Gjest Summers Skrevet 12. desember 2013 #1 Skrevet 12. desember 2013 Spørsmål til foreldre, synes dere at sønner eller døtre har vært vanskeligst å ha med å gjøre? Tenker på ting som krangling med foreldrene osv. I vår familie har døtrene vært verst, det gjelder både min søster, men også når kusiner og tremenninger. Og det er ikke bare snakk om i tenårene, men også når de egenltlig bare skulle vært små og søte. Også vært med en del jenter hjem til foreldrene og synes det der også er mer tension. Senest i går var en venninne i strupen på faren sin, og det var mens jeg hørte på, kan jo bare tenke på hvordan det er når de ikke har besøk.
brightness Skrevet 13. desember 2013 #2 Skrevet 13. desember 2013 Utifra hva mamma og hennes venninner sier: Jenter. Men det mange også har sagt at de syns er positivt med jenter vs gutter er at de er mye mer åpne og lette å få kontakt med og føle at man har noenlunde peiling på hva de driver med, mens mange gutter er bare sånne "mystiske" skikkelser som vandrer rundt i huset og legger fra seg sædrester. Haha. Quote 7-barnsmor. 3
AnonymBruker Skrevet 13. desember 2013 #3 Skrevet 13. desember 2013 Vil tro at jenter har litt mer å krangle over. Kjærlighetsproblemer, mensen, sminke, klær også videre. Mens gutter gjerne er litt tilbakeholdne angående sånne ting. Anonymous poster hash: 24235...5ba
waco Skrevet 13. desember 2013 #4 Skrevet 13. desember 2013 Jeg har fått beskjed fra ledelsen at jeg ikke skal være så "ensidig" sånn at jeg kan egentlig ikke kommentere dette her. Når man er under "observasjon" så gjelder det å ikke forulempe feil mennesker, nærtagende folk eller andre glade i å misforstå med vilje.
AnonymBruker Skrevet 13. desember 2013 #5 Skrevet 13. desember 2013 Spørsmål til foreldre, synes dere at sønner eller døtre har vært vanskeligst å ha med å gjøre? Tenker på ting som krangling med foreldrene osv. I vår familie har døtrene vært verst, det gjelder både min søster, men også når kusiner og tremenninger. Og det er ikke bare snakk om i tenårene, men også når de egenltlig bare skulle vært små og søte. Også vært med en del jenter hjem til foreldrene og synes det der også er mer tension. Senest i går var en venninne i strupen på faren sin, og det var mens jeg hørte på, kan jo bare tenke på hvordan det er når de ikke har besøk. I vår familie har det vært full klinsj mellom vår far og samtlige barn, døtre og sønner. Er faren en egoistisk idiot blir det krangling uansett. Anonymous poster hash: da387...82c 2
waco Skrevet 13. desember 2013 #6 Skrevet 13. desember 2013 I vår familie har det vært full klinsj mellom vår far og samtlige barn, døtre og sønner. Er faren en egoistisk idiot blir det krangling uansett. Anonymous poster hash: da387...82c Hva er vitsen med å krangle med en gammel mann da? Hadde dere vært litt lydige i familien og vist familiens overhode litt respekt så hadde det ikke vært fult kaos vil jeg tro? 1
AnonymBruker Skrevet 13. desember 2013 #7 Skrevet 13. desember 2013 I vår familie så var det vel min bror som kranglet mest. Men han har ADHD så da er en del unnskyldt synes jeg. For han er oppriktig en skikkelig snill gutt (ja, ja, han er mann nå da, men) og viser respekt for andre, men han har gjort en del dumme ting. Jeg er ikke noe kranglete av meg, men min søster har vært litt voldelig oppover sånn at det har vært vanskelig å unngå, men vi er for det meste veldig gode venner Men min mor begynte jeg vel å "krangle" med da jeg var rundt 13, men min mor er så slem av og til at man nesten ikke skulle trodd det var mulig. Og det handler ikke om ting hun gjør og har gjort mot meg, men hvordan hun behandler andre familiemedlemmer osv. Så jeg kan ikke gjøre noe annet enn å glefse til henne å be henne om at hun nå må ta seg sammen og holde kjeft om hun lyver om f.eks bestemor eller min far (bestemor er hennes mor igjen). Men det er ikke for å være kranglete, men fordi hun rett og slett ikke kan oppføre seg sånn. Min kjæreste er så sjokkert når han hører ting hun sier at han ikke får frem et eneste ord, men han er helt enig med meg. Min far har jeg aldri kranglet med tror jeg, for han har respekt for meg og jeg har respekt for han tilbake, og han sier aldri noe stygt til meg eller om noen andre, og da har jeg ikke så mye å krangle med han for Anonymous poster hash: c4b0c...38f
