Tunge tanker om julen og barn med to hjem

[Enyya]

Jeg og faren til sønnen min gikk fra hverandre da han var bare 1, 5 år. Jeg har på sett og vis vent meg til at han er borte annenhver uke, men dette er første julen jeg skal feire uten han. Faren har en ny samboer som er veldig sjalu på meg og derfor må vi feire jul hver for oss i år. Sønnen min skal feire jul hos faren og hans nye familie. Jeg har også ny samboer med barn, men velger å reise hjem og feire med min familie istedet for hans.

Like før sønnen min skulle reise til pappaen sin sist snakket vi litt om julen og hvor mye han gledet seg. Da jeg sa at julaften hos pappa sikkert ble koselig sier sønnen min til meg : Jeg vil ikke feire jul uten mammaen min, jeg kommer til å savne deg så mye at jeg ikke blir glad for noen av pakkene. Den lille 5 åringen min satt der og kjempet mot tårene og jeg kjente mine kom pressende på. Jeg holdt rundt han og sa at jeg kom til å savne han også, og at vi skulle kose oss sammen senere i jula.

Jeg klarte å holde meg til han hadde reist og da knakk jeg helt sammen og gråt. Jeg gråt for at jeg går glipp av halve livet til sønnen min. Alle julefeiringene, påskeferiene, hverdagene og helgene. Alle kveldene med nattakos og bok på senga. Jeg gråt for den lille gutten min som hele livet må gå og savne enten mamma eller pappa. Jeg ser han prøver å være sterk og er hele tiden er rettferdig mot oss. Halve hjerte tilhører mamma og halve pappa pleier han og si. Samtidig hender det han ikke får sove om kvelden fordi han savner pappa. Eller han gråter på senga hos pappa fordi mamma ikke er der og gir han nattakos.

Kanskje jeg skulle prøvd hardere å få ting til å fungere med faren? Kanskje jeg skulle ofret litt for å kunne være sammen med sønnen min hele livet hans istedet for halve? Det er for sent nå, det toget er godt. Jeg må leve resten av livet og vite at jeg ødela familien vår og sønnen min må sendes som en pakke mellom to hjem:-( Så tenk dere godt om før dere gjør dette mot barna deres og prøv heller litt ekstra. Det er mitt råd.

[AnonymBruker]

Jeg og faren til sønnen min gikk fra hverandre da han var bare 1, 5 år. Jeg har på sett og vis vent meg til at han er borte annenhver uke, men dette er første julen jeg skal feire uten han. Faren har en ny samboer som er veldig sjalu på meg og derfor må vi feire jul hver for oss i år. Sønnen min skal feire jul hos faren og hans nye familie. Jeg har også ny samboer med barn, men velger å reise hjem og feire med min familie istedet for hans.

Like før sønnen min skulle reise til pappaen sin sist snakket vi litt om julen og hvor mye han gledet seg. Da jeg sa at julaften hos pappa sikkert ble koselig sier sønnen min til meg : Jeg vil ikke feire jul uten mammaen min, jeg kommer til å savne deg så mye at jeg ikke blir glad for noen av pakkene. Den lille 5 åringen min satt der og kjempet mot tårene og jeg kjente mine kom pressende på. Jeg holdt rundt han og sa at jeg kom til å savne han også, og at vi skulle kose oss sammen senere i jula.

Jeg klarte å holde meg til han hadde reist og da knakk jeg helt sammen og gråt. Jeg gråt for at jeg går glipp av halve livet til sønnen min. Alle julefeiringene, påskeferiene, hverdagene og helgene. Alle kveldene med nattakos og bok på senga. Jeg gråt for den lille gutten min som hele livet må gå og savne enten mamma eller pappa. Jeg ser han prøver å være sterk og er hele tiden er rettferdig mot oss. Halve hjerte tilhører mamma og halve pappa pleier han og si. Samtidig hender det han ikke får sove om kvelden fordi han savner pappa. Eller han gråter på senga hos pappa fordi mamma ikke er der og gir han nattakos.

Kanskje jeg skulle prøvd hardere å få ting til å fungere med faren? Kanskje jeg skulle ofret litt for å kunne være sammen med sønnen min hele livet hans istedet for halve? Det er for sent nå, det toget er godt. Jeg må leve resten av livet og vite at jeg ødela familien vår og sønnen min må sendes som en pakke mellom to hjem:-( Så tenk dere godt om før dere gjør dette mot barna deres og prøv heller litt ekstra. Det er mitt råd.

