Tenker du på døden noen gang, og hvilke tanker har du om det?

[AnonymBruker]

Tenker du på døden noen, og hvor ofte i så fall? Jeg har tenkt mye på døden den siste tiden. Det er i tankene mine veldig mye fortiden. Tenker også på livet etter døden. Jeg tror jo ikke på noe, er ateist, men for en fin tanke det er; å tenke at det finnes et liv etter døden, hvor du møter alle igjen. Alt virker så meningsløst når du mister noen du er glad i, å tenke at du aldri kommer til å møte vedkommende igjen, at når du dør er livet bare over.

Anonymous poster hash: 88198...c1c

[AnonymBruker]

Ja.

Tenkte vel så og si aldri på døden tidligere. Men de siste ukene har jeg tenkt på det kjempemye. Ikke om jeg dør, men hva om en nær venn eller kjæreste eller familiemedlem dør. Jeg kommer til å bli knust.

Aldri blitt så veldig lei meg før om noen har dødd, men nå i det siste så har jeg faktisk innsett at når noen dør, da får man aldri sjansen til å snakke med vedkommende igjen, etter føle eller se han eller henne.

Det er fryktelig trist.

Tror det har med at jeg har drømt at kjæresten min har dødd to ganger i det siste, at jeg har begynt å tenke på det.

Anonymous poster hash: 42fe0...39f

[Fråde]

Jeg tenker en del på døden.

Jeg tenker at hvis det ikke er noe liv etter døden, hva er så vitsen med å leve?

Dette er et uerinnelig spørsmål som har plaget meg helt siden tankens fødsel.

[AnonymBruker]

Jeg tenker mest på hvordan jeg tror jeg kommer til å reagere den dagen mine kjære og ikke fullt så kjære går bort.

Den dagen når svigermor går bort kommer jeg nok til å puste litt lettet ut da jeg har svelgt en del kameler på grunn av henne. Jeg kommer også til å finne på en eller annen respektabel unnskyldning for å ikke møte opp i begravelsen hennes da det bare vil bli falskt.

Den dagen min egen mor er jeg redd for at jeg kommer til å bli helt ute av meg. Håper bare jeg er hjemme og ikke på jobb når den beskjeden måtte komme.

Når svigerfar dør kommer jeg nok til å måtte støtte mannen fullt ut da de har et godt forhold. Hans begravelse kommer jeg til å møte opp i.

I forhold til min egen far så aner jeg ikke hvordan jeg kommer til å reagere. Han er en super far, men vi er ikke så nære som meg og min mor.

Ellers prøver jeg å ikke tenke så mye på hvem som måtte komme i himmel og helvete.

Anonymous poster hash: d1e8e...c94

[AnonymBruker]

Jeg tenker at døden er bare en ny fase videre.

Anonymous poster hash: b9556...2a6

[Lea2]

Tror jeg tenkte ferdig på døden da jeg var mye yngre og slo meg til ro med det den gang. Jeg er ikke-troende og tror ikke på et liv etter døden, men at det blir svart og at man er borte... uten at jeg synes at den tanken er deprimerende eller negativ i det hele tatt. Heller tvert i mot.

[AnonymBruker]

Jeg tenker mest på hvordan jeg tror jeg kommer til å reagere den dagen mine kjære og ikke fullt så kjære går bort.

Den dagen når svigermor går bort kommer jeg nok til å puste litt lettet ut da jeg har svelgt en del kameler på grunn av henne. Jeg kommer også til å finne på en eller annen respektabel unnskyldning for å ikke møte opp i begravelsen hennes da det bare vil bli falskt.

Den dagen min egen mor er jeg redd for at jeg kommer til å bli helt ute av meg. Håper bare jeg er hjemme og ikke på jobb når den beskjeden måtte komme.

Når svigerfar dør kommer jeg nok til å måtte støtte mannen fullt ut da de har et godt forhold. Hans begravelse kommer jeg til å møte opp i.

I forhold til min egen far så aner jeg ikke hvordan jeg kommer til å reagere. Han er en super far, men vi er ikke så nære som meg og min mor.

Ellers prøver jeg å ikke tenke så mye på hvem som måtte komme i himmel og helvete.

Anonymous poster hash: d1e8e...c94

Det er jeg som skrev dette. Jeg kom på at jeg innimellom er redd for det at mine egne tanker og følelser ikke skal eksistere mer. Jeg har også tenkt litt på hvor få som jeg faktisk tror kommer i min begravelse. Tror ikke det blir så mange. Har ikke så høye tanker om meg selv. Jeg har også tenkt litt på at jeg håper at når jeg dør så håper jeg det skjer raskt og så smertefritt som mulig.

Anonymous poster hash: d1e8e...c94

[AnonymBruker]

Tenker ofte på døden. Noen ganger gleder jeg meg til det. Syntes hele livet generelt er bare mas. Er ikke religiøs, og tror jeg hadde blitt irritert om det var et liv etter døden... "igjen!" liksom

Anonymous poster hash: ef7bb...163

[Lea2]

Tenker ofte på døden. Noen ganger gleder jeg meg til det. Syntes hele livet generelt er bare mas. Er ikke religiøs, og tror jeg hadde blitt irritert om det var et liv etter døden... "igjen!" liksom

Anonymous poster hash: ef7bb...163

Slik tenker jeg også... litt som et spill man har glemt å lagre og må starte på nytt igjen... phu

Endret 13. desember 2013 av Lea2

[Cata]

Tenker ofte på døden. Noen ganger gleder jeg meg til det. Syntes hele livet generelt er bare mas. Er ikke religiøs, og tror jeg hadde blitt irritert om det var et liv etter døden... "igjen!" liksom

Anonymous poster hash: ef7bb...163

Slik tenker jeg også... litt som et spill man har glemt å lagre og må starte på nytt igjen... phu

Slutter meg til den tankegangen jeg også. Tenkte en del på døden da min far døde, og har gjort det i mer depressive perioder og jeg kan ikke si jeg gruer meg så voldsomt. Dvs. jeg håper jeg dør fort og greit liggende i egen seng og ikke må slite med masse sykdom og elendighet først.

