Frekke, uhøflige, negative tenåringer som skaper misstemning for hele familien, hvordan håndtere?

[AnonymBruker]

Jeg er tante og ser niesene mine annenhver helg.

Den ene er 13 og har vært sånn en god stund nå men det toppet seg i helgen og jeg lurer på hvordan dere forholder dere til dem i denne alderen og oppførselen.

Slik det ble her i helgen så er det;

Hilser ikke på, ikke ett positivt ord til noen, bare mumler noe man ikke hører ordentlig bak håret der hun forsvinner innover i til ett hjørne i stuen for å slå seg ned med pc/ipad/telefon.

Umulig å få til en samtale om noe når vi samles ved middagsbordet. Bare mutte halvstavelses-ord.

Det ble noe julegavesnakk og jeg spurte henne om hun kunne ønske seg sminke-kost-sett da hun har brukt mitt så voldsomt at det måtte spesial-vaskes for å bli ordentlig igjen. Fikk da til svar; "Eh (også den der hodebevegelsen frem og tilbake), det er vel ikke noe jeg kommer til å bruke vel".

Jeg kjente jeg var helt på gråten.

Ved middagen så satt hun på telefonen og surret og bare dyttet maten litt rundt på tallerken, hele albuen på bordet og hodet lent på hånda som om hun var i ferd med å sovne. Jeg ba henne legge den fra seg, det kom jo ikke på tale.

Da gikk jeg og dro ut internett, dette førte jo selvfølgelig til ett hat-utbrudd som ville hørt ut som *biiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiip* på ett amerikansk program.

Søndagen så satt hun bare i ett hjørne og stirret i gulvet, nettet var hun jo stengt ute fra. Når jeg prøvde å prate til henne så førte det bare til sinne-utbrudd, tramping inn på soverommet og slamring med dører.

Nå er planen at vi skal være sammen i julen og jeg kjenner at jeg gruer meg sånn til det at jeg blir små-kvalm og har mest lyst til å holde meg hjemme.

Jeg vet det blir konflikter og jeg kjenner at jeg er i ferd med å sprekke i ansiktet på henne som ett kommunalt fyrverkeri på nyttårsaften...

Ah, phew! Godt å få skrevet ut litt...

Ønsker egentlig ikke spesielt råd rettet mot henne, det blir helt umulig på en forumsside da hun jo ikke bare er tenåring men også har gener og sosiale forhold som spiller inn i hennes/vår situasjon, men vil gjerne høre fra andre familiemedlemmer, mammaer, pappaer,søsken, tanter, onkler, nevøer, nieser og søskenbarn fra Gjøvik om deres opplevelser, historier, feiltagelser og eventuelle løsninger på tenåringsfasen.

Anonymous poster hash: 576aa...6d1

[Celtic Heart]

Jeg gir min tenåring litt slækk, altså ønsker han å være i fred så lar jeg han være. Ingen vits i å skape større konflikter enn nødvendig.

Men jeg sier klart i fra hvis normal høflighet blir totalt avglemt.

Hvis man møter et menneske med nå blit det konflikter holdning, så er det nettopp konflikter du får.

[cheezewizz]

Hun er vel på full fart inn i puberteten nå. Om noen år til blir hun voksen og forhåpentligvis litt mindre moody.

[AnonymBruker]

Den perioden husker jeg fortsatt som helt grusom, og jeg skulle bare ønske at voksne kunne la meg i fred. Det går over etter noen år, og i mens tror jeg det beste du kan gjøre både for deg selv og henne er å la henne være.

Anonymous poster hash: bed21...812

[AnonymBruker]

Jeg gir min tenåring litt slækk, altså ønsker han å være i fred så lar jeg han være. Ingen vits i å skape større konflikter enn nødvendig.

Men jeg sier klart i fra hvis normal høflighet blir totalt avglemt.

Hvis man møter et menneske med nå blit det konflikter holdning, så er det nettopp konflikter du får.

Hun får slækk i fulle monner, hun er tilstede når hun ankommer (to minutter), ved måltider (10 minutter) og når hun reiser (5 minutter), ellers har hun kjellerstuen som oppholdssted for seg selv og der sitter hun mesteparten av tiden, sover der også og sånn har vi det nettopp av samme grunn du oppgir.

