hva tenker dere om en person med spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg sliter med en spiseforstyrrelse og jeg skammer meg noe helt enormt! Jeg føler meg tykk selv om jeg logisk sett forstår at jeg er undervektig (har en BMI på 16). Jeg spiser etter kostliste nå og føler av den grunn at folk på jobben ser rart på meg. Mens andre spiser varmlunsj sitter jeg der med den samme lunsjen dag ut og dag inn. Klarer ikke spise kaker o.l med kollegaer og tenker enormt mye på hva andre tenker om meg. Ser de på meg som syk og svak, gal, rar? Jeg synes det hadde vært interessant å høre hva du tenker om folk som sliter med mat (anoreksi etc). Jeg vet jo ikke om folk på jobb vet at jeg er syk, men merker at jeg får noen bekymra blikk her og der og at folk iaktar meg, men det behøver jo ikke bety at de tenker jeg har en spiseforstyrrelse. Har gått ned 30 prosent av kroppsvekten jeg hadde så folk ser jo at jeg har slanket meg, men det å tenke at en person har en spiseforstyrrelse er jo noe annet. Er jo mange som slanker seg.

Anonymous poster hash: 56858...407

[AnonymBruker]

Jeg bruker ikke så mye tid på å tenke over det. Men innerst inne så synes jeg synd på personen, og håper at hun/han får hjelp for spiseforstyrrelsen. Tenker ingenting vondt om han/henne så klart, men heller at jeg vil det beste for personen. Synes det er vondt å se at noen har et anstrengt forhold til mat, fordi jeg har vært der selv.

Anonymous poster hash: a77ba...32c

[AnonymBruker]

Dersom det er tydelig at vedkommende har en SF tenker jeg "Stakkar, håper hun får hjelp.". Og så er jeg ferdig med det.

Anonymous poster hash: 83b63...718

[AnonymBruker]

Jeg syns det er skummelt noen ganger å se enkelte som er så utrolig tynne pga den sykdommen, men jeg håper jo at personen får det bra og blir så frisk det er mulig å bli.

Anonymous poster hash: 0d425...ce5

[Gjest Sebraen]

Jeg tenker ikke på personen som gal, rar osv. Jeg føler bare veldig, veldig med personen, og håper virkelig at han/hun får hjelp.

[Gjest Runforit]

Om du har en BMI på 16 så er du nok temmelig mager noe som selvsagt blir lagt merke til. Det er naturlig at folk rundt deg da virker noe bekymret for deg uten at de dømmer deg eller tenker stygt om deg

Det viktigste og det du skal fokusere på er å bli frisk. Om du må følge en kostplan for at det skal hjelpe deg og du dermed spiser ensidig så for det så være. Ikke tenk på hva alle andre putter i seg rundt deg. Jeg reagerer f.eks på laktose og gluten så jeg spiser heller aldri verken kaker eller melkesjokolade som folk stadig vekk serverer på jobben. Om folk tilbyr så takker jeg pent nei uten at noen reagerer på det.

Kanskje det kan være en ide og skylde på f.eks irritabel tarm? Så slipper du å føle at de tenker over hvorfor du takker nei?

Men du skal iallefall ikke tenke på at at folk tenker at du er gal eller svak. Når jeg ser en syk person så ha de min empati og jeg håper at de bli friske. Thats it! Ikke noe stygge tanker

[Version 2.0]

Jeg ser sjeldent ned på andre med psykiske issues, fordi jeg har jo en del selv. Men når det kommer til ting man kan dø av så synes jeg jo det er helt forferdelig tragisk, og jeg synes enormt synd på folk som blir rammet av denne grusomme sykdommen. Jeg tenker at de bør få hjelp ASAP. Så, får du hjelp?

[Gjest Booker]

For å være ærlig så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal reagere fordi det er vanskelig å sette seg inn i (blir keitete og snakker aldri om mat, utseende, eller vekt med vedkommende), men jeg får medfølelse fordi jeg vet det er en sykdom som er svært alvorlig og vanskelig å takle.

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger. Det er litt nyttig å høre hva slags tanker andre har om denne sykdommen ettersom jeg skammer meg så mye. Jeg er jo flau over å slite med dette. Har slitt med det tidligere også, men da i mye mer alvorlig grad med innleggelser på sykehus og lange opphold på institusjon som er spesialisert på spiseforstyrrelser. Har vært frisk i mange år også fikk jeg tilbakefall for et år siden. Får hjelp, av psykolog og lege, men vet ikke om det går noe bedre for jeg har gått opp en kilo på 5 mnd og det er vektoppgang jeg sliter med. Klarer ikke å motivere meg til å spise og legge på meg når jeg samtidig føler meg stor og tjukk og når jeg samtidig trener tungt 4-5 ganger i uken skal det endel mat til også.

