Tenker du på døden noen gang, og hvilke tanker har du om det?

[Havbris]

Njaaaa, for noen år siden fikk jeg beskjed om at jeg måtte utredes for brystkreft og da kjente jeg jo døden rykke nærmere en stund. Det viste seg å være falsk alarm, men merket godt at jeg ikke helt hadde lyst til å pakke sammen enda.

Jeg skjønner den angsten godt! Jeg fikk diagnosen brystkreft i høst og lever med angsten. Er godt voksen men har ikke tenkt å ta farvel nå.

[Cata]

Jeg skjønner den angsten godt! Jeg fikk diagnosen brystkreft i høst og lever med angsten. Er godt voksen men har ikke tenkt å ta farvel nå.

Forhåpentlig går det bra med deg og du får mange gode år enda. Heldigvis går det bra med veldig mange som, for ikke å si de fleste, som får den diagnosen. Men skjønner hva du mener, ettersom mange i min familie har hatt kreft og jeg selv er sjekket for ymse kreftformer 3-4 ganger til sammen.

Man får liksom kjenne skikkelig på at "det ville nå vært gøy å være med litt lenger".

Håper som sagt det går bra med deg og at de får vekk hvert minste lille grann av kreftceller.

[Gjest Heartbeat]

Jeg skjønner den angsten godt! Jeg fikk diagnosen brystkreft i høst og lever med angsten. Er godt voksen men har ikke tenkt å ta farvel nå.

Uff, så trist Håper det går fremover med deg . Har selv blitt utredet med tanke på kreft i ene brystet. Men det var heldigvis bare en bindevevsknute. Men jeg tenkte mye på hva som kom til å skje med ungene om jeg døde fra dem..

Du får en god klem fra meg og jeg krysser fingrene for at det går bra med deg

God bedring

[Gjest Badebuksa]

Ja, det hender. Hva skjer når man dør? Hvordan føles det å dø? Skremmende,

[missuvillig]

Tenker ofte på døden jeg óg!

Av og til lurer en liten tanke som minner på at det kanskje er helt svart etterpå, ingenting altså, ingenting av det jeg har funnet ut..
Men jeg håper og tror jeg vil møte alle jeg har kjent og betydd noe for meg, og at ingenting vil være vondt eller problematisk. Bare kjærlighet og enighet!
Og så kan man bestemme om man vil tilbake til livet eller bli. Og når man drar tilbake engang så er man ètt skritt videre til en... høyere dimensjon kanskje?
Gleder/gruer meg!
Det verste med døden har jeg funnet ut, er at man aldri kan spise favorittmaten sin igjen, aldri lukte gode lukter eller å ikke kunne være sammen men de som enda lever..

[Gjest Summers]

Vet det er teit, men tror faktisk på livet etter døden. Kan ikke se for meg verden uten meg.

[Alvina]

Det hender jeg opplever ekstensiell angst, men til vanlig tenker jeg at døden er noe helt naturlig selv om jeg enda lever. Har mistet mange, både venner, venninner, familie og kjæreste. Så hvorfor skal jeg være redd.

Å dø må jo være like naturlig som å leve, men det som skremmer mest er kanskje at vi ikke er bevisst f.eks. som forbrukere og som medmennesker.

[Havbris]

Forhåpentlig går det bra med deg og du får mange gode år enda. Heldigvis går det bra med veldig mange som, for ikke å si de fleste, som får den diagnosen. Men skjønner hva du mener, ettersom mange i min familie har hatt kreft og jeg selv er sjekket for ymse kreftformer 3-4 ganger til sammen.

Man får liksom kjenne skikkelig på at "det ville nå vært gøy å være med litt lenger".

Håper som sagt det går bra med deg og at de får vekk hvert minste lille grann av kreftceller.

Jeg har tenkt å være med på denne reisen en god stund til!

[j86]

Tror jeg er rimelig sent ute i forhold til bekymringer for døden. Hadde ikke sjenket det en tanke engang før jeg ble omtrent 25. Da gikk det opp for meg en dag at jeg faktisk skal dø. Alt skal bli svart og jeg skal aldri igjen få se mine kjære eller tenke en eneste tanke igjen.

Tror ikke på noe liv etter døden, men har hatt mye glede / trøst av å lese denne historien: http://www.galactanet.com/oneoff/theegg_mod.html Det ufarliggjør det hele. Og hva vet vel egentlig vi? Hva som helst kan jo skje.

[AnonymBruker]

Tuuusen takk for alle svar, litt godt å høre at jeg ikke er den eneste som går rundt og tenker på dette.

Jeg er ikke redd for å dø, jeg heller, men det gjør veldig vondt å tenke på at jeg ikke får se eller snakket med de jeg har mistet (og kommer til å miste). Det gjør bare vondt og jeg får tårer i øynene bare av å skrive det. Jeg vil så gjerne tro at det finnes et liv etter døden, og jeg misunner folk som klarer å tro på det. Det virker så meningsløst å tenke på at jeg aldri får møte noen mennesker igjen, at de er borte for alltid.. Det stikker i hjertet av å skrive det.

Anonymous poster hash: 88198...c1c

[AnonymBruker]

Tenker ofte på døden jeg óg!

Av og til lurer en liten tanke som minner på at det kanskje er helt svart etterpå, ingenting altså, ingenting av det jeg har funnet ut..

Men jeg håper og tror jeg vil møte alle jeg har kjent og betydd noe for meg, og at ingenting vil være vondt eller problematisk. Bare kjærlighet og enighet!

Og så kan man bestemme om man vil tilbake til livet eller bli. Og når man drar tilbake engang så er man ètt skritt videre til en... høyere dimensjon kanskje?

Gleder/gruer meg!

