Er det flere her som ikke takler å følge barna til tannlegen? Tips?

[AnonymBruker]

Dette er nesten flaut å skrive, for jeg er ellers et voksent og fornuftig menneske.

Men jeg har ekstrem tannlegeskrekk; har hatt det helt siden barndommen, og det ser bare ut til å bli verre. Jeg tvinger meg selv til å gå, men bruker utrolig mye energi på å grue meg helt fra innkallelsen kommer. Ja, ofte begynner jeg å tenke at nå er det lenge siden sist, nå kommer det vel snart en innkalling, og ligger søvnløs på grunn av dette.

Og like ille er det med barna. Jeg gruer meg til tannlegetimen deres helt fra de får brevet, ser for meg de verste ting som kan ha oppstått av karies, og er helt fra meg i dagene fram til de skal til undersøkelse. Jeg pleier å sende mannen min av gårde med dem, da sitter jeg selv handlingslammet på jobb og venter på en telefon om hvordan det har gått. Et par ganger har det ikke passet for han å ta dem, da har jeg lurt på å avlyse timen for barna. Men jeg har da dratt, kaldsvettende, skjelvende og omtrent ute av stand til å snakke med tannlegen. Livredd for hva som venter dem. Prøver så godt jeg kan å ta meg sammen, for det er jo ikke bra for dem heller at jeg er sånn. Er helt utkjørt når det hele er overstått, til og med når det er mannen min som har gått med dem.

Jeg er ekstremt nøye med tannhelse både for meg selv og barna, om vi så har vært ute og reist og de har sovnet i bilen, så må de opp og få tennene grundig pusset før de legger seg. Jeg pusser fortsatt tennene morgen og kveld på barnet mitt som snart er seks år. Så siden jeg er så nøye går det jo fint hos tannlegen, men det stopper meg ikke fra å tenke på hva som KAN ha skjedd allikevel.

Jeg vet jeg høres ut som jeg burde ha postet i et psykiatriforum i stedet, men finnes det håp?

Anonymous poster hash: 68e08...7e8

[skruf]

Har hatt det på lik linje selv……klarte ikke følge de selv pga min tannlegeskrekk, så faren fulgte de.

Nevnte det for tannlegen, og hun sa at det var bra at jeg valgte å innse min begrensning, sånn at ikke overførte min tannlegeskrekk til barna:) Tydeligvis har det vært riktig, for barna er nå 10 og en tenåring, og ingen av de har tannlegeskrekk. Tenåringen har bl.a holdt på med regulering ei stund nå, med trekking av tenner og greier, men aldri har hun vært redd eller angst for det.

Må legge til at jeg ble mye bedre av tannlegeskrekken etter å ha funnet en tannlege som er veldig dyktig med mennesker som har tannlegeskrekk, så jeg har flere ganger de siste årene fulgt barna selv.

[AnonymBruker]

Har hatt det på lik linje selv……klarte ikke følge de selv pga min tannlegeskrekk, så faren fulgte de.

Nevnte det for tannlegen, og hun sa at det var bra at jeg valgte å innse min begrensning, sånn at ikke overførte min tannlegeskrekk til barna:) Tydeligvis har det vært riktig, for barna er nå 10 og en tenåring, og ingen av de har tannlegeskrekk. Tenåringen har bl.a holdt på med regulering ei stund nå, med trekking av tenner og greier, men aldri har hun vært redd eller angst for det.

Må legge til at jeg ble mye bedre av tannlegeskrekken etter å ha funnet en tannlege som er veldig dyktig med mennesker som har tannlegeskrekk, så jeg har flere ganger de siste årene fulgt barna selv.

Tannlegen jeg selv har er hyggelig nok, selv om jeg ikke føler at han tar skrekken min så veldig på alvor. Jeg er nok ganske flink til å skjule hva jeg føler, så når jeg sier at dette er det absolutt verste jeg gjør, tror han kanskje det er bedre å spøke det vekk.

Hos skoletannlegen aner du jo aldri hvem du møter, på, de skifter folk hele tiden. Det gjør ikke akkurat ting bedre.

Anonymous poster hash: 68e08...7e8

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal følge barna til tannlegen. De kan "overta" angsten din som det blir sagt her, men det kan også føre til at angsten din forverres og at du rett og slett ikke er til støtte for dem. Og da blir det fort en ond sirkel hvor barna bekymrer seg for deg i tillegg til å bekymre seg for tannlegebesøket, i tillegg til at du bekymrer deg for barna og for tannlegen.

