Sjebnen tar over

[AnonymBruker]

Så har man altså latt sjebnen ta kontroll. Jeg styrer med mitt og tar alt som det kommer. Lite vet hun at om hun bare kan vise at hun faktisk vil ha meg, vise at hun kjemper for meg, vise at hun elsker meg, begjærer meg, vise at jeg betyr noe for henne - så får hun meg tilbake - og klarer hun å fortsette å vise meg dette - så får hun meg for alltid.

Vi har hatt et ekstremt turbulent forhold, et ekstremt destruktivt forhold, rett og slett et ikke-fungerene, uutholdelig forhold - jeg har gjort det slutt med deg flere ganger, med gooood grunn, jeg måtte ha pause fra deg - om ikke hadde jeg endt opp med å hate deg, men jeg elsket deg/elsker deg/og vil nok alltid gjøre det. Men nå må du endten ut eller inn for alltid, nok er nok og det er helt opp til deg.

Jeg kan ikke lenger kjempe alene, jeg kan ikke lenger begjære uten å bli begjæret, jeg kan ikke lenger vise deg at jeg elsker deg uten å føle meg elsket, jeg kan ikke lenger ha full tillit til deg uten å få vist noe tillit tilbake, jeg kan ikke lenger måtte leve to li; et hvor jeg gjør alt jeg liker å gjøre (uten deg), og et hvor jeg gjør alt du liker å gjøre (med deg).

Jeg har sparket ballen til deg altfor mange ganger uten å få den tilbake, men denne gangen kommer ikke jeg å henter den tilbake - du må sparke den selv.

Uansett, ta godt vare på deg selv!

Anonymous poster hash: 7c21f...e93

[Gjest Jumo]

[Cordelia]

[AnonymBruker]

Har du sagt dette til henne også, så hun er klar over ståa? Eller håper du hun leser det her inne? Litt greit med noen flere hint da, så den det gjelder vet det er henne

Anonymous poster hash: 3c448...491

[AnonymBruker]

Dette høres ikke ut som gjensidig kjærlighet, men en hekt. Man skal ikke måtte jobbe for å føle på begjær/kjærlighet fra partneren sin. Av og til er det bare feil. Bedre å rive av plasteret fort å gale enn å gå rundt å ikke ha det bra eller det å håpe/lengte etter mer.

Kutt henne ut og kom deg ut å lev livet ditt. Ikke dyrk de vonde følelsene. Selv om du tror at du vil elske henne for alltid, blir alt bleknet med tiden. En dag møter du nok en dame som vil elske deg for den du er og der følelsene er gjennsidig. Ta vare på deg selv nå. Sender deg noen gode tanker.

Hilsen en dame som akkurat har gjort det slutt pga ulike forventinger til et forhold!

Anonymous poster hash: babc5...a00

[AnonymBruker]

Så har man altså latt sjebnen ta kontroll. Jeg styrer med mitt og tar alt som det kommer. Lite vet hun at om hun bare kan vise at hun faktisk vil ha meg, vise at hun kjemper for meg, vise at hun elsker meg, begjærer meg, vise at jeg betyr noe for henne - så får hun meg tilbake - og klarer hun å fortsette å vise meg dette - så får hun meg for alltid.

Vi har hatt et ekstremt turbulent forhold, et ekstremt destruktivt forhold, rett og slett et ikke-fungerene, uutholdelig forhold - jeg har gjort det slutt med deg flere ganger, med gooood grunn, jeg måtte ha pause fra deg - om ikke hadde jeg endt opp med å hate deg, men jeg elsket deg/elsker deg/og vil nok alltid gjøre det. Men nå må du endten ut eller inn for alltid, nok er nok og det er helt opp til deg.

Jeg kan ikke lenger kjempe alene, jeg kan ikke lenger begjære uten å bli begjæret, jeg kan ikke lenger vise deg at jeg elsker deg uten å føle meg elsket, jeg kan ikke lenger ha full tillit til deg uten å få vist noe tillit tilbake, jeg kan ikke lenger måtte leve to li; et hvor jeg gjør alt jeg liker å gjøre (uten deg), og et hvor jeg gjør alt du liker å gjøre (med deg).