Det verste med døden har jeg funnet ut, er at man aldri kan spise favorittmaten sin igjen, aldri lukte gode lukter eller å ikke kunne være sammen men de som enda lever..

Det er det jeg også håper, at jeg får møte igjen alle som har betydd noe for meg, det gjør bare ufattelig vondt å tenke at en ikke får se dem igjen. Jeg klarer ikke å tro på det, men jeg vil så gjerne.

Takk for klemmen, trenger det nå Det var også fint å lese innlegget ditt.

Anonymous poster hash: 88198...c1c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner den angsten godt! Jeg fikk diagnosen brystkreft i høst og lever med angsten. Er godt voksen men har ikke tenkt å ta farvel nå.

Sender deg masse gode tanker og krysser fingrene for at det vil gå bra.

Anonymous poster hash: 88198...c1c

[Gjest Ozelot]

Har jo tenkt på det, men ikke i den grad at det plager meg. Men så er jeg ikke redd for å dø heller, jeg tror nemlig på et liv etter døden Hvis ikke, tror jeg at jeg hadde blitt veldig så deprimert ...

[missuvillig]

Det er det jeg også håper, at jeg får møte igjen alle som har betydd noe for meg, det gjør bare ufattelig vondt å tenke at en ikke får se dem igjen. Jeg klarer ikke å tro på det, men jeg vil så gjerne.

Takk for klemmen, trenger det nå Det var også fint å lese innlegget ditt.

Anonymous poster hash: 88198...c1c

Skulle bare mangle, er fint å dele noen "halmtråder" man kan holde seg til

Nekter å tro at vi lever for ingenting, så blir spennende å se hva resten bringer

[Gjest Smiley_cat]

Tenkte og filosoferte ofte på det før. Så fant jeg min egen måte å tolke livet og døden på og slo meg til ro med det.

Jeg landet vel på noe slikt som at jeg ikke gjør meg noen forhåpninger om at det er noe etter døden, men at det heller vil være en gledelig overraskelse hvis jeg får muligheten til å fortsette en form for eksistens etter dette livet.

Jeg har bokstavelig talt stått oppi så mye død, og forsøk på å redde liv, at jeg har fått et annet syn på min egen eksistens som helhet. Jeg har ikke fått en annen oppfatning av døden, men av livet. Jeg ønsker å leve hardt og intenst i fall jeg ikke får sjansen til å rette opp i ting etter jeg fysisk er død.

Jeg har også mine tanker om meningen med livet, noe som gjør at døden ikke oppleves som truende. Kort fortalt forsøker jeg å se min rolle i makroperspektiv, hvor min rolle utgjør en liten del av en større sammenheng. Noe som gjør at jeg forsøker å ta mine valg ut i fra et langtidsperspektiv.

Det er ikke lett å holde dette perspektivet hele tiden i hverdagens tjas og mas, men det hjelper å ha hatt en form for bevissthet rundt det.

Endret 13. desember 2013 av Smiley_cat

[AnonymBruker]

Jeg mistet en av søsknene mine til selvmord for ikke så lenge siden, så døden er absolutt noe jeg tenker mye på for tiden. Blir en del øyeblikk hvor man blir slått ut av hva det vil si å aldri, aldri kunne snakke med, se eller klemme en man er såpass glad i noen gang igjen..

Anonymous poster hash: c63bb...880

[AnonymBruker]

Jeg tenker en hel del på døden, men jeg har et usedvanlig avslappet forhold til det. Er ikke-troende - når vi dør er vi helt borte. Jeg er ikke i tvil heller.

Samtidig er det egentlig bare en lettelse å tenke på at vi er helt borte når vi først dør. Da vet jeg at de som nå er døde ikke lenger kan føle noe vondt eller leit, og da er det ingen grunn til å sørge over deres bortgang. For meg.

For jeg har full forståelse for at det ikke er så enkelt for alle, men jeg personlig er nok uvanlig rasjonell og fattet når det gjelder døden. Jeg har mistet ganske mange venner til å bare være tidlig i 20-årene. Jeg husker jat eg da jeg var rundt tolv år skrev en liste med mine beste venner, og tre av de syv jeg skrev ned døde før de fylte 20. Det er mulig det er derfor jeg har et så greit forhold til døden, fordi jeg har nærmest blitt vant til at den rammer i nærheten av meg.

Anonymous poster hash: 9b588...217

[AnonymBruker]

Vi er energi. Energi kan aldri opphøre men går bare fra en form til en annen. Ergo, vi bytter 'form' når det fysiske legemet dør. Vi er mer enn dette fysiske instrument vi trenger for å fungere på det fysiske plan.Vi er evige vesener som nå erfarer livet i fysisk form. Det finnes uendelige måter å erfare livet på. Som verdensrommets uendelighet. Fortsatt ufattelig for menneskets sinn å fatte. Den menneskelige erfaring kan være spesielt tøff. Den harde skole. Men også nydelig vakker og full av kjærlighet og glede. Det er særlig dualismen (motsetninger) som gjør dette planet spesielt lærerikt, som gir enormt potensiale for sjelelig vekst.

Anonymous poster hash: 7b79b...eeb

[AnonymBruker]

Det finnes ingen død. Det er overganger fra et plan til et annet. Livet er uendelig og alt går i sykluser. Se rundt deg i naturen. Se årstidene. Planetene. Galaksen. Spiraler. Sirkler. Overalt viser naturen deg at alt er evig. Vi er ikke mindre natur en den du selv bevitner hver eneste dag.

Anonymous poster hash: 7b79b...eeb

[AnonymBruker]

Ingen slutter å eksistere. Det er ikke mulig. Bevisstheten, alle dine erfaringer lever videre men bare ikke i dette fysiske plan. For det er kroppen som dør.. Jeg vet vi møter dem igjen.

Anonymous poster hash: 7b79b...eeb