Underfundige tanker

[Underfundig]

Jeg laget meg en ny bruker, fordi den eneste i verden som kjenner til at jeg er identiteten bak den gamle, er den eneste som absolutt ikke bør kjenne til at jeg skriver en slik dagbok.

Han rev livet mitt i filler, en helt vanlig torsdag. Tiden har gått, og jeg føler meg sterkere og klar for verden. Jeg vet bare ikke hva verden består av når han ikke er der lenger. Derfor vil min dagbok bli min egen trøst å lene meg på når dagene er tunge, og min egen oppmuntring til å fortsette fremover. Dagboken lager jeg fordi jeg har behov for å skrive om mine tanker, sorger og seiere i tiden som kommer. En dagbok som ikke kan finnes av uvedkommende i nattbordet, og som samtidig har rom for tankene jeg ikke tør å nevne for noen i frykt for kvelende omsorg, eller belærende svar. Etter hvert som ukene og månedene seiler forbi, ser jeg at jeg har et behov for å ty til skrivingen for å få ut noe av det som sirkulerer i hodet uten å gi slipp før det kommer ut.

I dag er jeg plaget. Har følt meg immun i snart tre uker, men plutselig så dukker det opp. Sitter på toget, en reise jeg gjør stadig vekk, og plutselig renner tårene uten at jeg har registrert hva som utløser det, og dermed heller ikke vært forberedt på å stoppe det. Satt heldigvis ganske alene, og kunne samle meg relativt ubemerket. Falt sammen da jeg kom inn døren hjemme, tok meg fem minutter til å gråte ut, og det føltes ganske godt. Etterpå var jeg tilbake til normalen, men nå sitter jeg her og grubler på hvorfor det skjedde, fordi jeg er så redd for at det skal skje igjen. Det har liksom gått for lang tid til å fortsatt være så svak. Og så hører jeg stemmene fra tiden rundt selve bruddet, som sa at jeg måtte ta meg tid til å kjenne på følelsene så de ikke kommer og tar meg igjen senere. Vel.. Jeg hadde vel aldri tid. Håper det går over, for jeg er egentlig i en fin flyt om dagen. Danser til radioen på badet, og synger i dusjen fordi jeg føler meg glad, ting jeg ikke har gjort på aldri så lenge (og egentlig håper at jeg vender meg av med igjen etter hvert også, i alle fall syngingen..). Men jeg ER optimist, det er bare dager som i dag som vekker skrivebehovet i meg, så jeg kan få de negative følelsene ut og vekk, fremfor å la dem danne nøster i hodet mitt.

[Underfundig]

Gleder meg til å innrede nytt sted nå! Ser på møbler og andre interiørting og innser at jeg kan gjøre akkurat som jeg vil! Om jeg hadde vært overbegeistret for oransje så kunne absolutt alt hatt den fargen, om jeg ønsker å bli alternativ og vil erstatte spisestuestolene med puter så går det også helt fint. Nei, jeg ønsker ingen av de tingene, men tanken gjør meg litt glad. Når jeg endelig skal ut på skikkelig shopping så kan jeg kjøpe gardiner og annet pjus basert på hva jeg, og bare jeg vil. Interiøret skal dekke mine behov, og bare mine behov. Det er deilig å forholde seg til de rent praktiske tingene, for det er så enkelt, og så komfortabelt lite emosjonelt.

Dagens vemodighet handler om at jeg burde ha visst om ting tidligere, så jeg kunne reagert og vært konstruktiv før det var for sent, ikke etterpå.. Kanskje hadde det allikevel ikke vært verdt å redde, men da hadde det i alle fall vært mulig å prøve.

[Underfundig]

I dag er en god dag. Jeg har tatt grep, investert i meg selv både med selvfølelse og økonomi, det har vært deilig å se seg selv i speilet igjen uten å tenke "sliten, trøtt, stygg, dumpet". Eskene fylles med ting, og fylles dermed med minner. Det er sårt og skjørt, men ikke plagsomt. Jeg lurer på hva jeg kommer til å huske om noen år. Om det er alt det gode, eller alt det kjipe som har begynt å snike seg inn i bevisstheten min. Alt var lyserosa et par dager før det ble slutt, og mye har vært lyserosa etterpå. Nå begynner de grå nyansene å få plass i tankene igjen, og det skaper ærlig talt en god balanse. Det er deilig å vite at jeg har langt mindre ansvar nå enn før, fordi jeg har måttet sørge for ting som aldri har vært mine oppgaver, men som ikke har blitt gjort om jeg ikke gjorde det selv. Det er deilig å slippe å ta ansvar for at noen andres hverdag skal gå opp. Samtidig vet jeg at den ikke går opp nå heller, og det er litt vondt, men det er veldig befriende å vite at det ikke er mitt problem. Jeg ba aldri om dette, derfor må han bære konsekvensene selv. Det er ikke meningen i at jeg skal være hans støtte og fortsette å fylle alle rollene han satte pris på, men ikke de andre. Jeg er ingen smågodtdisk der man kan plukke som man vil, derfor trenger jeg heller ikke servere ham mine beste sider bare for å gjøre hverdagen hans lettere. Velger man å stå på egne ben og alene, så får man gjøre nettopp det. Jeg klarer det, og jeg valgte det ikke selv en gang.