Vi som har "tilgitt" utroskap.

[AnonymBruker]

Jeg regner med at jeg ikke er den eneste som har prøvd å tilgi utroskap, så dette vil være tråden for oss, uansett om dere fremdeles er i et forhold eller om det røk. Fortell din historie, fikk/får den en lykkelig slutt? Hvor lang tid tok det før du greide å stole på noen igjen? Er du i den situasjonen nå? Få ut litt frustrasjon her
(Vær så vennlig å ikke kom med "en gang utro, alltid utro"-kommentarer og andre nedverdigende kommentarer som tilsier at alle som tilgir utroskap er dumme dyr.)

Jeg oppdaget for ikke så lenge siden at kjæresten har vært utro. Han traff ei jente som han begynte å flørte med, og så utviklet det seg til "litt kyssing", de har, som jeg vet, ikke hatt sex, men det kunne ha gått så langt hvis jeg ikke hadde oppdaget det. De hadde uansett et forhold bak ryggen min ganske lenge, og det sved. Men jeg valgte å gi han en sjanse til.. Jeg vet enda ikke helt om jeg kan tilgi, men jeg vil prøve så lenge han gjør alt han kan for å vise meg at det aldri kommer til å skje noe sånt igjen, og at det er meg han vil være hos. Jeg vet at det kanskje er dumt, men jeg mangler selvrespekt, og jeg elsker han så utrolig høyt, så jeg vil gi det en sjanse..

Nå står jeg litt på gyngende grunn fordi han dro på fest uten å si i fra, og ble tagget av det forbanna kvinnfolket, noe som gjorde at jeg fikk panikk. (burde kanskje nevne at han er i militæret, i tilfelle noen stusser på at han bare forsvant).. Sendte han en melding om at jeg syntes det var dårlig gjort av han å ikke nevne at han skulle ut med henne (og andre) sånn at jeg måtte finne det ut gjennom facebook. Han svarte ikke, en time senere sender jeg en ny melding, han svarer ikke. Jeg har sitti med hjertet i halsen og sett for meg alle mulige scenarioer som kan være grunnen til at han ikke svarte, de fleste inkluderte den helvettes jenta, jeg prøvde å ringe, sendte meldinger. Og først NÅ fikk jeg tak i han. Fem timer senere. "Så ikke at du hadde ringt jeg.." ånei. OKei.. Skal det liksom være greit? ARG, frustrasjon! Det er knapt nok en uke siden jeg tok deg i å rote med en annen jente, ikke GJØR sånt! Det var sikkert helt uskyldig, og han TENKTE ikke, der ligger problemet.. Men når man sitter hjemme og ikke veit noe annet enn at han er ute med henne så er det helt jævlig!

Anonymous poster hash: 17e48...46b

[Gjest TheRighteous]

Hvordan takler du dette såpass bra? Hadde jeg vært i din situasjon, hadde det med festen vært totalt uaktuelt, og virkelig dråpen altså! Hvordan kan han gjøre det der mot deg? Skjønner ikke at du tolererer det!

[Gjest Booker]

Ikke meningen å ikke svare på det du spør om, men dette her hørtes ikke bra ut i det hele tatt! Han driter jo i deg!?

[Marie90]

Jeg prøver å være åpen, men jeg mener likevel at det er visse ting som må være selvfølgelige dersom man skal tilgi utroskap;

- vedkommende som har vært utro viser genuin anger, både ved egne ord og handlinger, og har aldri vist liknende tendenser igjen

- vedkommende har null kontakt med kvinnen/mann h*n var utro med, hverken personlig eller via sosialt media. Å fortsatt omgås er fullstendig respektløst overfor partner.

- vedkommende innser at partneren har grunn til mistanke og sjalusi ettersom denne tilliten er brutt før og har noe mer slingringsmonn for deres reaksjon. H*n anklager ikke partner for å være "overfølsom" eller "sjalu" i hytt og pine

- årsaken til utroskapet er anerkjent, på ærlig vis. Selv om det er noe begge parter har fremprovosert så er det noe som er bearbeidet og løst, ikke bare skøvet under teppet.

De fleste har vel holdningen at utroskap er utilgivelig, men jeg forstår at i enkelte scenario, kanskje spesielt der det er en familie involvert, og begge parter ser at de har opptrått umodent og "dyttet" partner fra seg, så kan man likevel revurdere forholdet. Men par som ikke tar punktene jeg har nevnt over til rette, graver sin egen grav etter min mening. Er forskjell på å kjempe for et forhold man setter pris på og å være fullstendig ignorant.

[AnonymBruker]

Han er utro, han er respektløs og han legger det over på deg. Du svarer med å bli sint og så unnskylder du ham for hans oppførsel.

Ser du hvor dysfunksjonelt det er? Du skal reparere. Han gjør som før. Du unnskylder ham. Han gjør som før.

Sorry, men han har null respekt for deg!

Anonymous poster hash: f6db4...24f

[AnonymBruker]

Jeg mistenker eksen min for å ha vært utro også. Det er sånne små små tegn og magefølelsen plager meg. Og siden du har så klare bevis for at han har vært utro, du buurde virkelig droppe han. Nå. Ikke diskuter dette med han, bare kutt han ut og gå.