Jeg har sparket ballen til deg altfor mange ganger uten å få den tilbake, men denne gangen kommer ikke jeg å henter den tilbake - du må sparke den selv.

Uansett, ta godt vare på deg selv!

Anonymous poster hash: 7c21f...e93

Stopp en halv!

Kan du gå gjennom følgende sjekkliste, bare for å være på den sikre siden?

1. Hva konkret må hun gjøre for å "vise"?

2. Er du klar over hva grunnen er til at hun ikke "viser"?

3. Er det mulig hun allerede "viser", bare på sin måte, og i den grad hun tør ut fra å ha blitt dumpet av deg flere ganger?

4. Er det mulig hun ikke tør "vise" fordi hun ikke vil ha et ustabilt forhold, ikke ser noen vits, og du har vist såpass dårlige sider av deg selv at hun tenker du aldri kommer til å forstå uansett?

5. Er du der for henne når hun vil nærmere, sånn at hun føler seg godt mottatt og trygg?

6. Er du flink til å få henne til å føle seg forstått? Er du i det hele tatt interessert i å forstå henne?

7. Kan det være du har ulike forventninger til hver av dere?

8. Kan det være noe med din måte å håndtere konflikter og situasjoner på, som saboterer forholdet?

9. Er du veldig reaktiv, heller enn å holde deg rolig og oppfatte det egentlige budskapet?

Hvis du vil gjøre det lett for deg selv: Ikke tenk over dette. Hvis du vil være ærlig med deg selv: Tenk over det. Elsker du dama kan det være verdt å ta en brutal runde med seg selv. Se seg selv utenfra, og den andre innenfra.

Anonymous poster hash: 3c448...491

[AnonymBruker]

10. Føler hun at du bryr deg om henne som person, eller er du mest opptatt av å pirke på henne, krangle og dumpe?

Anonymous poster hash: 3c448...491

[AnonymBruker]

Dette er spørsmål jeg allerede har stilt meg selv, og enkelte flere ganger. De fleste jeg allerede tatt opp med henne uten noe respons, som f.eks spørsmål nr 2. Dette har jeg lurt på mange ganger, og svaret fra henne har alltid vært det samme, "Jeg vet ikke". Og dermed vet ikke jeg heller. Nei, nå er det sjebnens tur, jeg klarer ikke å påvirke dette noe mer

Anonymous poster hash: 7c21f...e93

[AnonymBruker]

Dette er spørsmål jeg allerede har stilt meg selv, og enkelte flere ganger. De fleste jeg allerede tatt opp med henne uten noe respons, som f.eks spørsmål nr 2. Dette har jeg lurt på mange ganger, og svaret fra henne har alltid vært det samme, "Jeg vet ikke". Og dermed vet ikke jeg heller. Nei, nå er det sjebnens tur, jeg klarer ikke å påvirke dette noe mer

Anonymous poster hash: 7c21f...e93

Det viktigste er kanskje spørsmål nr 1? Har du ikke svar på det, har det aldri vært mulig for henne uansett. Tipper hun er laaaaaangt inni skallet sitt nå.

Anonymous poster hash: 3c448...491

[AnonymBruker]