Ville bare gi deg en god klem!

Husk at noen ganger så er det beste for barna at man ikke er sammen, selv om det også kan være tøft for barna!

Anonymous poster hash: 7bcd8...94c

[AnonymBruker]

Jeg og faren til sønnen min gikk fra hverandre da han var bare 1, 5 år. Jeg har på sett og vis vent meg til at han er borte annenhver uke, men dette er første julen jeg skal feire uten han. Faren har en ny samboer som er veldig sjalu på meg og derfor må vi feire jul hver for oss i år. Sønnen min skal feire jul hos faren og hans nye familie. Jeg har også ny samboer med barn, men velger å reise hjem og feire med min familie istedet for hans.

Like før sønnen min skulle reise til pappaen sin sist snakket vi litt om julen og hvor mye han gledet seg. Da jeg sa at julaften hos pappa sikkert ble koselig sier sønnen min til meg : Jeg vil ikke feire jul uten mammaen min, jeg kommer til å savne deg så mye at jeg ikke blir glad for noen av pakkene. Den lille 5 åringen min satt der og kjempet mot tårene og jeg kjente mine kom pressende på. Jeg holdt rundt han og sa at jeg kom til å savne han også, og at vi skulle kose oss sammen senere i jula.

Jeg klarte å holde meg til han hadde reist og da knakk jeg helt sammen og gråt. Jeg gråt for at jeg går glipp av halve livet til sønnen min. Alle julefeiringene, påskeferiene, hverdagene og helgene. Alle kveldene med nattakos og bok på senga. Jeg gråt for den lille gutten min som hele livet må gå og savne enten mamma eller pappa. Jeg ser han prøver å være sterk og er hele tiden er rettferdig mot oss. Halve hjerte tilhører mamma og halve pappa pleier han og si. Samtidig hender det han ikke får sove om kvelden fordi han savner pappa. Eller han gråter på senga hos pappa fordi mamma ikke er der og gir han nattakos.

Kanskje jeg skulle prøvd hardere å få ting til å fungere med faren? Kanskje jeg skulle ofret litt for å kunne være sammen med sønnen min hele livet hans istedet for halve? Det er for sent nå, det toget er godt. Jeg må leve resten av livet og vite at jeg ødela familien vår og sønnen min må sendes som en pakke mellom to hjem:-( Så tenk dere godt om før dere gjør dette mot barna deres og prøv heller litt ekstra. Det er mitt råd.

Huff nå begynte nesten jeg å gråte også... Føler SÅ med deg!

Anonymous poster hash: a8925...8c5

[Gjest Mary Quant]

Føler meg deg

Du skal i hvert fall vite at du er en av de få som ser dette på den måten du gjør her. De fleste gjemmer seg bak at barna har bedre av foreldre som er skilte enn foreldre som er ulykkelige sammen.

Jeg har selv vært gift i snart 26 år og har ofte tenkt på hvordan det er å ikke få feire julen sammen med barna - å måtte gå glipp av så mye i den korte tiden de er barn.

Som mor til voksne barn ser jeg hvor fort tiden går og før man vet ordet av det er de voksne og forlater redet.

Som sagt har jeg tenkt over saken mye i barnas oppvekst. Alt i et ekteskap er ikke en dans på roser, men jeg har alltid sagt til meg selv at det er verd å jobbe for - jeg skal svelge mange karameller før jeg gjør barna mine til "pakkepost" mellom to hjem og nye familier å forholde seg til.

Ønsker deg en riktig god jul og prøv å kose deg selv om du ikke får være sammen med sønnen din.

Hva fremtiden bringer vet ingen - ønsker deg alt godt

[Enyya]

Jeg tror mange deler mine tanker, men at dette i dag er så vanlig at det nesten ikke er lov å si det. Men selvom sønnen min har foreldre som samarbeider godt og ønsker det beste for han, så lider han fordi vi voksne fikk barn sammen og ikke klarte å holde familien sammen. Det er ikke hans skyld at mamma ikke lenger elsket pappa. Gjør det ikke lettere for meg at faren hele tiden sier at døren hos han står åpen for meg enda og at han gjerne ville sett at vi var en familie. Blir stadig minnet på at dette var det jeg som ville, det er min skyld når sønnen vår er lei seg fordi vi ikke er en familie :-( Men er det rettferdig å holde sammen for barnas skyld, selvom man ikke elsker hverandre? Jeg trodde jeg gjorde det rette, men nå er jeg usikker. Jeg tilbringer nå mer tid med samboeren min sitt barn enn min egen, og går glipp av så utrolig mye sammen med den vakre gutten som egentlig er min :'(