Livet venter på deg der ute!

Anonymous poster hash: b34c9...409

[AnonymBruker]

Jeg har vært i ditt sted. Da mannen innrømmet at han hadde en annen, var det ingenting jeg heller ville enn at vi skulle reparere dette og fortsette sammen. Jeg tryglet og ba og jobbet superhardt for at han skulle ønske å fortsette med meg. Jeg pyntet meg for han og var grei og blid.

Temmelig idiotisk, ikke sant? Men slik blir man når man står på et punkt der man ser at forholdet antagelig er akkurat ved slutten. Litt desperat for å fortsette det fine vi hadde sammen, og liten vilje til å se at han hadde sviktet så mye at det ikke kunne fortsette. Det er helt normale følelser, men nå sett i ettertid ser jeg at det ikke var bra i det hele tatt. Da vi splittet opp ble jeg så sint og forbannet på han, og dette satt i lenge. Først da innså jeg hva han virkelig hadde gjort mot meg og hvordan han hadde behandlet meg.

Så TS, prøv å se om du er i samme situasjon som jeg var og at du kanskje lar deg behandle dårlig fordi du ønsker å fortsette med denne mannen. Kan noen andre gi deg innspill, en venninne eller søster?

Anonymous poster hash: 4234a...fb6

[AnonymBruker]

Du sier du mangler selvrespekt, så du vil gi det en sjanse. Beklager, men dette kommer ikke til å fungere uansett. Hvorfor vil du være sammen med en fyr som er feig, lyver, går bak ryggen din og heller vil være med en annen?

Beklager at jeg ikke svarte på det du lurer på, men for meg må selve forutsetningen for å kunne gå videre etter utroskap være at den andre personen forandrer seg. TYDELIG. Uten mas, krav osv. Vedkommende skal gjøre det av seg selv, fordi vedkommende skjønner at det er viktig og selv ønsker å fortsette forholdet.

Ikke sånn "ja vel, da" "jeg gjør det du vil"-opplegg.

Å tilgi vil forøvrig si at man forsoner seg med noe som har skjedd og går videre. Da er du ferdig med det. Jeg mener at du ikke har tilgitt utroskap (det er det som få som gjør), men du forsøker å fortsette forholdet, likevel. Det er som å gå en mil med en stor stein i skoen. Det er både vondt, irriterende og veldig unødvendig.

Anonymous poster hash: 3c78d...d80

[AnonymBruker]

Å tilgi utroskap har også jeg gjort. Trodde aldri jeg skulle gjøre det, eller havne i situasjonen da jeg var litt yngre, Jeg var dømmende, veldig dømmende overfor andre som tilga utroskap og synes de var noen idioter. Kanskje var det den gangen jeg hadde rett, og mulig vi er noen store idioter. Det er uansett lett å dømme hvis man ikke har vært i akkurat dine sko.

Min histore: Var sammen med en mann som holdt på med en tidligere flørt lenge. Dette foregikk i lang tid bak ryggen min og det var jeg som fant ut av det. Jeg tilga og han lovet på tro og ære at det var hans største feil, og at han følte seg presset av denne dama fordi hun sa hun hadde blitt gravid før enn han møtte meg osv. Siden hele historien var så overbevisende og jeg klarte å sette meg inn i situasjonen hans så tilga jeg. Deretter fant jeg to meldinger sendt til en eks hvor han flørtet. Jeg kastet han på dør. Nok en gang kom han gråtende og jeg tilga etter en stund fra hverandre.

Igjen er det slutt, og ikke pga. utroskapet. Det er nok en medvirkende årsak, men jeg ble så lei, bar på sinne og synes også mannen min viste lite hensyn ved å ikke slette denne eksen som kontakt på chatten. Bortsett fra det, viste virkelig tegn til anger og det har ikke gjentatt seg. Dette skjedde i begynnelsen av 2012, for snart 2 år siden, og ting har gått bra. Jeg sliter mye med usikkerhet. Nå har det vært slutt i 4 måneder. Jeg har hatt det veldig godt alene, slappet av og gjort mye av det jeg ønsket.Jeg har også til tider savnet han, men aller mest har jeg lurt på om han har det bra. For 2 måneder siden møtte jeg en mann, vi var ute sammen og ble bedre og bedre kjent. Jeg synes han var alle tiders, men jeg orket ikke å gå fra et forhold og rett inn i noe nytt. Det var uansett hyggelig å møte en annen. Problemet var at jeg innså hvor morsom eksen er, hvor koselig han og jeg har det sammen og hvor god kjemi vi har. Jeg unner ikke eksen noe vondt til tross for det han har gjort. Det at alle sier " du vil finne en ny mann og bli like forelsket i han osv..." det tror jeg faktisk ikke på. Det kan skje, men sannsynligvis skjer det ikke. Alle de som sier dette klamrer seg til dette håper selv, fordi de selv er single og snart 30. Jeg har i mitt 30 år lange liv elsket en mann en gang, og det er eksen.