AnonymBruker Skrevet 13. desember 2013 #8 Skrevet 13. desember 2013 (endret) Jeg skulle gjerne ha sett at min familie hadde vært som hentet fra en goodfeeling Hollywood film, men slik er det ikke. Familien min er, ja, hva skal man si, som om du tar en person fra hver av kulturene rundt i verden og tvinger de til å bo sammen, og så tar du Hitler som far. Og midt oppi dette finner du lille meg, som bare ønsker fred og samhold. Men nå er jeg blitt såpass voksen og klok at jeg innser at min familie aldri vil klare å respektere hverandre, fordi de har lært å hate og å dømme, av min egoistiske far. En far som i en periode av mitt liv, var den beste faren jeg kunne ha, men som etterhvert begynte å se meg også som sin fiende, fordi jeg hadde andre meninger og tanker om livet enn han. Samt at flere av mine familiemedlemmer ikke evner å se lengre enn neseroten sin. Jeg antar at slik som min familie er, er også store deler av verden i dag. De som klarer å leve et godt liv sammen i samhold med respekt og forståelse, de er dessverre hittil i et mindretall. Jeg gidder ikke lenger å tenke at jeg skal få andre til å forstå, de gidder jo ikke å forstå meg? Så jeg kommer med mine meninger i korte setninger innimellom her på kg. Enten er man enig, eller man er uenig. Eller man begynner å tenke litt. Fritt valg. Anonymous poster hash: da387...82c Endret 14. desember 2013 av Stjernesol
waco Skrevet 13. desember 2013 #9 Skrevet 13. desember 2013 Jeg gidder ikke lenger å tenke at jeg skal få andre til å forstå, de gidder jo ikke å forstå meg? Så jeg kommer med mine meninger i korte setninger innimellom her på kg. Enten er man enig, eller man er uenig. Eller man begynner å tenke litt. Fritt valg. Anonymous poster hash: da387...82c Jeg er enig med deg. De aller største konflikter folk har er innen familien. Ta for eksempel folk som blir drept og dreper, åtti prosent av alle tilfellene så er det jo innen familien. Det som er mest dritt med familien er at ingen i hele verden har selv valgt å bli født inn i den familien de er født inn i, så ingen kan velge sin familie. Jeg som skillsmissebarn har også fått min dose konflikter i familien, hvorfor tror du jeg kjenner til fenomenet da?
AnonymBruker Skrevet 13. desember 2013 #10 Skrevet 13. desember 2013 Jeg er enig med deg. De aller største konflikter folk har er innen familien. Ta for eksempel folk som blir drept og dreper, åtti prosent av alle tilfellene så er det jo innen familien. Det som er mest dritt med familien er at ingen i hele verden har selv valgt å bli født inn i den familien de er født inn i, så ingen kan velge sin familie. Jeg som skillsmissebarn har også fått min dose konflikter i familien, hvorfor tror du jeg kjenner til fenomenet da? Jeg kjenner ikke til hvordan det er å være skilsmissebarn dessverre. Men det er enormt kjedelig når alle samles til en "hyggelig" stund, og før du vet ordet av det er det noen som slenger med leppa eller begynner å diskutere et tema som alltid ALLTID fører til full krangel. Jeg mener at biologisk familie kan du velge deg bort fra. Jeg foretrekker å velge min egen familie. Venner, og tilogmed andre besteforeldre. Men, det er jo visse ting en lærer av familien en er født inn i da, om du ser det fra utsiden. Jeg hater ikke familien min, men jeg ser at det har gitt meg visse erfaringer jeg kan ta med meg videre. Og alt dette danner hvem jeg er, eller jeg valgte selv hvem jeg ville være når jeg så hvem de andre hadde valgt å være. Anonymous poster hash: da387...82c