Kanskje barna har en tante eller onkel eller en annen voksen som kan bli med dem når faren ikke kan?

Anonymous poster hash: 3fe99...ebf

[Celtic Heart]

Mannen min har ekstrem tannlegeskrekk og han slipper å følge de til tannlegen.

Jeg har sprøyteskrekk, så han følger de mår det er vaksinering og blodprøver.

Ingen vits i å "smitte" barna med skrekken.

[AnonymBruker]

Jeg syns det er bra at foreldre innser hva de er redd for, for det kan overføres til barna.

Det beste er å sende en voksen med barna som ikke er redd for tannlege, sprøyter, sykehus osv osv ...

Selv hadde jeg en far med ekstrem tannlegeskrekk, fordi han har hatt noen grusomme opplevelser som ung uten bedøvelse...

Så det ga meg tannlegeskrekk også.

Til slutt så fulgte moren min meg, men hun hadde også tannlegeskrekk, selv om hun prøvde å skjule det...

Anonymous poster hash: 3c02b...866

[skruf]

Tannlegen jeg selv har er hyggelig nok, selv om jeg ikke føler at han tar skrekken min så veldig på alvor. Jeg er nok ganske flink til å skjule hva jeg føler, så når jeg sier at dette er det absolutt verste jeg gjør, tror han kanskje det er bedre å spøke det vekk.

Hos skoletannlegen aner du jo aldri hvem du møter, på, de skifter folk hele tiden. Det gjør ikke akkurat ting bedre.

Anonymous poster hash: 68e08...7e8

Vi har valgt å bruke samme private tannlege til barna som vi selv bruker, nettopp for å unngå mange forskjellige tannleger. Og pga det offentlige tannlegetilbudet her vi bor er skikkelig dårlig. Barna får ikke sjekk en gang i året, men blir innkalt annenhvert år i det offentlige. Jeg liker helst å ha de på sjekk en gang i året. Det koster jo såklart noen kroner, men enn så lenge så har de ikke hatt hull, så da blir det "bare" for røntgen, og en sjekk.

[AnonymBruker]

Kjempefint at noen andre enn deg følger. Angst smitter veldig lett over på barna. Så bare flytt timen dersom det ikke passer for far. Og det anbefales faktisk å hjelpe barna med tannpuss helt til 12-13års alder, så det er bare å fortsette med det:)

Anonymous poster hash: ec450...700

[AnonymBruker]

Jeg fulgte venninna mi sitt barn på sykehuset/til legen/tannlege (hun var alenemor, med angst for alt slikt), etterhvert ble også mor med (da var vi der alle tre) og nå går de to selv sammen. Ved å følge en slik progresjon ble mor trygg på at barnet hadde det bra, og etterhvert trygg på at hun selv mestret å følge.

Jeg har ingen erfaring med barn, men jeg er autorisert helsepersonell og er ikke redd for slikt. Noen vil sikkert hyle på barnevernet, så da kan jeg si at de var inne i bildet og var klar over at jeg fulgte.

Anonymous poster hash: 373aa...2cf

[AnonymBruker]

Jeg fulgte venninna mi sitt barn på sykehuset/til legen/tannlege (hun var alenemor, med angst for alt slikt), etterhvert ble også mor med (da var vi der alle tre) og nå går de to selv sammen. Ved å følge en slik progresjon ble mor trygg på at barnet hadde det bra, og etterhvert trygg på at hun selv mestret å følge.

Jeg har ingen erfaring med barn, men jeg er autorisert helsepersonell og er ikke redd for slikt. Noen vil sikkert hyle på barnevernet, så da kan jeg si at de var inne i bildet og var klar over at jeg fulgte.

Anonymous poster hash: 373aa...2cf

Jeg skjønner ikke hva barnevernet skulle ha med det å gjøre. Tvert imot er det vel bra at foreldre innser sine begrensninger og bruker det nettverket de har rundt dem istedenfor?

Jeg hadde ikke hatt noe imot å følge andres barn så lenge det ikke er noe jeg selv har angst for.

Anonymous poster hash: 3fe99...ebf

[Anoia]

Og det anbefales faktisk å hjelpe barna med tannpuss helt til 12-13års alder, så det er bare å fortsette med det:)

Anonymous poster hash: ec450...700

Såpass? :O

Det hørtes drøyt ut!

[AnonymBruker]

Såpass? :O

Det hørtes drøyt ut!

Man ser an barnet selvfølgelig, men de aller fleste klarer ikke å pusse godt nok før det. Finmotorikk osv..

Anonymous poster hash: ec450...700