Barnefaren er sur fordi jeg er irritert på ham, men jeg har god grunn, eller?

[AnonymBruker]

Jeg og barnefaren har 50/50 samvær med ungene vi har sammen. Vi har vanligvis et fint samarbeid der vi bytter dager oss i mellom eller stiller opp for hverandre hvis det skulle være noe. Vi er også begge tilstede (med våre familier og hans kjæreste) når ungene har bursdagsselskap, vi går sammen i 17. mai tog, osv. Med andre ord - et bra samarbeid.

Vel, idag var det Lucia-feiring i barnehagen til minste barnet vårt. Det var lagt til tidlig morgen der ungene skulle først gå i luciatog for så å fremføre sanger til oss foreldre, etterfulgt av servering av lussekatter, osv. Ungene måtte møte i god tid siden de skulle gjøre seg klare med lys og sånt. Det var faren som hadde ungene og dermed skulle komme med minstejenta. Jeg skulle også være der for å se på minstejenta nå hun gikk i tog og opptrådte. Jeg var der 10 min før, og ringte for å høre hvor det ble av dem. De var da på skolen for å levere 8-åringen vår. Jeg sto der og trippet og ventet, så på at de andre ungene gikk i tog og fremførte sanger, og først når det hele var over kom minstejenta mi og faren.

Jeg sa rett ut at jeg synes det var dårlig gjort av ham. Ikke bare pga meg, men jenta vår har jo øvd seg og gledd seg til å få gå i tog. En ting er at han ikke klarer å få ungene ut døren tidsnok, men når han først var sent ute så visste han at jeg skulle i barnehagen og siden huset hans ikke er langt unna barnehagen så kunne jeg ha hentet henne og fått henne dit i tide. Jeg sa dette til ham, at det var dårlig gjort og at han burde ha beregnet mer tid, eller i det minste ringt meg så jeg kunne kjørt henne mens han kjørte 8-åringen.

Greit nok, de rakk ikke feiringen, men nå er han tydeligvis sur på meg. Han svarte meg med enstavelsesord i barnehagen, og gadd ikke kommunisere i det hele tatt, bare med jenta vår. Jeg synes det er barnslig oppførsel, for han må da kunne akseptere at jeg sier fra om at jeg blir irritert? Han hadde helt sikkert blitt en smule irritert om han hadde tatt fri fra jobb for å delta på en lucia-feiring der ikke datteren hans var tilstede engang. Jeg synes bare reaksjonen hans nå er helt håpløs. Ser ikke bort fra at han kan ta silent treatment i lange tider fremover.

Anonymous poster hash: 3c42e...11f

[AnonymBruker]

Jeg og barnefaren har 50/50 samvær med ungene vi har sammen. Vi har vanligvis et fint samarbeid der vi bytter dager oss i mellom eller stiller opp for hverandre hvis det skulle være noe. Vi er også begge tilstede (med våre familier og hans kjæreste) når ungene har bursdagsselskap, vi går sammen i 17. mai tog, osv. Med andre ord - et bra samarbeid.

Vel, idag var det Lucia-feiring i barnehagen til minste barnet vårt. Det var lagt til tidlig morgen der ungene skulle først gå i luciatog for så å fremføre sanger til oss foreldre, etterfulgt av servering av lussekatter, osv. Ungene måtte møte i god tid siden de skulle gjøre seg klare med lys og sånt. Det var faren som hadde ungene og dermed skulle komme med minstejenta. Jeg skulle også være der for å se på minstejenta nå hun gikk i tog og opptrådte. Jeg var der 10 min før, og ringte for å høre hvor det ble av dem. De var da på skolen for å levere 8-åringen vår. Jeg sto der og trippet og ventet, så på at de andre ungene gikk i tog og fremførte sanger, og først når det hele var over kom minstejenta mi og faren.

Jeg sa rett ut at jeg synes det var dårlig gjort av ham. Ikke bare pga meg, men jenta vår har jo øvd seg og gledd seg til å få gå i tog. En ting er at han ikke klarer å få ungene ut døren tidsnok, men når han først var sent ute så visste han at jeg skulle i barnehagen og siden huset hans ikke er langt unna barnehagen så kunne jeg ha hentet henne og fått henne dit i tide. Jeg sa dette til ham, at det var dårlig gjort og at han burde ha beregnet mer tid, eller i det minste ringt meg så jeg kunne kjørt henne mens han kjørte 8-åringen.

Greit nok, de rakk ikke feiringen, men nå er han tydeligvis sur på meg. Han svarte meg med enstavelsesord i barnehagen, og gadd ikke kommunisere i det hele tatt, bare med jenta vår. Jeg synes det er barnslig oppførsel, for han må da kunne akseptere at jeg sier fra om at jeg blir irritert? Han hadde helt sikkert blitt en smule irritert om han hadde tatt fri fra jobb for å delta på en lucia-feiring der ikke datteren hans var tilstede engang. Jeg synes bare reaksjonen hans nå er helt håpløs. Ser ikke bort fra at han kan ta silent treatment i lange tider fremover.