[Gjest Mary Quant]

Jeg tror mange deler mine tanker, men at dette i dag er så vanlig at det nesten ikke er lov å si det. Men selvom sønnen min har foreldre som samarbeider godt og ønsker det beste for han, så lider han fordi vi voksne fikk barn sammen og ikke klarte å holde familien sammen. Det er ikke hans skyld at mamma ikke lenger elsket pappa. Gjør det ikke lettere for meg at faren hele tiden sier at døren hos han står åpen for meg enda og at han gjerne ville sett at vi var en familie. Blir stadig minnet på at dette var det jeg som ville, det er min skyld når sønnen vår er lei seg fordi vi ikke er en familie :-( Men er det rettferdig å holde sammen for barnas skyld, selvom man ikke elsker hverandre? Jeg trodde jeg gjorde det rette, men nå er jeg usikker. Jeg tilbringer nå mer tid med samboeren min sitt barn enn min egen, og går glipp av så utrolig mye sammen med den vakre gutten som egentlig er min :'(

Jeg mener jo at det skal være temmelig ille hjemme før jeg hadde valgt skilsmisse i barnas oppvekst. Har sett så mange barn som har hatt det vondt når skilte foreldre finner seg nye partnere at jeg bestemte meg tidlig at jeg ikke vil at mine barn skal oppleve dette. Har man som foreldre det verre av å leve sammen med en man ikke elsker lenger enn at barna skal oppleve et splittet hjem? Hva er verst? Den man ikke elsker lenger har man tross alt elsket en gang i tiden - kan følelsene friskes opp? Eller klarer man å leve sammen som gode venner til det beste for barn og en selv?

Glemmer aldri den gangen jeg fikk en kamerat av min eldste sønn på døren en sen kveld fordi han orket ikke være i hus med farens nye samboer lenger og spurte fint om han kunne sove over hos oss i stedet. Farens nye kone taklet ikke å ha tenåringsgutter i huset etter at hun fikk en datter sammen med denne mannen. Da var det kun jenta som betydde noe og guttene fikk bare kjeft. Det endte med at ungene omtrent mistet kontakten med faren sin ..

Utrolig viktig og være OBS her og jeg synes at TS har en gjennomtenkt og realistisk innstilling til temaet.

[AnonymBruker]

Om man ikke elsker faren eller moren mer, så elsker man ungene sine så høyt at man ikke utsetter dem for slike traumer som skilsmisse er. Tenk å måtte bo i 2 hjem selv, for en tragedie, for et utmattende liv.

Bit tenna sammen og flytt heller hver for dere når barna flytter ut. Ingen er stormforelsket hver dag, men man holder sammen, fordi man velger å få barn sammen. Ingen elsker hver dag, følselser kan død ut eller de er, men godt gjemt. Man vil det beste for barna, og det er 1 hjem.

Barn av rusforeldre, alkolholisme, mishandling, ekstrem sinne og utroskap snakker jeg ikke om her. Kun vanlige hjem der følelser kan dø litt ut, men det er ikke verdens undergang. Jobb med forholdet så slutter man elske hverandre.

Anonymous poster hash: 6ab2d...145

[Herr Langbein]

På ett eller annet tidspunkt de siste tiårene sluttet familien å være en bedrift for best mulig å organisere trygge rammer for barn, menn og kvinner. Og ble til et egotripprosjekt for at mor og/eller far skulle optimalisere egen lykke.

Så ble det vanlig, og så altfor enkelt å oppløse bedriften. Selv om Familien AS har vært velfungerende økonomisk, gitt trygge oppveksvilkår for barna med god grensesetting og mye kjærlighet, og gitt mannen og kvinnen forutsigbare og trygge rammer for samlivet, så velger man - når ens følelser beveger seg litt et nytt område - å avslutte det. Følelser som ble skapt av kjemikalier, provosert frem av det dyriske behovet vårt for å reprodusere. Så vikler man seg inn i tankemønstre som er påvirket av venninner, og ukeblader, om at kjærligheten er noe man "fortjener". Og at

hvis den ikke lenger er der

så kan man. Selv om man har en ellers god familie, hvor alle er venner. Avslutte det. Fordi det må jo være noe bedre der ute.

Og barna vet at det er det ikke. Det beste tilhører fortiden deres nå.

