Klarer ikke å snakke med andre "voksne"

[AnonymBruker]

Jeg er en jente (dame?) på 24, og samboeren min er 28. Sammen har vi et barn i barnehagealder.

På sett og vis tenker jeg fremdeles på meg selv som en ungdom, selvom jeg tok fatt på "voksenlivet" for en stund siden. Mulig fordi ingen andre av mine/våre venner har fått barn enda, og ikke er på samme stadiet i livet som oss. Derfor blir det helst vi som tilpasser oss dem når vi er sammen, og ikke omvendt.

Jeg er ganske utadvendt, og snakker egentlig ganske lett med folk. Jobber med salg, og er vant til å snakke med folk jeg ikke kjenner.

Men det hender jeg kommer i situasjoner der jeg ikke klarer å prate med andre "voksne". Jeg føler meg på en måte underlegen, selvom jeg ikke klarer å forklare hvorfor.

For å nevne et eksempel:
Idag var det Luciafest i barnehagen. Jeg var med barnet vårt, men ble sittende alene/med barnet og klarte ikke å prate med noen av de andre foreldrene (ikke at noen prøvde å prate med meg heller). Det virket som om alle de andre foreldrene hadde noen av de andre de kjente, og hele settingen fikk meg til å føle meg veldig utilpass.
Jeg har også problemer med å kommunisere med de som jobber i barnehagen. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal spørre om eller si når jeg henter og bringer.

Dette høres kanskje veldig rart ut, men for meg begynner det å bli et problem, og jeg føler meg som "the odd one out".

Hvordan kan jeg bli bedre på dette? Og er det noen andre som har hatt det på samme måte?

Anonymous poster hash: 4475c...7a8

[AnonymBruker]

Ja, du er voksen, men du er ung voksen. Du er ikke så erfaren når du er 24 og har ikke blitt helt tør bak øra enda. Jeg husker veldig godt hvordan det var å være 24, og jeg husker at jeg forandret meg mer og mer jo nærmere jeg kom 30, men også da jeg passerte 30 (er 32 nå). Jeg fikk et helt annet syn på livet og fikk andre verdier.

Jeg tror nok at du i jobbsammenheng har full kontroll, men at du utenom jobben, slik som i barnehagen, mister kontrollen. Sånn er jeg også - når det gjelder ting jeg kan, prater jeg i ett, men med en gang jeg kommer i situasjoner jeg blir usikker på så blir jeg stille.

Det kan være lurt å prate med de i barnehagen? De har nok forståelse for hvordan det er å være ung mor, som deg?

Anonymous poster hash: 4b599...77f

[jabx]

Så de andre har noen de kjenner der men ikke du. Er det et problem da?

[AnonymBruker]

I feel u sis

Anonymous poster hash: a2c79...609

[AnonymBruker]

Jeg hadde det likedan i barnehagen i dag ved luciafeiringen. Ingen mødre pratet med meg, men jeg satt rett ved siden av seks mødre som var i en aktiv samtale. Ingen som tok kontakt med meg heller. Jeg syns også at mange unnlater å si høflig "hei" når vi passerer hverandre ved levering og henting. Man kan jo begynne å lure av og til, hva det er som er galt...

Anonymous poster hash: 1d3b9...e18