Anonymous poster hash: 3c42e...11f

Det er så typisk oppførsel fra mannfolk etter min erfaring. Og ja du har god grunn til å være irritert. Hvertfall når han kunne gitt beskjed og du hadde mulighet til å ta jenta son skulle i bhg.

Anonymous poster hash: 38d40...5f2

[xinnia]

Kan jo være at han selv var stresset for at de forsov seg eller lign.. er jo typisk at det er på slike dager man gjør det,-

Forstår at du er irritert.. men du burde kanskje tatt det litt mer privat enn i barnehagen mens jentunten var tilstedet?

Nå har du sagt hva du mener, han har helt sikkert tatt poenget- da er dere vel ferdige med denne saken?

[ekkoet]

Du har rett, han har tabbet seg litt ut.

Noen er store nok til å innrømme feil og beklage, andre svarer med å bli sur på personen som er sur på dem, kan høres ut som at han er slik.

[Gjest Offensive Pie]

Jeg kan se for meg at hvis det hadde vært meg som hadde levert for sent, og i tillegg sørget for at lillebarnet ikke fikk med seg Luciatoget, så hadde jeg følt meg ganske liten. Om en eks, som hadde møtt opp i tide, hadde gitt meg kjeft for dette, ville nok jeg også ha blitt defensiv. Jeg tror han hadde det ille nok med seg selv fra før, og at du forverret situasjonen. Han burde ikke kommet for sent, men når situasjonen hadde oppstått, burde ikke du kjeftet på ham for det. Om jeg var deg, ville jeg bedt om unnskyldning.

[Kontormus]

Hadde blitt forbannet jeg også, og i hvertfall ikke noe å unskylde. Han burte gjort slik du foreslo!

[AnonymBruker]

Ts her. Blir spennende å se hvor lang tid det tar før han snakker med meg igjen. Er klar over at han kanskje følte seg litt tråkket på eller hva jeg skal si, men jeg kjeftet ikke akkurat, jeg sa det bare på en litt irritert måte. Han må tåle å få litt kritikk uten å gå helt i vranglås. Jeg kan jo ikke bare gå rundt og late som om alt er greit hele tiden heller, bare for at han skal slippe kritikk. Det blir feil. Han har jo full rett til å kritisere meg hvis han føler han har grunn til det også.

Anonymous poster hash: 3c42e...11f

[TrickyCicci]

Ts her. Blir spennende å se hvor lang tid det tar før han snakker med meg igjen. Er klar over at han kanskje følte seg litt tråkket på eller hva jeg skal si, men jeg kjeftet ikke akkurat, jeg sa det bare på en litt irritert måte. Han må tåle å få litt kritikk uten å gå helt i vranglås. Jeg kan jo ikke bare gå rundt og late som om alt er greit hele tiden heller, bare for at han skal slippe kritikk. Det blir feil. Han har jo full rett til å kritisere meg hvis han føler han har grunn til det også.

Anonymous poster hash: 3c42e...11f

Det trenger ikke å være kritikken i seg selv som var problemet, men det at du tok det opp foran andre (hvis jeg forstod HI riktig?). Jeg synes at man kan vente til man er på tomannshånd, og hvis han er litt slik kan det væer der problemet ligger.

[AnonymBruker]

Tok du det opp i BARNEHAGEN? Isåfall så skjønner jeg at han er sur! Du ber jo om ett dårlig samarbeid hvis du gjør sånt.

Anonymous poster hash: dc9eb...4ef

[AnonymBruker]

Ts igjen. Han hadde blitt sur uansett hvor jeg tok det opp, for han takler ikke kritikk i det hele tatt. Når vi var sammen og vi var helt alene og jeg tok opp noe på en rolig og ordentlig måte så gikk han i forvarsposisjon med en gang, og forsvant ut døra for så å bli borte på ubestemt tid.

Nå har jeg faktisk unnskyldt meg og sagt at jeg ikke burde tatt det opp der (jeg har heller ikke for vane å ha diskusjoner i offentligheten). Jeg sendte han en melding. Men jeg har ikke fått noen reaksjon på den og regner ikke med at jeg får det heller i og med at det var i går.

Anonymous poster hash: 3c42e...11f

[Peter007]

Sitat: Jeg og barnefaren har 50/50 samvær med ungene vi har sammen. Vi har vanligvis et fint samarbeid der vi bytter dager oss i mellom eller stiller opp for hverandre hvis det skulle være noe. Vi er også begge tilstede (med våre familier og hans kjæreste) når ungene har bursdagsselskap, vi går sammen i 17. mai tog, osv. Med andre ord - et bra samarbeid.

Så hva er problemet ditt?

En Lucia feiring?

Bagatell?

Er du feilfri - Ta opp Lucia saken i barnehagen?

Synes det hele taler for seg selv.

Jeg sier ikke far er perfekt - feilfri.