Svaret på nummer en har jeg etterspurt fra henne flere ganger. Jeg har vært veldig løsningsorientert (men dette er ikke gitt at jeg har kommet med de beste/riktige løsningene). Det er så mange ting som hun allerede vet, men som hun bare har skøvet fra seg slik at jeg sitter igjen og føler meg neglisjert. Jeg føler jeg har prøvd alt, jeg har prøvd å se forholdet vårt fra så mange kanter jeg har evnet og så har jeg gjort det jeg har hatt håp om skulle fungere - uten hell. Hun er et offer fra tidligere ekser, og hun bruker de samme øynene hun har arvet derfra på meg. Jeg er så mye mye bedre enn disse svinene hun har hatt opp igjennom, jeg har gjort alt jeg kan for å vise henne dette, men det skjer bare ikke. Jeg forblir den "potensielle drittsekken" istedetfor å være den "potensielle mannen" hennes. Jeg føler hun så på forholdet vårt som en "potesiell katastrofe" istedet for å se på det som et potensielt "resten av livet" forhold. Dette er bare slik jeg har opplevd det. Vi har prøvd terapi - noe som viste seg å være bortkastede penger. Nå har jeg ingen flere ideer, jeg har gått tom. Skal noe skje, så må det komme fra henne. Selv om hun ikke har gjort det tidligere, selv om jeg er sikker på at hun ikke kommer til å gjøre noe, så er det desverre hennes tur til å finne løsninger og håp, og igjen få meg til å tro på dette håpet igjen (jeg bare drømmer om at hun får det til, mer kan jeg ikke gjøre).

Anonymous poster hash: 7c21f...e93

[AnonymBruker]

Svaret på nummer en har jeg etterspurt fra henne flere ganger. Jeg har vært veldig løsningsorientert (men dette er ikke gitt at jeg har kommet med de beste/riktige løsningene). Det er så mange ting som hun allerede vet, men som hun bare har skøvet fra seg slik at jeg sitter igjen og føler meg neglisjert. Jeg føler jeg har prøvd alt, jeg har prøvd å se forholdet vårt fra så mange kanter jeg har evnet og så har jeg gjort det jeg har hatt håp om skulle fungere - uten hell. Hun er et offer fra tidligere ekser, og hun bruker de samme øynene hun har arvet derfra på meg. Jeg er så mye mye bedre enn disse svinene hun har hatt opp igjennom, jeg har gjort alt jeg kan for å vise henne dette, men det skjer bare ikke. Jeg forblir den "potensielle drittsekken" istedetfor å være den "potensielle mannen" hennes. Jeg føler hun så på forholdet vårt som en "potesiell katastrofe" istedet for å se på det som et potensielt "resten av livet" forhold. Dette er bare slik jeg har opplevd det. Vi har prøvd terapi - noe som viste seg å være bortkastede penger. Nå har jeg ingen flere ideer, jeg har gått tom. Skal noe skje, så må det komme fra henne. Selv om hun ikke har gjort det tidligere, selv om jeg er sikker på at hun ikke kommer til å gjøre noe, så er det desverre hennes tur til å finne løsninger og håp, og igjen få meg til å tro på dette håpet igjen (jeg bare drømmer om at hun får det til, mer kan jeg ikke gjøre).

Anonymous poster hash: 7c21f...e93

Svaret på nr 1 kan du da ikke etterspørre fra henne. Det må du ha svaret på selv! Hvilke handlinger skal hun konkret gjøre for at du skal føle det du savner.

Hva er det du selv mener du gjør for å "vise" at du er så mye bedre enn dem, da? Jeg ser at du forventer en hel masse fra henne men ikke greier å sette ord på hva, og at du har dumpet henne flere ganger.

Det er ikke nødvendigvis så positivt å være løsningsorientert i et forhold, hvis man ikke føler seg sett og forstått. Kanskje føler man at partneren er mest opptatt av å klage på at man ikke gir, samtidig som han ikke kan si konkret hva det å gi vil innebære.

Når man føler partneren er mer opptatt av å ønske/kreve enn å bry seg, får det mange til å tenke "hjelp, selvopptatt", og stenge av.

Under slike forutsetninger er det lett å se på det som en potensiell katastrofe.

Anonymous poster hash: 3c448...491

[Steinar40]

Problemet med skjebnen er først og fremst at den ikke bryr seg og har så god tid.

Men et destruktivt, ikke-fungerende forhold, er uansett aldri noe å satse på.

[AnonymBruker]

Men et destruktivt, ikke-fungerende forhold, er uansett aldri noe å satse på.

Nei kanskje skal man satse på å utvikle seg selv heller, så blir ikke forholdene destruktive.