Men, hun dukker opp til tider og må stille til måltider og klarer da som oftest å forsurer tilværelsen og hyggen for resten av familien...*sukk*

Å si ifra gir her har, ihvertfall denne helgen, hvor jeg har gjort det, kun gitt ukvemsord og ei delvis ødelagt dør.

Vel, hun fikk kjeft av min søster som knappest er noen pedagogisk leder men hva det skulle oppnå vet jeg ikke, det ble ihvertfall feil, men nå er ikke jeg foreldreren.

Anonymous poster hash: 576aa...6d1

[AnonymBruker]

Jeg er tante og ser niesene mine annenhver helg.

Den ene er 13 og har vært sånn en god stund nå men det toppet seg i helgen og jeg lurer på hvordan dere forholder dere til dem i denne alderen og oppførselen.

Slik det ble her i helgen så er det;

Hilser ikke på, ikke ett positivt ord til noen, bare mumler noe man ikke hører ordentlig bak håret der hun forsvinner innover i til ett hjørne i stuen for å slå seg ned med pc/ipad/telefon.

Umulig å få til en samtale om noe når vi samles ved middagsbordet. Bare mutte halvstavelses-ord.

Det ble noe julegavesnakk og jeg spurte henne om hun kunne ønske seg sminke-kost-sett da hun har brukt mitt så voldsomt at det måtte spesial-vaskes for å bli ordentlig igjen. Fikk da til svar; "Eh (også den der hodebevegelsen frem og tilbake), det er vel ikke noe jeg kommer til å bruke vel".

Jeg kjente jeg var helt på gråten.

Ved middagen så satt hun på telefonen og surret og bare dyttet maten litt rundt på tallerken, hele albuen på bordet og hodet lent på hånda som om hun var i ferd med å sovne. Jeg ba henne legge den fra seg, det kom jo ikke på tale.

Da gikk jeg og dro ut internett, dette førte jo selvfølgelig til ett hat-utbrudd som ville hørt ut som *biiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiip* på ett amerikansk program.

Søndagen så satt hun bare i ett hjørne og stirret i gulvet, nettet var hun jo stengt ute fra. Når jeg prøvde å prate til henne så førte det bare til sinne-utbrudd, tramping inn på soverommet og slamring med dører.

Nå er planen at vi skal være sammen i julen og jeg kjenner at jeg gruer meg sånn til det at jeg blir små-kvalm og har mest lyst til å holde meg hjemme.

Jeg vet det blir konflikter og jeg kjenner at jeg er i ferd med å sprekke i ansiktet på henne som ett kommunalt fyrverkeri på nyttårsaften...

Ah, phew! Godt å få skrevet ut litt...

Ønsker egentlig ikke spesielt råd rettet mot henne, det blir helt umulig på en forumsside da hun jo ikke bare er tenåring men også har gener og sosiale forhold som spiller inn i hennes/vår situasjon, men vil gjerne høre fra andre familiemedlemmer, mammaer, pappaer,søsken, tanter, onkler, nevøer, nieser og søskenbarn fra Gjøvik om deres opplevelser, historier, feiltagelser og eventuelle løsninger på tenåringsfasen.

Anonymous poster hash: 576aa...6d1

Hvorfor ble du på gråten?

Hvorfor stresser du sånn med oppdragelsen av ei som ikke er din datter engang? Om jeg skjønner det riktig så er du tanten? Jeg syns du påtar deg for mye mamma og disiplineringsrollen. Den skal ikke du ha.

Jeg tenker at jenta er full av hormoner og går rundt i en slags konstant PMS-boble. Jeg mener at folk skal oppføre seg skikkelig og blir utrolig lei meg og frustrert over mange av innleggene som kommer her inne om ungdommer som oppfører seg helt jæævlig. Men akkurat i dette tilfellet så føler jeg, utfra det du har skrevet i HI, at jenta egentlig bare trenger å få være i fred. Ikke mas på henne, og begynn ihvertfall ikke med sånn straffemetoder som blir et helvete utav (som å dra ut internetten). Si at du krever skikkelige svar, men la henne ellers være i fred.

