skje".

Anonymous poster hash: 7906e...5e8

[Cathrine88]

Jeg er utadvendt og foretrekker en som har samme sosiale behov som meg. Det ville nok vært mer slitsomt, og mer å ta hensyn til, for begge parter dersom jeg elsket å ha venner på besøk mens mannen helst ville være alene.

[AnonymBruker]

Er innadvendt og får som regel noia av å skulle prøve og føre en samtale med noen annen som er innadvendt. Med en utadvendt så holder de gjerne samtalen i gang og jeg slapper mer av.

Er også veldig praktisk at samboeren er utadvendt for da kan han ta seg av alle pratingen i familieselskaper etc.

Anonymous poster hash: ece2f...a11

[Steinar40]

Nei. Jeg er innadvendt og har bare vært sammen med utadvendte menn. Jeg er kun tiltrukket av utadvendte menn og de virker også til å være veldig tiltrukket av meg.

Handler om flere ting - både at man balanserer hverandre og at man beundrer hverandre. En mann liker som regel mitt selskap - spesielt år han er en fyr som er en utadvendt leder på jobb, har lange dager og mye sosialt, så synes han det er herlig at vi har mer rolig tid sammen. Jeg liker samtidig en mann som 'drar ut' litt mer blabber av meg, siden jeg stort sett veier mine ord tungt.

Han beundrer hvordan jeg er rolig, tilbakelent og bare snakker dersom jeg har noe å si (som regel fornuftig), jeg beundrer hans sosiale selvsikkerhet.

Ser samme dynamikk hos de fleste jeg kjenner som er i langvarige ekteskap. Faren min er langt mer utadvendt enn moren min (dog hun er selvsagt ikke sjenert eller asosial). Deres vennepar har samme type polaritet.

Da jeg var yngre søkte jeg mer mot innadvendte menn men det var før jeg hadde utviklet en preferanse og før jeg var blitt seksuelt aktiv. Utadvendte menn var litt fryktinngytende for meg. Nå er jeg imidlertid selvsikker nok til å vite at jeg tiltrekker dem og at det kan fungere.

Personlig syns jeg at folk som ikke klarer å holde kjeft er en pest og en plage. Det samme syns jeg om veldig høylydte folk. Men det er meg.

Du har hørt om at motsetninger tiltrekker hverandre?

Det kan ofte være noe i det. Men det er altså IKKE det samme som at man passer til å leve i sammen.

[AnonymBruker]

Jeg mener at dette er ett av punktene der man har godt av å være forskjellig.

Anonymous poster hash: b8dc8...385

[Gjest .-L-.]

Tenker at det ikke har så mye å si. Kan få kjemi med jenter fra begge personlighetstypene.

[cheezewizz]

og utadvendte best med utadvendte?

Har dere erfaringer eller tanker om det

Jeg er innadvendt og blir stresset av å være sammen med utadvendte så jeg sier ja

Anonymous poster hash: ff794...16c

Forskning tyder på at likhet er det som tiltrekkes best. Både fysisk og psykisk.

[missuvillig]

Jeg tror vi innadvendte trenger noen utadvendte Men blir veldig fort stresset og sliten om man skal omgåes de daglig

[K.B.E]

Jeg er en innavendt person og syns det er mye lettere med utavendte personer rundt meg. Da går praten lettere igang når gjerne den utavendte tar intiativ til å begynne en prat.

[Gjest Hooty McOwlface]

Jeg kjenner jo par hvor den ene er klart utadvendt og den andre mer innadvendt, og ser det funker fint for folk.

Men det gjør ikke det for meg, jeg er relativt utadvendt og må ha en utadvendt kjæreste. Har prøvd det motsatte, og det var vel kanskje en av årsakene til at jeg gikk lei og følte det ikke fungerte i lengden.

Når man bare er to er det jo ingen forskjell, men så er man jo et par utenfor sofakroken også. Jeg må ha en kjæreste jeg bare kan slippe løs på en fest eller annen sosial sammenkomst og så klarer han å sosialisere for seg selv. En som lett kommer i prat med folk, er åpen og byr på seg selv. En som fort kan bli ordentlig kjent med vennene mine, for det er veldig viktig for meg at de funker sammen og det skjer ikke når han er vanskelig å komme innpå. En som er like interessant i alle sammenhenger, ikke bare morsom når vi ligger og prater i senga og så plutselig verdens kjedeligste person på julebordet med jobben min senere på kvelden.

En annen ting er at jeg blir veldig farget av de jeg er med, er han veldig sosial, morsom og utadvendt så smitter det over på meg. Og jeg liker best den siden av meg selv. Men er jeg sammen med en innadvendt så lukker jeg meg mer og mer for hvert år vi er ilag.