For oss som sliter med angst og tvangstanker

[Liveurlife]

Hei alle dere på kvinneguiden. Ettersom det er en del her inne som er plaget med angst og lignende lidelser så vil jeg starte et tråd for oss som sliter med irrasjonel angst, tvangstanker, overdrevet bekymringsmønster og depresjon. Det er svært vanlig å kjenne på noe av dette, og mange vil få oppleve det før eller senere. Jeg ønsker å komme i kontakt med mennesker her inne ( en slags selvhjelpsgruppe) der vi deler våre tanker, erfaringer og evt bekymringer! Jeg håper flere vil sette pris på dette. Send gjerne privat melding om dere ønsker det!

[AnonymBruker]

Hei!

Det jeg sliter med er at jeg er en så bekymret person! Jeg kan nevne noen eksempel:

- Beskymret for å være alvorlig syk, når jeg får vondt noen plasser tror jeg at jeg har kreft, får hjerteinnfarkt, osv

- Bekymra for å prestere dårlig på skolen, er super nervøs før framføringer, prøver, osv

- Er bekymret for at det skal skje noe med de jeg er glad i

- At jeg ikke skal få sove når det skjer noe viktig neste dag som jeg må prestere bra på

- At jeg ikke har slått av alt lys og sånn hjemme når jeg har dratt, og at huset da vil brenne ned

- Bekymra for framtiden

- Og den største og mest plagsomme bekymringen av alle: Jeg bekymrer meg for å bekymre meg, ja det er faktisk det som er det verste

Noen andre som har det sånn? eller tips for å ikke bekymre seg så masse?

Anonymous poster hash: 76d30...3e3

[Nasse1]

Flott initiativ!

Har ocd og er generelt sett også en veldig bekymret person som AB over, og ja sånt blir man jo deprimert av. Litt sent å skrive noe særlig nå, men ville bare vise min interesse for tråden

[brightness]

Halla.

Tvangstanker og angst er mitt bord fullt av så joiner her.

[Gjest Blomst83]

Slenger meg også på denne tråden.

[Gwen]

Jeg kunne holdt på i evigheter om hva jeg får angst av, men jeg vil gjerne dele en tanke. Min mor ble feilbehandlet av lege og ble kronisk syk og ødelagt i kroppen. Invalid på visse deler av kroppen. Jeg bekymrer meg flere ganger i uken for at jeg skal få en telefon om at kroppen hennes har gitt opp og at hun ikke er med oss lenger. Nå er hun ikke døende, men det at min mor som gikk på jobb hver dag og stod på det hun orket må sitte i sofaen halve dagen uføretrygdet er forferdelig. Det er skummelt når man endelig blir voksen, og man innser at foreldrene våre er gamle og gjerne slitne. Kan ikke forestille meg et liv uten mamma og pappa.

[Gjest LadyAntebellum]

Slenger meg på, har OCD samt angst og depresjon. Behandles for det hos dps og med medisiner, vanskelig og bryte ut av ocd mønster..

[Gjest Blomst83]

vanskelig og bryte ut av ocd mønster..

Det kan du trygt si. Det blir med tanken

[Nasse1]

Slenger meg på, har OCD samt angst og depresjon. Behandles for det hos dps og med medisiner, vanskelig og bryte ut av ocd mønster..

Huff, ja :-(

Hadde hvert fint med noen motiverende historier fra noen som har klart å bryte seg ut av det, om ikke helt, men til et akseptabelt nivå.

[AnonymBruker]

Slenger meg på, har OCD samt angst og depresjon. Behandles for det hos dps og med medisiner, vanskelig og bryte ut av ocd mønster..

Hvilke ocd mønster har du da?

Jeg var ekstremt tilfelle når det gjelder redd for smitte og vasket og spritet hendene hundre ganger om dagen, minst. Og jeg er mye bedre nå! Men spørs om jeg var heldig og tok tak i det før det gikk alt for langt da.. Eller hva man skal si.

Men finnes vel verre mønster å havne i enn det.

Anonymous poster hash: ee64e...c38

[Froz1]

Jeg vil gjerne følge med på denne tråden. Har hatt flere angstlidelser hvor sosial angst var verst. Jeg har også vært deprimert. Kjenner meg helt SYKT igjen i hun nr 2 som var bekymret. Bare nå i det siste når jeg skal ut av leiligheten min (bor alene) så stopper jeg gjerne opp utenfor bygget og lurer på om jeg virkelig har slått av kokeplata. Så ender jeg med å dra hjem igjen og sjekke det. Dette bekymrer meg fordi jeg lurer på om det kan være starten på et ocd-mønster..... Dette gjelder da frykten for å brenne ned leiligheten, om jeg har låst døra etc, selv om det er flere timer siden jeg brukte ovnen.

