Mann med barn- skrekk og gru

[AnonymBruker]

Noen som er sammen med en mann som har barn fra før? Hendte det at han ikke svarte telefon / meldinger fordi han var sammen med barna eller barnet? Hvor lang tid tok det før enn dere var i en normalt forhold? Jeg har ventet i ett år.

Anonymous poster hash: 59798...af9

[AnonymBruker]

Jeg gikk ut av mitt forhold for jeg orket ikke å vente på noe som aldri kom. Går aldri inn i et forhold med barn i igjen. Anonymous poster hash: 9950f...fc9

[Suss81]

Jeg har vært i ett forhold hvor mannen hadde barn, det ble med den ene gangen

[AnonymBruker]

Kan noen utdype hvorfor de aldri ville gjort det igjen?

Har noe på gang med en mann som har barn fra før nå. Han er veldig åpen om det og prater ofte som sønnen sin, og ignorerer meg ikke selv om han er med sønnen om jeg skulle si hei når de var sammen,

Har også en venninne som er i et forhold med en mann som har barn fra før.

Så hvorfor er det en dårlig ting?

Anonymous poster hash: 2383b...92a

[AnonymBruker]

Kan noen utdype hvorfor de aldri ville gjort det igjen?

Har noe på gang med en mann som har barn fra før nå. Han er veldig åpen om det og prater ofte som sønnen sin, og ignorerer meg ikke selv om han er med sønnen om jeg skulle si hei når de var sammen,

Har også en venninne som er i et forhold med en mann som har barn fra før.

Så hvorfor er det en dårlig ting?

Anonymous poster hash: 2383b...92a

Fordi barna alltid kommer først. Livet blir mindre spontant. Ikke mulig å ta en spontan tur til London etc, pga barn kan bli syke osv. Dessuten er det dette med exer. Er du heldig så har forholdet blitt avsluttet på en ordentlig måte, er du uheldig har du et rævglæfs å slite med, som vil sverte deg, kalle deg stygge ting, sende deg stygge meldinger, og i verste fall bruke barnet til å slenge dritt til deg. "Stemor er slem, jeg liker ikke maten du liker". For eksempel.

Ja takk til menn UTEN barn og uten all denne bagasjen!

Anonymous poster hash: 2299f...1a8

[AnonymBruker]

Kan nok være bra for noen. Jeg liker mannen godt, men det er ikke noe gøy å være en del av den dårlige samvittigheten til barnefar. Man blir på en måte illagt den onde stemorsrollen ufortjent. Føler meg behandla som dritt når barna er med han.

Kan noen utdype hvorfor de aldri ville gjort det igjen?

Har noe på gang med en mann som har barn fra før nå. Han er veldig åpen om det og prater ofte som sønnen sin, og ignorerer meg ikke selv om han er med sønnen om jeg skulle si hei når de var sammen,

Har også en venninne som er i et forhold med en mann som har barn fra før.

Så hvorfor er det en dårlig ting?

Anonymous poster hash: 2383b...92a

Anonymous poster hash: 59798...af9

[missuvillig]

Det er vell opp til hver enkelt om det funker eller ei. Har mann med barn fra før, barna hans bor på andre siden av norge så de treffes ikke så ofte, så for meg går det greit. Men tror ikke det hadde vært tilfellet om de hadde bodd nært. Alt dette med at man aldri blir kvitt xene hans og slikt

[AnonymBruker]

Noen som er sammen med en mann som har barn fra før? Hendte det at han ikke svarte telefon / meldinger fordi han var sammen med barna eller barnet? Hvor lang tid tok det før enn dere var i en normalt forhold? Jeg har ventet i ett år.

Anonymous poster hash: 59798...af9

Er det at barna kommer først du reagerer på? Hvis du gjør det er du ikke noe å spare på for en som har barn uansett, så anbefaler å gå videre.

Anonymous poster hash: c85a0...481

[Lea2]

Jeg er sammen med en som har barn på fulltid og synes ikke det er noe problem mht tid og slike ting. Jeg har vært klar over fra første stund at barna hans må komme først, uansett. I tiden mellom jobb og barnas leggetid forventer jeg ikke å høre fra ham i det hele tatt, samme med helger.

Synes faktisk at det er bare positivt at han prioriterer barna sine 100%, selv om jeg må komme etter dem i prioriteringsrekken. Det er et avstandsforhold, så det betyr også at barna på en måte bestemmer når vi kan treffes og hvor. Så lenge jeg vet hvordan ting er, så fungerer det for meg. Skal jeg ha ham, så må jeg godta hele pakka.

[AnonymBruker]

Barna SKAL komme først, det er jo klart. Men jeg gidder ikke være i et forhold med en mann som har barn fra før.

Anonymous poster hash: 2299f...1a8

[AnonymBruker]

Barna skal selvfølgelig komme først, men jeg er ikke villig til å komme sist. Derfor unngår jeg menn med barn.