Har tidligere møtt en mann som også løy. Han dumpet jeg tvert pga, løgnen. Dette kunne jeg gjøre fordi jeg ikke hadde like sterke følelser for han. Så jeg forstår det, når du elsker en person og det har vart i flere år, da skal det en god del til å forlate personen.

Jeg kjenner en gammel dame på snart 90. Hun levde hele livet med en ektemann som var utro mot henne. Han var en utakknemlig drittsekk, rett og slett. Han fikk nabojenta gravid. Den gamle dama jeg kjenner flyttet ut og hele familien hennes, barna, søstrene hjalp henne med å huse henne osv. Alle støttet henne. De bodde adskilt i lang tid, men det ingen skjønte var at hun hadde det helt grusomt i det nye huset. Alle forsøkte å gjøre det de mente var for hennes eget beste. Hun var deprimert og bekymret for mannen sin hele tiden. Til slutt var det ikke annet å gjøre enn å godta at hun ville flytte tilbake. Hun hadde da dårlig samvittighet for å svikte alle som forsøkte å hjelpe henne. Men hun måtte velge mellom to onder : gå fra han og sørge, eller være sammen med han og forvente nye nedturer, men i detstore og det hele være lykkelig.

For henne var det verst å ikke være sammen med han. Hun var en sann engel av en kvinne. Til tross for alt så sto hun opp og serverte han frokost, hun vasket klærne hans og fortsatte som en tapper kone. Han var en utakknemlig drittsekk som kunne fortjent å brenne i helvete. Men hva skal man gjøre?

Jeg har følt det samme. Det er klart jeg ikke vil ha en utro mann, men jeg synes det er så sårende at folk snakket bak ryggen på meg. Jeg synes det er verre at de som bryr seg kaller meg dum enn det at han er utro. Det sårer faktisk så mye mer fordi det er som om jeg selv har gjort noe galt ved å elske noen. Jeg synes det er så ufortjent. Jeg har aldri gjort vennene mine noe vondt, eller de som skravler om dette, så kan de ikke holde kjeft. Det er ikke de som må håndtere eksen, det er meg. Og hvis jeg er lykkelig, hvorfor skal de da gå rundt å være "ulykkelige". De er glade i meg, men jeg liker ikke å bli sett på som et svakt menneske, et offer og en idiot. Jeg har gått fra han fordi de rundt meg ser på meg som en idiot om jeg ikke gjør det, jeg har følt meg presset og ville beholde respekten. De kaller de codependence osv.

Jeg skulle ønske folk kunne slutte å kritisere. At de kunne respektert en for den man er og det valget man tar som et voksent menneske. At de kunne slutte å gå bak ryggen min og skravle om at de ikke forstår seg på meg. At jeg er codepentent og finne forklaringer på hvorfor jeg tilgir ved å grave i barndommen min. Jeg har også flytter pga dette. Jeg har aldri gjort noe galt, så hvorfor skal jeg bli uglesett som om jeg var en kriminell?

Det er liten tolerans for utroskap, men jeg synes det er mindre tolereans for å tilgi utroskap. Da er du nesten et dårligere menneske enn den som er utro. Alle hans søsken sluttet å snakke med meg fordi de synes jeg var en idiot. Alle som ga med så mange råd jeg ikke fulgte har tatt avstand. Det er helt ufattelig. Hadde jeg ligget med kjæresten dems, stjålet penger fra dem eller gjort dem vondt hadde jeg forstått det, men at de tar avstand fordi jeg tilgir utroskap er så sårende.

Nå har jeg gjort det som er til mitt eget beste, ifølge enkelte bøker og venniner. Så får vi se hvor lenge det varer.

Anonymous poster hash: 24a42...756

[AnonymBruker]

Å tilgi utroskap har også jeg gjort. Trodde aldri jeg skulle gjøre det, eller havne i situasjonen da jeg var litt yngre, Jeg var dømmende, veldig dømmende overfor andre som tilga utroskap og synes de var noen idioter. Kanskje var det den gangen jeg hadde rett, og mulig vi er noen store idioter. Det er uansett lett å dømme hvis man ikke har vært i akkurat dine sko.

Min histore: Var sammen med en mann som holdt på med en tidligere flørt lenge. Dette foregikk i lang tid bak ryggen min og det var jeg som fant ut av det. Jeg tilga og han lovet på tro og ære at det var hans største feil, og at han følte seg presset av denne dama fordi hun sa hun hadde blitt gravid før enn han møtte meg osv. Siden hele historien var så overbevisende og jeg klarte å sette meg inn i situasjonen hans så tilga jeg. Deretter fant jeg to meldinger sendt til en eks hvor han flørtet. Jeg kastet han på dør. Nok en gang kom han gråtende og jeg tilga etter en stund fra hverandre.