waco Skrevet 13. desember 2013 #11 Skrevet 13. desember 2013 (endret) Jeg kjenner ikke til hvordan det er å være skilsmissebarn dessverre. Men det er enormt kjedelig når alle samles til en "hyggelig" stund, og før du vet ordet av det er det noen som slenger med leppa eller begynner å diskutere et tema som alltid ALLTID fører til full krangel. Jeg mener at biologisk familie kan du velge deg bort fra. Jeg foretrekker å velge min egen familie. Venner, og tilogmed andre besteforeldre. Men, det er jo visse ting en lærer av familien en er født inn i da, om du ser det fra utsiden. Jeg hater ikke familien min, men jeg ser at det har gitt meg visse erfaringer jeg kan ta med meg videre. Og alt dette danner hvem jeg er, eller jeg valgte selv hvem jeg ville være når jeg så hvem de andre hadde valgt å være. Anonymous poster hash: da387...82c Jeg må rett og slett ta avstand fra enkelte familiemedlemmer, for eksempel moren min og han ene broren min. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forklare ham, - se for deg en supertulling (tusen ganger verre enn meg) som attpåtil er narkoman, helt total uansvarlig, fem unger med tre forskjellige kvinner, og moren min som alltid skal beskytte ham, samme hva han gjør. En gang så lånte han bilen min fordi han skulle hjelpe en kamerat og flytte. Jeg hadde ikke lyst, men moren min sa at jeg måtte låne ham bilen fordi at det var broren min blabla. Okay, jeg er grei og kul og låner ham bilen, så leverer han bilen tilbake uten parkeringsbeviset som lå i bilen og vips så får jeg en bot på 800 kroner. Greit nok, han er en dust og når jeg skal kreve penger av broren min så begynner moren min å blande seg (hun skal jo alltid beskytte ham) slik at det ender med at jeg helt uviten blir kalt inn på forliksrådet med parkeringsselskapet og ut av det blå kostet hele greia meg tretusen, - og både moren min og den broren min NEKTER å gi meg noen helst erstatning?? han er narkoman du må ikke plage ham sier moren min. Hele livet har jeg hatt det sånn. Endret 13. desember 2013 av waco
AnonymBruker Skrevet 13. desember 2013 #12 Skrevet 13. desember 2013 Jeg må rett og slett ta avstand fra enkelte familiemedlemmer, for eksempel moren min og han ene broren min. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forklare ham, - se for deg en supertulling (tusen ganger verre enn meg) som attpåtil er narkoman, helt total uansvarlig, fem unger med tre forskjellige kvinner, og moren min som alltid skal beskytte ham, samme hva han gjør. En gang så lånte han bilen min fordi han skulle hjelpe en kamerat og flytte. Jeg hadde ikke lyst, men moren min sa at jeg måtte låne ham bilen fordi at det var broren min blabla. Okay, jeg er grei og kul og låner ham bilen, så leverer han bilen tilbake uten parkeringsbeviset som lå i bilen og vips så får jeg en bot på 800 kroner. Greit nok, han er en dust og når jeg skal kreve penger av broren min så begynner moren min å blande seg (hun skal jo alltid beskytte ham) slik at det ender med at jeg helt uviten blir kalt inn på forliksrådet med parkeringsselskapet og ut av det blå kostet hele greia meg tretusen, - og både moren min og den broren min NEKTER å gi meg noen helst erstatning?? han er narkoman du må ikke plage ham sier moren min. Hele livet har jeg hatt det sånn. Du vet jo hva du bør gjøre, for å få livet ditt slik du vil det. Du får gi den samme salven tilbake, nekte å gi han hjelp, nekte å låne han bilen, osv. Jeg har aldri vært i en slik situasjon, men jeg vet at enkelte, de forandrer seg aldri. Og hvis de to er slik, ja da vet du hva du har å gjøre. Klippe navlestrengen. Jeg vet mange snakker om å stille opp for familien sin, men hvor skal grensen gå? Der de setter den? Eller der du setter den? Og det er ditt liv. Fly waco Anonymous poster hash: da387...82c
Surriball Skrevet 14. desember 2013 #13 Skrevet 14. desember 2013 Ryddet for persondebatt. Stjernesol, mod.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå