Vi har det bra.... tror jeg...

[Gjest Anonymous]

Jeg er gift, vi har ingen barn.( men prøver å få.) Vi er like på mange måter, har mange like intresser, og har det morsomt sammen. Men det er selvfølgelig et men... Vi har nesten ikke noe fysisk kontakt. Det er ikke det at jeg er veldig opptatt av sex, men merker at jeg savner det. Tenker mer og mer på det. vi prøver jo å få barn, og hadde det ikke vært for det, så hadde det ikke vært noe kontakt i det hele tatt. Han sier hver dag at han er glad i meg, men jeg føler at jeg trenger noe mer, men jeg kan vel ikke kreve det?? Det har vært slik et års tid nå, og jeg kan vel telle på to hender hvor mange ganger vi har kost. Føler at dette går ut over hele forholdet vårt. Har snakket med ham om det, prøvd alt av gode råd for å bli attraktiv, og lage det romantisk, men ingen ting hjelper. Nå begynner dette virkelig å plage meg. Men jeg har vel ikke lov å klage bare p.g.a. manglende sexliv da jeg har det så bra ellers. noen som har opplevd dette, og som kan trøste meg?? Ser ingen tegn til bedring, og tror ikke jeg får gjort mer eller. Jeg kan da ikke skilles bare for dette. Men skal ærlig innrømme at jeg drømmer litt om andre. Jeg måtte bare få det ut, og kanskje kan jeg finne litt trøst hvis det er flere som har det slik også. føler meg så slem fordi jeg er missfornøyd.

[waco]

....det er selvsagt et sjakktrekk å redde ekteskapet ved å få en unge...

[Gjest Anonymous]

Waco: Syns du var litt stygg mot den som skrev innlegget her nå... Det virker ikke som om hun prøver å redde ekteskapet med å prøve å bli gravid...

Syns heller denne situasjonen er ganske lik den flere andre beskriver jeg... Det er da utrolig mange som sliter med forholdene sine. Og mye av det kommer av samfunnssituasjonen idag. Akkurat som om det er Trendy å ha travelt og bli stresset. Det ender dermed opp med at en eller begge parter blir altfor slitne til kvalitetstid med sin partner. Skjønner dere hva jeg mener?

Jeg føler det iallefall selv slik, at etter en uke med full jobb, et par møter eller ting som skjer på ettermiddagene, da er jeg helt skutt jeg, og har ikke mest overskudd til min kjære. Så da sitter han der da, tålmodig og håper på litt kos og oppmerksomhet som man ikke fikk den kvelden heller.....

Derfor tror jeg det er VELDIG viktig at man setter av en helg, eller en kveld innimellom som bare skal gå til å slappe av, kose seg og nyte hverandre. Var på fjelltur for et stund tilbake, og følte meg nyforelsket igjen, partneren viste meg mer oppmerksomhet enn på lenge. Og det ene fører jo da til det andre. Vi sier ofte begge to at nå skulle vi hatt en tur på fjellet igjen.

Tror det er viktig at man finner noe som begge har glede av sammen, noe som er "deres", og som "fresher" opp forholdet litt. Samtidig så er det jo denne dumme KOMMUNIKASJONEN da.. det er vanskelig å prate SAMMEN, men begge klarer fint å prate minst en halvtime med andre i strekk. Hva med planlagte "møter" med partneren? Hvor man bytter på å starte samtaleemne. Da mener jeg ikke nødvendigvis å prate om forholdet da, men det hjelper jo bare det å prate sammen og med hverandre.

Sitter her og skriver alt det jeg tenker jeg nå. Jeg er ikke noe godt eksempel selv, jeg har lett for å la tankene vandre vekk fra det som er hjemme. Min egen lille verden består kun av søt musikk.

Tilslutt vil jeg bare si at å drømme og fantasere kan være sunt, så lenge man fysisk ikke gjør noe galt.

Ønsker deg lykke til videre!

Klem!

[Gjest Anonymous]

Vi har de beste kosestundene om kvelden etter vi har lagt oss eller om morgenen før vi står opp. Da kan vi ligge og småsnakke, stryke litt på hverandre, kose litt uten at det involverer sex. De dagene vi legger oss veldig forskjellig tid eller en av oss er borte savner jeg den lille kosestunden. Det er ikke så mye som skal til, bare noen få minutters oppmerksonhet mot hverandre.

[Gjest Anonymous]

Takk for svar. Jeg prøver ikke å redde ekteskapet med å få barn. Jeg har jo snakket med mannen min om det, men han har det helt fint i ekteskapet, og føler seg klar til å få barn. Problemet mitt er at jeg har det veldig trygt og godt, men så er det dette lille som mangler, som plager meg mer enn det burde. Jeg kan jo ikke skilles bare på grunn av det. Jeg vil jo ikke det heller. Det kan hende jeg bare er kravstor. Vi har gode samtaler ellers. I det hele tatt kan vi snakke om alt, men vi finner ikke nødvendigvis noen løsning. Men jeg måtte liksom bare få det ut.

[Gjest Anonymous]

Det kan hende dette ikke har noe med ditt problem å gjøre, men hos oss er det det. Har du eller han lagt på seg?

Jeg opplevde at min samboer mistet lysten på meg da vi begge la på oss. Han sa at jeg var kjempefin og han likte kroppen min, men han hadde problemer med lysten. Tror nok det ligger i at han selv ikke følte seg vel med kroppen sin. Vi har hatt uendelig mange samtaler om hva som skal til får å få 'normalt' sex-liv igjen. Har prøvd veldig mye. Nå har vi begge begynt å trene fast to-tre ganger i uka og er på rett vei når det gjelder vekta (vi er ikke feite, han har litt for mye mage, det har jeg også, i tillegg til lår/rumpe). Sexlivet har blitt litt bedre nå, så det virker som om dette hjelper.

Lykke til!

CJ