Igjen er det slutt, og ikke pga. utroskapet. Det er nok en medvirkende årsak, men jeg ble så lei, bar på sinne og synes også mannen min viste lite hensyn ved å ikke slette denne eksen som kontakt på chatten. Bortsett fra det, viste virkelig tegn til anger og det har ikke gjentatt seg. Dette skjedde i begynnelsen av 2012, for snart 2 år siden, og ting har gått bra. Jeg sliter mye med usikkerhet. Nå har det vært slutt i 4 måneder. Jeg har hatt det veldig godt alene, slappet av og gjort mye av det jeg ønsket.Jeg har også til tider savnet han, men aller mest har jeg lurt på om han har det bra. For 2 måneder siden møtte jeg en mann, vi var ute sammen og ble bedre og bedre kjent. Jeg synes han var alle tiders, men jeg orket ikke å gå fra et forhold og rett inn i noe nytt. Det var uansett hyggelig å møte en annen. Problemet var at jeg innså hvor morsom eksen er, hvor koselig han og jeg har det sammen og hvor god kjemi vi har. Jeg unner ikke eksen noe vondt til tross for det han har gjort. Det at alle sier " du vil finne en ny mann og bli like forelsket i han osv..." det tror jeg faktisk ikke på. Det kan skje, men sannsynligvis skjer det ikke. Alle de som sier dette klamrer seg til dette håper selv, fordi de selv er single og snart 30. Jeg har i mitt 30 år lange liv elsket en mann en gang, og det er eksen.

Har tidligere møtt en mann som også løy. Han dumpet jeg tvert pga, løgnen. Dette kunne jeg gjøre fordi jeg ikke hadde like sterke følelser for han. Så jeg forstår det, når du elsker en person og det har vart i flere år, da skal det en god del til å forlate personen.

Jeg kjenner en gammel dame på snart 90. Hun levde hele livet med en ektemann som var utro mot henne. Han var en utakknemlig drittsekk, rett og slett. Han fikk nabojenta gravid. Den gamle dama jeg kjenner flyttet ut og hele familien hennes, barna, søstrene hjalp henne med å huse henne osv. Alle støttet henne. De bodde adskilt i lang tid, men det ingen skjønte var at hun hadde det helt grusomt i det nye huset. Alle forsøkte å gjøre det de mente var for hennes eget beste. Hun var deprimert og bekymret for mannen sin hele tiden. Til slutt var det ikke annet å gjøre enn å godta at hun ville flytte tilbake. Hun hadde da dårlig samvittighet for å svikte alle som forsøkte å hjelpe henne. Men hun måtte velge mellom to onder : gå fra han og sørge, eller være sammen med han og forvente nye nedturer, men i detstore og det hele være lykkelig.

For henne var det verst å ikke være sammen med han. Hun var en sann engel av en kvinne. Til tross for alt så sto hun opp og serverte han frokost, hun vasket klærne hans og fortsatte som en tapper kone. Han var en utakknemlig drittsekk som kunne fortjent å brenne i helvete. Men hva skal man gjøre?

Jeg har følt det samme. Det er klart jeg ikke vil ha en utro mann, men jeg synes det er så sårende at folk snakket bak ryggen på meg. Jeg synes det er verre at de som bryr seg kaller meg dum enn det at han er utro. Det sårer faktisk så mye mer fordi det er som om jeg selv har gjort noe galt ved å elske noen. Jeg synes det er så ufortjent. Jeg har aldri gjort vennene mine noe vondt, eller de som skravler om dette, så kan de ikke holde kjeft. Det er ikke de som må håndtere eksen, det er meg. Og hvis jeg er lykkelig, hvorfor skal de da gå rundt å være "ulykkelige". De er glade i meg, men jeg liker ikke å bli sett på som et svakt menneske, et offer og en idiot. Jeg har gått fra han fordi de rundt meg ser på meg som en idiot om jeg ikke gjør det, jeg har følt meg presset og ville beholde respekten. De kaller de codependence osv.

Jeg skulle ønske folk kunne slutte å kritisere. At de kunne respektert en for den man er og det valget man tar som et voksent menneske. At de kunne slutte å gå bak ryggen min og skravle om at de ikke forstår seg på meg. At jeg er codepentent og finne forklaringer på hvorfor jeg tilgir ved å grave i barndommen min. Jeg har også flytter pga dette. Jeg har aldri gjort noe galt, så hvorfor skal jeg bli uglesett som om jeg var en kriminell?

Det er liten tolerans for utroskap, men jeg synes det er mindre tolereans for å tilgi utroskap. Da er du nesten et dårligere menneske enn den som er utro. Alle hans søsken sluttet å snakke med meg fordi de synes jeg var en idiot. Alle som ga med så mange råd jeg ikke fulgte har tatt avstand. Det er helt ufattelig. Hadde jeg ligget med kjæresten dems, stjålet penger fra dem eller gjort dem vondt hadde jeg forstått det, men at de tar avstand fordi jeg tilgir utroskap er så sårende.

Nå har jeg gjort det som er til mitt eget beste, ifølge enkelte bøker og venniner. Så får vi se hvor lenge det varer.

Anonymous poster hash: 24a42...756

Dette er ikke en oppfordring til å beholde kjæresten din heller. Det var utløp for frustrasjon, og fordi du skrivet " vær så snill og ikke kall meg en idiot". Da jeg så det skjønte jeg hvordan du føler det. Det å skulle gå med et skyldfølelse konstant overfor seg selv og de rundt seg fordi man har tilgitt en mann for utroskap.

Anonymous poster hash: 24a42...756

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske folk kunne slutte å kritisere. At de kunne respektert en for den man er og det valget man tar som et voksent menneske. At de kunne slutte å gå bak ryggen min og skravle om at de ikke forstår seg på meg. At jeg er codepentent og finne forklaringer på hvorfor jeg tilgir ved å grave i barndommen min. Jeg har også flytter pga dette. Jeg har aldri gjort noe galt, så hvorfor skal jeg bli uglesett som om jeg var en kriminell?

Det er liten tolerans for utroskap, men jeg synes det er mindre tolereans for å tilgi utroskap. Da er du nesten et dårligere menneske enn den som er utro. Alle hans søsken sluttet å snakke med meg fordi de synes jeg var en idiot. Alle som ga med så mange råd jeg ikke fulgte har tatt avstand. Det er helt ufattelig. Hadde jeg ligget med kjæresten dems, stjålet penger fra dem eller gjort dem vondt hadde jeg forstått det, men at de tar avstand fordi jeg tilgir utroskap er så sårende.

Nå har jeg gjort det som er til mitt eget beste, ifølge enkelte bøker og venniner. Så får vi se hvor lenge det varer.

Anonymous poster hash: 24a42...756

Det er veldig vanskelig å ha respekt for underdannige mennesker som ikke har respekt for seg selv. Beklager, sånn er det bare.

Den gode nyheten er at dette er noe du kan forandre på, selv om du ikke kan se det selv akkurat nå.

Og nei, det er ikke mer tolerans for utroskap. De blir faktisk mislikt, det blir ikke dere.

Anonymous poster hash: 2616e...af2

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 24a42...756 [/acronym]

Det er liten tolerans for utroskap, men jeg synes det er mindre tolereans for å tilgi utroskap. Da er du nesten et dårligere menneske enn den som er utro. Alle hans søsken sluttet å snakke med meg fordi de synes jeg var en idiot. Alle som ga med så mange råd jeg ikke fulgte har tatt avstand. Det er helt ufattelig. Hadde jeg ligget med kjæresten dems, stjålet penger fra dem eller gjort dem vondt hadde jeg forstått det, men at de tar avstand fordi jeg tilgir utroskap er så sårende.

Anonymous poster hash: 24a42...756

For en dum kommentar, mener du at folk skal tilgi utroskap, hvilken verden lever du i?

Utroskap er tillitsbrudd og du mener det er ok? Bare tilgi og gå videre.

Noen mennesker har selvrespekt og verdighet, jeg hadde ikke tilgitt utroskap (det fikk eksen min erfare)

Jeg har såpass selvrespekt at utroskap har jeg ikke toleranse for.

Anonymous poster hash: c214b...76c

[AnonymBruker]

Det er veldig vanskelig å ha respekt for underdannige mennesker som ikke har respekt for seg selv. Beklager, sånn er det bare.

Den gode nyheten er at dette er noe du kan forandre på, selv om du ikke kan se det selv akkurat nå.

Og nei, det er ikke mer tolerans for utroskap. De blir faktisk mislikt, det blir ikke dere.

Anonymous poster hash: 2616e...af2

Men underdannig? Jeg er ikke kjent for å være det ellers. Jeg setter ned foten og sier ifra om det meste som irriterer meg. Jeg kutter ut dårlige vennskap og lar ikke folk kødde med hverken meg eller tiden min. Hva jeg gjør på hjemmebane må da være min business. Og hvis mine venner er såpass venner som de sier de er, ja da skal de ikke tenke " venninna mi er så underdannig at jeg ikke respekterer henne". Da er ikke det vennskapet mye verdt uansett. Jeg kjenner enkelte " underdannige" mennesker som ikke kun er det i parforhold,men godtat alt. De blir ofte tråkket på fordi de ikke sier ifra om noe, men har da stor respekt for dem.

Anonymous poster hash: 24a42...756

[Sign]

Jeg skulle vel egentlig ikke skrive i denne tråden da jeg ikke omfattes av innholdet. Men følte likevel for å si noen ord. TS skriver at kjæresten hennes hadde hatt et forhold bak ryggen henne, men at de bare hadde kysset, ikke hatt sex. Ikke for å være ekkel, men sjansen for at det har vært sex involvert er vel ganske stor når de har hatt et forhold over lengre tid. At kjæresten ikke vil innrømme det er en helt annen sak.

Av erfaring vet jeg at folk som har gjort ting de ikke burde lyver og bortforklarer det de makter. Det skal utrolig mye til for at de innrømmer noe, selv når det er helt opplagt av de lyver fortsetter de å lyve.

Som eksempel kan jeg ta min x, vi var sammen i 16 år. Av ulike grunner fikk jeg mistanke om at han var utro, konfronterte han med det, han nektet. Magefølelsen min var forstatt der og etter litt detektivarbeid fant jeg bevis.

