Ta det som en mann?

[gammel sammen]

Hei,

I mangel av nøytrale parter å dele dette med oppretter jeg dette emnet.

Min samboer holder på å utvikle ett litt for godt øye til en kollega i en annen by. Hun reiser dit ukentlig og jeg har selv sett meldinger som bekrefter at de har en gryende ting på gang.

Samtidig med dette må jeg fortelle at de siste årene har det ikke vært et godt samliv eller liv generelt. Vi har begge gått gjennom alvorlige sykdomstilfeller, kreft og tunge deppresjoner, opplevd døsdfall i mye sykdom svært nære relasjoner.

Dette har slitt veldig mye på forholdet og inntil for kort tid siden så det håpløst ut for oss. Det har vært for mye belastninger og vi har mistet hverandre i kaoset.

Deler av problemene våre har vært forkusert rundt min sykdom som har satt meg ut av arbeidslivet i snart 4 år og tok absolutt det beste ut av meg. I voksen alder 40+ fikk jeg stilt flere diagnoser, Post traumatisk stress syndrom, depresjon, ADD!

Jeg har vært fullstendig i kjelleren og har ikke hatt overskudd til å være den som står gjennom slagene eller den som møter kjæresten sin eller andre mennesker med positivitet og evne til å se dem. Hun har selv, midt oppi dette, vært alvorlig syk. Og jeg har prøvd etter beste evne å være der for henne.

Nå er hun heldigvis tilbake i jobb, der får hun brukt evnene sine og har det veldig bra. Hjemme i huset har jeg gått, som en negativ skygge av meg selv, depresiv og sliten, uten mål og mening på en langtids sykemelding som har satt meg fullstendig på sidelinjen i livet. Kanskje ikke akkurat en attraktiv mann...

Kontrasten fra jobb til hjemme kunne ikke vært større.

Hun gruet seg til å komme hjem, til meg, jeg som ikke hadde overskudd til å være positiv og som tok det meste på verste måte.

Belastningene på forholdet har fått det til å nesten virke naturlig for oss å flyte med strømmen, bort fra hverandre, ta resten av veien videre, alene...

For en tid tilbake skjedde det noe med meg.

Jeg har tatt tak i livet mitt og kjemper meg opp, snudd negative tankemønster, jeg er positiv, jeg er aktiv, jeg er gladere og hun sier det er som om hun har fått meg tilbake, slik alt var før all elendigheten startet.

Og jeg er virkelig tilbake, jeg har aldri vært mer fokusert enn jeg er nå. I løpet av kort tid løste jeg endel mentale floker som har holdt meg nede. jeg fikk rett og slett sykdomsinnsikt og observerte meg selv utenifra.

Konklusjonen var svært enkel, dette går ikke lenger. Jeg må ut av denne tvangstrøyen som stjeler livet mitt. Ut i livet og delta, jeg friskner til og det merkes på alle måter. Nå har vi det helt supert sammen, vi kan klare å finne tilbake til hverandre etter en svært vanskelig tid som har vært så destruktiv på forholdet vårt.

Så til sakens kjerne.

Hun har interesse for en annen mann og det er gjensidig.

Hva i alle dager gjør jeg nå?

Jeg tenker at jeg vil kontakt ham og fortelle at han trør meg for nære, be ham holde seg unna kvinnen jeg elsker og livet vi lever.

Er dette en melding andre menn vil forstå, hva tror dere?

Dette er en beskjed jeg kan klare å levere i flere format og om nødvendig stiller jeg gjerne på døren og banker på om han lurer på om jeg mener alvor. I den sammenhengen har jeg har ingen ting å tape. Dette dreier seg om min livs kjærlighet.

Hvordan vil hun reagere på dette? hvem vet, ikke jeg. Det kan gå begge veier.

Til syvende og sist kan jeg bare finne ut av dette selv, det er greit, jeg er bare litt rådvill oppi det hele...