Anonymous poster hash: 3c448...491

[AnonymBruker]

Svaret på nr 1 kan du da ikke etterspørre fra henne. Det må du ha svaret på selv! Hvilke handlinger skal hun konkret gjøre for at du skal føle det du savner.

Hva er det du selv mener du gjør for å "vise" at du er så mye bedre enn dem, da? Jeg ser at du forventer en hel masse fra henne men ikke greier å sette ord på hva, og at du har dumpet henne flere ganger.

Det er ikke nødvendigvis så positivt å være løsningsorientert i et forhold, hvis man ikke føler seg sett og forstått. Kanskje føler man at partneren er mest opptatt av å klage på at man ikke gir, samtidig som han ikke kan si konkret hva det å gi vil innebære.

Når man føler partneren er mer opptatt av å ønske/kreve enn å bry seg, får det mange til å tenke "hjelp, selvopptatt", og stenge av.

Under slike forutsetninger er det lett å se på det som en potensiell katastrofe.

Anonymous poster hash: 3c448...491

Forstå meg rett, med det jeg skrev mener jeg at jeg har etterspurt de handlinger jeg savner og trenger. Ikke at jeg bare har etterspurt handlinger som jeg ikke vet hva er. Slik var forholdet fra min side;

- Jeg jobbet og tjente penger for å forsørge oss, hun hadde nesten ikke jobb og de få kronene som kom inn brukte hun på seg selv. De pengene jeg tjente gikk til mat for oss begge, de gikk til all den gøyen hun ville vi skulle gjøre, ingenting gikk til meg. Altså valgte jeg å prioritere oss istedet for meg, jeg valgte å gjøre alt hun syntes var gøyt (fordi det var eneste mulighet til å finne på noe kjekt sammen, utenom tv i sofaen hjemme).

- Jeg tok initiativ til alt, inviterte henne med på ditt og datt som jeg hadde lyst til men fikk bare nei. Ja fikk jeg når jeg inviterte henne med på noe jeg visst hun ville like. Så dermed måtte jeg gjøre alt jeg syntes var kjekt på egenhånd (som vel og merke var gratis da jeg måtte bruke pengene på de andre tingene som hun syntes var kjekt).

- Jeg traff familien hennes til stadighet, jeg måtte komme til henne. Hun ville aldri treffe min familie annet enn ved den ene gangen om julen.

- Hun har ingen interesse av å treffe mine venner, ingen interesse av at jeg skal treffe hennes. Jeg ønsker at hun skal treffe mine, og jeg synes det hadde vært kjekt å treffe hennes.

- Valentinsdagen (kjærlighetsdagen), den var helt opp til meg å gjøre bra for henne (noe som i og for seg bare er koselig), generelt alle de viktige dagene for henne så stelte jeg med glede i stand alt for å gjøre dagene så gode som mulig for henne. Men hun klarte aldri å finne det i seg å gjøre det samme for meg. Selv bursdagene mine var kjipe dager for meg, da jeg så hvor lite lyst hun hadde til å gjøre noe stas på den. Vi skulle ut med foreldrene mine, men hun ville ikke være med.

- Hun hadde null tillit til meg fra starten av, mens jeg hadde full tillit til henne. Hver gang hun ble usikker så ble det til en stor krangel med ambisjoner om hevn. Det kunne være at jeg hadde sagt jeg skulle ta en pils med gutta, men så dukket det plutselig opp en venninne. Når jeg forteller hvordan jeg hadde hatt det på byen, og jeg forteller at det var kjekt og at det ikke bare var oss gutter men også en venninne - så blir hevnen slik: "Da skal søren meg jeg gå på byen å flørte med alle guttene". Alle disse kranglene og all den usikkerheten gjorde at jeg slet med enormt dårlig samvittighet for å gjøre helt normale ting, i tillegg til at det å være ærlig om helt hverdagslige ting var skummelt (selv om jeg likevel klarte å være dønn ærlig om alt).