Men dusten nektet fremdeles! Og over flere dager forandres forklaringene hans omtrent slik: de er bare venner, ingenting har skjedd - han er litt betatt av henne - de har aldri treftes hjemme hos noen - de har aldri hatt nærkontakt - jo, de har visst kysset litt - jo, han har vært hjemme hos henne - tja, kanskje de har hatt sex en gang, men bare en gang - kanskje det var to ganger.... Oppsummert: det viser seg at de har hatt et forhold i 6 måneder, de har hatt daglig kontakt, de har hatt sex hele tiden, han har overnattet der når jeg trodde han var på jobbreise osv.

Så at noen sier de ikke har vært utro er langt fra at de faktisk ikke har vært utro.

Uansett hva TS bestemmer seg for; lykke til :-)

Endret 13. desember 2013 av Sign

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 24a42...756 [/acronym]

Det er liten tolerans for utroskap, men jeg synes det er mindre tolereans for å tilgi utroskap. Da er du nesten et dårligere menneske enn den som er utro. Alle hans søsken sluttet å snakke med meg fordi de synes jeg var en idiot. Alle som ga med så mange råd jeg ikke fulgte har tatt avstand. Det er helt ufattelig. Hadde jeg ligget med kjæresten dems, stjålet penger fra dem eller gjort dem vondt hadde jeg forstått det, men at de tar avstand fordi jeg tilgir utroskap er så sårende.

Anonymous poster hash: 24a42...756

For en dum kommentar, mener du at folk skal tilgi utroskap, hvilken verden lever du i?

Utroskap er tillitsbrudd og du mener det er ok? Bare tilgi og gå videre.

Noen mennesker har selvrespekt og verdighet, jeg hadde ikke tilgitt utroskap (det fikk eksen min erfare)

Jeg har såpass selvrespekt at utroskap har jeg ikke toleranse for.

Anonymous poster hash: c214b...76c

Jeg er ikke for utroskap. Hvem liker utroskap? At du var tøff og kunne gå, ære være deg for det! Nå kan ikke alle forhold sammenlignes, og ikke alle mennesker heller. " elsk meg mest når jeg fortjener det minst, er det noe som heter". Det er mulig å begå feil. Jeg har selv aldri vært utro. Eksen min var utro og jeg tilga som jeg våger å påstå her over.

At folk misliker utroskap og ikke vil gå videre med en de ikke stoler på, det forstår jeg veldig godt. Jeg respekterer det og mener de som er utro får som fortjent. Jeg hadde tvilsomt tatt tilbake typen hadde det skjedd enda en gang.

Verden er ikke så enkel at dette er malen alle må følge. Noen tilgir en og flere ganger. At ikke alle forstår det, det skjønner jeg godt. Men at folk skal snakke nedtaltende om de som velger å tilgi, det i seg selv er low.

Jeg har vært like tøff i trynet som deg og stolt sagt: " jeg hev han ut". Kastet ut en løgner selv. Det var ikke så vanskelig fordi jeg veide fordeler og ulemper og innså at det gode ikke kunne veie opp for løgnen. Eksen og jeg hadde det veldig bra. Så hvorvidt jeg tar han tilbake og får 10 barn med han eller ei, det er nå opp til meg. Så får vi heller flytte langt vekk og legge ned facebook så får vi fred. At det er en fare for at der skjer igjen, det er det. Kanskje ender vi opp i et langt forhold hvor vi kun lever sammen uten sex. Kanskje forelsker jeg meg i en annen. Hvem vet..

Det er ikke noe fasitsvar på hva som er et riktig valg for en person. Gjør en noe som går mot mainstream, ja da får alle i lille Norge noe å snakke om. For her er det strenge normer det er best å følge så slipper man å bli hakket ihjel. Og Gud, så frigjorte vi kvinner er i Norge! Så lenge vi gjør det som er sosialt akspetert, så kan vi gjøre hva vi vil! Bare se på fotballfruen som kledde av seg etter fødselen. Så mye hets fordi hun gjør noe som ikke faller andre i smak. En god grunn til å forlate misunnelsens hjemland. Tone, som fikk barn rett etter det forrige forholdet. Rihanna som tok tilbake Cris Brown etter at han slo henne. Alle sitter vi og vet hva som liksom er rett og rikitg, og alle andre enn oss selv er noen idioter. Jammen skal en trå varsomt den som har kritisert andre for sine valg. Kloke ord fra en gammel venn" det du kritiserer har en tendens til å komme tilbake å bite deg i ræva".

Kan ikke folk bare bry seg om sitt eget kaos, bidra med noe godt og ikke bare spre gift.

Anonymous poster hash: 24a42...756

[AnonymBruker]

Jeg skulle vel egentlig ikke skrive i denne tråden da jeg ikke omfattes av innholdet. Men følte likevel for å si noen ord. TS skriver at kjæresten hennes hadde hatt et forhold bak ryggen henne, men at de bare hadde kysset, ikke hatt sex. Ikke for å være ekkel, men sjansen for at det har vært sex involvert er vel ganske stor når de har hatt et forhold over lengre tid. At kjæresten ikke vil innrømme det er en helt annen sak.