Gammel sammen

Endret 12. desember 2013 av gammel sammen

[Gjest Summers]

Jeg tenker at jeg vil kontakt ham og fortelle at han trør meg for nære, be ham holde seg unna kvinnen jeg elsker og livet vi lever.

Men er det ikke dama di du burde snakke med?

[AnonymBruker]

Hva med å snakke med henne om det? Om du ikke allerede har gjort det.

Jeg kan på en måte forstå at hun har hatt behov for å finne spenning og interesse en annen plass med tanke på omstendighetene. Min mann gjorde det samme, men da hadde det knapt gått noen måneder med sykdom hos meg.

Jeg for min del tok det opp med han, fortalte hvor mye det såret og at om han ville gå videre med livet så syntes jeg i det minste at han burde vente litt til.

Han kuttet kontakt med gjeldene person, vi fortsatte å bo sammen og etter en stund fant vi tilbake til hverandre igjen.

Anonymous poster hash: 19451...4b2

[gyazo]

Jeg ville revurdert hele forholdet hvis det er slik at hun har fått et litt for tett forhold til en annen mann, flørter med ham, kanskje er utro (som er ut subjektivt begrep, det å flørte med andre kan kvalifisere som utroskap for noen). Jeg ville ikke nødvendigvis ha ventet med et brudd helt til jeg fikk det bekreftet at de har sex.

Samtidig er det ikke lett å bryte med noen etter et langt forhold, hvor man har gått igjennom mye sammen.

[gammel sammen]

Men er det ikke dama di du burde snakke med?

Hun sier jeg ikke har noe å frykte akkurat nå. Jeg har fått bekreftet at det foregår mer enn hun sier til meg.

Bør jeg snakke med ham?

Endret 12. desember 2013 av gammel sammen

[AnonymBruker]

Hva med å snakke med henne om det? Om du ikke allerede har gjort det.

Jeg kan på en måte forstå at hun har hatt behov for å finne spenning og interesse en annen plass med tanke på omstendighetene. Min mann gjorde det samme, men da hadde det knapt gått noen måneder med sykdom hos meg.

Jeg for min del tok det opp med han, fortalte hvor mye det såret og at om han ville gå videre med livet så syntes jeg i det minste at han burde vente litt til.

Han kuttet kontakt med gjeldene person, vi fortsatte å bo sammen og etter en stund fant vi tilbake til hverandre igjen.

Anonymous poster hash: 19451...4b2

Så bra at det fungerte for deg.

Jeg har snakket med henne, bør jeg snakke med ham?

Anonymous poster hash: 9530f...0de

[Belle89]

..... Nei, du bør ikke snakke med ham. Uansett er det samboeren din sine følelser som er viktige for deg, denne mannens følelser er uvesentlige. Jeg forstår at dette er sårt, men du må la henne velge selv. Det viktigste er at hun vet hva du føler for henne, og at du gjør så godt du kan når du forsøker å bevise at du er en "ny mann".

Hvis du snakker med denne mannen tror jeg du klusser det til mer fordel selv - både han og samboeren din vil mest sannsynlig bli fornærmet og du hiver bensin på bålet....

Hadde jeg vårtegn hadde jeg bedt samboeren være ærlig med deg, og at hun forteller deg det dersom hun velger ham... Da slipper du iallfall at de går bak ryggen din dersom dette ikke går din vei.

Til slutt; sender deg en stor klem og en klapp på skulderen, jeg heier på deg!

[Kyrre]

Jeg har snakket med henne, bør jeg snakke med ham?

Anonymous poster hash: 9530f...0de

Ja... Det bør du!

Personlig mener jeg man bør stå opp for seg selv og la de to få vite at dette berører andre en kun dem selv, og hva dette gjør med deg.

Det er slett ikke sikkert at det hjelper, og det kan til og med hende at de da velger å gå ut mer offisielt. Hvis dette siste blir resultatet slipper du i hverfall at det skjer bak ryggen din.

Ved å konfrontere mannen gjør du han bevisst hva han holder på med. Ikke la han få leve med kun den positive delen av flørten de har på gang.

Når man roter seg borti andres forhold bør det få konsekvenser!

PS! Trusler hjelper ikke... men bevisstgjøring er på sin plass

Endret 12. desember 2013 av Kyrre

[AnonymBruker]

Ja... Det bør du!

Personlig mener jeg man bør stå opp for seg selv og la de to få vite at dette berører andre en kun dem selv, og hva dette gjør med deg.

Det er slett ikke sikkert at det hjelper, og det kan til og med hende at de da velger å gå ut mer offisielt. Hvis dette siste blir resultatet slipper du i hverfall at det skjer bak ryggen din.

Ved å konfrontere mannen gjør du han bevisst hva han holder på med. Ikke la han få leve med kun den positive delen av flørten de har på gang.

Når man roter seg borti andres forhold bør det få konsekvenser!

PS! Trusler hjelper ikke... men bevisstgjøring er på sin plass

Det er dette jeg også tenker. Bevisstgjøring!

Jeg vet om dette, hold deg unna!

Anonymous poster hash: 9530f...0de

[AnonymBruker]

"Hadde jeg vårtegn hadde jeg bedt samboeren være ærlig med deg, og at hun forteller deg det dersom hun velger ham... Da slipper du iallfall at de går bak ryggen din dersom dette ikke går din vei "

Jeg har selvsagt gjort dette og fått svar om at jeg ikke har noe å bekymre meg over.

Uheldigvis har jeg fått bekreftet at det foregår mer enn hun har fortalt meg.

Anonymous poster hash: 9530f...0de

[Tidus]

Hvor mye mer er det som egentlig foregår?

Jeg ville ikke tatt kontakt med den andre mannen. Hvis dama mi skulle være interessert i en annen, så hjelper det ikke meg å be han andre trekke seg tilbake? Hun kommer jo til å oppsøke ham, og til slutt finne ut hvorfor han trakk seg tilbake. Det løser ikke deres problemer.

Du vil bli sett på som smålig og feig av samboeren din, som ikke tør å konfrontere henne.

[gammel sammen]

Hvor mye mer er det som egentlig foregår?

Jeg ville ikke tatt kontakt med den andre mannen. Hvis dama mi skulle være interessert i en annen, så hjelper det ikke meg å be han andre trekke seg tilbake? Hun kommer jo til å oppsøke ham, og til slutt finne ut hvorfor han trakk seg tilbake. Det løser ikke deres problemer.

Du vil bli sett på som smålig og feig av samboeren din, som ikke tør å konfrontere henne.

Jeg har allerede snakket med henne, hun forteller (som jeg skriver over her) at det ikke foregår noe jeg trenger å bekymre meg over.

Det som foregår er at de chatter sammen og lager avtaler om å treffes utenbys og at de gleder seg til dette

Jeg ser poenget ditt. Jeg er helt åpen på dette og vil ikke kontakte han uten at hun vet om det.

Nå føler jeg et behov for å stå opp for meg og mitt. Vi er i en svært sårbar posisjon og oppmerksomhet utenfra er ikke det vi trenger akkurat nå...

Kanskje det at jeg tar kontakt med ham viser henne at jeg er villig til å kjempe for forholdet. Og at om han skulle "trekke seg" kan det kanskje bidra til at hun ser saken fra et annet perspektiv. Og forstår at hun ikke kan jobbe for forholdet vårt og samtidig ha andre menn i kikkerten. Det er jo som å spille på to lag samtidig.

Å bli sett på som smålig og feig om jeg gir en annen mann beskjed at han er i ferd med å gå over streken, har jeg ikke problemer med. Da får jeg være det i hennes øyne, da er det jo uansett slutt, så hva har jeg å tape?

Endret 12. desember 2013 av gammel sammen

[AnonymBruker]

Men du må si dette du skriver her til henne.