Hva annet jeg bruker dagene til å tenke på:

- At kjæresten min går lei fordi jeg ikke er en perfekt kjæreste
- At vennene mine syntes jeg er dum og baksnakker meg
- At familien min syntes jeg er håpløs som sliter med alt dette
- At noen skal bryte seg inn og voldta meg (igjen bor alene)
- At fremtiden ikke er lys. Ende opp barnløs og manneløs
- At alle på gata syntes jeg er stygg
- At jeg blir gravid (tester meg hele tiden selv om jeg bruker beskyttelse)
- At jeg går mer opp i vekt og nærmer meg overvektig snart

Alt dette er veldig egoistiske tanker, men jeg føler meg som et vrak som ikke har alt av dette i orden.

Endret 14. desember 2013 av brl

[Liveurlife]

Kjekt at mangen ville slenge seg med her. Setter pris på at folk ønsker å dele sine erfaringer og tanker. Er litt greit å vite at man ikke er alene. Det er jo ganske normalt det dere redd for. Bare det at enkelte bruker ikke så mye tid på å tenke på det eller tenker ikke over det i det hele tatt. Selv så har jeg mange dagligdagse tanker som forstyrrer meg. Men kan ramse opp noen;

-at eksen min klikker plutselig og vil gjøre meg noe eller skade nye samboeren min. (Han har vært voldelig før)

-at jeg får kreft og dør fra de jeg er glad i.

- at noen vil komme på døren min og skade oss.

-at det skjer noe med min mor og at hun dør (eneste familien min her jeg bor)

-at jeg vil bli fengslet for noe jeg ikke har gjort. Dømt uskyldig

-at jeg har hjernesvulst.

-at kjæledyrene mine dør fra meg snart

-at det gode livet mitt forsvinner og jeg ender opp med problemer og vanskeligheter.

- at det skje en rettferdighet mot meg som gjør at jeg blir alene.

Mange av disse går igjen også hos andre her inne. Men skjønner ikke hvordan vi skal slutte å være redd for noe sånt. Hvor stor er sannsynlighet for at dette vil skje? Jo, ganske liten men likevel uansett hvor fornuftig jeg prøver å tenke på dette, bekymrer jeg meg likevel....

[Froz1]

Jeg skulle virkelig ønske jeg var en bekymringsfri sjel. Tenk så godt livet hadde vært! Alle sier jo at du ikke må ta sorgene på forskudd, og jeg forstår det jo. Men det betyr ikke at jeg plutselig er "kurert" heller.

Kjæresten min sier at han bekymret seg ofte over alt mulig før, men så bestemte han seg å slutte fordi det tok opp så mye av tiden hans. Hvordan kan man bare slutte??

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvordan dere fant ut at dere hadde sosial angst? Jeg lurer på om jeg har det, men hvis jeg tviler så mye så kan det vel ikke være alvorlig nok til å gå til fastlege? Jeg har ingen nære venner og klarer ikke å få nye, har problemer med å kommunisere med fremmede i ulike situasjoner og kan derfor glemme å få en kjæreste, men jeg vet ikke om det er fordi jeg bare er sjenert og usikker eller om det er et "ekte problem" i form av angst. Er det noen vits i å søke hjelp hvis de bare sier at jeg må tørre mer? Det er ganske dumt å si, men jeg håper nesten at jeg har angst eller depresjon, fordi da vet jeg at det er en grunn til at det er noe galt med meg.

Anonymous poster hash: 9783c...c64

[Froz1]

Kan jeg spørre hvordan dere fant ut at dere hadde sosial angst? Jeg lurer på om jeg har det, men hvis jeg tviler så mye så kan det vel ikke være alvorlig nok til å gå til fastlege? Jeg har ingen nære venner og klarer ikke å få nye, har problemer med å kommunisere med fremmede i ulike situasjoner og kan derfor glemme å få en kjæreste, men jeg vet ikke om det er fordi jeg bare er sjenert og usikker eller om det er et "ekte problem" i form av angst. Er det noen vits i å søke hjelp hvis de bare sier at jeg må tørre mer? Det er ganske dumt å si, men jeg håper nesten at jeg har angst eller depresjon, fordi da vet jeg at det er en grunn til at det er noe galt med meg.