Av erfaring vet jeg at folk som har gjort ting de ikke burde lyver og bortforklarer det de makter. Det skal utrolig mye til for at de innrømmer noe, selv når det er helt opplagt av de lyver fortsetter de å lyve.

Som eksempel kan jeg ta min x, vi var sammen i 16 år. Av ulike grunner fikk jeg mistanke om at han var utro, konfronterte han med det, han nektet. Magefølelsen min var forstatt der og etter litt detektivarbeid fant jeg bevis.

Men dusten nektet fremdeles! Og over flere dager forandres forklaringene hans omtrent slik: de er bare venner, ingenting har skjedd - han er litt betatt av henne - de har aldri treftes hjemme hos noen - de har aldri hatt nærkontakt - jo, de har visst kysset litt - jo, han har vært hjemme hos henne - tja, kanskje de har hatt sex en gang, men bare en gang - kanskje det var to ganger.... Oppsummert: det viser seg at de har hatt et forhold i 6 måneder, de har hatt daglig kontakt, de har hatt sex hele tiden, han har overnattet der når jeg trodde han var på jobbreise osv.

Så at noen sier de ikke har vært utro er langt fra at de faktisk ikke har vært utro.

Uansett hva TS bestemmer seg for; lykke til :-)

Dette her har jeg også sett! Har det kun vært et kyss, da får du bare tilgi et utroskap med sex og hele pakka, for sannsynligvis har alt skjedd.

Eksen min har snakket med meg etter at det ble slutt. Han spurte om jeg hadde truffet en annen. Dette var ikke hans business siden det var slutt. Han ville så gjerne vite og jeg sa jeg hadde kysset en annen mann. Sannheten var at vi hadde hatt sex. Jeg var aldri utro, der har jeg hatt en sperre. Jeg synes allikevel det var forferdelig vanskelig å fortelle om kysset til tross for at det var slutt. Og det å si at vi hadde hatt sex, det klarte jeg ikke og synes heller ikke det var min plikt å skulle si noe om det da vi begge var frie til å gjøredet vil ville. Poenget er at det ikke er lett å innrømme sex. Du kan nok legge på en del på det som er sagt. Eksen sa også at de bare hadde kysset, hengt sammen, men jeg er ikke dum. Uansett spiller det ikke noen stor rolle...for det sårer omtrent like mye.

Anonymous poster hash: 24a42...756

[AnonymBruker]

Jeg har vært i ditt sted. Da mannen innrømmet at han hadde en annen, var det ingenting jeg heller ville enn at vi skulle reparere dette og fortsette sammen. Jeg tryglet og ba og jobbet superhardt for at han skulle ønske å fortsette med meg. Jeg pyntet meg for han og var grei og blid.

Temmelig idiotisk, ikke sant? Men slik blir man når man står på et punkt der man ser at forholdet antagelig er akkurat ved slutten. Litt desperat for å fortsette det fine vi hadde sammen, og liten vilje til å se at han hadde sviktet så mye at det ikke kunne fortsette. Det er helt normale følelser, men nå sett i ettertid ser jeg at det ikke var bra i det hele tatt. Da vi splittet opp ble jeg så sint og forbannet på han, og dette satt i lenge. Først da innså jeg hva han virkelig hadde gjort mot meg og hvordan han hadde behandlet meg.

Så TS, prøv å se om du er i samme situasjon som jeg var og at du kanskje lar deg behandle dårlig fordi du ønsker å fortsette med denne mannen. Kan noen andre gi deg innspill, en venninne eller søster?

Anonymous poster hash: 4234a...fb6

Får nok av innspill, alle som veit at jeg ga han en ny sjanse har gjort det til sin sak å fortelle meg hvor dum jeg er. Etter i går lurer jeg litt på det samme egentlig.

Du sier du mangler selvrespekt, så du vil gi det en sjanse. Beklager, men dette kommer ikke til å fungere uansett. Hvorfor vil du være sammen med en fyr som er feig, lyver, går bak ryggen din og heller vil være med en annen?

Beklager at jeg ikke svarte på det du lurer på, men for meg må selve forutsetningen for å kunne gå videre etter utroskap være at den andre personen forandrer seg. TYDELIG. Uten mas, krav osv. Vedkommende skal gjøre det av seg selv, fordi vedkommende skjønner at det er viktig og selv ønsker å fortsette forholdet.

Ikke sånn "ja vel, da" "jeg gjør det du vil"-opplegg.

Å tilgi vil forøvrig si at man forsoner seg med noe som har skjedd og går videre. Da er du ferdig med det. Jeg mener at du ikke har tilgitt utroskap (det er det som få som gjør), men du forsøker å fortsette forholdet, likevel. Det er som å gå en mil med en stor stein i skoen. Det er både vondt, irriterende og veldig unødvendig.