Anonymous poster hash: 0f51a...fa4

[Tabris]

Når jeg var i den alderen kunne jeg være litt slik mot min mor, men var altfor høflig og glad i mine tanter til at jeg hadde oppført meg slik ovenfor dem. Men om de syntes jeg var "tenårings-aktig" så gjorde de ikke mer ut av det enn å kanskje komme med en litt morsom, halv-oppdragende kommentar også var de ferdig med det og lot meg være i fred. Jeg var jo ikke deres barn og det var ikke deres jobb å oppdra meg.

Jeg har også vært tante til to gutter i den alderen, og de har aldri vært slik ovenfor meg. Jeg har vært mer som ei halv-voksen venninne enn en oppdrager for dem.

Endret 16. desember 2013 av Tabris

[Hulderen]

Du er tante, ikke mor. Din oppgave er å skjemme bort, ikke oppdra.

Nyt at du ikke har ansvaret for jentungen, overlat henne til moren. Sårbare tenåringerr trenger noen rundt seg de kan få støtte fra. Så vær den støtten.

Jeg tror du må jobbe med din egen selvsikkerhet, så du ikke lar deg påvirke så mye av en tenåring.

Hvorfor er dere sammen så ofte som annenhver helg?

[AnonymBruker]

Den perioden husker jeg fortsatt som helt grusom, og jeg skulle bare ønske at voksne kunne la meg i fred. Det går over etter noen år, og i mens tror jeg det beste du kan gjøre både for deg selv og henne er å la henne være.

Anonymous poster hash: bed21...812

Når jeg var tenåring var det helt uakseptabelt å snakke til noen voksne på den måten og jeg finner meg ikke i det heller.

Det er umulig å hermetisk forsegle en tenåring, "la henne være i fred" er tenåring 101, så tusen takk for den men er fullstendig klar over første regel, men, hun må til tider være en del av familien enten vi og hun vil eller ikke.

For å få disse stunder til å bli positive (eller, i det minste ikke grovt negative) så ønsker jeg historier.

Vi kan godt behandle henne som om hun sitter på isolat i føderalt fengsel i USA, ikke se noe til henne før hun klarer å oppføre seg om noen år, men er det virkelig slik det skal måttte være?

Synes det er synd for oss alle.

Det er selvfølgelig enkelt å kutte henne helt ut, ignorere henne og miste kontakten med henne totalt, vi andre har mest å tjene på dette, som gruppe, men jeg ønsker å ha henne noe tilstede til tross og at hun har noen gode minner av familie under tenåringstid.

Kanskje jeg på 41 og selv barnløs har gått glipp av at det å være tenåring nå til dags er ett "Get out of jail-card" med ubegrenset bruk.

Anonymous poster hash: 576aa...6d1

[AnonymBruker]

Hvorfor ble du på gråten?

Hvorfor stresser du sånn med oppdragelsen av ei som ikke er din datter engang? Om jeg skjønner det riktig så er du tanten? Jeg syns du påtar deg for mye mamma og disiplineringsrollen. Den skal ikke du ha.

Anonymous poster hash: 0f51a...fa4

Jeg ble på gråten da min "ønsker du deg til jul?"-forslaget mitt ble negativt spyttet ut. Som om jeg er en vasall som har å kjøpe dyrere og bedre gaver enn som så.

Selv om jeg bare er tante så tilbringer hun hver 14 dag og lengre ferier i MITT HUS

Anonymous poster hash: 576aa...6d1

[AnonymBruker]

Hvorfor er dere sammen så ofte som annenhver helg?

Bo og helsesituasjon.

Det er hos meg de er når de ikke er hjemme.

Min søster har lite grep om oppdragelse og psykologi og kan bare å kjefte.

Ja, det var flotte tider når jeg var tante som bare kunne bortskjemme, nå er jeg "heltidstante" med omsorgs og oppdragsansvar annenhver helg og i ferier da min søster er i behov av dette av grunner som er irrelevante.