Det er godt å høre at en ikke blir sett på som patetisk og gal, noe jeg føler veldig på er i de situasjonene jeg ikke spiser kaker og andre koser seg. Da kan jeg føle at andre tenker at jeg sitter å nyter at andre spiser usunt og er "sterk" selv, og slik er det jo overhode ikke. Jeg blir ofte sykt lei meg etter slike sosiale settinger for jeg skulle så gjerne ønske at jeg også kunne spist slike ting, men jeg klarer ikke spise ett kakestykke. Da ender jeg opp med å soise ti kakestykker og kaster det opp. Og jeg kan jo ikke gjøre det foran noen andre. Det skjedde her for ikke lenge siden, var på jentekveld med endel folk jeg ikke står supernær, mistet totalt kontroll over godisinntak/kaker/snacks og kastet opp. Da følte jeg iallefall at folk tenkte sitt. Ja hva tenker folk om slikt? Da føler jeg jo st folk ser på meg som utrolig skitten og ekkel! Og det er jo helt sikkert litt oppsiktsvekkende at en undervektig person spiser masse kaker og godis og pepperkaker (snakker da om sikkert 300 gram sjokolade, 30 pepperkaker og tre kakestykker).

Det å tenke over hva alle tenker om meg er sykt slitsomt. Det er et evig slit å holde fasaden, forsøke å virke så frisk som overhode mulig. Er redd folk skal forstå at jeg er syk, og jeg merker at visse folk trekker seg unna, oppfører seg annerledes etc. Det er på en måte sårt for da føler jeg enda verre.

Anonymous poster hash: 56858...407

[AnonymBruker]

Livet blir enklere om man ikke tenker på hva andre tenker om oss. Så lenge vi ikke er klarsynte så har det ingen nytte å lure på hva andre tenker. Mest sannsynlig så blir det ikke ofret mye tankegang på hva kollegaer spiser, har på seg, osv osv med mindre det er spektakulære greier på gang.

Om jeg mistenker noen for å slite med mat, kropp, spiseforstyrelser eller har overvekt syns jeg det er trist ønsker å hjelpe. Men det kan jeg ikke. Og så håper jeg det går bra med vedkommende. Skulle vi få kontakt og det viser seg at det er noe jeg kan bidra med, enten det er å lytte eller å oppmuntre så er ingenting bedre enn det......

Jeg er sikker på at du er en flott jente, både med og uten problemet ditt med mat. Du trenger ikke skamme deg fordi du er syk.

Hilsen mann

Anonymous poster hash: a7da9...c47

[AnonymBruker]

Jeg har i hvert fall empati og synes synd på den som har en spiseforstyrrelse, skulle ofte ønske at folk var mer åpne og kanskje lot oss andre få vite litt mer om hvordan vi kan ta hensyn. Det kan være så enkelt som å informere om en kostplan, eller si fra at det med kaker ikke går å forholde seg til. Ofte tenker man jo at det ikke er rart at personen er tynn når h*n ikke rører en liten sjokoladebit engang. Sosialt sett blir det også feil for man føler jo at vekten er viktigere enn kosestunden og samholdet på jobben. Som sagt hjelper det nok med åpenhet. Det kan være så enkelt som å betro seg til en kollega. Kanskje vedkommende kan holde av ett kakestykke eller hjelpe deg på annen måte?

Anonymous poster hash: b7423...3ce

[Gjest Vinglepetra]

Jeg legger sjeldent merke til sånt, men hvis jeg vet om en person med sf så synes jeg synd på vedkommende. Og så håper jeg på at vedkommende får hjelp. Jeg tenker ikke negativt, tvert imot får jeg selv dårlig samvittighet for at jeg ikke kan hjelpe til med noe.

[Rosewood]

Jeg tenker overhodet ingenting negativt om folk som har spiseforstyrrelser. Jeg synes bare synd på dem, og håper vedkommende får hjelp. Jeg tror egentlig de fleste har sympati med folk som har spiseforstyrrelser, og at de færreste ser ned på dem. Håper ihvertfall det.

[AnonymBruker]

Siden du spør regner jeg med at du tåler et ærlig svar. Jeg ser ikke ned på folk med spiseforstyrrelser, men jeg har sett at har man spiseforstyrrelser så har man i de fleste tilfellene andre issues i tillegg. De med spiseforstyrrelser er psykisk ustabile og er ofte selvskadere, har angs, depresjoner, tvangshandlinger osv. Mange fungerer dårlig i jobb og forhold. Ikke en som jeg ønsker at min sønn skal gifte seg med. Det blir gjerne ut og inn av psykiatrien og mye drama.