Anonymous poster hash: 530c4...b33

[AnonymBruker]

Er det at barna kommer først du reagerer på? Hvis du gjør det er du ikke noe å spare på for en som har barn uansett, så anbefaler å gå videre.

Anonymous poster hash: c85a0...481

Å komme først eller være førstre prioritet betyr ikke at det skal måtte gå utover partneren din.

Anonymous poster hash: 59798...af9

[Enyya]

Jeg har en samboer med barn fra før, men det har jeg også så blir litt annerledes. Da forstår vi begge at vi kommer i andre rekke og at barna er det viktigste. Hadde nok ikke funnet meg en med barn hvis jeg ikke hadde selv.

[AnonymBruker]

Å komme først eller være førstre prioritet betyr ikke at det skal måtte gå utover partneren din.

Anonymous poster hash: 59798...af9

Det betyr jo nødvendigvis at du ikke kan komme først, men nå vet jeg ikke hva du tenkte på med "gå utover". Selvfølgelig må han ta hensyn og gi oppmerksomhet til partneren, hvis ikke er det jo ikke rare forholdet. Det å ikke alltid ta telefonen eller svare sms når man er sammen med barna synes jeg ikke er noe å reagere på. Jeg hadde nesten sagt sånn er det å ha barn! Forståelse må gå begge veier, og jeg skjønner ikke hva noen som reagerer på sånt skal med en barnefar. Vil jo tro man etterhvert blir med på aktiviteter med barna om det blir seriøst, og da er det jo ikke noe problem. Hvis det ikke frister er det bedre å gå med en gang. Velger man en forelder følger barna med i pakka, og kan ikke velges bort.

Anonymous poster hash: c85a0...481

[Lea2]

Skjønner ikke helt hvorfor det er noe problem å være sammen med en mann som har barn når man ikke har barn selv. Jeg har ikke barn selv.. men synes det er bare fint at han har.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hvorfor det er noe problem å være sammen med en mann som har barn når man ikke har barn selv. Jeg har ikke barn selv.. men synes det er bare fint at han har.

Du kan ikke forstå det fordi du aldri har opplevd den negative delen med det. Og det kan være mye..

Anonymous poster hash: 8f114...c17

[Sissan1]

Jeg har bare gode erfaringer. Men det er klart livet endrer seg. Nei, du kommer ikke først. Men heller ikke sist, bare en god 2. Plass

[Lea2]

Du kan ikke forstå det fordi du aldri har opplevd den negative delen med det. Og det kan være mye..

Anonymous poster hash: 8f114...c17

For meg har det ikke noen negativ del.. hva skulle det være for eksempel? Annet enn at noen ganger har barna en mor man må forholde seg til og at barna kommer foran meg og må tas hensyn til. Dette er jeg forberedt på og jeg er villig til å svelge kameler og dromedarer i massevis.

[AnonymBruker]

Tror at forklaringen ligger i flere faktorer. For det første har det nok noe å si fra hvilke familie man kommer fra selv. Jeg har hatt foreldre boende sammen, og ingen stesøsken. Det preger selvsagt den jeg er i dag. En annen faktor, og vel så viktig er hvordan barnefar håndterer situasjonen. Og en tredje faktor er nok hva slags forhold man har vært i tidligere.

Anonymous poster hash: 59798...af9

[AnonymBruker]

TS, hvis du mener dette er et "unormalt" forhold, så kommer du til å vente forgjeves på at det blir det du mener er et "normalt" forhold. Om det ikke er et normalt forhold med en singel fyr, så er det et normalt forhold når man er sammen med noen som har barn - da vil han, fra tid til annen, være opptatt med barna.

Jeg er i begynnelsen av tyveårene så har primært datet menn uten barn men har i det siste vært sammen med en godt voksen menn som har tre. Han er veldig forelsket i meg, veldig generøs og prioriterer meg mye til tross for at han er sjef for et firma og har veldig mye ansvar og lange dager. Barna tilbringer mesteparten av tiden med moren sin, men iblant er han opptatt fordi et av barna har en kamp eller et arrangement (de er tenåringer, alle driver med sport). Det er helt greit for meg. Jeg er ung, har et sosialt liv selv og studier. Jeg trenger ikke en mann som er ved siden av meg hele tiden, og jeg ville heller ikke forventet det av en som har barn. Han er en god far og det er en god ting.

Ekskona hater meg, selvsagt - mannen forlot henne "ut av det blå" for en nesten tyve år yngre skandinavisk blondine (han er amerikansk) - kan forestille deg hennes samtaler med nabokonene. Men jeg har ingen kontakt med henne. Barna er ikke smårollinger lenger, så de er forbi den fasen hvor mor kan mate dem med negativ informasjon som de kjøper.

Uansett så kan man bare være så vennlig og støttende som man kan og la det være med det.

Hvis en mann med barn er uaktuelt, så er det uaktuelt. Det er bare å gå inn i det man går inn i med åpne øyne.

Anonymous poster hash: 59c95...ade