Det er jeg som står for tak over hodet, mat, klær, fritidsaktiviteter og fysisk og psykisk trygghet i besøkshelger og derfor er jeg uheldigvis ikke lengre i den luksusposisjon jeg var før, tanten som kunne skjemme bort og så låse døren ubekymret når de dro etter helgen/ferien.

Men, nå skrev jeg at jeg ikke ville at denne skulle handle om oss spesielt, jeg ville høre om andres erfaringer med å forholde seg til vanskelige tenåringer.

Jeg husker selv hvordan det var å være tenåring, jeg har to andre tenårings-tantebarn (som jeg faktisk tilbringer mer tid med) jeg ikke behøver søke råd for, jeg lurer på de som er mer av en utfordring enn de fleste.

Anonymous poster hash: 576aa...6d1

[AnonymBruker]

Du er tante, ikke mor. Din oppgave er å skjemme bort, ikke oppdra.

Nyt at du ikke har ansvaret for jentungen, overlat henne til moren. Sårbare tenåringerr trenger noen rundt seg de kan få støtte fra. Så vær den støtten.

Jeg tror du må jobbe med din egen selvsikkerhet, så du ikke lar deg påvirke så mye av en tenåring.

Hvorfor er dere sammen så ofte som annenhver helg?

Du har fått litt broderier på første setning.

Jeg har ansvar for jentungen, det er nettopp det jeg ønsker at jeg skal kunne være for henne, en støtte men hun støter seg alle når hun er her.

Jeg hverken selvfølelses eller selvsikkerhetsproblemer. Jeg har ett problem med å takle en tante-situasjon jeg har havnet i grunnet diverse uheldige omstendigheter og jeg forsøker å få til dette på en god måte.

Hun har to søsken som også skal ha min oppmerksomhet fysisk og psykisk når de er på besøk så jeg tenkte at noen kanskje hadde noen konstruktive råd.

Så langt har vi kommet til å la henne få ta styringen over hele situasjonen og stemningen fordi hun er tenåring og er fratatt alle plikter som familiemedlem men skal beholde alle goder som fri tilgang til internett, netflix, tv så hun aktivt kan distansere seg t.o.m ved matbordet, helst kanskje få servert maten i en stue hun har helt for seg selv, resten av oss deler på èn og i tillegg skal hun få utfolde sin negativitet til tross for alle positive måter jeg nærmer meg på og kreve enda mer, som at jeg skal kunne snakkes til som om jeg var møkk under skoene hennes som spør om hva hun ønsker seg til jul?

I think not!

Anonymous poster hash: 576aa...6d1

[Hulderen]

Bo og helsesituasjon.Det er hos meg de er når de ikke er hjemme.Min søster har lite grep om oppdragelse og psykologi og kan bare å kjefte. Ja, det var flotte tider når jeg var tante som bare kunne bortskjemme, nå er jeg "heltidstante" med omsorgs og oppdragsansvar annenhver helg og i ferier da min søster er i behov av dette av grunner som er irrelevante.Det er jeg som står for tak over hodet, mat, klær, fritidsaktiviteter og fysisk og psykisk trygghet i besøkshelger og derfor er jeg uheldigvis ikke lengre i den luksusposisjon jeg var før, tanten som kunne skjemme bort og så låse døren ubekymret når de dro etter helgen/ferien. Men, nå skrev jeg at jeg ikke ville at denne skulle handle om oss spesielt, jeg ville høre om andres erfaringer med å forholde seg til vanskelige tenåringer. Jeg husker selv hvordan det var å være tenåring, jeg har to andre tenårings-tantebarn (som jeg faktisk tilbringer mer tid med) jeg ikke behøver søke råd for, jeg lurer på de som er mer av en utfordring enn de fleste. Anonymous poster hash: 576aa...6d1

Da er du tydligvis ikke bare tante, men en viktig oppdrager. Det gjør situasjonen mye vanskeligere, jeg ser den.

Først vil jeg bare gi deg ros for å gå inn i en vanskelig situasjon og rolle.