Anonymous poster hash: 3c78d...d80

Jeg har ikke rukket å tilgi det enda, det er bare noen dager siden. Jeg kan SI at jeg tilgir, men det er bare ord, jeg må få tid til å jobbe med det selv også. Men etter i går innså jeg at han kanskje ikke legger like mye i dette som jeg gjør. Det er feil at jeg er den som skal jobbe for forholdet når det er han som har ødelagt det. Og hvis han skal rømme fra alle problemer så tror jeg kanskje ikke at jeg rekker å komme til det punktet hvor jeg kan gå videre MED han.

Anonymous poster hash: 3813a...5d1

[AnonymBruker]

Har selv vært utsatt for utroskap

Etter å ha tenkt meg om mye kom jeg fram til at jeg ville tilgi , eller forsøke å tilgi .

Da var svaret på dette at hun ikke ville mer uansett

Var tydeligvis bestemt for dette før utroskapen , og da mener jo jeg at det kunne ventet til etter at vi var ferdig med hverandre

Nå ble det egentlig en dobbel smell for min del

Så ja , det går an å bestemme seg for å forsøke å tilgi hva det skal være , men det er ikke alltid det har noe å si

Anonymous poster hash: ff393...2d5

[AnonymBruker]

Men underdannig? Jeg er ikke kjent for å være det ellers. Jeg setter ned foten og sier ifra om det meste som irriterer meg. Jeg kutter ut dårlige vennskap og lar ikke folk kødde med hverken meg eller tiden min. Hva jeg gjør på hjemmebane må da være min business. Og hvis mine venner er såpass venner som de sier de er, ja da skal de ikke tenke " venninna mi er så underdannig at jeg ikke respekterer henne". Da er ikke det vennskapet mye verdt uansett. Jeg kjenner enkelte " underdannige" mennesker som ikke kun er det i parforhold,men godtat alt. De blir ofte tråkket på fordi de ikke sier ifra om noe, men har da stor respekt for dem.

Anonymous poster hash: 24a42...756

Hvordan du oppfører deg på hjemmebane ER din business. Men her snakker jo folk om personlige opplevelser og utveksler meninger. Det blir litt for dumt å legge ut om sitt privatliv og med en gang man får en respons man ikke liker så er det "ikke andres business".

Jeg kjenner nok av kvinner som er viljesterke, ball busters på jobb, liker å snakke om at de er selvstendige og ikke "tar noe dritt", men faller for de samme drittsekkene igjen og igjen, ikke har standarder og ikke kutter av menn som behandler dem som dritt. De er, i min mening, ikke sterke kvinner. En sterk kvinne vet sin verdi, og selvrespekten er essensen av dette.

Om man skal slutte å være venn med noen er en helt annen diskusjon. Jeg ser på søsteren min som ganske "svak" og en slave til eget følelsesliv, men hun er min beste venn likevel.

Det er forøvrig ikke det denne tråden handler om. Ser at flere her reagerer på at de blir stemplet som "svake" selv av fremmede, så det handler mindre om venninneforhold.

Anonymous poster hash: c4d1b...479

[AnonymBruker]

Jeg dro på byen, og for å få snudd situasjonen skrev jeg melding om "det er vel helt greit for deg om jeg kliner med noen andre, sant?" fikk tilbake "ja, hvis du vil kaste bort hele forholdet på en random fyr så..Da kan du bare glemmer at jeg prøver mer" jeg skriver "Du gidder ikke en gang svare meg, det var du som bar utro, jeg ga deg en ny sjanse, du dreit i meg, jeg kan få hvem jeg vil her, gi meg en GRUNN til å bli! det er du som kaster bort tre år, du stakk av IGJEN, hvorfor skal jeg vente på deg? DU er utro, du behandlermeg som dritt, jeg elsker deg, men jeg fortjener bedre" han svarer "hvis du faktisk vil ha meg så får du faenmeg skjerpe deg, hvis ikke kan du bare dra til helvete!" hvorpå jeg svarer "Og det sier du!? Hvem tror du at du er? Du går bar ryggen min i et år, behander meg som dritt, og når jeg truer med å gå videre ber du meg om å skjerpe meg!? Du eier null respekt for meg, du kommer aldri til å forandre deg. Hvorfor er det greit at du går bak ryggen min i et år med ei jævla hore, mens jeg ikke en gang kan flørte med noen på byen? Er det riktig? Faen, dette er som å leve i et fengsel." hvorpå han ikke svarer, jeg begynner å grine som en unge, hyperventilerer og må vekke en kompis for å komme meg hjem fordi alle vennene mine forsvant, og jeg ikke har råd til taxi.. Han kommer hjem snart. Hva skal jeg gjøre?? Er så fortvilet. VET at jeg fortjener bedre og at han har kastet bort sjansen jeg ga han når han i går valgte å drite i meg IGJEN.. Men hjertet mitt vil ha han tilbake, hodet sier gi faen og finn deg en rebound, kom deg videre! Helvete, helvete, helvete!!! Og jeg fryser.. sånn, for å gjøre alt så mye bedre.

Anonymous poster hash: 3813a...5d1