Du har snakket med henne. Hun har bekreftet noe, løyet om resten. Da må du sette ned foten: slik og slik skal det være for at du og jeg er et par, om du bryter dette er vi ikke et par, sier du.

Om vilkåret skal være total åpenhet, fullstendig brudd på all kontakt dem imellom eller hva, det kan ikke noen andre enn du si. Men sett en standard. Krev at hun holder den. Forklar at en liten løgn til vil bety slutten på alt.

Det er nemlig ikke HAN som er i ferd med å gå over streken (han har ingen strek å forholde seg til i forhold til deg), det er hun som tråkker på streken og må advares. Og det må skje raskt og strengt. Det må være nulltolleranse og klare linjer.

Anonymous poster hash: 88f38...9c0

[AnonymBruker]

Men du må si dette du skriver her til henne.

Det er nemlig ikke HAN som er i ferd med å gå over streken (han har ingen strek å forholde seg til i forhold til deg), det er hun som tråkker på streken og må advares. Og det må skje raskt og strengt. Det må være nulltolleranse og klare linjer.

Anonymous poster hash: 88f38...9c0

Jeg har snakket med henne om alt vi har vært gjennom. Hun har selv satt foten ned flere ganger i løpet av denne tinge perioden. Det er et ufattlig slit å ikke klare å reise seg når man ligger nede. Jeg har grunnet sykdom og elendighet feilet i å møte hennes krav til det å være en god partner.

Hun har vært tydelig på at hun er lei.

Så den tiden har det snudd. Jeg har gjennom mange års prosesser endelig funnet tilbake til meg selv.

Jeg forstår hva du forteller meg i forhold til "streken". Det er min grense og mitt forhold til min kjæreste han trår for nære. Jeg har snakket med henne, nå skal jeg jobbe konstruktivt med dette, men klarer ikke å slippe tanken på at det kan være fornuftig å konfrontere ham...

At han vet at dette er på vinglende grunnlag hun har latt seg fasinere. At han bør trekke seg unna og si til henne, nei takk. Prøv å få orden på forholdet ditt først. Gjør det opp en mening om du vil være med ham (meg) eller meg....

Gammel sammen

Anonymous poster hash: 9530f...0de

[Mike Waters]

Tror du må være forberedt på et brudd innen nær fremtid!

Om ikke dama di klarer å bestemme seg selv, vil du virkelig ha henne tilbake på grunnlag av at denne andre karen trekker seg unna?

Gjett hvor spennende han blir da?

Endret 12. desember 2013 av Mike Waters

[Gjest åffårno]

Jeg har snakket med henne om alt vi har vært gjennom. Hun har selv satt foten ned flere ganger i løpet av denne tinge perioden. Det er et ufattlig slit å ikke klare å reise seg når man ligger nede. Jeg har grunnet sykdom og elendighet feilet i å møte hennes krav til det å være en god partner.

Anonymous poster hash: 9530f...0de

Jeg tror ikke dere to bare har hatt utfordringer som er å feile i henhold til enkeltes krav - det er jo faktisk talt et under at dere fortsatt er sammen om man skal se på alle tingene som har skjedd dere over mange år.

Dette kan høres veldig merkelig ut, men jeg ser det litt slik;

Du har, ikke av egen vilje - men i praksis like fullt ut, dratt henne ekstremt langt ned. Hun har gitt alt hun eier og har(ikke bare av seg selv, men hun har også mistet all økonomisk trygghet) og hun følte nok over lang tid at hun også hadde mistet deg.

Men hun blir hos deg.

Så skjer dette at du kommer "på topp" igjen, og er klar for å nyte godene.

I hennes liv har det derimot dukket opp noe som høyst sannsynligvis er det eneste positive hun har opplevd på årevis, det være seg bare en uskyldig flørt - eller noe reellt som kan føre til mer.

Og da ønsker du å ta kontakt med denne mannen - så han bakker unna, så du igjen kan få fokus på dine behov. (Som er helt forståelig, og hvem ville ikke ønsket det samme som deg. Du har jo ikke selv valgt den situasjonen dere havnet i på alle plan.)