De rådene du trenger, er som ansvarsperson, ikke som "tante" i normal betydning. Det blir feil når tenåringen bare har privilegier og ingen plikter. Jeg tror det er å gjøre henne en børnetjenste. Gi henne noen konkrete oppgaver, som er hennes ansvar. Det viser at hun er betydningsfull, noen ting skjer ikke om hun ikke gjør det. Det gir også muligheten til å gi henne ros når hun utfører det hun skal.

Si til henne at det blir for mye for deg, du er rett og slett avhenig av å få hjelp. Men la henne være med på å avgjøre hva hun skal ha ansvar for. F.eks. velge mellom å vaske klær, ta oppvasken, støvsuing. Noe som synes. Får du henne til å samarbeide med dette, kan stemningen bli bedre. Det er noe med det å jobbe sammen.

Hvis dette absolutt ikke fungerer, så beklager jeg. Jeg har bare erfaring med tenåringer der forholdet alt er bra. Men jeg tror slikt er med på å opprettholde det gode forholdet, i det minste. Mye godord også. Si henne daglig at du er glad i henne, uavhenig av hva hun utfører.

[Wolfmoon]

Jeg tror jeg hadde satt meg ned med henne alene og spurt direkte hvordan hun vil ha det. Så kan du legge frem hvilke regler som gjelder i ditt hus, som også hun må forholde seg til. Dere må sammen finne en løsning, og hun må ansvarliggjøres som delaktig i hjemmesituasjonen, samtidig som du sier klart i fra at du er glad i henne og vil ha henne der. Som tenåring var jeg nok til tider vanskelig, mye grunnet usikkerhet i sosiale relasjoner. Jeg var rett og slett usikker på om folk ville ha meg der, så jeg gikk rett i forsvar og skjøv de fra meg før de kunne gjøre det.

Nå vet vi jo ikke grunnen til at de er hos deg så mye, men det kan jo være en årsak til at hun reagerer som hun gjør.

[Gjest Gjest]

Jeg ville ikke brydd meg så hardt om å kjøpe noe mer enn en liten ting til en slik utidig tenåring.

[AnonymBruker]

Jeg har et godt forhold til mine gutter på 14 og 15 år, men de kan svare faren sin på lignende måter som du opplever med din "tantejente".

Forskjellen mellom meg og mannen min er hvordan vi leser situasjoner og hvordan vi setter grenser.

Eksempelvis merker ikke faren alltid når spørsmålene og samtalen går over i "mas" (i guttenes øyne).

Jeg er mye sammen med de (setter meg i samme rom eller de gjør det), men lar de som oftest ta initiativ til samtaler o.l. De opplever at jeg ikke maser, og den siste tiden har de fått mer og mer behov for å gjøre ting sammen med meg. De gir selv uttrykk for forskjellen mellom meg og faren, og sier selv noe av det samme som jeg skriver her.

Jeg er helt tydelig på mine personlige grenser og hva jeg forventer av de. Dvs. jeg har gitt klar tilbakemelding om at det er helt uakseptabelt å bli snakket til på en negativ måte, de gangene de har gjort det ovenfor meg, men gikk ikke inn i en diskusjon/krangel om det. Mannen min går derimot inn i diskusjon/krangel om dette med dem.

Min måte å møte guttene på har hittil fått best resultater, for de respekterer når jeg sier i fra, mens de bare blir mer og mer irritert på faren. Med resultatet nå at de snakker negativt til ham, men ikke til meg.

Forhåpentligvis går dette over, for det er leit ovenfor mannen min. For han er en veldig god pappa, men har ikke taklet helt disse hormonene.

Anonymous poster hash: 19f02...858

[Eliisa]

Jeg kan ikke forstå at du ikke tar litt igjen, i stedet for å bli såret og forsøke å tilfredstille tenåringstrollene. Når hun klagde på gaveideen ville jeg bare svart "huff, det var jo leit. Jeg har allerede kjøpt det. Men du får jo så mye til jul, så da gir jeg den bare til nabojenta som synes det var veldig fint". Case closed. Tenåringer vet veldig godt hvem de kan være frekke med (les: hvem som godtar det) og hvem de ikke kan være det med. Foreldre er untaket, da de får hormonbombene uansett hva de gjør.

