hvordan være der for samboer som har en syk mor?

[Hege899]

Min samboers mor er alvorlig syk(kreft) og han takler det svært dårlig.. Jeg har sendt henne blomster(sykehuset er i en annen by),ringer ofte og gir henne små oppmuntringer når vi sees(et bilde,en liten figur o.l).. Samboer sier ikke en dritt på dette,og det er ok. Men han er sur,utakknemlig,frekk og irritabel. Igår sa han at han ikke vil jeg skal se han gråter,og da kjente jeg at jeg fikk vondt i magen. Er an liksom ikke trygg nok på meg til å åpne seg?

Jeg er knust selv,men jeg samler familien,holder motet oppe og sier at dette skal gå bra. Jeg gråter når jeg er alene,fordi jeg ikke vil at sambo skal måtte trøste meg når han sliter.

Jeg har gitt han koslige oppmuntringer,spør om han vil snakke(da klikker han. ) og sier at jeg er her. Han er kald når jeg klemmer han,og jeg kjenner han ikke igjen. Det er utrolig vondt å se at han har det vondt og jeg vil gjøre alt i verden for at han skal ha det bedre.. Nå vet jeg ikke hva jeg kan gjøre råd?

[AnonymBruker]

Gi han tid, det går seg til.

Anonymous poster hash: f4249...754

[AnonymBruker]

Vi reagerer forskjellig. Gi han tid

Anonymous poster hash: 129d1...0be

[AnonymBruker]

Min samboers mor er alvorlig syk(kreft) og han takler det svært dårlig.. Jeg har sendt henne blomster(sykehuset er i en annen by),ringer ofte og gir henne små oppmuntringer når vi sees(et bilde,en liten figur o.l).. Samboer sier ikke en dritt på dette,og det er ok. Men han er sur,utakknemlig,frekk og irritabel. Igår sa han at han ikke vil jeg skal se han gråter,og da kjente jeg at jeg fikk vondt i magen. Er an liksom ikke trygg nok på meg til å åpne seg?

Jeg er knust selv,men jeg samler familien,holder motet oppe og sier at dette skal gå bra. Jeg gråter når jeg er alene,fordi jeg ikke vil at sambo skal måtte trøste meg når han sliter.

Jeg har gitt han koslige oppmuntringer,spør om han vil snakke(da klikker han. ) og sier at jeg er her. Han er kald når jeg klemmer han,og jeg kjenner han ikke igjen. Det er utrolig vondt å se at han har det vondt og jeg vil gjøre alt i verden for at han skal ha det bedre.. Nå vet jeg ikke hva jeg kan gjøre råd?

Du bør slutte å pushe. Dette er altfor slitsomt for han! Jeg har selv syke i nær familie og det beste du kan gjøre er å opprettholde illusjonen om normalitet i dagliglivet. Status quo kan nemlig i verste fall vare i årevis og normalitet må på banen.

Si fra, en gang, at du er der nårsomhelst han vil prate. Så nevner du ikke på eget initiativ saken igjen. Ikke spør hvordan det går med han. Ikke spør om han vil snakke. Ikke krev han skal gråte og dele. Ingenting er mer slitsomt enn folk som skal gnage og drive arkeologiske utgravinger i andres smerte. Han deler dersom han føler for å dele. Gjør han det ikke er det ok.

Om han er ufin og frekk så forholder du deg til det slik du ville forholdt deg til det før moren ble syk. Irettesett og sett grenser. SI klart og tydelig fra at dette er ikke ok.

Og så må du innse dette: det er ingenting du eller noen andre kan gjøre for å få det til å kjennes bedre. Ingenting. Fordi det blir ikke bedre. Det må leves med. Og slutt å si det går bra. Det er tomme ord og alle vet det.

Anonymous poster hash: 1d624...f3c

[Antoinette]

Et annet tips er å slutte å si ting som:

det går bra

stå på

ikke gi opp

vær sterk

Sånne komm. er grenseløst irriterende og (for noen) provoserende.

[AnonymBruker]

Du bør slutte å pushe. Dette er altfor slitsomt for han! Jeg har selv syke i nær familie og det beste du kan gjøre er å opprettholde illusjonen om normalitet i dagliglivet. Status quo kan nemlig i verste fall vare i årevis og normalitet må på banen.

Si fra, en gang, at du er der nårsomhelst han vil prate. Så nevner du ikke på eget initiativ saken igjen. Ikke spør hvordan det går med han. Ikke spør om han vil snakke. Ikke krev han skal gråte og dele. Ingenting er mer slitsomt enn folk som skal gnage og drive arkeologiske utgravinger i andres smerte. Han deler dersom han føler for å dele. Gjør han det ikke er det ok.

Om han er ufin og frekk så forholder du deg til det slik du ville forholdt deg til det før moren ble syk. Irettesett og sett grenser. SI klart og tydelig fra at dette er ikke ok.

Og så må du innse dette: det er ingenting du eller noen andre kan gjøre for å få det til å kjennes bedre. Ingenting. Fordi det blir ikke bedre. Det må leves med. Og slutt å si det går bra. Det er tomme ord og alle vet det.

Anonymous poster hash: 1d624...f3c

Fy søren så har du er..stakkar ts.

Anonymous poster hash: 72b41...b68

[AnonymBruker]

Jeg har en alvorlig syk mor selv, men jeg lar ikke det gå utover kjæresten. Om han tar det opp kan jeg gjerne forklare hvordan jeg føler det, men utover det prøver jeg å ikke "plage" han med det - for jeg syns ikke det er riktig å være irritabel mot han. Er jeg i dårlig humør/lei meg eller lignende - så ber jeg om litt tid for meg selv.

Anonymous poster hash: 40f17...185

[Sissan1]

Igår sa han at han ikke vil jeg skal se han gråter,og da kjente jeg at jeg fikk vondt i magen. Er an liksom ikke trygg nok på meg til å åpne seg?

Det er jo ikke sikkert han får noe ut av å åpne seg? Ikke alle gjør det.

Det at han sier at han gråter, bør vel være nok, da vet du at han får ut noe av det vonde.

Noen føler også at ting blir vondere, skumlere og mer virkelig om de "snakker om det", og velger derfor å la det være.

Selv vil jeg ikke ha trøst når jeg har det vondt. Jeg vil ikke ha andres klemmer, fordi jeg føler at de trøster seg selv mer enn meg, og fordi jeg opplever det som et krav at jeg skal ha det bedre etterpå. Jeg opplever det som at de trøster sin egen samvittighet "nå har jeg vært flink". Sier ikke at det er slik for dem eller for deg, men slik tolker jeg det, og jeg vil helst slippe.

Som en over her sa - jeg tror ikke du kan gjøre noe som gjør det bedre. Annet enn å la ham være i fred, og lytte om han skulle finne på å snakke. Evt. kan du spørre ham hva han vil du skal gjøre i denne situasjonen.

Og slutt å si at det kommer til å gå bra.

[-Sphinx-]

La han være, ikke mas på han om å prate. Han er i sorg, og i sjokk, og må få takle dette på sin måte. Det er tross alt snakk om hans egen mor. Hvis han er frekk, sur og utakknemlig, er du i din fulle rett til å si klart i fra, men utover det, ikke mas, og ikke snakk om at det går bra, når alle vet at det kanskje ikke gjør det. Det er bare irriterende å få høre sånt, når du vet at det ofte ikke stemmer med virkeligheten.