[Gjest Magdalene]

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread290258/#post_290258

Her er det en som skriver det så fint, om å feire jul uten barna sine.

[Redbull]

Min største "frykt" er nettopp dette, at meg og mannen går fra hverandre og vi må dele på ungene.

Føler med deg ts, tårene mine pressa på når jeg leste innlegget ditt...

Håper jeg slipper å oppleve det, og jeg håper og tror at du får det bedre

[Gjest RockOn]

Wow, så mange av dere foreldre som mener dere ofrer dere pga barna.

Jeg tror ikke på det. Jeg tror ikke på em av dere som sier dere er ulykkelige i ekteskapet men prøver kun for barna.

Jeg har vokst opp med sånne foreldre. De holdt sammen pga barna. De kunne krangle ja visst, men det er ikke det som er verst, det verste er å ha to foreldre som bor sammen som på en veldig tydelig måte IKKE passer sammen, ingen tegn hverken verbalt eller fysisk på at de brydde seg om hverandre, og den likegyldigheten til hverandre.

Og det blir bi barna som skaper lykke, sånn at da vi ikke er der, så vet vi jo at de ikke trives. Jeg håpte at de skulle gå fra hverandre da jeg var liten og jeg håper enda på det.

Og nå ser det ut til at det endelig blir skillsmisse da yngste barnet antageligvis flytter ut snart.

Og jeg tenker på at de begge kastet bort livene sine ved å bo med noen de ikke likte, og nå, i em alder av 60 år skal de "endelig" skilles og kunne være seg selv.

Jeg takker de ikke. Ikke mine søsken heller. Jeg gikk på skole med mange skillsmisse barn, og de hadde stort sett harmoniske hjem med ny samboer/alene. Ingen som mistrives og ingen likegyldighet.

Selvfølgelig vil ikke et ekteskap være bare en dans på roser, og man må jobbe for det. Men jeg har lovet meg selv, at jeg skal aldri noensinne gjøre noe sånt mot mine barn. For det gleder ingen.

[Gjest Ciegus]

Jeg tror heller ikke det er godt for barna å bo med foreldre som ikke elsker hverandre. Å holde ut i 10-20 år med en man overhodet ikke har følelser for er urealistisk, hvertfall å få til på en god måte.

Men samtidig tror jeg det er for lett å gi opp kjærligheten også. Å elske er ikke å være forelsket, og å elske er ikke en sterk følelse som er der hele tiden. Det er også noe som kan vekkes igjen (men ikke for alle). Det må jobbes for, det er heldigvis ikke bare flaks som gjør at man elsker sin partner livet gjennom.

Syns ikke du TS skal dvele ved de valg du har gjort, det er ikke sikkert det ville vært bedre for din sønn. Og vær glad for at du har en sønn som gir uttrykk for sine følelser, så dere får snakket om det. Det er ikke sikkert dette vil være like vanskelig for din sønn i alle år, spesielt hvis han har foreldre som lytter.

[Gjest Mary Quant]

Wow, så mange av dere foreldre som mener dere ofrer dere pga barna.

Jeg tror ikke på det. Jeg tror ikke på em av dere som sier dere er ulykkelige i ekteskapet men prøver kun for barna.

Jeg har vokst opp med sånne foreldre. De holdt sammen pga barna. De kunne krangle ja visst, men det er ikke det som er verst, det verste er å ha to foreldre som bor sammen som på en veldig tydelig måte IKKE passer sammen, ingen tegn hverken verbalt eller fysisk på at de brydde seg om hverandre, og den likegyldigheten til hverandre.

Og det blir bi barna som skaper lykke, sånn at da vi ikke er der, så vet vi jo at de ikke trives. Jeg håpte at de skulle gå fra hverandre da jeg var liten og jeg håper enda på det.

Og nå ser det ut til at det endelig blir skillsmisse da yngste barnet antageligvis flytter ut snart.

Og jeg tenker på at de begge kastet bort livene sine ved å bo med noen de ikke likte, og nå, i em alder av 60 år skal de "endelig" skilles og kunne være seg selv.

Jeg takker de ikke. Ikke mine søsken heller. Jeg gikk på skole med mange skillsmisse barn, og de hadde stort sett harmoniske hjem med ny samboer/alene. Ingen som mistrives og ingen likegyldighet.

Selvfølgelig vil ikke et ekteskap være bare en dans på roser, og man må jobbe for det. Men jeg har lovet meg selv, at jeg skal aldri noensinne gjøre noe sånt mot mine barn. For det gleder ingen.