[AnonymBruker]

Hva med bare å fortelle henne at hun får være naturlig høflig så lenge hun er hos deg, og at hjemme hos deg er det faktis du som bestemmer. Om hun misbruker de privilegiene du gir henne ved å bruke internett å få lov til å sitte stort sett hele dagen i fred så vil du ta dette fra henne. Om hun oppfører seg som en liten hormomonbombe så kan du jo faktisk spørre henne om hun prøver å få deg til å konfiskere telefonen hennes, for om hun fortsetter på den stien er det faktisk det du kommer å gjøre. Du forventer at hun behandler deg med respekt, og så lenge hun ikke gjør det så kommer ikke du til å behandle henne med respekt heller.

Anonymous poster hash: dfb49...b07

[AnonymBruker]

Bo og helsesituasjon.

Det er hos meg de er når de ikke er hjemme.

Min søster har lite grep om oppdragelse og psykologi og kan bare å kjefte.

Ja, det var flotte tider når jeg var tante som bare kunne bortskjemme, nå er jeg "heltidstante" med omsorgs og oppdragsansvar annenhver helg og i ferier da min søster er i behov av dette av grunner som er irrelevante.

Det er jeg som står for tak over hodet, mat, klær, fritidsaktiviteter og fysisk og psykisk trygghet i besøkshelger og derfor er jeg uheldigvis ikke lengre i den luksusposisjon jeg var før, tanten som kunne skjemme bort og så låse døren ubekymret når de dro etter helgen/ferien.

Men, nå skrev jeg at jeg ikke ville at denne skulle handle om oss spesielt, jeg ville høre om andres erfaringer med å forholde seg til vanskelige tenåringer.

Jeg husker selv hvordan det var å være tenåring, jeg har to andre tenårings-tantebarn (som jeg faktisk tilbringer mer tid med) jeg ikke behøver søke råd for, jeg lurer på de som er mer av en utfordring enn de fleste.

Anonymous poster hash: 576aa...6d1

Flott gjort at du stiller opp for familien. Å være tenåring skal ikke være noe frikort, samtidig er det vanskeligere å oppføre seg for noen akkurat i denne tiden. Slik jeg leser innleggene dine, kan en litt vanskelig hjemmesituasjon gjøre ting verre. Hvis mor er vant med å løse konflikter med kjefting/roping, er det noe som lett kan bli overført til tenåringen. Tenker da på det at hun skjelte ut deg, da du trakk ut internettkontakten.

Det jeg ville gjort hvis det var mulig, var å tilbringe litt tid alene med tenåringen. F.eks etter at de mindre barna gikk og la seg. Hvor du spør spesifikt om ting du vet hun er interessert i. "Kan du vise meg det spillet? Ja, ok så hvordan fungerer det da?" Ikke for å late som om du er kul og ung til sinns, men for å vise at du er oppriktig interessert i henne. Dette virker overraskende positivt på mange mutte tenåringer. Hvis du klarer å etablere en positiv kontakt på den måten, ville jeg tatt det opp med henne, på en måte som er tilpasset hennes intellekt og emosjonelle stabilitet. Det kan nok du bedømme bedre enn meg, hva vil tilsi. Men f.eks "vi kranglet skikkelig i sted. Jeg skjønner at du xxxx (fyll inn her hva du skjønner, det være seg at hun egentlig ikke har lyst til å tilbringe annenhver helg hjemmefra/at hun får for lite oppmerksomhet på grunn av småsøsken eller hva det må være) ... men ting er som de er. Og sånn vil jeg ikke du skal snakke til meg, for jeg blir ordentlig lei meg av det, og jeg ville aldri snakket slik til deg ...

Osv. Å snakke til tenåringer som om de faktisk hadde en form for vanlig intellektualitet/normalitet er undervurdert. Gjør du det på riktig vis, vil mange sette pris på det.

Håper det ordner seg. Synes virkelig det er flott med sånne som stiller opp for familie. Og selv om det er hardt nå, vil det høyst sannsynlig ordne seg. Håper du får det til!

Anonymous poster hash: cf6d6...73c

[Gjest Gjest]

Jeg ville oversett den her ungen fremover og gitt en sjokolade i gave.