Tenker du på døden noen gang, og hvilke tanker har du om det?

[Minnie Mus]

Jeg er redd for å dø, fordi jeg er redd for det som kommer etter døden. Hva skjer med oss da, er det noe godt eller er det noe vondt?

Hva skjer egentlig når vi dør?

Håper ihvertfall at jeg dør plutselig, så jeg slipper å gå å grue meg.

[AnonymBruker]

Jeg misunner faktisk de troende, de "vet" da i hvert fall hva som kommer etter døden, dvs de slipper å bekymre seg. Ikke at det gjør noe forskjell etter døden da, men de kan slappe av mens de lever. Jeg derimot er ateist og klarer ikke å tro på gud, høyere vesen eller makter.

Jeg har epilepsi og anfall med bevissthetstap som kommer som lyn fra klar himmel. Så når bevisstheten kommer tilbake er det på en måte at jeg som person var "not at home", i motsetning til søvn. Jeg håper at det blir litt slik, at man plutselig blir borte, for det er ikke noe galt å være borte mens man er borte.

Hørte en gang i en film en sitat "hvert atom i kroppen vår var en gang del av en stjerne", og atomene våre forsvinner ikke, vi blir mat til larver og andre småkryp og det er greit nok. Men bevisstheten, det som vi tror er "oss", det forsvinner og jeg tror at det er slutten. Hjernen er tross alt bare en komplisert og avansert datamaskin som går på strøm. En liten hjerneskade og vi er ikke samme personen lengre.

Huff, nei, håper at døden er langt unna og hvis den først treffer meg håper jeg at det skjer fort, type trafikkuhell.

Anonymous poster hash: bef57...c2f

[Gjest Raindrops]

Tenker på det nå og da, men jeg er ikke redd for å dø. Jeg tror det er befriende og avslappende, om jeg kan bruke slike ord. Dessuten er det fullstendig uungåelig, vi skal alle dø, så jeg anser det som lite hensiktsmessig å grue seg til det. Det som skjer det skjer, enten jeg overtenker det og får angst eller ikke.

Liker mindre å tenke på at de jeg er glad i også kommer til å dø en gang, men det er som sagt uungåelig og dermed lite hensiktsmessig å tenke for mye på.

[Gjest NerdMedSverd]

Litt for mye i perioder, av og til går jeg rundt med angst for at jeg kan dø når som helst. De siste ukene har jeg gravd meg ned i bøker om dødsrikets verdenshistorie, jeg tror dette begynner å bli et lite problem for meg, haha. Spennende tema hvertfall.

[Alayne]

Jeg tenker mye på døden. Har siden jeg var liten ikke vært så veldig begeistret for livet, er for det meste mer kjas, mas og stress enn ålreit. Har ofte tenkt at jeg skulle ønske jeg aldri var blitt født, men kommer aldri til å gå aktivt inn for å gjøre slutt på livet (muligens med unntak hvis jeg skulle bli svært syk eller noe slikt). Synes det er utrolig fascinerende hvor stor livsglede de fleste mennesker ser ut til å ha, skulle ønske jeg kunne oppleve det samme. Jeg er mest redd for smerter og ubehag i forbindelse med det å dø, og jeg er bekymret for enkelte personer jeg ville ha dødd fra. Men utover det virker døden mest som en befrielse.

[Testosteron]

Døden gjelder bare kroppen. Personen er åndelig og forlater bare kroppen og går over i den åndelige verden.

[brightness]

Jeg tror at når man dør, så er man død. Svart. Jeg tror ikke det skjer noe mer - kan heller ta det som en bonus hvis det gjør det. Ikke for det, vet ikke om jeg har lyst å leve flere ganger heller egentlig?
Tenker ikke på det så ofte at det gjør noe, her og der.

[brightness]

Jeg tenker mye på døden. Har siden jeg var liten ikke vært så veldig begeistret for livet, er for det meste mer kjas, mas og stress enn ålreit. Har ofte tenkt at jeg skulle ønske jeg aldri var blitt født, men kommer aldri til å gå aktivt inn for å gjøre slutt på livet (muligens med unntak hvis jeg skulle bli svært syk eller noe slikt). Synes det er utrolig fascinerende hvor stor livsglede de fleste mennesker ser ut til å ha, skulle ønske jeg kunne oppleve det samme. Jeg er mest redd for smerter og ubehag i forbindelse med det å dø, og jeg er bekymret for enkelte personer jeg ville ha dødd fra. Men utover det virker døden mest som en befrielse.

Måtte stoppe opp og sjekke at jeg ikke hadde skrevet denne selv. Kjenner meg ekstremt igjen!!!

[omarel]

Jeg tror på En skaper av dette liv og at samme skaper har skapt det neste liv, hvor vi alle skal stå til regnskap for våre liv på denne jord. Derfor tror jeg på en Gud som vi alle skal møte.

Endret 16. desember 2013 av omarel

[AnonymBruker]

Har jo tenkt på det, men ikke i den grad at det plager meg. Men så er jeg ikke redd for å dø heller, jeg tror nemlig på et liv etter døden Hvis ikke, tror jeg at jeg hadde blitt veldig så deprimert ...

Ja, det er nesten litt deprimerende å tenke på at det ikke finnes mer, for jeg tror jo ikke på noe. Jeg er misunnelig på dere som tror.

Skulle bare mangle, er fint å dele noen "halmtråder" man kan holde seg til

Nekter å tro at vi lever for ingenting, så blir spennende å se hva resten bringer

For en fin tanke, et liv etter døden

Anonymous poster hash: 88198...c1c

[AnonymBruker]

Tenkte og filosoferte ofte på det før. Så fant jeg min egen måte å tolke livet og døden på og slo meg til ro med det.