På den annen side så haster det liksom ikke så fælt så så lenge jeg har helsa i behold og et rimelig greit liv ellers så kan jeg gjerne henge med en stund til . Det kan jo være livet har noe morsomt på lager til meg også, synes hittil det har vært nok av motbakker så kunne tenkt meg å oppleve en "surfe-gjennom-tilværelsen" periode også .

[Silfen]

Nå må jeg først si at jeg aldri har mistet noen som sto meg nær. Så med det i tankene, så må jeg si at døden plager meg særdeles lite. Jeg er pr dags dato svært lite redd for å dø.

[Fråde]

du vet, er rart det der fordi man tror at man har all verdens tid også plutselig kan man få diagnosert kreft eller hjernesvulst eller noe så er man så godt som død innen et par måneder. derfor har jeg alltid døden i bakhodet og er alltid klar for å dø når som helst, hvor som helst.

[Cata]

du vet, er rart det der fordi man tror at man har all verdens tid også plutselig kan man få diagnosert kreft eller hjernesvulst eller noe så er man så godt som død innen et par måneder. derfor har jeg alltid døden i bakhodet og er alltid klar for å dø når som helst, hvor som helst.

Njaaaa, for noen år siden fikk jeg beskjed om at jeg måtte utredes for brystkreft og da kjente jeg jo døden rykke nærmere en stund. Det viste seg å være falsk alarm, men merket godt at jeg ikke helt hadde lyst til å pakke sammen enda.

[Fråde]

Njaaaa, for noen år siden fikk jeg beskjed om at jeg måtte utredes for brystkreft og da kjente jeg jo døden rykke nærmere en stund. Det viste seg å være falsk alarm, men merket godt at jeg ikke helt hadde lyst til å pakke sammen enda.

Jaha.

Hva mener du med det?

Endret 13. desember 2013 av Fråde

[Gjest Whitestripes]

Etter som jeg har mistet begge mine foreldre, har jeg hatt døden veldig tett innpå livet, og tenkt mye på den i perioder. I bunnløs sorg, får man mange irrasjonelle tanker, og innbiller seg mye rart. Jeg har trodd jeg så moren min stå ved senga mi og snakke med meg etter at hun var død. Jeg har trodd at faren min har tullet med oss her hjemme etter at han var død. F.eks ting forsvant og dukket opp på de merkeligste steder.

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å bli veldig syk og pleietrengende over lang tid. Da vil jeg heller bare dø fort.

[Cata]

Jaha.

Hva mener du med det?

Akkurat det jeg sier. Tanken på døden ble litt mer reell den perioden mens jeg gikk og ventet på utredning, og jeg merket at jeg ikke hadde spesielt lyst til å dø enda. Jeg kjente meg absolutt ikke klar for det. Nå viste det seg bare å være katastrofetenking, men mistenker at jeg ikke kommer til å være så veldig mye mer klar for det om jeg faktisk skulle få kreft eller andre alvorlige sykdommer mens jeg enda er noenlunde ung og rørig. Tror kanskje det der er noe som forandrer seg med tiden og at jeg lettere vil forsone meg med det om noe slikt inntreffer når jeg blir eldre og livet nærmer seg slutten uansett.

[AnonymBruker]

jeg tenker en del på døden, er ikke redd for det

tror det er å være død "føles" akkurat som det å ikke å være født, det vil si ingenting, bevisstheten er vekk

Anonymous poster hash: bc035...c30

[Gjest Heartbeat]

Jeg tenker mer på hva som vil skje med ungene om jeg dør. Men har hatt døden på nært hold så jeg er ikke så redd for å dø for min egen skyld, men vil som Whitestripes IKKE bli pleietrengende over lang tid og feks en sykdom som gjør at jeg ikke klarer noe selv og at det ikke er noe fremtidsutsikter.

Da vil jeg heller dø mens jeg er oppegående.

Det verste er at jeg ikke vil dø før ungene mine er så store at de klarer seg selv, så tenker mer på hva som skjer med de rundt meg

[AnonymBruker]

Jeg tenker altfor mye på døden, spesielt når jeg skal sove eller når jeg våkner opp midt på natten. Jeg er så redd for at noen jeg er glad i skal dø, og jeg vet jo at de kommer til å gjøre det før eller siden. Det er så fryktelig vondt å tenke på, jeg har opplevd det flere ganger før og det skjærer meg i hjertet når jeg tenker på det. Det er også veldig ekkelt å tenke på at jeg skal dø en gang, blir skikkelig svimmel når jeg tenker på hva det faktisk innebærer. Jeg tror ikke på et liv etter døden.

Anonymous poster hash: 63367...738

[Fråde]

Spooky thread.

Er sikker på at dette er et bad omen eller noe sånt.