Anonymous poster hash: 9783c...c64

Jeg brukte hele ungdomstiden min på å lure på hva som var galt med meg, men jeg visste ikke noe om psykiske sykdommer og tenkte jeg var "u"normal sjenert.

Derimot toppet det seg da frykten ble overvelmende, og jeg bestilte time hos fastlegen selv om mamma sa at det var jo ikke noe galt med meg. Her er hva jeg gikk gjennom som gjorde at jeg visste det måtte være noe galt:

- Jeg fikk hjertebank når jeg var ute i offentligheten, spesielt ved bussholdeplasser etc fordi det var folk rundt meg som var frie til å dømme meg. Og jeg følte alle stirret på meg og tenkte hvor stygg jeg var. Derfor begynte jeg å gå sjeldnere ut, til slutt bare for skolen nesten.

- Jeg hadde helt syk angst på skolen når vi skulle ha fremføringer. Jeg svettet, ble tørr i halsen, klarte ikke sitte rolig, hadde rett og slett panikk i alle dagene/ukene frem til fremføringen. Jeg forsøkte så ofte jeg kune å holde bare foran læreren, men når jeg ble tvunget til å holde det kunne jeg skulke etc. De få jeg holdt foran klassen skalv jeg helt fryktelig og stammet og klarte ikke se på noe annet enn arket foran meg.

- Jeg gikk rundt med en konstant frykt i magen når det var folk rundt meg, hatet å møte nye mennesker så unngikk slike situasjoner og følte meg skikkelig utilpass. Selvtilliten min var i bånn fordi jeg følte alle dømmet meg negativt, både nå fremmede OG venner, så derfor var det ingen sjans for å få nye venner eller hvertfall ingen kjæreste. Jeg hadde til slutt to-tre venner igjen som jeg tviholdt på i frykt for å ha null venner. Noen av disse vennene var ikke gode venner, men jeg bet det i meg bare for å ha noen.

Uansett fikk jeg hjelp, og det var kjempedeilig å få alt ut! At det var en diagnose på hva jeg hadde og forstå at flere har det. Her fant jeg også ut hva som gjorde at jeg fikk angst (kjip opplevelse jeg hadde fortrengt fra barndommen), og alt bare veltet ut av meg. Jeg fikk også gode tips om hva jeg skulle gjøre hvis det ble for overvelmende for meg blant folk og vi snakket mye om fornuften. Spørsmål som feks:

- Hvorfor tror du at alle rundt deg er genuint opptatt av å bruke sin tid på å dømme en fremmed person?

- Tenker du selv på alle du ser på gata at de er stygge?

- Det er ingen farlig situasjon å være i (sosialt), men hjernen oppfatter det slik

- Vit at det er dine tanker som står i veien for din suksess, ingen andre mennesker.

Etc. Nå har jeg det mye bedre. Det har gått litt opp og ned for meg. Av og på med psykolog, noen ganger trenger jeg å snakke, noen ganger ikke. Men jeg vet hvordan jeg skal takle angsten i hverdagen. Den ligger å murrer i bakgrunnen, men jeg lar den ikke få full tilgang. Og jeg har hatt flere muntlige eksamener, har en sosial jobb hvor jeg faktisk holder møter (!) og fin familie, venner og kjæreste

Men man blir aldri kvitt sosial angst 100 %. Akkurat som alkoholiker for eksempel. Du kan bli nykter, men i bakhodet frister det å drikke. Derfor jeg er her på denne tråden. ^^

Håper det hjalp

[AnonymBruker]

Etc. Nå har jeg det mye bedre. Det har gått litt opp og ned for meg. Av og på med psykolog, noen ganger trenger jeg å snakke, noen ganger ikke. Men jeg vet hvordan jeg skal takle angsten i hverdagen. Den ligger å murrer i bakgrunnen, men jeg lar den ikke få full tilgang. Og jeg har hatt flere muntlige eksamener, har en sosial jobb hvor jeg faktisk holder møter (!) og fin familie, venner og kjæreste

Men man blir aldri kvitt sosial angst 100 %. Akkurat som alkoholiker for eksempel. Du kan bli nykter, men i bakhodet frister det å drikke. Derfor jeg er her på denne tråden. ^^