Anonymous poster hash: 3f829...061

[Anjah]

Så forståelsesfulle dere er! Kansje jeg får mye tyn her nå, men jeg skal være så ærlig å si at jeg blir faktisk irritert. Veldig irritert! Og jeg tenker også at vedkommede må være svært usikker på seg selv, og at hun må være en slik person som alltid lurer på hva andre tenker om seg. TS bekrefter faktisk dette ved å lage en tråd om nettopp dette temaet. En spiseforstyrrelse er og blir selvpåført- Du kan skylde på oppvekst, miljø, press fra skoleelever eller arbeidskollegaer, men i bunn og grunn er det du som har påført deg selv tilstanden. Jeg synes ikke synd på deg; jeg synes du er tåpelig. Beklager

Det er ikke det at jeg ikke ser problemet og omfanget av sykdommen. Det gjør jeg virkelig. Jeg har selv observert hva en spiseforstyrrelse kan gjøre med et menneske,( i nær familierelasjon) og hvor utpå viddene det faktisk kan gå. Personen blir rett og slett psykisk psyk, og en veldig ond sirkel begynner. Du kan "forstå deg ihjel" på denne tilstanden, prøve å hjelpe, men det fører ingen vei. Ingenting her i verden er så ulogisk som en spiseforstyrrelse av den typen der man nekter seg selv mat!

[Gjest Blomst83]

Så forståelsesfulle dere er! Kansje jeg får mye tyn her nå, men jeg skal være så ærlig å si at jeg blir faktisk irritert. Veldig irritert! Og jeg tenker også at vedkommede må være svært usikker på seg selv, og at hun må være en slik person som alltid lurer på hva andre tenker om seg. TS bekrefter faktisk dette ved å lage en tråd om nettopp dette temaet. En spiseforstyrrelse er og blir selvpåført- Du kan skylde på oppvekst, miljø, press fra skoleelever eller arbeidskollegaer, men i bunn og grunn er det du som har påført deg selv tilstanden. Jeg synes ikke synd på deg; jeg synes du er tåpelig. Beklager

Det er ikke det at jeg ikke ser problemet og omfanget av sykdommen. Det gjør jeg virkelig. Jeg har selv observert hva en spiseforstyrrelse kan gjøre med et menneske,( i nær familierelasjon) og hvor utpå viddene det faktisk kan gå. Personen blir rett og slett psykisk psyk, og en veldig ond sirkel begynner. Du kan "forstå deg ihjel" på denne tilstanden, prøve å hjelpe, men det fører ingen vei. Ingenting her i verden er så ulogisk som en spiseforstyrrelse av den typen der man nekter seg selv mat!

Snakk om å være fullstendig blottet for alt som heter empati og sympati. Et glad ingen av menneskene i mitt liv er av samme art som deg.

[Anjah]

Snakk om å være fullstendig blottet for alt som heter empati og sympati. Et glad ingen av menneskene i mitt liv er av samme art som deg.

Det måtte jo komme

[Gjest Blomst83]

Det måtte jo komme

Du hadde vel ikke forventa noe annet ?

[AnonymBruker]

Snakk om å være fullstendig blottet for alt som heter empati og sympati. Et glad ingen av menneskene i mitt liv er av samme art som deg.

Jeg skjønner ikke hvordan du kan lese at hun er det ut i fra svaret hennes. Hjelper det en med sf å bli synes synd på? Nei. Det hjelper ingen, faktisk. Men å slite ut folk rundt seg, det er ok? Slik som folk med sf og rusavhengige gjør? Og så skal man synes synd på dem i tillegg? Nei, ett sted må grensen gå.

Anonymous poster hash: 3f829...061

[Gjest Blomst83]

Jeg skjønner ikke hvordan du kan lese at hun er det ut i fra svaret hennes. Hjelper det en med sf å bli synes synd på? Nei. Det hjelper ingen, faktisk. Men å slite ut folk rundt seg, det er ok? Slik som folk med sf og rusavhengige gjør? Og så skal man synes synd på dem i tillegg? Nei, ett sted må grensen gå.

Anonymous poster hash: 3f829...061 [/quot

At du ikke greier å skjønne det er meg revnende likegyldig. Jeg har ikke sagt at folk skal synes synd på meg,men sf er en reel sykdom. Det er ikke noe man velger seg.