Selv ville jeg nok, selv om det føltes helt forferdelig for meg, unnet partneren å ha denne følelsen av lykke, for en gangs skyld, i livet sitt.

Enten er det bare en flørt, eller så er det kjærlighet. Og det sistnevnte får du aldri gjort noe med uansett hverken nå eller siden.

Jeg hadde altså latt denne personen finne ut av følelsene på egenhånd uten min innblanding, og latt h*n få vite det. Sagt hva jeg ønsket, og at jeg håpte h*n fant tilbake til oss igjen engang.

Mulig det er merkelig å si, men jeg synes hun fortjener det.

Jeg synes også du fortjener alt godt, men ikke på eventuell bekostning av henne. Viljen må jo være fra begges side, og dette er i en helt annen skala enn det jevne forholds utfordringer. Det ligger såpass mange dype kriser i bunn at du ikke kan forvente det samme som man ville forventet utfra normale forutsetninger.

Og hun har jo tross alt gått gjennom helvete og tilbake for deg(og igjen; ikke noe du har ønsket selv, men det er realiteten i praksis selv om du nok hadde gitt alt for at ting var annerledes for dere) - da kan du gi henne tid til å finne ut av dette på egenhånd uten at du atter en gang skal "styre" hva som skjer i hennes liv.

[gyazo]

Hun sier jeg ikke har noe å frykte akkurat nå. Jeg har fått bekreftet at det foregår mer enn hun sier til meg.

Da er det i mine øyne ikke noe mer å lure på.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke dere to bare har hatt utfordringer som er å feile i henhold til enkeltes krav - det er jo faktisk talt et under at dere fortsatt er sammen om man skal se på alle tingene som har skjedd dere over mange år.

Dette kan høres veldig merkelig ut, men jeg ser det litt slik;

Du har, ikke av egen vilje - men i praksis like fullt ut, dratt henne ekstremt langt ned. Hun har gitt alt hun eier og har(ikke bare av seg selv, men hun har også mistet all økonomisk trygghet) og hun følte nok over lang tid at hun også hadde mistet deg.

Men hun blir hos deg.

Så skjer dette at du kommer "på topp" igjen, og er klar for å nyte godene.

I hennes liv har det derimot dukket opp noe som høyst sannsynligvis er det eneste positive hun har opplevd på årevis, det være seg bare en uskyldig flørt - eller noe reellt som kan føre til mer.

Og da ønsker du å ta kontakt med denne mannen - så han bakker unna, så du igjen kan få fokus på dine behov. (Som er helt forståelig, og hvem ville ikke ønsket det samme som deg. Du har jo ikke selv valgt den situasjonen dere havnet i på alle plan.)

Selv ville jeg nok, selv om det føltes helt forferdelig for meg, unnet partneren å ha denne følelsen av lykke, for en gangs skyld, i livet sitt.

Enten er det bare en flørt, eller så er det kjærlighet. Og det sistnevnte får du aldri gjort noe med uansett hverken nå eller siden.

Jeg hadde altså latt denne personen finne ut av følelsene på egenhånd uten min innblanding, og latt h*n få vite det. Sagt hva jeg ønsket, og at jeg håpte h*n fant tilbake til oss igjen engang.

Mulig det er merkelig å si, men jeg synes hun fortjener det.

Jeg synes også du fortjener alt godt, men ikke på eventuell bekostning av henne. Viljen må jo være fra begges side, og dette er i en helt annen skala enn det jevne forholds utfordringer. Det ligger såpass mange dype kriser i bunn at du ikke kan forvente det samme som man ville forventet utfra normale forutsetninger.

Og hun har jo tross alt gått gjennom helvete og tilbake for deg(og igjen; ikke noe du har ønsket selv, men det er realiteten i praksis selv om du nok hadde gitt alt for at ting var annerledes for dere) - da kan du gi henne tid til å finne ut av dette på egenhånd uten at du atter en gang skal "styre" hva som skjer i hennes liv.