Håper det hjalp

Ja, takk, det hjalp. Jeg opplever ikke alt på samme måten, men blir f.eks. svett og stresset av å kikke i en liten butikk og kvier meg for å spørre personalet eller gå til kassa, eller se folk i øynene. Kan stå i flere minutter og kikke i en hylle mens jeg svetter fordi kassapersonen snakker med noen andre. Når jeg møter nye folk er "utgangstanken" min at de ikke liker meg, og at jeg må unngå å bevise at jeg ikke er likbar – så jeg klarer ikke å være meg selv, fordi jeg ikke liker meg selv. Tør ikke å si noe særlig av meninger, hva jeg liker, spøke, i tilfelle de ikke syns det er interessant eller morsomt. Bare smiler og er høflig, om jeg ikke bare unngår dem, fordi jeg er også elendig på småprat. Prøver jeg å si noe "eget" kan jeg tenke på det av og til flere måneder etterpå og tenke hvor jævla dum jeg var som sa det. Kan gå alene på gata og være fornøyd med å høre på musikk, men hvis jeg går forbi et venne- eller kjærestepar rundt min egen alder f.eks. så føler jeg meg plutselig som en ensom taper.

Men jeg tenker hele tiden at alle blir vel nervøse og stressa av og til, og man kan være sjenert og ha dårlig selvtillit uten at det er diagnoseverdig. Jeg har vurdert å snakke med noen fra helsetilbudet til studentsamskipnaden, men vet ikke om det er verdt å ta opp tiden deres, og har ikke turt å avtale noe.

Anonymous poster hash: 9783c...c64

[AnonymBruker]

Har hverken ocd eller angst, men jeg elsker ei som er preget av begge deler. Om jeg kunne fjernet eller overtatt lidelsene hennes så ville jeg aldri nølt. Dessverre kan jeg ikke det. Det eneste jeg kan er å være der for henne. Det skal jeg til den dagen jeg ikke puster lenger. Hun er ikke alene, og det er ikke dere heller.

Anonymous poster hash: 83b09...392

[RetroGirl]

Flott tråd TS Kommer tilbake med mere senere,vil bare få denne på "mine innlegg"

[JamesHardy]

Angst.. Om det er noe en kjenner til så er det vel det. Trasig at så mange har det selv om det er forståelig. Dog er det jo utfordrende å snakke med noen som ikke har førstehåndserfaring med det da. Det blir en umulighet å forstå at det er mulig å bli kav utslitt uten å gjøre noe som helst på et vis.

Vært helt på bærtur nå i 5 år med litt opp og ned. Før det har det også vært problematisk, men klarte liksom å få til det man måtte da. Kroppen ga opp etterhvert og ville ikke gå med på galskapen lenger tror jeg.

Nå handler det vel om å finne ut av mer om det hele. Er i gang med litt behanding og slikt så tenker vel at en finner ut av noe iallefall. Eller om hvordan en kan ivareta noe som kan ligne et liv fremfor å sitte helt fast slik ting er nå.

Vært lyspunkter i det hele og ser på ting som en kan hente styrke og motivasjon fra, så ser vel ikke helt mørkt på det. Er jo ganske godt kjent med dette nå etter å ha vært i det så lenge så da klarer man liksom å få tatt seg i sammen så det ikke tar helt av og man bare blir liggende og skjelve under dyna mens en er redd for ALT..

[Liveurlife]

Redningen for meg ble cipralex. Det er antidepressiva piller. Løfter en opp ett par hakk når man er langt nede. Merket at det var lettere å stå opp om morgenen og generelt ble livet litt lysere selv om jeg sliter med angst fremdeles så er det ikke så gale som det var. Har faktisk veldig gode perioder nå, det hadde jeg ikke tidligere. Man blir litt lykegyldig til angsten. Man kjenner på at man har det, men ikke noe annet. Det er faktisk sånn at de fleste som har angst, må tenke slik. Okei la oss si det jeg er redd for skjer, er det noe jeg kan gjøre for å unngå det? Hvis ikke så har ikke du kontroll over det og da er det ikke vits i å være redd heller. Er det meningen det skal skje deg, så gjør det det. Men jeg skjønner at det er ikke lett å tenke slik. Jeg er redd å få barn med samboeren min i tilfelle han dør og jeg må bli alenemor. Men det betyr ikke at jeg ikke ska ha barn med han hvis dere skjønner. Angsten kan ikke hindre oss i å leve.