- Sexlivet hadde jeg null kontroll over, det samme gjalt mitt begjær til henne. Hun er den deiligste damen jeg kan komme på - og det var dermed slik at hun tente meg allerede før jeg så henne, trengte bare å vite at jeg kom til å se henne snart. Hun avslo alle mine initiativ, hun viste ingen interesse, hun var totalt utilgjengelig. De få gangene (kanskje 1 gang i mnd) så føltes det nærmest som om jeg forgrep meg på henne. Etter endelig å ha nådd igjennom til henne etter en god prat, så finner vi ut hvordan vi skal få dette opp og gå igjen (hvorfor det ble slik som det ble med sexlivet sier hun bare "jeg vet ikke"). Men fortsatt blir det avvisninger og jeg gir opp - sexlivet stoppet opp.

- Etter terapien får vi klar beskjed om at det er umulig å ha full kontroll over ens partner, man måtte isåfall ha partneren sin i bur. Det at dette ble kom fra en psykolog gjorde endelig at det virket som om hun forsto hvor viktig tillit var i et forhold, og at man aldri kan bevise for noen at man er tilliten verdig - men man kan alltids bevise at man ikke er tilliten verdig. Dette gav oss endelig relativt blanke ark, vi skulle begynne forsiktig med å ta bort noen urimelige regler og usikkerhetselementer, og fortsette med dette etterhvert som forholdet ble tryggere. Om to personer elsker hverandre, så trenger man ingen regler for å være trofast og trygg. Vi definerte for hverandre hva vi legger i ordet utroskap, og ble enige om at vi skal holde oss innenfor disse rammene vi begge har satt, og endelig var de mykere enn noengang, jeg kunne endelig gå på gaten uten å være redd for at en dame skulle komme bort for å spørre om klokken eller retning. Men da oppdager jeg nådestøtet!

Hun har en aktiv datingprofil som hun bruker aktivt, og har brukt den gjennom hele terapitiden! Jeg klarer ikke mer, jeg vet at hun elsker meg men det synes ikke. Jeg vet at hun har opplevd i overkant mye drit opp igjennom, mye balast. Men håpet om å få henne til å gi slipp på dette er borte. Dette var litt av min oppfatning, hun kan være snill og søt med ugjevne mellomrom - og det var disse stundene som har gitt meg håp om at hun fantastiske damen jeg tror finnes der inne er på vei ut. Jeg som dere er helt blank på hennes versjon, og synd er det. En god start for henne ville vært å ta det ansvaret som vi alle har å kommunisere med sin partner.

Anonymous poster hash: 7c21f...e93

[AnonymBruker]

Hun er ikke interessert i deg. Det er hva jeg leser ut av det du skriver. Hun elsker deg ikke, hun bryr seg ikke, hun vil bare ha noen der. Hvemsomhelst. Du burde bare la hun gå, og gå videre med ditt eget liv.

Sorry

Anonymous poster hash: c038b...f8e

[AnonymBruker]

Og det var de gode grunnene til at jeg tidligere gjorde det slutt

Men så tenker jeg at; hvem ville giddet å gå i parterapi med en èn ikke elsker? Dermed får sjebnen finne ut hvordan den vil spille dette ut. Om det går i ut i ingenting er det helt ok, men om hun finner ut av seg selv og får øynene opp og ser at jeg faktisk var veldig bra for henne så hadde det vært bedre. Men så kan det jo også hende at hun finner ut at jeg overhode ikke var bra for henne, noe som er helt ok det også.

Anonymous poster hash: 7c21f...e93

[AnonymBruker]

Det er veldig mange som presser seg til å gjøre ting i et forhold, bare for å ha forholdet, for å beholde statusen. Alt for å ikke være alene, eller å miste det de har. Min eks feks, mister noen goder nå pga bruddet vårt. Og han har gått langt for å prøve å beholde de godene. Men ingenting av det han har gjort hittil overbeviser meg om at det er noen følelser der som er verdt å satse på.

Forstår sårheten din.

Anonymous poster hash: c038b...f8e