Ja, det høres litt merkelig ut. Hun har jo faktisk ikke vært der for han når hun samtidig har gått bak ryggen hans og funnet tonen hos en annen. Hadde hun vært det hadde hun heller ikke gjort dette. I det minste burde man forventet at hun kunne vært ærlig på at hun ønsket å gå videre, da hadde det i det minste skjedd på en ærlig måte.

Han kommer jo på ingen måte tilbake på topp og kan nyte godene som du kaller det. De nyter hun jo nå med en annen samtidig som bare det kjedelige hverdagslivet og medaljens bakside gjenstår i forholdet. Jeg kan forstå at hun også har vært sliten under hans sykdom, spesielt med tanke på at det nevnes at hun også har vært syk selv. Men man får jo ikke mer energi til partneren når man velger å bruke det som er godt på en person utenfor forholdet.

Om hun fortjener å oppleve romantikk med noen andre eller ikke får vel være opp til dem. Men da må man også være ærlig og ikke ri to hester på en gang. Man får ta konsekvensen og gå eller bli, ikke lyve for partneren under pådekke av "å være der for han". Det sårer uansett mye mer over tid enn at man er ærlig. Man finner heller ikke tilbake til hverandre hvis den ene kontinuerlig opprettholder et forhold med en annen og bruker sin energi på h*n.

Anonymous poster hash: 283dc...6f2

[AnonymBruker]

TS, jeg ville rådet deg til å sette noen grenser for siste gang ovenfor henne. Du kan respektere hennes ønsker, men hun må være ærlig om det. Et ultimatum kan slå begge veier, men har du egentlig noe valg her? Ønsker du å leve i skyggen av en annen mann mens hun koser seg og bruker all sin positive energi på han mens det bare er hverdagslivet og det som er vanskelig som er igjen "til deg"?

Slik jeg tolker innleggene dine virker det jo heller ikke som dere har barn å ta hensyn til. Da ville valget vært relativt åpenbart for min del. Påstår på ingen måte at det er lett, men til syvende og sist innser man hva som må gjøres. Hun har løyet og gått bak din rygg og fortsetter å gjøre det. Det er kjernen i problemet og selv om hun har hatt det veldig tungt selv så er man nødt til å være ærlige med hverandre hvis man skal ha et forhold. Man kommer ikke unna det, ingen gjør det.

Anonymous poster hash: 283dc...6f2

[Gjest åffårno]

Altså; for meg høres dette litt ut som et forhold med forutsetninger nærmest fra helvete.

Da blir det for enkelt å bruke enkle løsninger, og å bruke denne trøtte "hun går bak ryggen, dump" blir for enkelt når de jo har hatt noen helt sinnsyke år.

TS vil overgå hennes vilje, hennes mulighet til å ta egne valg i eget liv- og sørge for at hun enda engang må være prisgitt hans forutsetninger og føringer.

Før valgte ikke TS dette selv(sykdom), nå vil han bevisst velge egoistisk.

Selv om jeg forstår hans fortvilelse og ønske om en lykkelig slutt- de har jo begge fortjent det- så mener jeg å forsøke å ta dette valget på hennes vegne er et enormt svik.

TS sier hun er betatt- og at avogtil treffer en annen person som har en viss innvirkning på henne- men vi vet jo ikke hva slags.

Han kam selvsagt sette egne grenser, men han bør virkelig tenke seg om rundt hva hans sanne motiv er når han nå vil ta kontakt med mannen og sette opp emosjonelle hindre.

"Ikke kom i veien for OSS".....? Dette handler om et MEG, ikke et oss.

Tror ikke det er mange som evner å sette seg inn i de prøvelser disse to har gjennomgått, og jeg tror enda mindre særlig mange skjønner at dette faktisk kan være det som redder forholdet like mye som det kan ende det.