Jeg landet vel på noe slikt som at jeg ikke gjør meg noen forhåpninger om at det er noe etter døden, men at det heller vil være en gledelig overraskelse hvis jeg får muligheten til å fortsette en form for eksistens etter dette livet.

Jeg har bokstavelig talt stått oppi så mye død, og forsøk på å redde liv, at jeg har fått et annet syn på min egen eksistens som helhet. Jeg har ikke fått en annen oppfatning av døden, men av livet. Jeg ønsker å leve hardt og intenst i fall jeg ikke får sjansen til å rette opp i ting etter jeg fysisk er død.

Jeg har også mine tanker om meningen med livet, noe som gjør at døden ikke oppleves som truende. Kort fortalt forsøker jeg å se min rolle i makroperspektiv, hvor min rolle utgjør en liten del av en større sammenheng. Noe som gjør at jeg forsøker å ta mine valg ut i fra et langtidsperspektiv.

Det er ikke lett å holde dette perspektivet hele tiden i hverdagens tjas og mas, men det hjelper å ha hatt en form for bevissthet rundt det.

Vi er energi. Energi kan aldri opphøre men går bare fra en form til en annen. Ergo, vi bytter 'form' når det fysiske legemet dør. Vi er mer enn dette fysiske instrument vi trenger for å fungere på det fysiske plan.Vi er evige vesener som nå erfarer livet i fysisk form. Det finnes uendelige måter å erfare livet på. Som verdensrommets uendelighet. Fortsatt ufattelig for menneskets sinn å fatte. Den menneskelige erfaring kan være spesielt tøff. Den harde skole. Men også nydelig vakker og full av kjærlighet og glede. Det er særlig dualismen (motsetninger) som gjør dette planet spesielt lærerikt, som gir enormt potensiale for sjelelig vekst.

Anonymous poster hash: 7b79b...eeb

Det finnes ingen død. Det er overganger fra et plan til et annet. Livet er uendelig og alt går i sykluser. Se rundt deg i naturen. Se årstidene. Planetene. Galaksen. Spiraler. Sirkler. Overalt viser naturen deg at alt er evig. Vi er ikke mindre natur en den du selv bevitner hver eneste dag.

Anonymous poster hash: 7b79b...eeb

Ingen slutter å eksistere. Det er ikke mulig. Bevisstheten, alle dine erfaringer lever videre men bare ikke i dette fysiske plan. For det er kroppen som dør.. Jeg vet vi møter dem igjen.

Anonymous poster hash: 7b79b...eeb

Takk for at dere delte deres refleksjoner på dette, var fint å lese

Anonymous poster hash: 88198...c1c

[AnonymBruker]

Jeg misunner faktisk de troende, de "vet" da i hvert fall hva som kommer etter døden, dvs de slipper å bekymre seg. Ikke at det gjør noe forskjell etter døden da, men de kan slappe av mens de lever. Jeg derimot er ateist og klarer ikke å tro på gud, høyere vesen eller makter.

Jeg har epilepsi og anfall med bevissthetstap som kommer som lyn fra klar himmel. Så når bevisstheten kommer tilbake er det på en måte at jeg som person var "not at home", i motsetning til søvn. Jeg håper at det blir litt slik, at man plutselig blir borte, for det er ikke noe galt å være borte mens man er borte.

Hørte en gang i en film en sitat "hvert atom i kroppen vår var en gang del av en stjerne", og atomene våre forsvinner ikke, vi blir mat til larver og andre småkryp og det er greit nok. Men bevisstheten, det som vi tror er "oss", det forsvinner og jeg tror at det er slutten. Hjernen er tross alt bare en komplisert og avansert datamaskin som går på strøm. En liten hjerneskade og vi er ikke samme personen lengre.

Huff, nei, håper at døden er langt unna og hvis den først treffer meg håper jeg at det skjer fort, type trafikkuhell.

Anonymous poster hash: bef57...c2f

Det gjør jeg også, å ha den troen om at det finnes noe mer etter dette livet og at en har muligheten til å møte sine kjære igjen etter at dette livet er over, må være fint, og også en trøst. Det hadde trøstet meg enormt å tro at jeg vil møte alle jeg har mistet og kommer til å miste.

Håper også at døden er langt unna, men samtidig vil jeg ikke oppleve å måtte miste de jeg er glad i, så å gå bort før de gjør, hadde ikke vært det verste. Men jeg vil så gjerne tro at det finnes noe mer etter dette livet.

Anonymous poster hash: 88198...c1c

[AnonymBruker]

Tenker på det nå og da, men jeg er ikke redd for å dø. Jeg tror det er befriende og avslappende, om jeg kan bruke slike ord. Dessuten er det fullstendig uungåelig, vi skal alle dø, så jeg anser det som lite hensiktsmessig å grue seg til det. Det som skjer det skjer, enten jeg overtenker det og får angst eller ikke.

Liker mindre å tenke på at de jeg er glad i også kommer til å dø en gang, men det er som sagt uungåelig og dermed lite hensiktsmessig å tenke for mye på.

Det er en del av livet og det et lite hensiktsmessig å tenke på dette, men jeg kan likevel ikke la være. Det er et tema jeg har tenkt mye på den siste tiden, noe som gjør at jeg er ganske emosjonell og trist fortiden.

Anonymous poster hash: 88198...c1c