Det tilfellet du skisserer her tror jeg tilhører mindretallet. De færreste av oss misliker partneren så mye som du forteller at dine foreldre gjorde. Da finner man det som regel ut før man får flere barn med vedkommende.

For de aller fleste går samlivet i bølgedaler - vi har noen korte, lykkelige topper, noen korte vonde bunner - men de fleste dagene er sånn midt på treet. Og når man har det sånn så ser jeg ikke vitsen med å ødelegge familien bare fordi man tror at singel-livet er så flott, at man vil treffe en ny partner hvor de lykkelige toppene kommer oftere og fordi man er smålei av partnerens væremåte.

Blir litt sjokkert når du forteller at "de måtte holde ut med hverandre i 20 år pga barna", er det virkelig noen voksne mennesker som bor sammen med og får flere barn med et menneske man ikke utstår?

[AnonymBruker]

Det tilfellet du skisserer her tror jeg tilhører mindretallet. De færreste av oss misliker partneren så mye som du forteller at dine foreldre gjorde. Da finner man det som regel ut før man får flere barn med vedkommende.

For de aller fleste går samlivet i bølgedaler - vi har noen korte, lykkelige topper, noen korte vonde bunner - men de fleste dagene er sånn midt på treet. Og når man har det sånn så ser jeg ikke vitsen med å ødelegge familien bare fordi man tror at singel-livet er så flott, at man vil treffe en ny partner hvor de lykkelige toppene kommer oftere og fordi man er smålei av partnerens væremåte.

Blir litt sjokkert når du forteller at "de måtte holde ut med hverandre i 20 år pga barna", er det virkelig noen voksne mennesker som bor sammen med og får flere barn med et menneske man ikke utstår?

Man trenger ikke mislike partneren så sterk for at barn skal skjønne det er noe galt, eller merke en stemning som ikke er helt bra. Mine foreldre ble skilt så sent at jeg godt husker det. De kranglet ikke, men var heller ikke kjærlige mot hverandre. Stemningen var ofte litt anspent og tårer kan jeg huske jeg ofte tenkte og lurte på om det var noe jeg hadde gjort. Ja, det var tøft med 2 hjem til tider, og jeg savnet ofte både mamma og pappa, men mye mye bedre enn rar stemning og mine tanker om jeg gjortåde noe galt. Når de fant nye partnere de var kjærlige med og stemningen hjemme var avslappet, harmonisk og de voksne var glade skjønte jeg hvordan det egentlig skal være. Så NEI, man skal ikke holde ut for barnas skyld..

Anonymous poster hash: b16fd...3b7

[Gjest Mary Quant]

Man trenger ikke mislike partneren så sterk for at barn skal skjønne det er noe galt, eller merke en stemning som ikke er helt bra. Mine foreldre ble skilt så sent at jeg godt husker det. De kranglet ikke, men var heller ikke kjærlige mot hverandre. Stemningen var ofte litt anspent og tårer kan jeg huske jeg ofte tenkte og lurte på om det var noe jeg hadde gjort. Ja, det var tøft med 2 hjem til tider, og jeg savnet ofte både mamma og pappa, men mye mye bedre enn rar stemning og mine tanker om jeg gjortåde noe galt. Når de fant nye partnere de var kjærlige med og stemningen hjemme var avslappet, harmonisk og de voksne var glade skjønte jeg hvordan det egentlig skal være. Så NEI, man skal ikke holde ut for barnas skyld..

Anonymous poster hash: b16fd...3b7

Fagfolk sier i hvert fall at et hjem skal være skikkelig ille før det rettferdiggjør en skilsmisse sett fra et barns synspunkt.

[Tit]

Utrolig interessant innlegg, som rører noe i meg.

Det fins ikke noe "rett" svar på hvorvidt man bør holde sammen for barnas skyld. Etter min mening, kommer det an på HVORFOR man vurderer å avslutte forholdet. Jeg mener at følelser som har gått over i vennskap - IKKE er grunn til å bryte ut, dersom det er barn involvert. Grunnen er at de aller fleste parforhold kommer til et stadium hvor spenningen/gnisten forsvinner. Det er tilfelle for meg og min mann, og jeg VET at mange av våre venner også har det slik. Noen har valgt å bryte ut av ekteskapet, samtlige av dem er ulykkelige for det valget idag. Gresset var ikke grønnere på den andre siden. Jeg har lært mye av deres dyrekjøpte erfaringer - og kommer aldri til å forlate en god mann og pappa, for å søke ny spenning, og dermed ofre barnas trygghet.

