Å gå fra bekjente til venner - jeg synes det er vanskelig

[AnonymBruker]

Jeg kan begynne med å si at jeg ikke er verdens mest utadvente. Jeg var ekstremt sjenert som barn og dette har skapt problemer for meg helt frem til nå i voksen alder (jeg er 26). For jeg er dårlig på relasjoner, og har litt dårlig selvfølelse etter en barndom og ungdomstid der jeg var mye utenfor.

Jeg har jobbet mye med meg selv og er ikke lenger sjenert, men er heller ikke den personen som er kjappest med replikker og alltid vet hva jeg skal si. Jeg kan nok lett oppfattes som litt reservert av folk som er utadvente.

Nå har det seg sånn at jeg har mange bekjente, men veldig få omgangsvenner (bare en). Jeg studerer, så jeg har mange bekjente på skolen. I tillegg er jeg mor og har mange bekjente som er foreldre til barn på min datters alder.

Problemet er at jeg er dårlig på å gå fra bekjent til venner. Jeg føler at andre har sin omgangskrets og er ikke så interessert i nye venner. Men de andre foreldrene føler jeg også at jeg er veldig ung i forhold til dem (de fleste er i midten av 30-årene og opp imot 40). Men på skolen igjen føler jeg meg litt gammel (de fleste er rundt 20).

Jeg vet at jeg kanskje må ta initiativ, men de gangene jeg har prøvd å få til noe, har forslagene mine ofte blitt avvist. Mange har kjærester, venner og fullt opp, mens jeg vil gjerne være sosial uten å ha noen å være det med. Hun ene venninnen min er litt sånn som liker seg best i sofaen, og hun har også kjæreste, mens jeg er en sånn som liker å også gjøre andre ting enn å sitte i en sofa, som å dra ut på byen en gang i blant, dra på fjellturer, hytteturer, reise, trene ++. Problemet er jo at jeg ikke har noen å gjøre disse tingene sammen med andre enn familien min.

Nå er det vel kanskje sånn at folk tror jeg har nok å gjøre også, jeg har jo barn, studerer, jobber, trener og har litt mer enn en hybel å holde i orden. Men likevel, jeg savner venner.

Jeg synes det er veldig trist å bare ha en venn. Og skjønner ikke hvordan andre klarer å danne vennskap på null komma niks.

Anonymous poster hash: 49c91...6ab

[Gjest November]

Hva med å oppsøke grupper som gjør det du liker? Jeg fikk endel venner når jeg startet å gå på fjelltur som var guidet her i mitt område. Finn deg venner som gjør ting som du liker å gjøre, da blir det litt automatisk at man henger mye sammen og kanskje man kan dele flere interesser. Jeg hadde noen venner som ble såkalte sofaslitere, ga de opp etter ei stund og fant noen nye

Tror ikke du skal fokusere så mye på alder, jeg har venner som er ganske mye yngre og eldre, men når vi har samme interesser så kan alder lett oversees. Men kan ikke si at jeg stikker ut å drikker og danser med fjortisene eller bestemora som jeg kan finne på ting med ellers

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat sånn selv

Virker som om andre, spesielt i fadderperiode osv, blir perlevenner med en gang...

Anonymous poster hash: 9b7b3...45d

[zen]

Det handler om å finne noen man trives med, ikke prøve å få venner bare for å få venner. Du kan gjøre tiltak for å få andre til å trives bedre med deg, så blir du mer attraktiv.

[AnonymBruker]

TS:

Jeg synes det er litt begrenset aktiviteter for voksne. I alle fall ikke som jeg vet. Her er treningssenter, men der er folk for å trene, ikke for å stifte bekjentskaper.

Jeg har faktisk vurdert poledancing (jeg liker å danse), men det er et stykke unna og koster vel litt, men kanskje jeg skal gi det et forsøk. Det er jo noe som har potensiale til å bli morsomt.

zen: hvilke tiltak kan jeg gjøre for å få andre til å trives bedre med meg da? Jeg føler selv at når jeg først er i gang med en samtale så er jeg ganske åpen og gir mye av meg selv, men jeg kvier meg litt for å gå bort til folk og innlede samtaler fordi jeg har en indre stemme som sier at de ikke har noen interesse av å snakke med meg. Jeg har også litt vanskelig for å gi komplimenter og klemmer, da jeg er vokst opp i en familie som ikke gjør sånt, så for meg blir det unaturlig og falskt.

Anonymous poster hash: 49c91...6ab

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjenn. Jeg var også vedlig sjenert i barn og ungdomsårene. Men hjalp mye da jeg flyttet vekk på skole og fikk utviklet meg i nytt miljø. Så jeg har greid å fått venner.

Men flyttet jo vekk derifra og til en annen plass pga kjærligheten. Og da ble det straks værre igjenn. Hadde bekjente på jobb og god kontakt, men det var på jobb og ikke privat.

Fikk til slutt ei venninne etter 2år! Og da ble kjent med hennes venninner.

Men føler etter flere år i denne kommuna jeg har bare 2 gode venninner og de andre er mere bekjente enn venninner.

Men hadde jeg vært tøffere og tatt kontakt og vært mere frampå så hadde jeg nok fått et mere vennninne forhold til de. De er litt mere enn bekjent, men ikke helt som ei venninne heller..litt midt i mellom på en måte. Men det har mye med selvfølelsen min å gjøre. Den ahr også blitt bedre med årene, men i barne og ungdomsårene var den lik null… Hadde noen venninner da også, men så på meg selv som teit rett og slett. Ser jo nå at det var jo et helt feil bilde av meg. Jeg var jo ikke det.

Så skjønner hvordan du har det.

Anonymous poster hash: ebff5...f26