Samlivet vårt er ingen dans på roser, vi er utrolig forskjellige. Jeg har blant annet vært nødt til å lære meg å leve med en mann som sliter med sosial angst. Det har krevd mye av meg, men det gjør ethvert samliv. Vi har hatt fokus på å løse utfordringene - og har det fortsatt.

Men jeg lever som sagt med en god mann. Ikke alle gjør det. Det er for mye forlangt å skulle leve i mange år med et menneske som virker svært negativt inn på eget liv, som er egoistisk og som gir mye mer enn det tar. Man skal ikke holde sammen for enhver pris. For et barn ligger det mye lærdom i at en mamma eller pappa bryter ut av et forhold hvor det f.eks. er vold involvert.

Uansett TS - ditt valg er tatt. Du går glipp av mye, ja, men fokuser heller på at gutten din har et godt forhold til pappaen sin og vær glad for at han fremdeles er en svært viktig del av guttens liv. Noen pappaer forsvinner mer eller mindre etter bruddet. Det er MYE mer traumatisk for et barn enn det å måtte dele seg mellom mor og far. Og la sønnen din vite at du har det bra når han ikke er der. Ting blir gjerne lettere med årene, og nøkkelen er å akseptere situasjonen. Etter mitt syn.

[AnonymBruker]

Kloke ord i denne tråden, TS og Mary Quant.

Jeg har venninner som i det ene øyeblikket har et normalt forhold med mange planer for fremtiden sammen med ektemannen, så blir de forelsket og forlater ektemannen rett etter det. Det virker som de mister "hodet", og glemmer å tenke. Og da er plutselig det viktigste "min lykke og jeg lever bare en gang".

Anonymous poster hash: e4324...e4e

[Gjest RockOn]

Det tilfellet du skisserer her tror jeg tilhører mindretallet. De færreste av oss misliker partneren så mye som du forteller at dine foreldre gjorde. Da finner man det som regel ut før man får flere barn med vedkommende.

For de aller fleste går samlivet i bølgedaler - vi har noen korte, lykkelige topper, noen korte vonde bunner - men de fleste dagene er sånn midt på treet. Og når man har det sånn så ser jeg ikke vitsen med å ødelegge familien bare fordi man tror at singel-livet er så flott, at man vil treffe en ny partner hvor de lykkelige toppene kommer oftere og fordi man er smålei av partnerens væremåte.

Blir litt sjokkert når du forteller at "de måtte holde ut med hverandre i 20 år pga barna", er det virkelig noen voksne mennesker som bor sammen med og får flere barn med et menneske man ikke utstår?

De fikk vel barna før de mislikte hverandre, ikke vet jeg.

Men det gjelder nok ikke alle. Men hvorfor skal man holde sammen med noen man ikke har det bra med og ikke ønsker flere unger med?

Jeg vet om flere venninner som fikk vite at foreldrene slet og egentlig kun var venner de soste 5-10 årene før de skilte seg.en de ville vente til barna hadde flyttet. De fleste følte seg egentlig lurt. Og der var også spørsmålet hvorfor gikk de ikke bare før? De mister sjangsen til og få flere barn og generelt "mister" fler år av sitt liv pga at de tror barna får det mye bedre ved at foreldrene holder sammen. Men det er ingen som takker deg etterpå.

Jeg er selv gift med barn, vet at forhold man må jobbe med forholdet og mener selvfølgelig ikke at det skal være så enkelt å gå fra hverandre som det er i dag.

Men det skal da være en mellomting mellom og få fra hverandre i hytt og pine uten å jobbe for forholdet og å bli i forholdet kun Pga barna.

Hvordan barn får det ved et evt brudd kommer an på foreldrene. Samme som hvis foreldrene holder sammen og ikke trives, det går også utover barna, men det er det ikke mange som tenker på.

[Gjest RockOn]

Fagfolk sier i hvert fall at et hjem skal være skikkelig ille før det rettferdiggjør en skilsmisse sett fra et barns synspunkt.

Ja, men fagfolk ser ofte de som er traumatiserte ved skilsmisse. Ikke de som ikke trives pga at foreldrene ikke går over ens.

De hører heller ikke noe om barn som er glad for em skilsmisse. For det vil sjeldent et barn innrømme til voksne.